Feminin superkraft.

Idag feirer vi den feminine kraften.
Den som kan bære liv.
Som kan gi liv.
Som kan ta vare på liv.

Kraften som er bærebjelken for alt.
Fundamentet.

Den som ikke krever mye plass.
Som ikke roper høyt.
Kraften som tilpasser seg rommet den har til rådighet.
Som heler for selv å føle seg hel.

***

Kraften som er myk.
Utholdende.
Sterk.

Som er varm.
Rund.
Sensuell.

Som er mottakelig.
Åpen.
Som leder kontakt med jorda.

Kraften som viser tillit.
Aksept.
Tilhørighet.

Til alle mine medmødre,
verden rundt.
Jeg hyller dere.
Dere som bærer, holder, trøster, danser, synger, gråter, ler.
Som er.
Dere er alle og enhver bærere av en gave.
En kraft verden trenger.

Elsk det feminine i deg.
Omfavne det feminine i deg.
Like mye som du anerkjenner din maskulinitet.
Vi er ikke enten eller.
Vi beveger oss hele tiden i rommet.
Danser mellom Yin og yang.
Balanse.

Apropos.
Er ikke dette verdens mest ufortjente uttrykk?

«En skal jammen ha baller for å tørre det der!
Hun har baller gitt, råtøff!»

Si meg, baller?
Er ikke det ganske skjøre kroppsdeler?
«Au, pass på ballene.»
En vagina derimot.
Da snakker vi.
Råsterk, tøyelig, elastisk, dynamisk.

Feminin superkraft.
Jepp. 
Gratulerer med morsdagen!

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Takk vinden.

Noe av det viktigste jeg prøver å formidle til barna.
Det er at våre liv er en del av noe større.
Jeg pleier spør:

«Hvordan skal du hjelpe verden når du blir stor?»

Hvilke spørsmål vi stiller.
Det betyr noe.
Det setter premissene for hvordan vi tenker.
Jeg vil at ungene, helt fra de er små, skal kjenne potensialet som bor i de.
Potensialet til å gjøre godt.
Til å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg ønsker at de skal tenke på seg selv, som en del av et fellesskap.
At de skal kjenne fra hjertet og ut.
Vi er større enn bare en og en og en.

Prinser og prinsesser, nei takk.
Det er en blindvei.
En felle.
Vi må snu.

Tanken om at alle er sin egen lykkes smed.
Vi må smi, det er sikkert.
Men ikke alene.
Vi må smi sammen.

Å være tilstede.

Vi er mye på tur.
Ute i naturen.
Femåringen sa forleden dag.
Jeg føler meg så trygg her i skogen.
Det syns jeg var fint.
Å kjenne seg hjemme, i natur.

Vi er natur.
Vi er omgitt av natur.
Om vi tar oss tid til å kjenne etter.

Hvilke opplevelser vi kan få.
Bare av å være.
Akkurat her og nå.

Ikke igår.
Ikke imorgen.
Ikke i det som skjedde for en halvtime siden.
Ikke om fem minutt.
Her og nå.
Bare akkurat her og nå.

Det er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine.
Noe av det fineste de kan gi meg.
Å være i øyeblikket.
Å være åpen for alt du kan motta, akkurat her og nå.

Jeg prøver å formidle respekt og forståelse.
For kretsløpet vi er en del av.
At alt har sin plass.
Selv de minste komponentene.
De som kan virke ubetydelige.
Alt har sin særegne og unike rolle.

Det er viktig for meg å formidle ansvaret som hviler på oss.
Ansvaret på toppen av næringskjeden.
At styrke ikke er å ta.
Forsyne oss, bare fordi vi kan.
At styrke først og fremst er måtehold.
I å se helheten.
I å holde tilbake.

Å elske natur.

Hvis ungene skal lære å elske det.
Hvis de skal ønske å ta vare på det.
Hvis de skal kjenne eierskap til det.
Så må de og forstå det.
Jeg må, gjennom hvem jeg er, vise kjærlighet og respekt for min rolle i kretsløpet.

Vi klemmer trær.
Snakker om de som våre brødre og søstre.
Legger kinnet inntil barken.
Kjenner energien fra treet fylle oss.

Vi tar på mose.
Snakker om alle nyansene av grønt som finnes.
Kjenner hvor inderlig myk den er.
Hvor god den er å kjenne på.

Vi snakker om mauren.
Hvor sterk den er.
At den kan bære mange, mange ganger sin egen kroppsvekt.
Hvor hardt den arbeider.
Hvor viktig det er at vi behandler arbeidet den gjør, med respekt.

Vi snakker om at vi er på besøk i naturen.
Det er vi som er gjester.
Vi som må ta hensyn.
Hele veien kjenne på balansen.
Legge igjen minst mulig fotspor etter oss.
Hjelpe til.
Rydde opp.
Vise takknemlighet.

Vi takker.
Vi takker solen.
For lyset, varmen og energien den gir oss.
Vi takker havet.
For kraften, styrken og innsikten den viser oss.
Vi takker lufta.
For klarhet, rom og pust.
Vi takker sanden.
For muligheter, lek og utfoldelse.
Vi takker bålet.
For varmen, lyset og opplevelsen.

Takk vinden.

Forleden dag gikk jeg og minstemann for å tømme søppelet ute.
Det blåste veldig.
Som det blåser, sier jeg.
Toåringen ser opp mot himmelen og sier.
Takk vinden.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

2017 – hvem er du?

2017, hvem er du?
Hva smaker du, hva lukter du?
Hva bringer du med deg av gaver?
Av utfordringer?
2017, hvem er du?

Hvem enn du er, har jeg tenkt å omfavne deg.
Dykke inn i deg, puste deg dypt inn.
Fylle lungene med luft,
virkelig kjenne hvordan luften du kommer med er.
Jeg skal gjøre det igjen og igjen.
Flyten som bærer liv, som gir liv.
Rytmen i hva jeg er.
2017, jeg skal puste dypere.

2017, jeg skal bade i deg.
La vannet omslutte meg, kjenne at det bærer meg.
Når jeg føler meg alene, hjelpeløs, skal jeg kjenne at vannet holder meg oppe.
At jeg kan lene meg på elementene og finne støtte.
Jeg skal bade så mye jeg bare kan.
La kaldt havvann omslutte kroppen min.
Rense i brusende elvevann.
Finne ro i et lite fjellvann.

2017, jeg skal danse med deg.
Så mye som mulig.
Og de gangene det føles som jeg ikke kan,
da skal jeg såvisst danse med deg.
Når jeg føler meg fastlåst, lukket, stengt.
Da skal jeg danse med deg, følge deg hvor enn,
se hvor du vil ta meg med.

2017, jeg skal gå barfot i deg.
Kjenne kjølig jord mot føttene.
Legge merke til hvordan den varme sanden føles.
Hvordan fuktig gress en sommermorgen kjennes mot huden.
2017, jeg skal absorbere kontakten med underlaget.
La vibrasjonene fra Moder Jord fylle meg.
Å som jeg gleder meg til å gå barfot i deg.
Finne kraften bare du kan gi meg.

2017, jeg skal sove under beskyttelse av din nattehimmel så ofte jeg kan.
Jeg skal la mørket ditt omslutte meg,
helt til det blir lyst igjen.
Jeg skal lytte til lydene fra alt du er,
alt du bærer.
Jeg skal snuse inn skarp natteluft,
høre sprakingen fra bål.
Jeg skal se på stjernene i det fjerne,
på månen som hele tiden endrer seg.
Jeg skal se på stjerneskudd og vite at jeg er trygg.

2017, jeg skal lytte til deg.
Jeg skal velge stillhet mer enn tidligere.
Jeg skal være stille,
lenge nok til å høre hva stemmen inni forteller meg.

2017, jeg skal klemme deg.
Lengre, varmere, mer inderlig.
Jeg skal gi kjærlighet,
jeg skal ta imot kjærlighet.
Jeg skal gi meg selv lov til å være trist,
til å gråte.
Jeg skal og gi meg selv lov til å le.
Til å le fra hjertet, sammen med andre.
2017, jeg lover å være ekte.

2017, jeg skal være snill med meg selv.
Tenke gode tanker om meg selv.
Sette pris på det jeg får til,
istedetfor å fokusere på alt jeg ikke får til.
Jeg skal tenke kjærlig når jeg mislykkes.
Jeg skal tilgi når jeg tråkker skjevt.
Jeg skal være snill med meg selv.

2017, jeg skal være modig.
Så modig som jeg klarer.
Jeg skal være det for meg, men og for andre.
Jeg skal gjenkjenne urett,
og jeg skal reagere på den.
Jeg skal si fra selv når det utfordrer meg.
Når det for et øyeblikk tar meg ut av min trygge zone.

2017, jeg vet at jeg er priviligert.
At mine barn er trygge, der andre sine barn ikke er det.
At barna mine kan spise seg mette,
der andres barn går sultne.
At jeg kan tilby ungene mine et varmt hjem,
der andre må legge seg i utrygghet.
Jeg vet at det er en gave å få være sammen,
der andre splittes.
Jeg vet at vi er priviligert.
At vi ikke blir diskriminert for hvem vi er, hvor vi kommer fra.
Det betyr ikke at jeg skal godta at andre blir det.

2017, jeg vet du kommer til å møte utfordringer.
At vi kommer til å møte utfordringer.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg skal være ekte og tro mot den jeg er.
Mer kan jeg ikke gjøre.

2016, takk.
For alt du har gitt meg, utfordringer og gaver.
Jeg er ydmyk og takknemlig for reisen du har tatt meg med på.
Du kan hvile nå.

Til mine lesere.
TAKK for at dere har lest bloggen min gjennom året som har gått.
Gitt meg tilbakemeldinger i form av ord, reaksjoner, energi.
Takk for at dere tar imot det jeg skriver.
Fra mitt hjerte til deres,
jeg ønsker alle og enhver et godt nytt år.
Hva enn det bringer, husk å puste.
Søk tillit.

Hvilke tanker har dere om året som snart er her?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Byens brutte speil

Byen.
Livets gateteater.
Har du noen gang dratt inn til byen og bare vært?

Vi drar jevnlig på tur til byen, ungene og jeg.
Vi har sjelden en plan.
Ingen agenda.
Planen er å ikke ha en plan.
Å være.

Vi rusler rundt, kikker.
I tilsynelatende motsetning til mange andre, har vi god tid.
Vi skal ikke rekke noe.
Vi har ingen tidsfrist.
Det føles nesten radikalt å si.
I en tid hvor alt måles i, vel tid, tror jeg det kan oppfattes provoserende.
Å ikke ha dårlig tid.

Vi stopper og ser på gravearbeid.
Det er nesten alltid noe som bygges, repareres.
Av og til stopper arbeiderne opp, lurer på om vi skal forbi.
Om de står i veien?
Neida.
Absolutt ikke.
Vi bare ser på.

Nede på kaien er det masse som skjer.
Store og små rutebåter.
Noen kommer, andre går.
En svær ferje trekker opp en stige, løsner fortøyninger.
Motoren starter.
Små barneøyne er vidåpne idet vi ser ferja manøvrere bort fra kaien.

Vi ser på strømningene i vannet.
Hvordan det virvler opp.
Bruset i vannet, fargene.
Ei måke lander rett ved siden av oss.
Vi forteller at vi skal videre nå, mot duene.
Du må bare bli med, sier ungene til måka.
Kanskje vi ses der borte?

Duene

Rett ved den lille paviljongen, kloss ved det lille vannet.
Der er duene.
De er i hopetall.
Hundrevis tror jeg, uten å overdrive.
Alt er tilsynelatende rolig.
Duene sover.

Som ved et trylleslag farges luften svart av fugler.
De kommer mot oss, som en bølge gjennom lufta.
Energien endres på et øyeblikk.
Byen transformeres fra sin jevne dur, til en flaksende symfoni.

De dresskledde menneskene som gikk veldig fort og bestemt.
De stopper opp.
Gateselgerne som prøver å verve medlemmer til sine respektive organisasjoner.
De ler.
Kvinnen som sitter på bakken med koppen sin.
Hun smiler fra hjertet.
Ungdommene som kommer gående.
De banner og steiker utenpå.
Inni seg ler de og.

For et kort øyeblikk, er rollene visket ut.
I noen sekunder er det sedvanlige gateteateret brutt.
Menneskene bak skrittene kommer frem.
For et kort øyeblikk.

Vi er alltid innom her.
Hos duene.
Det virker som om stedet presenterer en slags luftlomme.
En luftlomme i den travle byen.
Et sted hvor en kan komme, og bare være.
Det er noe avvæpnende med å være rundt dyr.

Den ensomme byen

Byen er på mange måter selve bildet av det brutte continuum.
Masse mennesker, men få røtter.
Folk på alle kanter, men ingen tilknytning.
Menneskelige øyer.
Hver for seg, alene.
Som vannblomster, hvis røtter er kuttet.
Alle flyter rundt, alene.

Ingen gang er vel et menneske mer ensomt, enn omringet av mennesker.
Omringet av mennesker, uten å være tilknyttet et eneste.
I folkehavet, hvem kjenner deg egentlig?
Hvem kan din historie?
Ditt navn.
Din bakgrunn.
Hvem ville savne deg, om du forsvant?
Byen, det forjettede land for drømmer og håp.
Hva har det egentlig å tilby?

*

Noe av det viktigste jeg prøver å gi til ungene mine, er å se mennesker.
Å se mennesker.
Virkelig se de.
I hvilket format de måtte komme.
Uten å dømme.
Det er ikke så mye som skiller oss.
Det er ofte en hårfin balanse mellom alkoholikeren på benken og den dresskledde forretningsmannen.
Det er ikke så mye som skiller den sprøytenarkomane, fra legen med hvit frakk og diplom.
Alle mennesker har sår.
Noen bærer bare arrene mer synlig enn andre.
Hvem er vi til å dømme?

Jeg utfordres hele tiden.
Det er lettere å se bort.
Å ikke se.
Men det går ikke an å ikke se.
Det du ser, finnes i oss alle.
I deg, i meg.
Ved å se andre, virkelig se de, kan du og se deg selv.
Med lys og mørke.

Ungene har en beundringsverdig mangel på briller i møte med andre.
De rommer, uten å dømme.
De snakker ikke stygt, spekulerer ikke.
Jeg er ydmyk for alt de lærer meg om toleranse og kjærlighet.

Ved duene har vi hatt mange fine menneskemøter.
Vi snakker med den gamle alkoholikeren som bruddvis forteller historier fra sin egen oppvekst.
Som fremstår litt usammenhengende, men som egentlig er lett å forstå.
Om du tar deg tid til å lytte.
Vi hilser på de som sitter med en kopp og ber om penger.
Har vi småpenger gir vi.
Det er ikke det viktigste.
Vi ser de inn i øynene, smiler og sier hei.
Tenk hva det betyr for et menneske å bli sett.
Et anerkjennende
Her er jeg, der er du.
Jeg ser deg.

De mest verdifulle møtene jeg opplever.
Det er i møte med de som ikke legger skjul på arrene sine.
De som møter deg, menneske til menneske, med et åpent hjerte.
Det er i bunn og grunn en gave til meg.
Selv om det gjør vondt, kjennes det og godt.

Det går ikke an å pakke bort hjertet i frykt for at noe skal gjøre vondt.
Om du klarer å åpne hjertet for hva enn som kommer.
Så vil du og ta imot.
Jeg går rikere fra møtene, selv om de bare varer noen minutter.
Kanskje bare et sekunds møte med blikket til en annen.
En bekreftelse, jeg ser deg, du ser meg.
Er det ikke det vi alle trenger?
Å bli sett?

Neste gang du er i byen.
Klarer du å senke pulsen?
Legge bort forventninger, agenda.
Klarer du å bare være?
Se hva som skjer rundt deg.
Observere menneskene du møter.
Klarer du å se de?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Ingen liker å bli kjefta på

Ok dere.
Idag dreit jeg meg ut.

Jeg syns jeg er flink til å kjøre bil.
Jeg gjør det.
Jeg kjører behagelig, trygt, har oversikt, rygger alltid når jeg skal parkere, blinker inn og ut av rundkjøring, kjører fort nok, sakte nok, alt ettersom.
Jeg syns jeg er en god sjåfør.

Men idag.
Idag gikk jeg på ei blemme.
På vei til «vi-skal-kose-oss-bare-vi-to-jeg-og-eldste-i-byen»,
stoppet jeg på et nøye utvalgt økologisk bakeri for å kjøpe lunsj.
Vi parkerte på en bensinstasjon ved siden av, og det var litt kronglete.
Jeg pleier alltid å rygge inn, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det nå.
Det var dårlig sikt da jeg skulle rygge ut, jeg ble veldig opptatt av den svære bilen ved siden av som blokkerte sikten.

Bam!
Ånei.
Ikke den lyden.
Skitt, skitt, skitt.
Jeg vinker apatisk til tusenlappene som flyr forbi vinduet med blinkende dollartegn.
Hei hallo skam og flause.

Er det mulig, rygge rett i en stolpe?
Nei, nei, ikke bare en stolpe.
En stolpe av betong!
Herregud så flaut.

Det første jeg tenker er vekk.
Jeg vil vekk.
Jeg innbiller meg at alle i mils omkrets fikk med seg det som akkurat skjedde.
Det føles som om blikkene fra de andre sjåførene borrer hull gjennom meg.
Uvisst om noen faktisk ser på meg.
Det er i grunnen underordnet.
Jeg skammer meg.

Etter en sjekk om at stolpen ikke er skadet, kjører jeg bort.
Skaden skal såklart inspireres, men ikke fy om det skal skje her.
Det peprer spørsmål fra min fem år gamle observatør i baksetet:

Hva skjedde?
Krasjet du?
Rygget du inn i noe?
Hva skjedde egentlig mor?

Jeg føler meg som et lite barn som har gjort noe galt.
En tenåring som har tjuvlånt bilen til foreldrene, kjørt uten sertifikat og attpåtil krasjet.
Jeg føler meg med andre ord skikkelig dritt.
Etter å ha bekreftet til min sønn at
«ja, bilen rygget inn i betong»,
begynner han, til min overraskelse å kjefte på meg.
Poden i baksetet hever stemmen og gir meg kjeft.
Med et anklagende tonefall forteller han meg hvor ugreit dette var.

Følelsen av å være et lite barn som har gjort noe galt, øker.
Det kjennes pyton å høre fra noen andre, hvor dumt og feil det jeg akkurat gjorde var.
Som om jeg ikke vet det med hele meg!
Rollene er snudd.
Sønnen min er med ett den største av oss.
Den som kan irettesette meg, påpeke min ufullkommenhet.
Kjeftingen trigger om noe, kun forsvar og motvilje i meg.

«Jeg vet inderlig godt at det var dumt.
Jeg gjorde det jo ikke med vilje, det var et uhell.» 

Jeg rabler avgårde, med et påfallende behov for å forsvare meg selv, min selvfølelse.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir eddiksur på han som kjefter.
Han som blir sint på meg, istedetfor å trøste.
Hallo, vi er liksom på samme lag.
Tre musketerer minus den ene idag.
En for alle, alle for, nei?

Jeg stopper og inspiserer skaden.
Som forventet.
En obligatorisk telefon til min kjære.

«Jeg rygga i en stolpe.
Det ble skade ja.
Om det ble mye?
Ganske mye ja.»

Ikke noe å gjøre med det, ting er ting, det går vel på forsikringen og denslags.
Klok mann, bra svart, takk mann.
Jeg føler meg bedre, lettere.
Det er jo ikke jordens undergang.

***

Jeg tror alle opplevelser bærer med seg et potensial for læring.
For selvransakelse.
Spesielt de som får frem sterke følelser i oss.
Enten det er med negativt eller positivt fortegn.
Det er fort gjort å overse potensialet som ligger i situasjonen.

Det er fort gjort om en henger seg opp i det åpenbare ved det som skjedde.
Det åpenbare her er (åpenbart) at jeg krasja.
At jeg burde rygga inn, istedetfor å rygge ut.
Check.
Det tar ikke lang tid å forstå.

Det interessante med situasjonen er likevel ikke det åpenbare.
Det interessante er hvordan jeg følte meg etter å ha dummet meg ut.
Hvor skamfull jeg følte meg.
Ikke minst.
Hvor dritt det føltes å få påpekt feilen, som jeg var så altfor klar over.
Å ta imot ytterligere skam enn jeg allerede hadde gitt meg selv.

Jeg gjør mitt ytterste for å behandle barna med respekt.
Å snakke med de som likeverdige.
De er jo det, mine likeverdige.
Vi har like mye verdi, jeg som voksen, de som barn.
Jeg har ingen rett til å hevde min fysiske og mentale overlegenhet ovenfor de, ved å misbruke makten det gir meg.
Jeg syns det er respektløst.

Jeg tror måten vi møter ungene, sier mye om hvordan vi selv har det.
Hvor balansert vi er, hva vi klarer å romme utenom oss selv.
Når barna gjør noe galt, og det skjer jo.
Hvordan møter du de?

Benytter du anledningen til å få ut litt gørr fra systemet?
Til å lange ut om hvor dumt gjort det var?
Hva de burde gjort istedetfor?
Hvor lite kapable de er?
Syns du synd på deg selv?
Kjenner du deg som et offer, en martyr som må tåle og holde ut den forjettede småbarnstiden?
Som må tåle barna selv hvor stresset du er, hvor travelt det er på jobben akkurat nå, hvor traurig det er mellom deg og kona, hvor irritert du er på kollegaen din?
Føles det i grunn ganske så personlig når barnet knuser et glass rett foran øynene på deg, som om det vil prøve å gjøre livet surt for nettopp deg?
At barnet er utspekulert, tester deg?

Tenker du det?
Eller klarer du å romme det?
Klarer du å se mennesket bak handlingen?
Uavhengig om det som skjedde var tilsiktet eller et uhell.
Klarer du å legge bånd på trangen til å fordele skyld og skam?
Trangen til å oppdra?
Klarer du å puste rolig selv når det koker?
Selv når det føles som om det koker over?
Klarer du å se at barna vil gjøre godt for deg, fordi dere er tilknyttet?

Det er ikke alltid enkelt.
Det er sikkert.
Men vi har et ansvar som foreldre.
Vi er først om fremst rollemodeller.
Rollemodeller, ikke oppdragere.
Vi har et ansvar om å behandle ungene med respekt.
Så de selv lærer å vise andre respekt.
Vi skal støtte de, ikke dømme de.
De vil gjøre godt, det ligger i tilknytnings natur.
Det er ikke ensbetydende med at de alltid lykkes.

Vi mennesker vet som regel godt forskjellen mellom rett og galt.
Vi vet det, uten at noen trenger å påpeke det for oss.
Ungene inkludert.

Smak litt på det.
Kjenn på følelsen av at du ikke trenger fortelle ungene, når de gjør noe galt.
At de allerede er godt klar over det.
Tenk på hva kjeftingen representerer for relasjonen mellom dere.
Hvordan føles det for deg å kjefte?
Føles det godt å lange ut mot noen som er deg fysisk og mentalt underlegen?
Eller får det deg i grunnen til å føle deg ganske så liten selv?
Hvordan tror du det kjennes å bli kjeftet på?
Å bli vist mistillit?
Påført ytterligere skam og skyld.
Tenk etter hvordan du selv ønsker å bli møtt, når du har bæsja på leggen.
Når du har gjort noe dumt, og skyldfølelse og skam allerede gnager, hvordan ønsker du da å bli møtt av dine medmennesker?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤