En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Feminin superkraft.

Idag feirer vi den feminine kraften.
Den som kan bære liv.
Som kan gi liv.
Som kan ta vare på liv.

Kraften som er bærebjelken for alt.
Fundamentet.

Den som ikke krever mye plass.
Som ikke roper høyt.
Kraften som tilpasser seg rommet den har til rådighet.
Som heler for selv å føle seg hel.

***

Kraften som er myk.
Utholdende.
Sterk.

Som er varm.
Rund.
Sensuell.

Som er mottakelig.
Åpen.
Som leder kontakt med jorda.

Kraften som viser tillit.
Aksept.
Tilhørighet.

Til alle mine medmødre,
verden rundt.
Jeg hyller dere.
Dere som bærer, holder, trøster, danser, synger, gråter, ler.
Som er.
Dere er alle og enhver bærere av en gave.
En kraft verden trenger.

Elsk det feminine i deg.
Omfavne det feminine i deg.
Like mye som du anerkjenner din maskulinitet.
Vi er ikke enten eller.
Vi beveger oss hele tiden i rommet.
Danser mellom Yin og yang.
Balanse.

Apropos.
Er ikke dette verdens mest ufortjente uttrykk?

«En skal jammen ha baller for å tørre det der!
Hun har baller gitt, råtøff!»

Si meg, baller?
Er ikke det ganske skjøre kroppsdeler?
«Au, pass på ballene.»
En vagina derimot.
Da snakker vi.
Råsterk, tøyelig, elastisk, dynamisk.

Feminin superkraft.
Jepp. 
Gratulerer med morsdagen!

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Takk vinden.

Noe av det viktigste jeg prøver å formidle til barna.
Det er at våre liv er en del av noe større.
Jeg pleier spør:

«Hvordan skal du hjelpe verden når du blir stor?»

Hvilke spørsmål vi stiller.
Det betyr noe.
Det setter premissene for hvordan vi tenker.
Jeg vil at ungene, helt fra de er små, skal kjenne potensialet som bor i de.
Potensialet til å gjøre godt.
Til å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg ønsker at de skal tenke på seg selv, som en del av et fellesskap.
At de skal kjenne fra hjertet og ut.
Vi er større enn bare en og en og en.

Prinser og prinsesser, nei takk.
Det er en blindvei.
En felle.
Vi må snu.

Tanken om at alle er sin egen lykkes smed.
Vi må smi, det er sikkert.
Men ikke alene.
Vi må smi sammen.

Å være tilstede.

Vi er mye på tur.
Ute i naturen.
Femåringen sa forleden dag.
Jeg føler meg så trygg her i skogen.
Det syns jeg var fint.
Å kjenne seg hjemme, i natur.

Vi er natur.
Vi er omgitt av natur.
Om vi tar oss tid til å kjenne etter.

Hvilke opplevelser vi kan få.
Bare av å være.
Akkurat her og nå.

Ikke igår.
Ikke imorgen.
Ikke i det som skjedde for en halvtime siden.
Ikke om fem minutt.
Her og nå.
Bare akkurat her og nå.

Det er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine.
Noe av det fineste de kan gi meg.
Å være i øyeblikket.
Å være åpen for alt du kan motta, akkurat her og nå.

Jeg prøver å formidle respekt og forståelse.
For kretsløpet vi er en del av.
At alt har sin plass.
Selv de minste komponentene.
De som kan virke ubetydelige.
Alt har sin særegne og unike rolle.

Det er viktig for meg å formidle ansvaret som hviler på oss.
Ansvaret på toppen av næringskjeden.
At styrke ikke er å ta.
Forsyne oss, bare fordi vi kan.
At styrke først og fremst er måtehold.
I å se helheten.
I å holde tilbake.

Å elske natur.

Hvis ungene skal lære å elske det.
Hvis de skal ønske å ta vare på det.
Hvis de skal kjenne eierskap til det.
Så må de og forstå det.
Jeg må, gjennom hvem jeg er, vise kjærlighet og respekt for min rolle i kretsløpet.

Vi klemmer trær.
Snakker om de som våre brødre og søstre.
Legger kinnet inntil barken.
Kjenner energien fra treet fylle oss.

Vi tar på mose.
Snakker om alle nyansene av grønt som finnes.
Kjenner hvor inderlig myk den er.
Hvor god den er å kjenne på.

Vi snakker om mauren.
Hvor sterk den er.
At den kan bære mange, mange ganger sin egen kroppsvekt.
Hvor hardt den arbeider.
Hvor viktig det er at vi behandler arbeidet den gjør, med respekt.

Vi snakker om at vi er på besøk i naturen.
Det er vi som er gjester.
Vi som må ta hensyn.
Hele veien kjenne på balansen.
Legge igjen minst mulig fotspor etter oss.
Hjelpe til.
Rydde opp.
Vise takknemlighet.

Vi takker.
Vi takker solen.
For lyset, varmen og energien den gir oss.
Vi takker havet.
For kraften, styrken og innsikten den viser oss.
Vi takker lufta.
For klarhet, rom og pust.
Vi takker sanden.
For muligheter, lek og utfoldelse.
Vi takker bålet.
For varmen, lyset og opplevelsen.

Takk vinden.

Forleden dag gikk jeg og minstemann for å tømme søppelet ute.
Det blåste veldig.
Som det blåser, sier jeg.
Toåringen ser opp mot himmelen og sier.
Takk vinden.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤