La ungene klatre

La ungene klatre.

Så høyt eller lavt,
som de vil.
La de finne ut selv.
Hvor egne grenser går.

La de gjøre feil.
La de prøve seg frem.
La de selv lete
etter løsninger.

La de tråkke på ei grein,
som gir etter.
La de oppleve.
At de likevel klarte
holde seg oppe.
Fordi de fant.
En annen løsning.

La de skrape seg opp.
La de få skrubbsår.
Kostelige skatter
som vitner om eventyr.

La de kjenne suset
i magen.
Fra høyt oppe.
La de oppleve at veien ned.
Kan oppleves annerledes.
Enn veien opp.

La de kjenne seig sevje
mot hendene.
La de oppleve lukten
av den.

La de bli kjent med frykt.
La de kjenne.
At av og til.
Er det greit å holde tilbake.
Mens andre ganger.
Er det greit å utfordre.

La de oppleve
frustrasjon og glede.
La de bli kjent
med ydmykhet.
La de oppleve mestring.

La de bli kjent med trær.
La de erfare at ei furu.
Oppleves annerledes
enn et lerketre.

La de oppleve sollyset
gjennom bladene.
La de kjenne ru bark
mot myk hud.

La de kjenne følelsen
av dynamikk.
Av å dele en opplevelse.
Med natur.

La de betrakte verden fra et annet perspektiv.
La de koble seg på.
Roen som er.
I natur.

La ungene få lov til.
Å gjøre feil.
Uten å bli vurdert
utfra de.

La ungene leke.
La de smake livet.
La de utforske.
La de være fri.

La ungene klatre.

Advertisements

Å bruke energi på å hindre det som uansett vil skje

Tanker om småbarnsliv og nået.

Det slår meg.
Hvor mye tid foreldre bruker.
På å prøve hindre ungene.
I noe.
De kommer til å gjøre.
Uansett.

~~~

Vi er ved et vann.
Ei liten sandstrand.
Det er en av de varme,
sjeldne junidagene.
En annen familie er der og.

Det er mamma.
Pappa.
En ca 4 åring.
En ca 2 åring.
Og en hund.

Ungene vasser.
Minste i bleia, største med sommerklær.

Som unger flest er de i nået.
Lekende, utforskende.
Det er sommer, det er vann.
Bedre blir det ikke.

Men foreldrene er stresset.
Hele tiden henvender de seg til ungene.
Om at de ikke må gå lengre.
At de må passe seg for å ikke bli våte.
At de ikke må hoppe.
Ikke løpe.

Alle henvendelsene sirkler rundt det samme.
At barna må unngå bli våte på klærne.

4 åringen er allerede våt på halve skjørtet.
Skaden, om man kan kalle det, har allerede skjedd.
Likevel fortsetter korrigeringen. Om å komme tilbake.
Om å ikke gjøre det hun allerede gjør.

Barna holder på med sitt.
Såklart, det er sommer,
det er vann.
Hva er vel mer morsomt?

Jeg tar meg i å tenke.

Hvorfor klarer ikke foreldrene
gi slipp?
Hvorfor klarer de ikke være
her og nå?
Hvorfor klarer de ikke se
det fine?

Barn som koser seg.
En varm dag i juni.
Ettermiddagssol.
Hvorfor klarer de ikke omfavne øyeblikket?

Jeg blir nødt til å stille meg spørsmålet.

Gjør det noe om barnet blir våt på skjørtet?
Gjør det noe?
Egentlig.
Er det verdt å bruke masse tid på å prøve hindre noe som uansett kommer til å skje?

Barnet kommer ikke til å fryse, det er varmt ute.
De bor jeg nærheten,
hun får derfor snart på seg noe tørt.
Ja, hun kommer til å bli våt på skjørtet.
Men gjør det noe?
Egentlig?

Er det ikke litt rart.
Og bortkastet.
Å bruke tid og ressurser.
Som foreldre.
På å prøve.
Hindre ungene.
I noe.
De kommer til.
Å gjøre.
Uansett?

Lev og la leve.
Mesteparten av det vi tror vi må prøve å styre.
Kan vi gi slipp på.

Dagen er nå.
Øyeblikket er akkurat her og nå.
Hva om vi puster og er tilstede.
Gir slipp på de strevsomme tankene.

Hva om vi leter etter det fine.
I øyeblikket.

Lar fremtid være fremtid.
Den får sitt nå når den kommer.
Inntil da kan vi stort sett la fremtiden være.

Å bare være.
Tilstede.
Akkurat her og nå.

🌻☀️🌿

Barn – ganske alminnelige mennesker

Noen ganger.
Så kunne en tro.
At det å forholde seg til barn.
Var noe utenomjordisk.

Teorier.
Metoder.
Teknikker.
Analyser.

Dere.

Barn er ikke utenomjordiske vesener.
De er først og fremst mennesker.
Små utgaver av sånne
som oss.

De liker.
Tro det eller ei.
Å bli behandlet som.
Et menneske.

Neste gang du står fast.
Lurer på hvilken teknikk
du skal anvende.
Hvor streng du skal være.
Hvor streng du ikke skal være.
Spør deg selv følgende.

Hvordan liker jeg å bli møtt?

Når du har det vanskelig.
De gangene du hyler av fortvilelse.
Er usaklig.
Når du driter deg ut.

Hvordan vil du bli møtt?

Liker du å bli kjefta på?
Møtt med sanksjoner?
Trusler, straff?
Bli fortalt.
Til det overtydelige.
Hvor utrolig teit du akkurat var.

Du vet det godt selv,
ikke sant?
At du oppførte deg dumt.

Hvordan er det om blir møtt
med forståelse?
Forståelse for at ting var vanskelig akkurat nå.
At du rett og slett ikke
klarte bedre.
Selv om du ønsket.

~~~

Når vi forholder oss til barn.
Så snakker vi nesten utelukkende om atferd.
Har dere tenkt på det?

Vi vurderer atferd.
God, dårlig, middels.

Tenk om vi selv skulle bli
møtt på den måten.
Bli dømt for vårt uttrykk.
Heller enn å bli anerkjent for
våre følelser.

Bak enhver atferd.
Bak ethvert uttrykk.
Så skjuler det seg et menneske.
Et menneske som føler noe.
Som har en opplevelse.

Eureka-
Dette gjelder også barn!

Hva om vi ser bak atferden.
Bak handlingen.

Hva om vi ser et menneske
som har det vanskelig.
Snarere enn et menneske
som er vanskelig.

Kan du se at barnet ikke er
sine handlinger.
At det ikke er sine tanker.
Sine følelser.

Kan du se barnet?

De mest potente ordene
jeg kjenner.
Inneholder ingen formaninger.
Ingen visdomsord.
Ingen oppdragelse.

Det mest potente jeg
kan si er.

Jeg forstår.
Jeg ser deg.

Karusell liv

Om livet.

Det er bråkete rundt deg.
En støy av meninger
og forventninger.
Rammer inn livet ditt.

Det kan bli så bråkete.
At du ikke klarer høre.
Stillheten.
Inni deg.

Det kan føles som.
Om du har hoppet på en karusell.
På et bråkete tivoli.
Hvor karusellen spinner.
Rundt og rundt.

Du lever på karusellen.

Spiser, ler, gråter, jobber, puster, kjefter, handler,
lyver, presser, håndterer.

Om kvelden går du av.
Hodet spinner,
du kjenner
deg svimmel.

Det suser i ørene.
Lydene fra tivoliet lever
i minnet.

Du syns det er godt
med en pause.
Fra karusellen.
Likevel er det.
Som om du fortsatt sitter på.

Du legger deg til å sove.
Kroppen sover.
Men du drømmer om tivoliet.

Neste morgen står du opp.
Kler på deg,
spiser på vei ut.

Du kjører til tivoliet.
Tar sats og hopper på karusellen.
Den har startet allerede.

🌊🌊🌊

Kan du velge.
Å gi deg selv.
Lommer med luft.
I et liv.
Som kan være støyende.

Kan du velge.
Stillhet.
Lenge nok.
Til å oppdage den?

Forventninger

Forventninger.
Noe mer potent skal du
lete lenge etter.

Tingen er.
Vi har en tendens til å
oppfylle forventningene.
Vi blir møtt med.

De fleste av oss.
Vokser opp og blir.
Den vi har blitt fortalt.
At vi er.

Hvem er du?
Hvem ble du fortalt
at du var.
Da du vokste opp.

Ordene vi bruker.
Måten vi snakker om
oss selv.
Om andre.
Det betyr noe.

Du har.
En enorm påvirkningskraft.
På ditt barn.

Du har muligheten til.
Å styrke barnet ditt.
La det føle seg elsket.
For å være akkurat den
det er.

Du kan og.
Gjøre barnet ditt mindre.
Ved å formidle.
At sånn barnet er.
Egentlig ikke.
Er nok.

Hvilken bagasje.
Velger du.
Å gi barnet.
På reisen.
Tung eller lett?

Ditt valg.

Spørsmål fra leser

En leser spør.

Hva tenker du om å ha ungene
i barnehage, mtp separasjon
og tilknytning?

Hun er forvirret over normaliteten ved å ha små barn i barnehage,
spesielt fordi så mange viser sterk motstand mot atskillelse fra foreldrene.
Hun spør om man tenke på dette som en naturlig reaksjon på separasjon
og god tilknytning?

🌱

Takk for flott spørsmål.
Jeg har mange tanker
rundt temaet, vanskelig å sammenfatte kort.

Jeg tar alltid utgangspunkt
i naturen.
Back to basics.
Hvem vi er,
som art.

Om vi tenker oss følgende.
At mennesket er et produkt
av to.
Kultur og natur.

🌱. Natur er opprinnelsen i oss.
Våre instinkter.
🎭. Kultur er samfunnets
påvirkning på oss.

Naturen er stabil.
Preget av kontinuitet.
I motsetning er kultur omskiftelig.
Preget av endringer og ulikheter.

Kulturen sier noe om
det som er normalt,
mens naturen tar
utgangspunkt i det som
er naturlig.

Mange setter erlik
mellom disse.
Normalt = naturlig.

Det er det ikke.
At en ting er normalt.
Betyr ikke at det er naturlig.

Et menneskebarn
fødes med de samme forventninger.
Enten det er i
New York, Amazonas, Oslo, Madagaskar eller Tokyo.
Vår natur.

På samme måte som en tiger fødes med spesifikke forventninger,
til å være tiger.
Så fødes en menneskebaby med spesifikke forventninger,
til hva det er å være et menneske.

🌷 Barnet forventer å være nær.
🌷 Å bli møtt på sine behov.
🌷 Barnet forventer kontinuitet.
🌷 Å bli møtt
med tillit.
🌷 Å være en del av flokken.

Ingen er nærmere vår natur,
enn barna.

Vi lever i en tid.
Hvor kultur og natur hele tiden er i klinsj.
Mange kjenner seg fanget.
I et inferno av kryssende forventninger.

På ene siden samfunnet.
Ytre forventninger.
Mye, fort, atskillelse, brudd, prestasjoner, økonomi og klokkeliv.

På andre siden natur.
Sakte, nært, tilknytning, kontinuitet, sammen, flokkliv
og tillit.

I 2017 er det normalt med mangel på kontinuitet.
Det er normalt med tidlig atskillelse.
Det er normalt å forsere prosesser.
Og, det er normalt å
mangle tillit.

Men selv om det er normalt.
Så er det ikke naturlig.

Når barnet gråter og klamrer seg idet du leverer i barnehagen.
Så er det en klar beskjed om
at barnet ikke er klar
for atskillelse.
Både fordi det ikke vil være borte fra deg.
Men og fordi
barnet ikke har etablert
god nok tilknytning til de voksne i barnehagen.

To ord om barnehager.

Barnehager kan i beste fall fungere som en forlengelse
av barnets landsby.
Et nettverk av trygge,
gode voksenpersoner,
som tar rollen som omsorgsperson på alvor.

Men, for at det skal kunne skje.
Så må fokus være på viktigheten av tilknytning.
Viktigheten av nok ledige hender.
Nok ledige fang.
Og tid nok.
Til at det kan skje tilknytning, ikke bare tilvenning.

~ Elisabeth

Bare se meg.

Tenk deg.

At du har kranglet med
partner.
At eggene gikk i golvet, istedenfor
i panna.
At smoothien ble sølt.
At sjefen maser.
At du har sovet dårlig.

Alt i alt.
Så har du.
Et møkkaøyeblikk.
I verste fall.
Så har du.
En møkkadag.

Du har lyst å hyle.
Grine og rope i selvmedlidenhet.

Verden kjennes urettferdig,
og helt ærlig.
Så syns du synd på
deg selv.

Ditt indre barn.
Din iboende toåring
kommer frem.
Men sine primitive reaksjonsmønster.

Så treffer du en
god venn.
En fortrolig.
Du kjenner lettelse,
inni deg.
Et håp om å bli sett.

Du prøver deg på et
smil.
Det er stivt, klistrer seg.
Det går ikke lenge.
Før demningen brister.

Tårene renner.
Du snakker usammenhengende.
Klarer ikke snakke,
hulker ut annethvert ord.

Vennen din sperrer opp øynene.
Fikler med hendene.
Snakker fort,
lysere enn vanlig.
Insisterende.
Skingrende.
Hendene klapper deg litt
for raskt på ryggen.

Hun ber deg snakke
tydeligere.
Sier hun ikke forstår hva
du sier.
Hva du mener.
Hun ber deg slutte å gråte.
Spør om du kan være
så snill å forklare.

h u n f o r s t å r i k k e.

Hvordan føles det.
Å bli møtt.
På den måten?

Når du er lei deg.
Frustrert.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med krav
om forklaringer.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med masse ord.
Som prøver finne løsninger.

Vil du ikke bare igrunn.
Bli sett.

Vil du ikke bare.
Gråte så lenge du
trenger.

Få være lei deg.
Uten å måtte forklare
hvorfor.
Før du selv,
kjenner deg klar.

🌱

Hvorfor er det.
At vi tror det er annerledes
for barn?

Hvorfor er det så viktig.
At barnet kan forklare.
Der og da.
Hvorfor det er frustrert.

Hvorfor tror vi.
At vi må møte barnets frustrasjoner.
Med forslag til løsninger.

Hvorfor er vi
så opptatt av.
Å finne rasjonelle forklaringer.
På barnets følelser.

Hva om.

Det bare får
lov til å være.
Hva det er.
Uten at vi trenger
å sette det i system.

Hva om.

Følelsene bare
får komme.
Som de trenger å komme.
Uten at vi trenger.
Å fikse.