What´s in a name.

I oktober er det 1 år siden jeg opprettet bloggen.

Den startet som Continuum.
Et naturlig valg, basert på min største kilde til inspirasjon.
The Continuum Concept.

Nå har tiden kommet for å endre navn.
Ikke fordi jeg har endret fokus.
Tvert imot.

Continuum concept er grunnmuren.
Det vil den alltid være.
Grunnmuren blir stående.

Det er skiltet som henger ved inngangsdøren jeg endrer.
Navneskiltet som forteller hvem som bor inni huset.
Skiltet som skal si noe om hva som er på innsiden.
Som skal pirre nysgjerrigheten.

***

Høsten er snart her.
Den åpne, frie sommeren er på hell.
Høsten venter, klar for å legge seg som en beskyttende kappe over oss.
Rede til å gi oss skjul.

Hodet bobler av tanker, følelser.
Så mye jeg ønsker å dele.
Og litt lite tid til å skrive.

Til dere som følger meg.
Fra hjertet, tusen hjertelig takk.
Jeg har mottatt så mye varme og kjærlighet.
Fra folk jeg kjenner. Men og fra ukjente.
Det rører meg.
Gir inspirasjon til å fortsette.
Ydmykt takk.

Og navnet?
Evolusjonsmor.

Jeg gleder meg!
Håper dere blir med videre❤

Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Små barn, store følelser.

Har du noen gang vært sjalu?
Denne vonde følelsen som kommer snikende og brer seg i kroppen som et tungt teppe.
Som trigger mørket i deg.
Følelsen som setter hele deg i alarmberedskap, og ber deg om å kjempe.

La meg tegne et bilde.

Forestill deg at mannen din kommer hjem med en ny kjæreste.
Han klemmer og kysser henne hele tiden.
Forteller at han elsker henne.
Han bedyrer at han fortsatt elsker deg like høyt, men at han elsker den nye kjæresten og.

Han er veldig opptatt av henne.
Hun får ham til å smile, han blir helt fjollete rundt henne.
Det er ikke bare munnen som smiler.
Det er øynene, kroppen, hele han.
Han smiler til deg og, men ikke på samme måte.

Hele tiden holder han rundt henne.
Koser henne i håret.
Lukker øynene og lukter henne inn i ren nytelse.
Han spør om du vil sitte sammen med dem.
Det er plass til en til i den andre armkroken sier han.

Venner og familie kommer på besøk for å treffe den nye kjæresten.

«Å, hvor er hun? Vi har gledet oss sånn til å treffe henne.
Å helledussen så skjønn. Har du sett noe så nydelig?
Også så godt hun lukter, helt berusende deilig.»

Tenker du er stolt, sier de til deg.
«Fått en sånn fin ny venninne.
Du er jammen heldig!»

Du kjenner at det bruser inni deg.
Mest av alt har du lyst til å brøle og hoppe og skrike.
Fortelle at du er alt annet enn heldig.
At du ikke kan fordra mannens nye kjæreste.
Du setter opp et morskt ansikt.

«Å, er hun sjalu», sier de til mannen min.
«Hun vokser det nok av seg, må lære å dele kan skjønne.»

***

Mannen vil at du skal like henne.
Sier at dere kommer til å bli bestevenner.

Like henne?
Bestevenner?
Har han blitt gal?
Alt inni deg skriker nei.
Rødt lys, fare, alarmberedskap.

«Få dette mennesket vekk, langt unna!
Jeg vil ha deg for meg selv!
Alt var bedre før hun dukket opp.
Nå er jeg usikker, redd.
Hun truer meg, mitt forhold til deg.
Hun rokker ved alt jeg kjenner.
Hvor er min plass?
Jeg føler jeg er i fritt fall.»

Han blir sint når du ikke er snill med henne.
Sier at du burde vite bedre.
At du må ta meg sammen.
Du som er så stor.
Han ber deg gå et annet sted om du ikke klarer å oppføre deg.

«Hvorfor er du sint?
Ser du ikke at jeg er redd?
At jeg vil gjøre alt for å beholde forholdet mellom oss?
Jeg er klar for å kjempe, kjempe for det som er mitt.
Koste hva det koste vil.»

Små barn, store følelser.

Det å bli storebror/søster er en stor emosjonell omveltning.
Hele verden blir med ett snudd på hodet.
Også er man bare tre år.

Å være sjalu er en forferdelig vond følelse.
Den er snikende, vanskelig å sette ord på og ofte skambelagt.

Det er og en vanskelig følelse å forholde seg til som foreldre.
Man kan kjenne på vonde følelser ovenfor det eldste barnet.
Vonde følelser fordi beskytterinstinktet for den minste trigges.
Vi kan tenke at barnet er vanskelig.
At det ikke er empatisk.
At det burde vite bedre.
Samtidig kjenner vi skam for å ha disse vonde følelsene.

Dersom vi ser sjalusi for hva det er.
At sjalusi er frykt for avvisning.
Frykt for å miste livsviktig tilknytning.
Da blir det så mye lettere å forstå.

Tilknytning er det viktigste limet vi mennesker har.
Vi er helt avhengig av det for overlevelse.
For å sette i perspektiv, tenk på antall sjalusidrap som utføres årlig av voksne mennesker.
Likevel forventer vi at små barn skal kunne sette ord på det de føler og vise forståelse!
Vi glemmer at barnet bare er tre år.
At de ikke har verktøy i sin emosjonelle verktøykasse for å håndtere det.

Det er ikke noe galt med barnet
Han/hun reagerer instinktivt på en situasjon.

Barn er og mennesker.

Jeg opplever at sjalusi blant mine barn går i bølger.
Noen ganger fredelig farvann.
Andre ganger frådende sjø.
Jeg kan ikke alltid sette fingeren på hva som er forskjellen.
Jeg prøver å akseptere at livet går i naturlig syklus.
Bølgedal/bølgetopp.
Også for ungene.

Den viktigste lærdommen jeg har med meg fra de verste stormene, er at det ikke er min oppgave å fordele skyld.
Jeg vet at barnet vil godt.
Barnet VIL gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Det er min jobb å vite det, å stole på det.
Barnet vil godt.

Om man går i konfrontasjon med barnet, underbygger vi kraften av tilknytning.

«Hva er det du driver med? Det er ikke snilt gjort å slå den stakkars lillebroren din. Hvordan skal jeg kunne stole på deg når du er slem?»

Barnet vet som regel altfor godt at det har handlet galt.
Ved å konfronterte eller straffe barnet jobber vi mot naturen.
Ved å tvile på barnets iboende godhet, skyver vi barnet lenger unna oss.
Vi forsterker en vond sirkel, hvor barnet oppleves stadig mer trassig.

Man vil nemlig gjøre godt for den man er tilknyttet.

Vi har naturen på vår side!
Barnet vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Om man klarer å stole på dette, at barnet vil gjøre godt, er det så mye lettere å akseptere og romme.

Ved å vise barnet at du elsker og aksepterer det, selv når han/hun ikke klarer å gjøre godt, får dere på sikt et så uendelig mye bedre utgangspunkt for samhandling.
Dere jobber med. Ikke imot.

Hvordan kan man håndtere sjalusi.

Jeg prøver ofte å få oversikt fra fugleperspektiv.
Avstanden gjør det lettere å forstå, samt ta av litt av presset fra det man står midt oppi.
Se for deg at du har orkesterplass oppe fra en sky, og kan se hverdagen deres fra en annen synsvinkel.
Hva ser du?

Jeg liker å minne meg selv om at det er omstendighetene jeg skal lete etter feil i, ikke i menneskene.
Mennesker gjør så godt de kan under gitte omstendigheter.

Det er krevende å klare holde roen når det stormer som verst.
Jeg skal ærlig innrømme at sjalusi/utagering er noe av det vanskeligste jeg opplever som mor.
Desto viktigere er det at jeg konstant minner meg om at dette:

Barnet vil godt. Det vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.

I kampens hete.

Unngå å bli Høyesterett.
«Du gjorde sånn og han gjorde sånn. Det er rett og det er galt.»
Glem det.
Det er ikke sånn livet er.
Det er ikke sånn mennesker er.

Bruk deg selv som eksempel.
Hvordan vil du bli møtt når følelsene dine raser som verst?
Når du nesten ikke kjenner deg selv igjen.
De gangene du faktisk skremmer deg selv litt.
Liker du å bli kjeftet på?
Bli kalt slem?
Fortalt at du ikke er til å stole på?
Eller ønsker du å bli møtt med aksept?
Kjærlighet.
Å vite at uansett hvor fæl du følte deg akkurat nå, så er du uansett elsket.
Bare fordi du er deg.

Forventninger.

Man skal ikke kimse av kraften som ligger i forventninger.
Det er en nesten magisk selvoppfyllende profeti som ligger i tankens kraft.
For å si det enkelt.
Om man forventer at barnet er en upålitelig lømme som plager lillebroren.
Da oppfylles disse forventningene.
Om man forventer at barnet vil gjøre godt.
Da skal du se at barnet vil gjøre sitt ytterste for å vise deg dette.
Tillit.

Prioriter barnet.
Ha litt alenetid.
Vær fysiske, klem og kos.
Skap små øyeblikk.
Le sammen.
Finn øyekontakt.

Bittelitt hver dag.
Vis han at du velger han, at du elsker han uansett.
At han er elsket i kraft av å være ditt barn. Ikke for sine følelser eller handlinger.
Fordi han er barnet ditt.

Del gjerne❤

Hvilken energi sender du ut?

Har du tenkt på hvordan vi utveksler energi i møte med andre mennesker?

Hvordan noen fyller oss med gode følelser.
Mennesker som utsondrer ro og varme.
Vi føler oss avslappet og håpefulle i deres selskap.
Det kan være en god venn.
Et familiemedlem.
Eller simpelthen smilet til hun som jobber på Kiwi som gjør at vi nærmest danser ut fra butikken.

Andre mennesker stresser oss.
De sender ut kald og negativ energi.
Vi kan nesten kjenne hvordan energien forlater kroppen vår i møte med disse menneskene.
I løpet av få sekunder kan vi merke det.
Selv et kort møte kan gjøre at du føler deg litt mindre vel enn du gjorde for få minutter siden.

Energien hjemme

Hvordan er energiutvekslingen i familien deres?
Hvem fyller på?
Er det noen som tapper energi?
Hvordan er din energi når du er sammen med familien?

Jeg har lagt merke til dette mange ganger.
Hvordan vi foreldre er med på å sette premissene for stemningen hjemme.
Om de voksne har en dårlig dag kan energien forandre hele klimaet.
Sol fra skyfri himmel kan bli til sur nedbør på en to tre.

Barn er spesialister på å plukke opp sinnsstemninger.
De leser oss som åpne bøker.
Uten filter.
Hva kroppsspråk og mimikk forteller trumfer ordene vi sier en høy gang.
Vi kan ikke lyge.

Det er fascinerende og litt skummelt å se hvordan barna speiler oss.

Hvilken vei går energien?

La meg tegne et bilde.
Det er ettermiddag.
Barna er slitne og sultne.
Misnøyen brer seg gjennom rommet.
Barna holder ikke tilbake på intensitet og volum som legges i klagen.
Inni deg teller du til 10.

Volumet på klagen øker.
Et vannglass velter.
Du kjenner hvordan frustrasjonen bygger seg opp inni deg.
Prøver på ny å telle.
«Mamma! Jeg er suuuulten. Jeg vil ha mat! Er det ikke snart mat??»

Big bang.
Du eksploderer.
Beskyldninger, edder og galle spys plutselig veggimellom.

Er det mulig å snu disse situasjonene?

La oss først fastslå.
Vi er mennesker.
Mennesker, ikke maskiner.
Mennesker har følelser og vi har et helt spekter av dem.
Det er naturlig å agere negative følelser så vel som positive.
Men.
Hvor ofte lar vi de negative følelsene spille ut?
Er eksplosjonene forbeholdt unntakene, eller er de iferd med å bli regelen?

Tygg litt på dette:

Barnet skal ikke overføre urolig, rastløs energi til den voksne.
Den voksne skal overføre rolig, tålmodig energi til barnet.

Er det mulig?
Er det mulig å forholde seg sånn at barnet overtar din rolige energi?
Istedetfor at barnet overfører sin frustrasjon til deg?
Hvordan kan man beholde fatningen når det koker som verst?
Må man være klonet av Mor Teresa for å klare det?

Jeg tror det er mulig.
Jeg tror ikke det handler om å være overmenneske.
Jeg tror det handler om bevissthet.
At et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.
Alltid.

Et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.

Hvilken påvirkningskraft JEG besitter.
I kraft av å være et menneske.
Av å være mor.
Venn.
Kjæreste.

Er jeg en zen mor som aldri mister fatningen?
Langt ifra.
Men ved å være bevisst kraften som ligger i min energi, god eller dårlig, kan jeg påvirke både meg selv og omgivelsene.
Jeg kan hente energi fra andre de dagene jeg trenger påfyll.
Jeg kan forsøke å endre egen energi.
Alt er mulig.
Er ikke nettopp energi like dynamisk som livet i seg selv?

Del gjerne❤

Følelser er ikke farlige.

Har du prøvd å gå på slakk line?
Eller et tau som er festa mellom to trær?
Jeg klarer ikke la være.
Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg klarer ikke la være å forsøke.
Tauet henger der som et rusk som har kommet inn på netthinna.
Jeg får det ikke bort før jeg har forsøkt.

Jeg vil så gjerne.
Fokus. Fokuser nå.
Puste rolig.
Visualisere at jeg klarer det.
Ikke se ned, se frem.

Å stå på stedet hvil er en ting.
Utfordringen kommer idet jeg skal flytte beinet.
Forrykke balansen.
Kanskje jeg skal gå for fart?
Det kan fungere.
Men er det da balanse?

«Du må tråkke ned i tauet.
Istedenfor å krumme foten, bruk tauet.
Bruk underlaget.»

Rådet kom fra en god venn.
Jeg tenker.
Prøver.
Det virker.
Selvfølgelig må jeg det.
Såklart må jeg bruke elementet jeg skal være i balanse med.

Hinder eller utvikling?

Etter turen i skogen har jeg tenkt på dette.
Om å tråkke ned i tauet.
Om å anerkjenne grunnlaget.
Jobbe med, ikke imot.

Man kan ikke undergrave at tauet inngir endel usikkerhetsmoment.
Det beveger seg.
Det er smalt.
Det kan være glatt.
Det er ikke enkelt.

Jeg har fokusert utelukkende på meg.
Hvordan jeg skulle håndtere tauet.
Jeg har sett på tauet som et hinder.
En kode å knekke.
Aldri har jeg tenkt på at tauet kunne hjelpe meg.
At anerkjennelse og aksept for hva tauet er, kunne hjelpe meg å finne balanse.

Man kan ikke løpe fra seg selv

Mange mennesker er redd for mørke følelser.
Det som representerer det melankolske.
Følelser som nesten tar pusten fra en.
Perioder i livet som oppleves som nedturer.
Det som ikke snakkes så høyt om.
Som andre ikke spør om.

Jeg pleide å være det selv.
Redd for mørket.
Jeg brukte mye energi på å skyve unna vonde følelser.
Legge de i en skuff. Lukke og låse.
Sånn, nå er de der.
Da er det ikke sikkert de finnes på ordentlig.
Men de gjør det.

Man kan nemlig ikke løpe fra seg selv.
Man kan ikke omfavne bare en side av livet og ignorere resten.
Vi er ett.
Hele mennesker.
Om vi ikke tør å se frykten inn i øynene, blir tilslutt frykten for frykten større enn noe annet.

Livets rytme

Jeg er ikke lenger redd for mørket.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
Livets rytme.
Den ene like naturlig som den andre.
Så godt å tenke på.

Jeg prøver ikke lenger å gjemme unna følelser.
De er der. Det får de lov til.
Istedenfor å skyve unna omfavner jeg.
Jeg aksepterer og anerkjenner at de er der.
Jeg dykker til og med ned i de.
Frykten for hva jeg skal finne styrer meg ikke lenger.

Jeg er ikke redd.

For vet dere hva?
Følelser svinger.
Følelser er ikke konstante.
De blir ikke større eller vanskeligere ved at jeg tør å se dem inn i øynene.
Kalle dem ved sitt rette navn.
Tvert imot!
Ved å akseptere slik jeg har det akkurat nå, ved å anerkjenne det.
Så føler jeg meg fri.

Jeg tror alle situasjoner i livet gir oss en mulighet for læring.
Et potensial til å bli et helere menneske.
Ikke minst de tunge periodene.
Men det fordrer en ting.

Som med tauet:

Vi må anerkjenne grunnlaget.
Vi må jobbe med, ikke imot.

Så, mitt spørsmål til deg.
Er du fri?

Om innlegget traff deg, del gjerne❤

Et år i håpets tegn.

Livet.
Så kraftfullt.
Sterkt.

Livet er fargerikt, fullt av muligheter.
Livet er ikke sort eller hvitt.
Det finnes et hav av fargenyanser mellom.
Uendelige muligheter.
Vi kan bruke fargene som de er.
Eller vi kan blande.
Vi har muligheten til å velge.

Livet byr på ulike pensler.
Noen maler tjukt.
Andre maler smalt.
Noen er skråstilt.
Andre er rette.
Noen er bustete.

Noen ganger maler vi mørkt.
Lyset slipper ikke til.
Vi henter fra våre innerste kammer.
Våre mest lukkede rom.
De mørke fargene legger seg som et teppe rundt oss.
Fyller oss med sinne, sorg og savn.
Skam og sjalusi.

Av og til maler vi et stille landskap.
Vi setter oss utenfor og maler det vi ser.
Stille observatører.
Distanse.
Kjenner på en letthet ved å ikke være i sentrum.

Noen ganger maler vi i euforisk glede.
Livet er fylt av kjærlighet, ekstase.
Varme farger fyller lerretet.
De gir hverandre lys, håp, tro.
De får oss til å svinge penselen i florlette penseldrag.
Fulle av lys.

Av og til maler vi så alt flyter over i hverandre.
Er det flyt eller er det kaos?
Noen ganger setter vi grenser.
Stopper kosten før den flyter over i kaos.
Opprettholde flyt.
Balanse.

Andre ganger lar vi det stå til.
Lar kaoset få herje.
Lar livet blåse oss overende.
Kjenner på styrken i kraften som møter oss.
Reiser oss igjen.

Tidvis maler vi så hardt at papiret truer med å løse seg opp.
Vi kommer ikke videre.
Om igjen og om igjen maler vi.
Samme sted.
Rådville.
Handlingslammet.
Vi ser at arket holder på å gå fra hverandre, men vi klarer ikke å flytte penselen.

Uten at vi kan si hva som rørte penselen, starter en bevegelse.
Noe som får penselen til å svinge unna.
Finne et nytt sted på arket.
Et sted uten farger. Uten merker.
Bølger som rører seg kontinuerlig.
Etter en bølgetopp, følger en bølgedal.
Livets sirkel, igjen og igjen.
Livet er i konstant bevegelse.

Livet er så mye mer enn det vi åpenbart ser og sanser.
Livet er en reise, i oss selv.
Hvilke muligheter som finnes.
I kraft av oss selv.
Om vi tør slippe ned garden.
Om vi tør å la frykten gå.
Slippe tillit inn.
Hva kan skje?

Hva om vi i 2016 tør gi slipp på frykt.
Hva om vi tør å bytte ut frykt med tillit.
Hva om vi slutter å være redde for livet FØR døden.
Hva om vi tør å elske uten frykt.

Hva om vi tør å leve.

Vi kan ikke forberede oss på livet.
Vi kan ikke forberede oss på smerte, sorg og tap.
Livet kommer.
Hva om vi aksepterer det?

Hva om vi aksepterer at livet er både bølgetoppene og bølgedalene.
At vi lever i en sympbiose, hvor den ene er avhengig av den andre.
Hva om nyttårsforsettet for 2016 er å møte oss selv respekt og aksept. Oss selv og våre medmennesker.
Aksept og respekt.
Kun det.

Livet er fullt av muligheter.
Jeg tror, av hele mitt hjerte, at enhver situasjon, vond eller god, bringer med seg et potensial for utvikling.

Verden 2016, jeg ønsker deg et fredfullt år.
Fylt av håp og kjærlighet.
Godt nytt år.

Hvilke farger vil du male livet ditt med i året som kommer?

Bakenfor trøtt og bortenfor utslitt?

Jeg skal være den første til å innrømme at søvnmangel over tid gjør noe med en.
Det kan være tungt, virkelig tungt, og det kan få frem de verste sidene ved et menneske.
De en ikke ønsker å vite av.
Som en ikke ønsker frem i lyset.

Barna mine er 100% hjemme sammen med meg.
Vi tilbringer masse tid sammen.
I tillegg er min mann mye borte i forbindelse med jobb.
Dette i seg selv går stort sett fint.
Dette i kombinasjon med gjentakende netter uten nok søvn er tungt.

Jeg er tidvis veldig trøtt.

Landsbyen.

Måten vi organiserer livene våre er på mange måter unaturlig.
Vi bor tett sammen med våre naboer, men vi lever ikke sammen.
Det er hver familie for seg.
Så nært, men likevel så fjernt.
Husveggene, hageflekkene og buskene markerer avstanden.
Her bor vi. Der bor dere.

Naboene er ikke vår forlengede familie.
De er ikke våre brødre og søstre.
Vi kan ikke ringe på hos naboen kl 5 om morgenen, og gråte ut vår fortvilelse når vi er på randen av utmattelse.

I et naturlig samfunn ville vi levd tettere med våre medmennesker.
Vi ville hatt en landsby å spille på.

I landsbyen ville vi laget mat sammen.
Hentet vann sammen.
Badet sammen.
Vi ville trøstet hverandres barn.
I landsbyen ville vi lappet klær sammen.
Hugget ved side om side.
Ammet hverandres barn ved behov.
Vi ville delt sorger og gleder.
Vært der for hverandre.

De søvnløse netter ville ikke vært så ille.
Fellesskapet ville delt byrdene.

En vond sirkel.

Utallige søvnløse netter etter å ha blitt mor, har jeg skjønt at det finnes en skala av trøtthet.
Man har trøtt.
Bortenfor det har man Trøtt.

Når man er på endestasjon Trøtt, forsvinner mye av vår intuitivt sosiale og intelligente atferd ned i sluket.
Styggen på ryggen setter seg godt tilrette på ene skulderen.

De vennlige ordene, som vanligvis kommer som en selvfølge, må nå manes frem.
Stressnivået øker.
«Er det mulig å bruke så lang tid på å kle på seg?»
«Hvorfor er det tiss på golvet?»

Initiativet synker.
Det som normalt oppleves lystbetont, føles med ett som et ork.
«Det gjør så godt med frisk luft. Det er bare så mye styr å komme seg på tur. Vi blir inne heller.»

Man blir mer klumsete.
Kaffekoppen faller fortere overende.
Man sparker tåa i leketoget som ligger på golvet.
Egget går i golvet istedetfor i omeletten

Matlysten blir dårlig.
Man kjenner en hang til usunne alternativ, rask energi, og får ikke i seg nok næring.

Hukommelsen blir dårligere. Man bruker energi på å huske selv helt enkle ting.
«Hvor ER de nøklene? Og hvorfor er det så rotete her?»

Man havner bakpå.
Som om man konstant befinner seg i andre gir, mens man burde vært i tredje. Hele tiden er man et skritt bak, på etterskudd.

Behovet for relvrettferdighet øker.
En havner i en slags forsvarsposisjon, som et skadet dyr som kjemper for å forsvare seg.
Det er lett å falle i grøfta, sende beskyldninger der de ikke hører hjemme.
«Hvorfor gjorde du sånn? Ser du ikke at jeg er trøtt?»

Kroppsspråket taler med all tydelighet.
«Jeg er skadet. Gå vekk. Jeg trenger å være i fred.»

Indre barn.

Inni oss alle bor det et indre barn.
Barnet representerer oss selv, da vi var små.
Noen ganger sover det.
Andre ganger er det våkent.
Noen ganger murrer det.
Andre ganger brøler det.

Det indre barnet bærer med seg erfaringene fra da vi selv var små.
Hvordan vi ble møtt da vi var leie oss.
Hvilke reaksjoner vi fikk når vi var frustrerte.
Hvilke sannheter vi ble fortalt, og som vi i større eller mindre grad har med oss.

Jeg opplever at i strevsomme tider, enten jeg er trøtt, grubler mye, er i en form for ubalanse, da våkner det indre barnet.
Det vekker umodne reaksjonsmønstre, og krever mye plass.
Det krever rettferdighet for seg selv.

***

På godt og vondt reflekterer barna våre oss.
Om jeg har en dårlig dag, speiler det seg tydelig i mine barn.
De dagene hvor jeg hadde trengt «å få en gratis», blir som regel alt annet enn.
Det fungerer ikke sånn med barn.
De er ikke istand til å ta ansvar for seg selv.
Langt mindre sine foreldre.

Så de dagene en har nådd endestasjon Trøtt, lunta er kort, verden føles urettferdig og universet er imot en.
De dagene får en ikke noe gratis.
Tvert imot.
En får tilbake akkurat den energien man selv sender ut.
Ganget med 10.

Forståelse og aksept.

Vi bruker mye tid på å forstå våre barn.
Vi skjønner at vi trenger å forstå dem for å kunne møte dem.
Det vi ofte glemmer, er at vi må begynne med å forstå oss selv.

For å kunne være en god forelder, for å kunne  forstå våre barn, må vi først forstå oss selv.

For meg har det hjulpet å bli klar over det indre barnets eksistens.
Å aktivt lytte til hva barnet forteller.
Å gi barnet trøst. (Ved hjelp av mentale bilder)
Gi seg selv aksept.

For å kunne være noen for andre, må vi først være noen for oss selv.
Vi må erkjenne og akseptere oss selv:
«Jeg føler meg tom.
Jeg kjenner meg trist.
Jeg føler meg urettferdig behandlet.
Jeg er sint.
Det er ok.
Jeg aksepterer følelsene mine.
Jeg er et resultat av min fortid, nåtid og fremtid.»

Vårt indre barnet krever nemlig rettferdighet.
Det å bli mor/far kan trigge mange barndomsminner i oss.
Ikke alle er gode.
Minner kan trigges av situasjoner hvor vi selv ikke ble møtt på en optimal måte, da vi var barn.

Om vi ignorerer det indre barnet, vil det rope høyere og høyere:
«Hvorfor skal disse barna møtes med erkjennelse og aksept, når jeg ikke fikk det selv?»

Før eller siden vil vi møte oss selv i døra.
I form av vårt indre barn.

Vi må møte oss selv med like mye erkjennelse og aksept som vi møter våre barn med.

Viktig innsikt.

For noen uker siden stod jeg oppi en situasjon som virkelig åpnet øynene mine.

Denne høsten har jeg vært mye alene med barna.
Det har vært mange dårlige netter, og overskuddet har vært mindre enn det pleier.

Mitt eldste barn på 4 år er veldig intuitiv.
Sanser mye, kjenner ting sterkt.
Samvittighetsfull.
Om morgenen har han vært veldig opptatt av om jeg har sovet godt den natten.
Om natten ikke har vært god, har han sagt «du får sikkert sove godt inatt da mor.»

***

Tilbake til situasjonen.
Vi hadde vært ute om formiddagen.
Kom tilbake om ettermiddagen, rett i middagslagingstid.
Vi var alle trøtte, og hadde lavt blodsukker.

Mine barn, oppvokst i continuum concept ånd, er over gjennomsnittet opptatt av å være med på husarbeid.
Lekene kan fint stå urørt, mens kjøkkenet bærer preg av høy aktivitet.
Denne dagen intet unntak.
Idet jeg tar ut grønnsaker fra kjøleskapet, hører jeg to stoler bli dratt langs golvet.
Jeg kjenner at nå, akkurat nå er jeg så sulten og sliten, jeg har behov for to minutter i fred.
Lage mat helt alene.
For en gangs skyld.

Jeg henvender meg til 4-åringen.
«Nå er mor skikkelig sulten og sliten. Kan jeg vær så snill å få lage mat alene idag?»
Utfallet er ikke alltid dette, men denne gangen snur han mot stua og går igang med en «bygge-tog-med-stoler-lek.»

Mitt andre barn, på halvannet år, har derimot ingen planer om å la muligheten til å være med på middagslaging, gå fra seg.
Jeg hører 4-åringen rope til minstemann:
«Kom å bli med her, jeg bygger tog, bli med, bli med, bli med.»

Ingen respons fra minsten.
Storebror går bort og prøver løfte han ned fra stolen.
Lille protesterer høylydt, til ingen nytte.
Største bærer han med seg bort til «togstolene».
Jeg hører at han nesten frenetisk prøver å overbevise lillebroren om lekens fortreffelighet.
Til ingen nytte.
Minste hyler ut sin motstand.

Jeg står og bivåner.
Det går opp for meg hva som skjer.
Istedenfor å se en trassig storebror som er «slem» mot sin lillebror, ser jeg hva som skjer.
Jeg ser så tydelig at mitt lille, store, kloke barn, prøver å ta ansvar for situasjonen.
Prøver å hjelpe mor.

Takknemlig for å ha sett dette, virkelig sett det for hva det er, tar jeg over ansvaret for situasjonen.
Forteller at det går helt fint at minste står sammen med meg og lager mat. At det går greit.

«Men da får du ikke ha hodet for deg selv i to minutter mor.»

***

Uansett situasjon.
Uansett utgangspunkt.
Uansett utfall.

Det er vi voksne som er ansvarlige.
Alltid.

Dette vet vi jo.
I utgangspunktet.
Men hva når forsvarsverket vårt er svekket?
Hva når garden er nede?
Når vi er så slitne at reptilen har erstattet fornuften og det indre barnet roper.
Klarer vi da fortsatt å bære ansvaret til enhver tid?

***

Barn har ikke vondt av å tilpasse seg andre mennesker, ta hensyn til andre sine følelser.
Tvert imot.
Det er derimot stor forskjell på å forklare hvordan man har det, og det å legge ansvaret for hvordan man har det over på barnet:

«Idag er jeg så trøtt. Du våknet så mye inatt at jeg er helt ødelagt. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen.
Du er nødt for å være grei idag, hvis ikke kommer det til å revne for meg.»

Her gis barnet ansvaret for om situasjonen kommer til å gå bra eller ikke.
Det er ikke barnets oppgave.
Det er kun de voksne som er voksne.
Og kun voksne kan og skal være ansvarlige for enhver situasjon.

I endel tilfeller gir vi fra oss ansvaret uten engang å være klar over det. Barn er intuitive små vesener.
De plukker opp det usagte, kroppsspråket, det subtile.
Dette er viktig for oss å være klar over.
Barna forguder sine foreldre og vil strekke seg langt for å forsvare/ta vare på sine omsorgsgivere.

Det å bære ansvaret for andre sine følelser, er ikke bare tungt, det er en helt umulig jobb.
Ingen andre enn oss selv kan ta ansvar for våre egne følelser.

 

Forventninger.

Så lenge man er et levende menneske, vil man fortsette å møte utfordrende situasjoner i livet.
I enkelte deler av livet vil en føle seg tygd, spyttet ut og brukt som vaskefille.
Det er en like naturlig del av livet som de fine periodene.

Jeg opplever det som nyttig å jobbe med egne forventninger.
Å ha et realistisk forhold til hva jeg kan forvente.

Jeg vet at det er naturlig for små barn å våkne om natta.
At de våkner for å sjekke at trygghet er ivaretatt.
Eller fordi det kommer en tann.
At de har beinverk.
At de med jevne mellomrom er i utviklingssprang og uttrykker mer uro.
Kanskje har de drømt.
Eller de vil ha litt morsmelk.
Ikke nødvendigvis fordi de er sultne.
Fordi brystet til mor representerer varme, trygghet og tilhørighet.

Jeg forventer ikke at jeg skal sove natten rundt mens barna er små.
Jeg ser ikke på klokka når jeg blir vekket om natta.
Jeg ergrer meg ikke over at de våkner.
Jeg lengter ikke etter endring.
Jeg prøver å forstå og akseptere.

***

Jeg klarer ikke å være helt om natten og helt om dagen.
Noe må vike.
I tunge perioder innebærer dette å prioritere hardt.
Alle mennesker har utdelt 24 timer i døgnet.
Det kan tidvis virke som om andre har flere enn en selv, men alle gjør vi valg.
Alle prioriterer vi for hvordan vi bruker tiden vår.
Det er ikke meningen at vi skal være supermennesker.
Vi er mennesker.
Helt vanlige mennesker.

I perioder med lite nattesøvn, hender det at jeg må legge meg grytidlig. Kanskje samtidig med barna.
Det kan holde hardt å prioritere søvn fremfor egentid.
Det å ha tid, helt fri til egen disposisjon, kan kjennes som en nødvendighet.
Men i tunge perioder må søvn trumfe annet, fordi søvn er og blir et basalbehov. Om ikke det er noenlunde dekket, vil alt annet lide under det.

***

Jeg har og lært at det går an å ha det fint selv om en er trøtt.
I perioder hvor jeg vet at nattesøvn kommer til å bli så som så, må jeg fortelle meg selv dette:

«Jeg kommer til å være trøtt imorgen.
Det kan bli en fin dag fordi om.
Jeg er omgitt av godhet.
Alt er vel.
Jeg er trøtt, men alt er vel.»

 

Gullstandard.

I mer enn 90% av tiden føler meg som en god, kompetent mor.
Selv om over 90% står til mer enn godkjent, har jeg så lett for å dømme meg selv på grunnlag av de resterende prosentene.

Hvorfor er det sånn, at man strekker seg forlengs og baklengs for å forstå alle andre, men når det kommer til seg selv, gir en tommelen ned for et godt ord?

Vi må slutte med det.
Vi må slutte å tenke stygge tanker om oss selv de gangene vi ikke lykkes.
Vi må slutte å dømme oss selv.

Vi må vise oss selv aksept og forståelse.
Vi må være like rause med oss selv, som vi er med våre medmennesker.
Vise oss selv mildhet.

Vi må elske oss selv, for de vi er.

Vi er komplette, hele mennesker.
Mennesker, i all vår feilbarlighet.
Ikke maskiner.
Vi gjør av og til feil.

«Unnskyld.»

Kan du tilgi deg selv?

 

Del gjerne om dette traff deg❤