Hjelp så trang boks.

Hva pokker skjer med et samfunn som saumfarer mennesker etter avvik?
Jeg er skremt over hvor raskt samfunnet er til å kategorisere.
Unormalt vs normalt.
Kategoriseringen er bolkvis.
Enten passer du inn eller ikke.
Det er ikke mye slingringsmonn.

Barna skal være søkende, men ikke brautende.
Nysgjerrige, men ikke masete.
Kloke, men ikke evnerike.
Rolige, men ikke for rolige.
Like å bevege seg, men ikke forstyrre.
Empatiske, men ikke selvutslettende.
Engasjerte, men ikke invaderende.
Originale, men ikke avvikende.
Trygge, men ikke for tilknyttet.

Det skal noe til å passe inn.
Argusøyne fra slektninger, andre foreldre, helsepersonell, pedagogisk personell. Til og med oss selv, nærmest scanner barna for å lete etter feil.

«Denne atferden avviker fra normen.
Sett inn ressurser for å rette opp feilen.»

Barna blir målt og veid fra det øyeblikk de forlater mors mage.
Faktisk starter målingen allerede i mors mage.
Slik fortsetter det.
Helsestasjon, barnehage, skole, aktivitetskole, PPT, Bup.

Dette påvirker oss.
Enten vi vil eller ikke, gjør det noe med oss.

Vi begynner å tvile.
På oss selv.
På barna.

Er dette normalt?
Er barnet mitt helt som det skal?
Har barnet mitt et atferdsproblem?
Dette kan da ikke være innenfor normalen?

I møte med institusjonene sitter foreldrene på kanten av stolen.
Klump i halsen og holder pusten.
Hva blir dommen?
Pedagogene bretter ærbødig ut store, tunge skjema foran nervøse foreldre.

«Lille Nils vil ikke leke med de andre barna.
Han trekker seg unna.
Ofte legger han seg i en krok og leker med de små dyrene.
Han vil ikke holde de andre barna i hånda når vi har samling.
Da vi hadde karneval forrige uke, nektet han å bli med på fremføringen av Dyrene i Afrika.
Dette var noe vi hadde øvd på i flere uker!
Han ville heller ikke ha på apekostymet dere hadde sendt med han.
Vi mener ikke å uroe dere, men dette kan bli et stort problem.
Nils er nødt til å lære seg sosialisering med de andre barna.
Vi kommer til å sette inn ekstra ressurser og tiltak her i barnehagen.
Vi vil sterkt oppfordre dere til å ta dette på alvor.
Øve mer hjemme.
Nils må eksponeres for mer folk.
Han trenger å pushes.»

Selvfølgelig trekker lille Nils seg tilbake.
Han er introvert av natur, og behøver ro for å ha det bra.
I tillegg er han sensitiv for inntrykk.
Han tar til seg mer informasjon enn de andre barna.
I tillegg prosesserer han dypere.
Han er en tenker.
En analytisk grubler.

Nils kommer aldri til å hoppe i fallskjerm.
Han kommer heller aldri til å være festens midtpunkt.
Det er helt ok.

Han kommer antakelig til å lese mye.
Han kommer til å elske mikroskopet sitt.
Kanskje blir han forsker når han blir voksen.
Eller forfatter.
Kanskje noe helt annet.
Det er ok.
Nils er akkurat som han skal være.

Så hva skjer?
I foreldrenes møte med bekymrede pedagoger, hva skjer?
Blir det ville protester?
Får pedagogene en lekse som lyder:

«La meg sjekke at jeg har forstått dere riktig.
Dere setter spørsmål ved hvorvidt vår sønn er som han skal være?
Dere tynger skuldrene til et lite barn, til dets foreldre, hvorvidt barnet er som det skal være?
Selvfølgelig er han som han skal være!
Han er seg selv.
Hvem ellers skulle han være?
Det er ikke barnet det er noe i veien med.
Det er forventningene deres det er noe galt med.
Om systemet er for trangt til å ha plass til alle.
Så fungerer det åpenbart ikke.»

Er det dette som skjer i forløpet av foreldresamtalen?
Nei.
Det er ikke det.

Enten vi vil eller ikke, så er vi påvirket av å være en del av et prestasjon og målesamfunn.
Det er i oss alle, i større og mindre grad.
Det kan være et blytungt lodd å bære på skuldrene.
Om vi kontinuerlig skal sette spørsmål ved om vi er som vi skal være.
Om barna våre er som de skal være.

Det er ikke noe liv.
Det er ran av livskvalitet og et narrespill.

Istedetfor å miste troen på barna våre.
Istedetfor å godta at barna blir satt under lupen.
Som et laboratorieforsøk hvor det finnes en fasit.
Burde vi ikke heller ta en titt på samfunnet rundt oss?

Hva slags samfunn er det vi lever i, hvis det ikke er plass til menneskene i det?

Det er nemlig ikke barna våre det er noe galt med.
Vi skal ikke saumfare barna våre etter avvik.
Om noe, så er avvik bra.
Er det ikke avvikene som gjør oss til ekte og hele mennesker?

Der andre ser et urolig barn.
En som har vanskelig for å konsentrere seg.
Som ikke klarer å sitte stille.
Det barnet som hele tiden stiller spørsmål som ikke passer inn i pensum.
Et barn som ikke passer i systemet.

Der ser jeg et nytenkende menneske.
En pionér.
En som kommer til å sprenge grenser.
Et menneske som ikke er redd for å tenke utenfor boksen.
Jeg ser håp.
Et unikt barn.
Et unikt menneske.
En uslepen diamant.
Som skal få lov til å forbli uslipt.

For hvordan skal vi utvikle oss som samfunn, hvis vi skal støpe alle i samme formen?
Danseren, snekkeren, maleren, billedhuggeren, tenkeren, byggeren.
De skal alle presses gjennom det samme røret.
Er det ikke nokså naturstridig?

De store kunstnere, vitenskapsfolk, tenkere, forskere, oppfinnere gjennom historien.
Som hylles for sin genialitet.
Hvordan ville de passet inn i dagens samfunn?
Ville det vært rom for de?
Ville det vært plass til genialiteten?
Det eksentriske, noen ganger på kanten til galskap?

Jeg tviler.

Vi må spør oss selv.
Om vi som samfunn ikke har plass til mennesker i den form de kommer.
Hva sitter vi igjen med tilslutt?

En homogen masse.
En gruppe mennesker som ikke lever ut sin sanne natur.
Som ignorerer impulsene som prøver å komme til overflaten.
Mennesker som ikke fyller sin oppgave i livet.
Som ikke stoler på seg selv.
Hvorfor skulle de?
Alt de har lært så langt, er at de ikke er til å stole på.

Vi trenger alle.
Vi trenger en dynamisk, levende gruppe mennesker.
Som utfyller hverandre.
Vi kan ikke alle være tenkende, analytiske.
Vi kan heller ikke alle være våghalser som kaster oss utfor.

Tingen er.
Det ene er ikke bedre enn den andre.
Det er ikke en konkurranse.
Det er hva det er.
Enkelt og greit.
En introvert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
En ekstrovert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
De utfyller hverandre.

Som Elaine Aron, forfatter av Særlig sensitive barn så treffende skriver:

«Hvis du ønsker et ekstraordinært barn.
Så må du være villig til å ha et ekstraordinært barn.»

Del gjerne❤

Hvordan få barna til å hjelpe til?

Denne posten tar utgangspunkt i et spørsmål:

«Hvordan kan jeg få barna til å hjelpe til hjemme?»

Et vanlig spørsmål.
Er du klar for et annerledes svar?

Hva jeg tror på.
Hvordan jeg ser på andre mennesker.
Hvordan jeg ser på mine barn.
Alt tar utgangspunkt i The Continuum Concept.
(forkortet tcc)

Tanken om at mennesket hører hjemme i en flokk.
At hvert medlem bidrar med sin unike verdi til resten av flokken.
At hvert enkelt menneske bidrar med et unikt perspektiv.
At vi behandler hverandre med respekt og likeverd.
At vi forventer det gode, fordi mennesker vi gjøre godt.
At mennesker lærer gjennom observasjon og deltakelse.

Ikke minst.
Den grunnleggende tanken om tillit.
At vi har tillit til oss selv.
Til de rundt oss.
Til moder jord.
Til universet.
Til livet.

Tillit.

I flokken har alle sin naturlige rolle.
Fokus er voksenstyrte aktiviteter, mens barna er i nær periferi.
Lekende/utforskende med sitt.
Eller som observatører/deltakere.

Når dette er ivaretatt, er vi i balanse.
Da er vi i continuum.
Flyt.
Når vi opplever brudd i denne flyten.
Så har vi et brutt continuum.

Flokken utfordres på så mange områder i det moderne livet.
De fleste er ikke i kontinuitet, men lever store deler av livet separat fra hverandre.
Barna i barnehage og skole.
Foreldrene på jobb.

De fleste opplever brudd i continuum bare ved å leve et vanlig liv.
Bare det å være avhengig av klokka.
Leve under tidspress.
Måtte gjennomføre aktiviteter innen gitte tidsrammer.
Forsere emosjonelle og relasjonelle prosesser pga dette.
Måtte gå på akkord med den indre stemmen pga ytre forventninger, oppgaver utenfor flokken.

I samfunnet er samhandling i institusjonene lagt opp rundt et barnesentrert fokus.
Alt legges tilrette for barna, fordi de er barn.
Her er tcc snudd på hodet!
De voksne følger barna.
Naturlig skulle barna fulgt de voksne.

Dette forrykker balansen.
Det er ikke naturlig rekkefølge, helt i klinsj med tcc tanken.
I bhg/skole er tanken at læring skjer som en følge av undervisning/pedagogikk.
Vi undervises = vi lærer.
Denne tanken er så inkorporert i vår kulturelle norm at de fleste ikke gjenkjenner det som unaturlig.

Tanken om at vi skal læres, går ikke overens med tanken om tillit.
Læring satt i system påvirker vår evne til å være kreative.
Det påvirker vår motivasjon til å lære.
Til å ta ansvar for egen læring.
Læring oppstår spontant som følge av naturlig motivasjon!
Læring skjer hele tiden.
Læring er.
I tcc ses barna på som fullverdige medlemmer av flokken fra dag 1, og lærer gjennom at kunnskap passeres vertikalt via generasjonene.
Læring skjer i sin naturligste form.

Jeg tror det å være en del av en barnesentrert kultur er uheldig for utvikling av selvet.
Av egoet.
Ungene er vant til at det er DE som er i fokus.
Lek legges tilrette.
Mat blir de servert.
De voksne har ikke naturlige voksenoppgaver.
For barna er det ikke naturlig læring å speile fra de voksne.

For å sette på spissen:
De voksne er der for å passe på barna.
For å sørge for at barna har andre barn å leke med.
Voksne pedagoger graver litervis av sand i sandkassen ila et år, uten at det blir til noe.
Tenk alt de kunne laget, dyrket, sådd, høstet, reparert istedet!
Alt er på barnas premisser.
Stikk motsatt av tcc tankegang.

Jeg tror barnas kapasitet som mennesker i mange tilfeller blir kraftig undervurdert.
Jeg tror de mister mye av den medfødte tilliten til seg selv og sine omgivelser, fordi de ikke blir vist tilstrekkelig tillit som mennesker.
Dette påvirker motivasjon og ønske om å gjøre godt.
Det påvirker barnets ansvarsfølelse.
Det påvirker barnets evne til å se sin rolle som unike deltakere i egen flokk.

Samfunnet vårt er så vant til å se på barn som, vel barn.
Det høres kanskje merkelig ut å si.
De er jo barn.
Det jeg mener er at barn og voksne lever separate liv.
Barna blir ikke invitert inn i voksensfæren.
De ses på som små mennesker i påvente av å bli voksne.
Bli voksne. Fort dere å bli voksne.

I tillegg blir barn utfordret av konkurrerende tilknytningsfrieri fra andre hold.
Tenker på jevnalderkulturen barna vokser opp med og er en del av.
Fra barna er helt små, for de fleste fra 1 års alder, og gjennom hele skolegangen, er de omgitt av store grupper jevnaldrende barn.
Små mennesker med lite utviklet modenhet.
Istedetfor at holdninger, kunnskap, modenhet, sjargong, kultur, kleskoder, verdier passeres vertikalt mellom generasjonene.
Så blir de i stor grad passert horisontalt.
Mellom jevnaldrende.

Det er vanlig, ja. Så vanlig at de fleste ikke gjenkjenner at det kan representere et problem.
Men det kan det til de grader.
Vanlig er ikke det samme som naturlig.

Å være en del av en utprega barnekultur.
Det preger ungene.
Enten de står med begge føttene dypt inni jevnalderorientering.
Eller om de er godt forankret hjemmefra og prøver å skjerme seg i en intens hverdag.
Det er vel ikke til å legge skjul på.
Det kan være hardt å være en del av et emosjonelt tøft klima.
Å mangle grunnleggende trygghet til de en tilbringer store deler av livet med.
Det preger barna.

Det er i tillegg stort press på kjernefamilien som enhet.
Den lille flokken skal fylle så mange oppgaver.
Et enormt ansvar hviler på foreldrenes skuldre.
De skal være foreldre, venner, kjærester, elskere, psykologer, ansatte, arbeidsgivere, sykepleiere, fotballtrenere, FAU medlem, dugnadsansvarlig, nabo, datter, bestemor, sjelesørger, venninne osv osv.
Vi opplever et virvar av kryssende forventninger i livene vi lever.
I tillegg har vi tidspress for å klare møte alle disse, ytre såvel som indre. Gud hvor mye som skal presses inn mellom halv fem og syv!

Den vanlige kjernefamilie har så liten tid til å bare være.

Til å puste.
Til å lytte til hjertet.
Til å se hverandre.
Til å styrke tilknytningen.
Til å finne tillit.
Til å være en naturlig flokk.

Tingen er det at alt henger sammen.
Vi kan ikke splitte personer og hendelser opp i fragmenter.
Alt henger sammen.

***

Så hvordan få ungene til å hjelpe til?

Et godt sted å starte er å puste sammen.
Å pleie tilknytningen.
Samle barna etter avbrudd, fysiske og emosjonelle.

Hva mener jeg med å samle?
At vi hanker de inn.
Rekobler om du vil.
Koser med, snakker sammen, smiler, oppnår øyekontakt, ler, skaper bittesmå øyeblikk.
Sørg for at dere som foreldre er barnas primære tilknytning.

Vis tillit.
Både til deg selv og barna.
Dette er noe av det mest utfordrende for oss.
De fleste må avlære mistillit fra egen barndom.
De fleste har blitt lært at de ikke er til å stole på.
Så hvorfor skulle vi stole på barna?

Gi de noe å strekke seg mot.
Gi barna større oppgaver enn de muligens forventer.
La fokuset være voksenstyrt.
Barna skal speile dere, ikke motsatt.
La de føle seg som fullverdige medlemmer av flokken.
Ikke «bare» barn.
De er kompetente supermennesker.

Jobb med forventninger.
Nullstill.
Mennesker har en tendens til å oppfylle de forventninger de blir møtt med.
Om ungene opplever forserte forventninger, vil det trigge motvilje.
Dermed motsatt effekt.
Husk hva som ligger i tilknytning fra naturen:

«Man vil gjøre godt for de man er tilknyttet.»

Plukk opp på hvilke interesseområder de viser.
Kanskje er det ikke stabling av kopper som er mest motiverende å jobbe med. Kanskje hagearbeid eller å hogge ved er et bedre sted å starte?
Eller få ansvar for å vaske badekaret.
Kutte grønnsaker.

Du vet best, du kjenner ungene dine.
Gjør familietid til en god tid.
At det å gjøre noe sammen betyr tilknytning og jording.
Og om de ikke alltid vil være med å hjelpe til.
Så er lek i nær periferi helt innafor tcc.

Del gjerne❤

What´s in a name.

I oktober er det 1 år siden jeg opprettet bloggen.

Den startet som Continuum.
Et naturlig valg, basert på min største kilde til inspirasjon.
The Continuum Concept.

Nå har tiden kommet for å endre navn.
Ikke fordi jeg har endret fokus.
Tvert imot.

Continuum concept er grunnmuren.
Det vil den alltid være.
Grunnmuren blir stående.

Det er skiltet som henger ved inngangsdøren jeg endrer.
Navneskiltet som forteller hvem som bor inni huset.
Skiltet som skal si noe om hva som er på innsiden.
Som skal pirre nysgjerrigheten.

***

Høsten er snart her.
Den åpne, frie sommeren er på hell.
Høsten venter, klar for å legge seg som en beskyttende kappe over oss.
Rede til å gi oss skjul.

Hodet bobler av tanker, følelser.
Så mye jeg ønsker å dele.
Og litt lite tid til å skrive.

Til dere som følger meg.
Fra hjertet, tusen hjertelig takk.
Jeg har mottatt så mye varme og kjærlighet.
Fra folk jeg kjenner. Men og fra ukjente.
Det rører meg.
Gir inspirasjon til å fortsette.
Ydmykt takk.

Og navnet?
Evolusjonsmor.

Jeg gleder meg!
Håper dere blir med videre❤

Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Små barn, store følelser.

Har du noen gang vært sjalu?
Denne vonde følelsen som kommer snikende og brer seg i kroppen som et tungt teppe.
Som trigger mørket i deg.
Følelsen som setter hele deg i alarmberedskap, og ber deg om å kjempe.

La meg tegne et bilde.

Forestill deg at mannen din kommer hjem med en ny kjæreste.
Han klemmer og kysser henne hele tiden.
Forteller at han elsker henne.
Han bedyrer at han fortsatt elsker deg like høyt, men at han elsker den nye kjæresten og.

Han er veldig opptatt av henne.
Hun får ham til å smile, han blir helt fjollete rundt henne.
Det er ikke bare munnen som smiler.
Det er øynene, kroppen, hele han.
Han smiler til deg og, men ikke på samme måte.

Hele tiden holder han rundt henne.
Koser henne i håret.
Lukker øynene og lukter henne inn i ren nytelse.
Han spør om du vil sitte sammen med dem.
Det er plass til en til i den andre armkroken sier han.

Venner og familie kommer på besøk for å treffe den nye kjæresten.

«Å, hvor er hun? Vi har gledet oss sånn til å treffe henne.
Å helledussen så skjønn. Har du sett noe så nydelig?
Også så godt hun lukter, helt berusende deilig.»

Tenker du er stolt, sier de til deg.
«Fått en sånn fin ny venninne.
Du er jammen heldig!»

Du kjenner at det bruser inni deg.
Mest av alt har du lyst til å brøle og hoppe og skrike.
Fortelle at du er alt annet enn heldig.
At du ikke kan fordra mannens nye kjæreste.
Du setter opp et morskt ansikt.

«Å, er hun sjalu», sier de til mannen min.
«Hun vokser det nok av seg, må lære å dele kan skjønne.»

***

Mannen vil at du skal like henne.
Sier at dere kommer til å bli bestevenner.

Like henne?
Bestevenner?
Har han blitt gal?
Alt inni deg skriker nei.
Rødt lys, fare, alarmberedskap.

«Få dette mennesket vekk, langt unna!
Jeg vil ha deg for meg selv!
Alt var bedre før hun dukket opp.
Nå er jeg usikker, redd.
Hun truer meg, mitt forhold til deg.
Hun rokker ved alt jeg kjenner.
Hvor er min plass?
Jeg føler jeg er i fritt fall.»

Han blir sint når du ikke er snill med henne.
Sier at du burde vite bedre.
At du må ta meg sammen.
Du som er så stor.
Han ber deg gå et annet sted om du ikke klarer å oppføre deg.

«Hvorfor er du sint?
Ser du ikke at jeg er redd?
At jeg vil gjøre alt for å beholde forholdet mellom oss?
Jeg er klar for å kjempe, kjempe for det som er mitt.
Koste hva det koste vil.»

Små barn, store følelser.

Det å bli storebror/søster er en stor emosjonell omveltning.
Hele verden blir med ett snudd på hodet.
Også er man bare tre år.

Å være sjalu er en forferdelig vond følelse.
Den er snikende, vanskelig å sette ord på og ofte skambelagt.

Det er og en vanskelig følelse å forholde seg til som foreldre.
Man kan kjenne på vonde følelser ovenfor det eldste barnet.
Vonde følelser fordi beskytterinstinktet for den minste trigges.
Vi kan tenke at barnet er vanskelig.
At det ikke er empatisk.
At det burde vite bedre.
Samtidig kjenner vi skam for å ha disse vonde følelsene.

Dersom vi ser sjalusi for hva det er.
At sjalusi er frykt for avvisning.
Frykt for å miste livsviktig tilknytning.
Da blir det så mye lettere å forstå.

Tilknytning er det viktigste limet vi mennesker har.
Vi er helt avhengig av det for overlevelse.
For å sette i perspektiv, tenk på antall sjalusidrap som utføres årlig av voksne mennesker.
Likevel forventer vi at små barn skal kunne sette ord på det de føler og vise forståelse!
Vi glemmer at barnet bare er tre år.
At de ikke har verktøy i sin emosjonelle verktøykasse for å håndtere det.

Det er ikke noe galt med barnet
Han/hun reagerer instinktivt på en situasjon.

Barn er og mennesker.

Jeg opplever at sjalusi blant mine barn går i bølger.
Noen ganger fredelig farvann.
Andre ganger frådende sjø.
Jeg kan ikke alltid sette fingeren på hva som er forskjellen.
Jeg prøver å akseptere at livet går i naturlig syklus.
Bølgedal/bølgetopp.
Også for ungene.

Den viktigste lærdommen jeg har med meg fra de verste stormene, er at det ikke er min oppgave å fordele skyld.
Jeg vet at barnet vil godt.
Barnet VIL gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Det er min jobb å vite det, å stole på det.
Barnet vil godt.

Om man går i konfrontasjon med barnet, underbygger vi kraften av tilknytning.

«Hva er det du driver med? Det er ikke snilt gjort å slå den stakkars lillebroren din. Hvordan skal jeg kunne stole på deg når du er slem?»

Barnet vet som regel altfor godt at det har handlet galt.
Ved å konfronterte eller straffe barnet jobber vi mot naturen.
Ved å tvile på barnets iboende godhet, skyver vi barnet lenger unna oss.
Vi forsterker en vond sirkel, hvor barnet oppleves stadig mer trassig.

Man vil nemlig gjøre godt for den man er tilknyttet.

Vi har naturen på vår side!
Barnet vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Om man klarer å stole på dette, at barnet vil gjøre godt, er det så mye lettere å akseptere og romme.

Ved å vise barnet at du elsker og aksepterer det, selv når han/hun ikke klarer å gjøre godt, får dere på sikt et så uendelig mye bedre utgangspunkt for samhandling.
Dere jobber med. Ikke imot.

Hvordan kan man håndtere sjalusi.

Jeg prøver ofte å få oversikt fra fugleperspektiv.
Avstanden gjør det lettere å forstå, samt ta av litt av presset fra det man står midt oppi.
Se for deg at du har orkesterplass oppe fra en sky, og kan se hverdagen deres fra en annen synsvinkel.
Hva ser du?

Jeg liker å minne meg selv om at det er omstendighetene jeg skal lete etter feil i, ikke i menneskene.
Mennesker gjør så godt de kan under gitte omstendigheter.

Det er krevende å klare holde roen når det stormer som verst.
Jeg skal ærlig innrømme at sjalusi/utagering er noe av det vanskeligste jeg opplever som mor.
Desto viktigere er det at jeg konstant minner meg om at dette:

Barnet vil godt. Det vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.

I kampens hete.

Unngå å bli Høyesterett.
«Du gjorde sånn og han gjorde sånn. Det er rett og det er galt.»
Glem det.
Det er ikke sånn livet er.
Det er ikke sånn mennesker er.

Bruk deg selv som eksempel.
Hvordan vil du bli møtt når følelsene dine raser som verst?
Når du nesten ikke kjenner deg selv igjen.
De gangene du faktisk skremmer deg selv litt.
Liker du å bli kjeftet på?
Bli kalt slem?
Fortalt at du ikke er til å stole på?
Eller ønsker du å bli møtt med aksept?
Kjærlighet.
Å vite at uansett hvor fæl du følte deg akkurat nå, så er du uansett elsket.
Bare fordi du er deg.

Forventninger.

Man skal ikke kimse av kraften som ligger i forventninger.
Det er en nesten magisk selvoppfyllende profeti som ligger i tankens kraft.
For å si det enkelt.
Om man forventer at barnet er en upålitelig lømme som plager lillebroren.
Da oppfylles disse forventningene.
Om man forventer at barnet vil gjøre godt.
Da skal du se at barnet vil gjøre sitt ytterste for å vise deg dette.
Tillit.

Prioriter barnet.
Ha litt alenetid.
Vær fysiske, klem og kos.
Skap små øyeblikk.
Le sammen.
Finn øyekontakt.

Bittelitt hver dag.
Vis han at du velger han, at du elsker han uansett.
At han er elsket i kraft av å være ditt barn. Ikke for sine følelser eller handlinger.
Fordi han er barnet ditt.

Del gjerne❤

Hvilken energi sender du ut?

Har du tenkt på hvordan vi utveksler energi i møte med andre mennesker?

Hvordan noen fyller oss med gode følelser.
Mennesker som utsondrer ro og varme.
Vi føler oss avslappet og håpefulle i deres selskap.
Det kan være en god venn.
Et familiemedlem.
Eller simpelthen smilet til hun som jobber på Kiwi som gjør at vi nærmest danser ut fra butikken.

Andre mennesker stresser oss.
De sender ut kald og negativ energi.
Vi kan nesten kjenne hvordan energien forlater kroppen vår i møte med disse menneskene.
I løpet av få sekunder kan vi merke det.
Selv et kort møte kan gjøre at du føler deg litt mindre vel enn du gjorde for få minutter siden.

Energien hjemme

Hvordan er energiutvekslingen i familien deres?
Hvem fyller på?
Er det noen som tapper energi?
Hvordan er din energi når du er sammen med familien?

Jeg har lagt merke til dette mange ganger.
Hvordan vi foreldre er med på å sette premissene for stemningen hjemme.
Om de voksne har en dårlig dag kan energien forandre hele klimaet.
Sol fra skyfri himmel kan bli til sur nedbør på en to tre.

Barn er spesialister på å plukke opp sinnsstemninger.
De leser oss som åpne bøker.
Uten filter.
Hva kroppsspråk og mimikk forteller trumfer ordene vi sier en høy gang.
Vi kan ikke lyge.

Det er fascinerende og litt skummelt å se hvordan barna speiler oss.

Hvilken vei går energien?

La meg tegne et bilde.
Det er ettermiddag.
Barna er slitne og sultne.
Misnøyen brer seg gjennom rommet.
Barna holder ikke tilbake på intensitet og volum som legges i klagen.
Inni deg teller du til 10.

Volumet på klagen øker.
Et vannglass velter.
Du kjenner hvordan frustrasjonen bygger seg opp inni deg.
Prøver på ny å telle.
«Mamma! Jeg er suuuulten. Jeg vil ha mat! Er det ikke snart mat??»

Big bang.
Du eksploderer.
Beskyldninger, edder og galle spys plutselig veggimellom.

Er det mulig å snu disse situasjonene?

La oss først fastslå.
Vi er mennesker.
Mennesker, ikke maskiner.
Mennesker har følelser og vi har et helt spekter av dem.
Det er naturlig å agere negative følelser så vel som positive.
Men.
Hvor ofte lar vi de negative følelsene spille ut?
Er eksplosjonene forbeholdt unntakene, eller er de iferd med å bli regelen?

Tygg litt på dette:

Barnet skal ikke overføre urolig, rastløs energi til den voksne.
Den voksne skal overføre rolig, tålmodig energi til barnet.

Er det mulig?
Er det mulig å forholde seg sånn at barnet overtar din rolige energi?
Istedetfor at barnet overfører sin frustrasjon til deg?
Hvordan kan man beholde fatningen når det koker som verst?
Må man være klonet av Mor Teresa for å klare det?

Jeg tror det er mulig.
Jeg tror ikke det handler om å være overmenneske.
Jeg tror det handler om bevissthet.
At et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.
Alltid.

Et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.

Hvilken påvirkningskraft JEG besitter.
I kraft av å være et menneske.
Av å være mor.
Venn.
Kjæreste.

Er jeg en zen mor som aldri mister fatningen?
Langt ifra.
Men ved å være bevisst kraften som ligger i min energi, god eller dårlig, kan jeg påvirke både meg selv og omgivelsene.
Jeg kan hente energi fra andre de dagene jeg trenger påfyll.
Jeg kan forsøke å endre egen energi.
Alt er mulig.
Er ikke nettopp energi like dynamisk som livet i seg selv?

Del gjerne❤

Følelser er ikke farlige.

Har du prøvd å gå på slakk line?
Eller et tau som er festa mellom to trær?
Jeg klarer ikke la være.
Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg klarer ikke la være å forsøke.
Tauet henger der som et rusk som har kommet inn på netthinna.
Jeg får det ikke bort før jeg har forsøkt.

Jeg vil så gjerne.
Fokus. Fokuser nå.
Puste rolig.
Visualisere at jeg klarer det.
Ikke se ned, se frem.

Å stå på stedet hvil er en ting.
Utfordringen kommer idet jeg skal flytte beinet.
Forrykke balansen.
Kanskje jeg skal gå for fart?
Det kan fungere.
Men er det da balanse?

«Du må tråkke ned i tauet.
Istedenfor å krumme foten, bruk tauet.
Bruk underlaget.»

Rådet kom fra en god venn.
Jeg tenker.
Prøver.
Det virker.
Selvfølgelig må jeg det.
Såklart må jeg bruke elementet jeg skal være i balanse med.

Hinder eller utvikling?

Etter turen i skogen har jeg tenkt på dette.
Om å tråkke ned i tauet.
Om å anerkjenne grunnlaget.
Jobbe med, ikke imot.

Man kan ikke undergrave at tauet inngir endel usikkerhetsmoment.
Det beveger seg.
Det er smalt.
Det kan være glatt.
Det er ikke enkelt.

Jeg har fokusert utelukkende på meg.
Hvordan jeg skulle håndtere tauet.
Jeg har sett på tauet som et hinder.
En kode å knekke.
Aldri har jeg tenkt på at tauet kunne hjelpe meg.
At anerkjennelse og aksept for hva tauet er, kunne hjelpe meg å finne balanse.

Man kan ikke løpe fra seg selv

Mange mennesker er redd for mørke følelser.
Det som representerer det melankolske.
Følelser som nesten tar pusten fra en.
Perioder i livet som oppleves som nedturer.
Det som ikke snakkes så høyt om.
Som andre ikke spør om.

Jeg pleide å være det selv.
Redd for mørket.
Jeg brukte mye energi på å skyve unna vonde følelser.
Legge de i en skuff. Lukke og låse.
Sånn, nå er de der.
Da er det ikke sikkert de finnes på ordentlig.
Men de gjør det.

Man kan nemlig ikke løpe fra seg selv.
Man kan ikke omfavne bare en side av livet og ignorere resten.
Vi er ett.
Hele mennesker.
Om vi ikke tør å se frykten inn i øynene, blir tilslutt frykten for frykten større enn noe annet.

Livets rytme

Jeg er ikke lenger redd for mørket.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
Livets rytme.
Den ene like naturlig som den andre.
Så godt å tenke på.

Jeg prøver ikke lenger å gjemme unna følelser.
De er der. Det får de lov til.
Istedenfor å skyve unna omfavner jeg.
Jeg aksepterer og anerkjenner at de er der.
Jeg dykker til og med ned i de.
Frykten for hva jeg skal finne styrer meg ikke lenger.

Jeg er ikke redd.

For vet dere hva?
Følelser svinger.
Følelser er ikke konstante.
De blir ikke større eller vanskeligere ved at jeg tør å se dem inn i øynene.
Kalle dem ved sitt rette navn.
Tvert imot!
Ved å akseptere slik jeg har det akkurat nå, ved å anerkjenne det.
Så føler jeg meg fri.

Jeg tror alle situasjoner i livet gir oss en mulighet for læring.
Et potensial til å bli et helere menneske.
Ikke minst de tunge periodene.
Men det fordrer en ting.

Som med tauet:

Vi må anerkjenne grunnlaget.
Vi må jobbe med, ikke imot.

Så, mitt spørsmål til deg.
Er du fri?

Om innlegget traff deg, del gjerne❤