Brutt continuum

image«It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me:
the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.»

– Barbara Handley –

DEN MODERNE VERDEN.

Verden vi lever i har forandret seg drastisk på historisk veldig kort tid.
Vi er industrialisert og modernisert.
Kapitalismen har satt dagsorden.
På mange måter orienterer vi livene våre rundt verdien av metall og papir.

Premissene for hvordan vi lever har endret seg.
Individet har større frihet enn noengang.
Likevel har vi aldri følt oss mer fortapt.
Slik jeg ser det, er det moderne mennesket mer fanget i sine valg, enn frigjort av dem.
Hva har gått tapt på veien, i fremveksten av individets suverenitet?

Hvilken pris betaler vi egentlig for vår frigjøring?

HVA ER ET MENNESKE?

Hva definerer et menneske?
Hva er essensen i oss?
Hva orienterer vi etter?

Hvilke verdisett forholder vi oss til?
Hvilken kulturarv ligger nedarvet i oss?
Hvor er våre røtter?
Hva betyr dette for oss?

***

Fra The Continuum Concept (Jean Liedloff):

«Mennesket fødes med et sett forventninger, uavhengig av tid og sted.»

Det vil si at ethvert menneskebarn som fødes, om det er i Amazonas eller i Tokyo, kommer til verden med de samme forventninger.
Uavhengig av kulturell norm.

Barnet forventer å bli møtt på sine behov, sin instinktive atferd.
Barnet forventer å bli inkludert, først som stille observatør tett inntil omsorgsperson.
Gjennom observatørrollen, lærer barnet naturlig kunnskap om Livet.
Barnet forventer å være et fullverdig medlem av flokken, men ikke å være i sentrum.
Barnet forventer å være i nær periferi av de voksne, og lære gjennom observasjon og utprøving.
Barnet forventer å bli møtt med harmoni, tillit og ansvar.

MENNESKET ANNO 2015.

Moderne mennesker, anno 2015, blir ikke møtt på disse forventningene.
Vårt continuum brytes nesten med en gang vi blir født.

Det moderne samfunn fremelsker individet over det kollektive.
Forsert selvstendiggjøring fremfor trygg tilknytning.
Raske løsninger istedetfor modne prosesser.
Selvrealisering fremfor nestekjærlighet.
Vi lever i et samfunn, så symptomatisk, at vi for lengst har sluttet å lete etter årsaken.

For hva?
Mer penger?
Økt lykke?

Vi har aldri brukt mer medikamenter for å døyve vår åndelige og mentale smerte.
Vi har aldri før sett en så høy rate av tenåringsselvmord.
Vi har aldri opplevd så mye fremmedhat og vold, som vi ser idag.

Vi mangler røtter.
Vi mangler tilhørighet.
Vi kjenner ingen kollektiv trygghet i å høre til i en flokk.
Flokken vår er borte.

HVILELØSE VANDRERE.

Våre eksistensielle sår etterlater oss i en manisk søken.
En søken etter identitet og tilknytning.
For de aller fleste, er det naturlige så avlært, og det tillærte så integrert, at de aldri vil skjønne hva som mangler. De vil fortsette sin søken etter bekreftelse og tilknytning innen det materielle, gjennom overfladiske bekjentskap, via rus, fokus på sitt ytre, streben etter likhet med andre.
De vil aldri komme til bunns i rotløsheten,med mindre de anerkjenner at sorgen de bærer på, rommer noe større enn de som individ.
Samfunnet vårt, VÅR kulturarv, gir oss ikke det vi søker og trenger.

Vi er en flokk hvileløse vandrere, på jakt etter å stille våre innerste, dypeste behov, og det er urmennesket i oss som snakker.

Erkjennelse er både frigjørende og sårt.
Likevel, vi har mulighet til å bruke vissheten og vår kollektive styrke, til å gi barna våre det beste grunnlaget utfra de forutsetninger vi har.
Forandring begynner med oss, jeg og deg, vi KAN gjøre en forskjell.

***

Avslutter med hele teksten til Barbara Hendley, som jeg innledet med et sitat fra:

Birthright

It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me: the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.

When someone says «I am Sisetowa,» or «I am Yequana,» that has a profound meaning way beyond an ethnic designation. It defines everything from conflict resolution to choosing a mate to right livelihood, and more.

I have nothing like that. And I never will have. And my children probably won’t either, even if I manage to cobble together a supportive clan or community.

I can never give them that deep knowledge.

It saddens me to know that I will never know what it means to be truly human—to have lived every moment of my life in the tribe of my ancestors, making my daily tools in the same way they did, caring for and living from the same land, knowing that living the same way they did makes me who I am—that to do otherwise would unsoul me.

I have no idea what it means to be a wild human–to live in the real world (wild nature) and consider it my home.

Because of that lack I would never presume to judge or criticize the behaviors and strategies of people who still have that connection. I would not dare.»

Barbara Handley

Reklamer

Tilknytning

Da jeg ble mor for første gang, ble jeg fullstendig overveldet.
Aldri før hadde jeg kjent noe så sterkt, nærmest dyrisk.
Det var kjærlighet ja, men det var noe mer.
Noe jeg aldri tidligere hadde kjent.
Det var som om jeg fikk kontakt med urmennesket inni meg.
Som om alt hadde ledet opp til dette.
Det skulle ta lang tid, før jeg skjønte hva det var.

***

Mennesket er en art, på linje med andre dyr.
I likhet med dyrene, er vi født med instinkter.
Langt inni det første året, er det lille barnet nesten utelukkende styrt av instinkter.

Et av de sterkeste instinktene er tilknytningsbehovet.
Dette behovet er ufravikelig, og eksisterer i kraft av seg selv.
Barnet er helt avhengig av å knytte seg til en omsorgsperson som kan vare på det.
Som kan sørge for beskyttelse.

I spedbarnstiden er tilknytningen veldig tydelig for oss.
Vi som foreldre nærer det ved å bære, amme, smile, pludre, lukte på, kysse og imøtekomme barnets behov.
Barnets viser tilknytningsatferd, og omsorgspersonene responderer på denne atferden.

I en ideell verden.

***

Ettersom barnet vokser, endres vår relasjon.
Tilknytningsbehovet er ikke like tydelig som hos det lille spedbarnet.
Vi opplever at barnet uttrykker mer vilje, og ofte får vi en annen respons enn vi ønsker.

Barnet kan oppleves som trassig.
Dårlig evne til å motta og utføre beskjeder.
Manglende impulskontroll og aggresjon.
Tydelig frustrert, og vi når ikke inn.

Mange foreldre, med god hjelp av såkalte eksperter, tolker dette som et opprør.
At barnet tester grenser for å se hvem som er «sjef i huset.»

ATFERDSPROBLEM?

Barnets utagering og manglende impulskontroll blir sett på som et atferdsproblem.
En atferd som må korrigeres.
«Barnet må få tydeligere grenser.»
«Sanksjoner må gjennomføres.»

Man går inn i konfrontasjon, og blir to motparter.

Foreldre går til kamp, mot sitt eget barn.

Til vår store frustrasjon, hjelper verken trusler, konsekvenser eller belønning.
Om noe, blir det kanskje verre.
Man begynner å tenke :
«Har vi et vanskelig barn?»
«Har barnet et atferdsproblem?»
«Trenger barnet vårt utredes for ADD, ADHD?»

***

La meg samtidig tegne et annet bilde.
Se for deg at partneren din med ett blir mutt.
Fravikende blikk.
Kalde ord.
Ingen hjertelige smil.
Ønsker ikke fysisk eller emosjonell nærhet.
Viser med all tydelighet at vedkommende ikke trives sammen med deg.

Hva ville du tenkt?
At partneren din hadde et atferdsproblem?
At vedkommende trengte strengere grenser?
En time-out?

Sannsynligvis ikke.
De fleste ville nok tenkt at dere hadde en utfordring i relasjonen mellom dere.
Kanskje mistenkt at partner hadde en affære.
Hvorfor er det så åpenlyst for oss, at i voksne relasjoner har vi en utfordring i forholdet mellom oss, mens når det kommer til barna våre, tenker vi at barnet har et atferdsproblem?

Om naturen hadde ordnet foreldreskapet så komplisert og utfordrende, hadde vi antakelig ikke overlevd som art.

TILKNYTNINGENS MAGI.

Tilbake til tilknytning.
For det er der magien ligger.
Barnets behov for tilknytning er fortsatt like ufravikelig eksisterende.

Menneskets behov for tilknytning kan ikke forsvinne.
Det er en naturlov.
Uttrykksformen har endret seg, men behovet for tilknytning er like sterkt som før.
Behovet er like sterkt i oss, som sult og tørste.

IBOENDE ØNSKE OM Å GJØRE GODT.

«Når tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

Er ikke det fantastisk?
Naturen har ordnet dette helt perfekt for oss.
Som sedvanlig.
«Barnet ønsker å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

I en god foreldre/barn relasjon, hvor tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt.

***

For en åpenbaring!

Vi kan senke skuldrene.
Foreldrerollen handler ikke om å sette strenge grenser.
Råmaterialet finnes allerede inne i hvert enkelt barn, det har naturen sørget for.
Vår oppgave er å skape trygge rammer, så barnet kan modnes naturlig og fylle sitt potensial.
«Vår oppgave er å la dem hvile i kjærligheten fra oss, ikke jobbe for den.»

Barnet ønsker å gjøre godt, FORDI de er tilknyttet oss.
Vi kan frigjøre oss fra den rigide tanken om å oppdra.
Istedet kan vi se på oss som trygge veivisere, og fokusere på å skape en god tilknytning med våre barn.

Hvor mye energi som kastes bort på å formane, korrigere, begrense, oppdra.
Hvor mye unødig frustrasjon som skapes.
Istedet kunne tiden vært brukt på skape en god relasjon med barnet sitt.

TOMROM.

Ved atskillelse, vil barn (mennesker generelt) oppleve et tilknytningstomrom.
Det er rent instinkt.
Med atskillelse menes både fysisk og emosjonelt fravær.

Fysisk atskillelse kan være alt fra en natts søvn, en dag i barnehage, en tur på butikken, eller at barnet leker med et annet barn.
Emosjonelt fravær er å være utilgjengelig følelsesmessig for barnet.
Det kan være vanskelige perioder i parforholdet, en travel periode på jobb, masteroppgave som skal leveres, depresjon.
Etter enhver atskillelse, har barnet behov for å bekrefte tilknytningen.
Faktisk har barnet behov for å bekrefte tilknytningen, hver dag, mange ganger ila dagen!

Å BEKREFTE TILKNYTNINGEN.

Når barnet uttrykker frustrasjon, utagerer eller simpelthen uttrykker behov for nærhet, samle barnet:

Se barnet.
Få øyekontakt.
Smil til hverandre.
Ta på barnet.
Klem og kyss barnet.
Le litt sammen.

Når barnet uttrykker ønske om nærhet, gi barnet enda mer nærhet enn det ba om.
La barnet forstå akkurat hvor høyt elsket det er.
På denne måten bekrefter du tilknytningen, og gjenoppretter balansen.

***

Til og med atskillelsen som kommer etter en natts søvn, fordrer å starte dagen med å reetablere tilknytning.
Mange opplever nok stressende morninger.
Mye skal skje på kort tid, uten særlig slingrinsmonn.
Ofte er en trøtt selv, sulten og litt stressa for det møtet en skal ha klokka 8.
Lunta kan være kort, og det skal ikke mye til før noe skjærer seg.

På grunn av atskillelsen som kommer med en natts søvn, må en starte dagen med å reetablere tilknytning. Dette vil skape et helt annet utgangspunkt for videre samhandling.
En samler barnet, koser, pludrer, kjenner endorfinene strømme mellom seg.

Ved å gjøre dette, ved å «vekke tilknytningen», skaffer en seg et handlingsrom hvor barnet ønsker å gjøre godt for deg.
Hvor mye enklere dagen vil flyte, om en legger inn 5-10 minutters kosetid, før rutinene må gjennomføres.

Bonusen, ved å ha en trygg og sterkt etablert tilknytning, er altså at vår rolle som foreldre blir betydelig lettere.
Et barn vil ønske å gjøre godt, for den det er tilknyttet.
Så enkelt, eller så vanskelig kan foreldrerollen oppleves, alt etter hvor sterk relasjonen med barnet er.

***

Innlegget er inspirert av arbeidet til Neufeld/Maté, gjennom boka
«Hold on to your kids, why parents need to matter more than peers.»
Denne boka vil jeg nok referere til mange ganger.
Boka har betydd enormt mye for meg, både for å forstå egen oppvekst, barna mine og ikke minst samfunnet vi lever i.
Jeg anbefaler den varmt, og tør påstå det vil være en av de viktigste bøkene du vil lese.
Den finnes og oversatt til norsk:
«Vær tilstede i ditt barns liv. Foreldre betyr mer enn kompiser.»

Del gjerne innlegget om det traff deg ❤

En liten spire

Et møte mellom to elskende.
Hud mot hud.
Varmen fra blikket.
Lengselen fra sjelen.

Kjærlige hender som danser.
Oppdager. Nyter.
To sjeler som møtes.
Kjærtegner.
Pusten som følger dansen.
Kjærlighetens dans.

Vi er ett.
Kroppene smelter sammen.
Grensene mellom oss viskes ut.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.

Symbiose.

***

Kroppen min vet.
En liten spire er sådd.
Et lite frø har begynt å vokse inni mors mage.
I mors liv.

Et lite barn skal få spire.
Mitt lille barn, det føles som om jeg kjenner deg allerede.
Du har valgt oss, ikke sant?
Du har valgt å komme til oss.
Jeg vet.
Sjelen min vet.

For en stakket stund er vi ett.
Jeg skal holde deg, beskytte deg.
Du kan stole på meg, mor er her.
Pusten min skal vugge deg.
Hjerteslagene mine skal fortelle deg om livet.
Styrken min skal skjerme deg.

Jeg skal holde deg.

***

NORGE ANNO 2015:

Trøtte føtter på kaldt badegulv.
Sterkt lys.
En skuff som åpnes.
Papir som rives.
«Tsss…»

Hun: «Jeg har eggløsning. Har du tid?»
Han: «Nå? Jeg er helt i ørska. Kan vi ikke gjøre det i ettermiddag bare?»
Hun: «Vi må gjøre det i ettermiddag og! Det er viktig at vi har oss så mye som mulig.»
Han: «Jeg har dårlig tid. Jeg har et møte kl 8.»
Hun: «Vær så snill, jeg blir helt stressa over dette her. Hvis vi skal rekke fristen, må vi bli gravide nå!»
Han: «Ok. Vi får ta en kjapp en.»

***

5 MÅNEDER SENERE, FACEBOOKSTATUS:

«Lykke! Vi venter smått, 12 uker idag!!!»

Gratulasjonene strømmer på.
Folk er glade på deres vegne.
Spør når termin er.
De vordende foreldre svarer at termin er 4.september.

– «Uflaks!»
– «Lol! Snakk om dårlig timing.»
– «Du får be om å bli igangsatt før, eller grine deg til et keisersnitt.»

***

Dagene og ukene går.
Hun kjenner seg så rar.
Sliten.
Vennene spør forventningsfullt om hun gleder seg.
Hun svarer ja.
Inni føler hun seg tom.

***

Tankene kverner.
Holder henne våken nattestid.

«Hva om jeg ikke liker barnet mitt?
Tenk hvis det er tvillinger.
Herregud, hva om vi får et sykt barn.»

Hvordan vil livet mitt bli?

«Jeg nekter å bli en av disse mødrene som glemmer seg selv.
Jeg er helt avhengig av egentid.
Hvordan skal jeg få trent nok?»

«Har vi egentlig råd til å få barn?»

«Herregud, jobben.
Jobben er jo meg!
Hvordan skal jeg klare å være borte fra kollegaer så lenge?»

«Og venninnene mine..
De kommer til å dra på turer uten meg.
Jeg som elsker å reise. Ikke søren om jeg tar til takke med bamseklubb og barnebasseng. Det er bare ikke meg.»
Jeg kommer til å bli glemt.»

«Jeg kan ikke ikke la denne ungen hindre meg i å leve livet mitt.»

***

«Hvordan er det jeg tenker?
Jeg skammer meg.
Jeg fortjener ikke å bli mor.
Er jeg istand til å ta vare på et barn?
Jeg, som på mange måter føler meg som et barn selv.»

«Hvordan kan jeg ta ansvar for et annet menneske?»

***

I forkant av legesjekkene gruer hun seg.

Føler ikke at hun mestrer dette.

Urinprøvene er fine.
Blodtrykket er bra.
Vektoppgangen normal.
Hjertelyden til barnet er sterk.

Likevel, går hun alltid derfra med en urolig følelse.

Hun avtaler time for ekstra ultralyd.
Jordmor beroliger henne med at alt ser bra ut.
Likevel klarer hun ikke slippe tanken om at barnet er skadet, sykt.
Hun vet ikke hva som skremmer henne mest.
Tanken på et sykt barn.
Eller hvordan det vil påvirke livet hennes.

På jobb spør de etter, kommenterer den voksende magen.
Hun hater det.
«Hvorfor sier de at hun er stor? Er hun større enn vanlig?»

De tar på henne.
De spør ikke.
De bare tar på magen hennes.
Hun føler seg helt svimmel.
Slutt å ta på meg, skriker hun inni seg.

På utsiden smiler hun.

***

Hun leser alt hun kommer over om barn og fødsel.
Blogger, artikler, magasiner.
Snakker med venninner.
Hun blir så forvirret. Alle sier forskjellig.
Ekspertene er jo ikke enige med seg selv engang.

Hvordan skal jeg, som ikke kan noe, vite hvordan jeg skal ta vare på et barn?

Hun prøver å snakke med kjæresten.
De har det ikke så godt akkurat nå.
Det er som om hun ikke når inn til han.
Han virker ikke å bry seg.
Ber henne slappe av og ta ting som de kommer.

Det gjør henne bare enda mer urolig.

«Ser du ikke at jeg ikke har det bra?
Hvorfor sier ingenting?»
Jeg vil bare at du skal holde rundt meg og si at alt kommer til å gå bra.»

Han gjør ikke det.

***

HVA SKJER MED MENNESKET I DET MODERNE SAMFUNN?
HVORDAN HAR DET NATURLIGE BLITT SÅ FJERNT FOR OSS?

Samfunnets forventninger og rådende norm er omtrent slik:

Studere.
Det er viktig å velge klokt.
Ikke la hjertet overstyre hjernen.

Studiene skal føre oss frem til en godt betalt jobb.
Vent litt, meget godt betalt jobb.
Jobben skal tross alt finansiere drømmehuset med Gjelda, reisene, dyre merkeklær, hytta på fjellet, sjeldne viner, eventyrbryllupet, designmøbler, frisørbesøk, hudpleie og restaurantbesøk.

På et eller annet tidspunkt skal vi finne oss en partner.
Vedkommende skal være stabil, uten å være kjedelig.
Komme fra fra en god familie, men ikke være prektig.
Se bra ut, men ikke være for opptatt av utseende.
Ha masse venner, dog ikke på bekostning av forholdet.
Være økonomisk uavhengig, men ikke gnien.
Fremstå spennende, men ikke farlig.

***

HVA GJØR DETTE MED OSS?

Er mennesket anno 2015 så opptatt av materielle og overfladiske verdier, at vi ikke lenger kjenner igjen det mest basale i oss selv?

Søker vi så mye bekreftelse utover, at vi ikke lenger er istand til å lete innover for finne svar?

Har det å få barn, blitt en belastning for det livet vi kjenner?

***

Den «tekniske» oppfølging i svangerskapet har aldri vært så bra som nå.
Vordende mødre har regelmessig oppfølging hos både fastlege og jordmor.
Alle får rutinemessig tilbud om ultralyd.
Mange benytter seg av private klinikker utenom.
Det er ikke uvanlig at vordende foreldre er til ultralyd, både fem og seks ganger i løpet av svangerskapet.
Informasjonsflyten har aldri før vært så tilgjengelig.
Vi leser blogger, foreldreblader, bøker og diverse forum.

Likevel, har blivende foreldre aldri vært mer fremmed for oppgaven som venter de, enn nå.

Har oppfølgingen i svangerskapet blitt så medikalisert, at vi har glemt det viktigste av alt?
Har all informasjonen, fokuset på det praktiske og medisinske, etterlatt oss mer full i angst enn noensinne?
Har NAV papirer, barnehagesøknader, baby showers, utstyrslister, blogglesing, eksepertråd, fordeling av permisjon fjernet oss fra det aller viktigste?

– Tilknytningen til barnet-

Tilknytningen til den lille spiren som vokser inni oss.
Den lille skapningen, som er i komplett symbiose med oss.
Som vi deler kropp med.
Som vi puster sammen med.
Sover sammen med.
Gråter sammen med.
Ler sammen med.

Har vi fjernet oss så mye fra vår opprinnelse, at det aller viktigste, tilknytningen til barnet, har blitt borte i all støyen?

Continuum.

Lydene.
Luktene.
Lyset.

Hvor er jeg?

Hendene til mor.
Hendene, som løfter meg så varsomt, og likevel så trygt.
Hjerteslagene hennes.

Det er som om de dunker for meg og.

Jeg kjenner brystet til mor heve og senke seg.
Det er alt jeg trenger.
Jeg er trygg.
Mor og jeg, vi er ett.
En ubrytelig symbiose.

***

Den inderlige varmen fra hennes myke hud.
Jeg kan ingenting, samtidig vet jeg alt.
Jeg er elsket, og det er alt jeg trenger.

Den varme, søte melken fyller meg.
Det trygge brystet.
Jeg er så liten, men jeg er ikke redd.
Mor passer på meg.

Ikke et sekund er jeg ute av armene hennes.

***

Nakne føtter som berører varm jord.
Det er som om Moder Jord fyller meg med visdom og røtter.
Tær som beveger seg fritt.
Føtter som løper og hopper.

Vinden kjærtegner huden, og omslutter meg.
Hårstråene registrerer den minste berøring.
Solen varmer hver eneste hudcelle.

Den livgivende solen.

***

Lyden av latter fra våre mødre.
Lukten av bål, mat, felleskap og glede.
Flittige hender som jobber.
Hjerter som forenes.
Hemmeligheter som deles.
Tryggheten i samholdet.
Tilknytningen.

Følelsen av tilhørighet.

***

Som en møll tiltrekkes lyset, dras jeg mot flokken min.
Jeg vokser, jeg utforsker.
Sansene mine er vidåpne.
Jeg observerer ydmykt og lærer raskt.
Opplevelsen av å mestre driver meg videre.
Jeg utforsker livet sultent, og kjenner en dyp tilfredsstillelse i å lære.
Flokken gir meg ansvar og oppgaver.
Jeg er en del av fellesskapet.

Jeg er. Jeg lærer.

***

Bladverket inngir skygge.
Solens stråler, så livgivende, samtidig ubarmhjertige.
Tørkens desperate hunger.
Liv som må gi tapt.

Befrielsen av regn.
Den intuitive ekstasen og kollektive lettelsen.
Bønn og takknemlighet.

Lyder som varsler fare og inngir harmoni.
Symbiosen.
Helheten.
Kunnskapen om planter og urter.
Respekten for andre arter, vissheten om en felles avhengighet.
Stjernene på nattehimmelen.
Månens faser og hvordan den virker på oss.

Intuitiv forståelse av å være en en del av noe større.

***

Følelsen av sult.
Smerten som holder en klam klo over magen.
Uvissheten.
Håpefulle blikk.
Årvåkne sanser.
Takknemligheten for å fylle en sulten mage.
Selvfølgeligheten i å dele.

***

Klokskapen hos de eldste.
De varme blikkene.
Furene i ansiktene, som små elver av historier.
De tannløse smilene.
Godhet og selve Livet.
Det lange grå håret som bukter seg nedover skuldrene.
Historiene.

De trygge, gode hendene.

Føttene som har vandret jorda så lenge.
De bærer ikke lenger.
Slitne ledd og trøtte muskler.
Nå er det vi som bærer våre foreldre.
Nå er det vår tur å ta vare på våre besteforeldre.

Varsomme hender som vasker gammel hud.
Ømt, kjærlig.
Såre kropper med myke blikk.
Kan du kjenne hvor høyt jeg elsker deg?

Endeløs kjærlighet.

***

Trøtte øyne som trenger hvile.
Tunge øyelokk.
De kan ikke holde seg oppe lenger.
Hjerteslagene som slår saktere.
Aldri alene.
Roen.
Det siste åndedrettet.
Hvile.

Continuum.

 Om mennesket var bare natur, hvilke instinkter ville vi fulgt?

***

ENGLISH VERSION.

The sounds.
The smell.
The light.

Where am I?

My mothers hands.
Her hands, lifting me ever so gently, yet so safe.
The sound of her heartbeat.

It´s as if they´re pounding for me as well.

I can feel her chest rise and lower.
That´s all I need.
I am safe.
Mother and I, we are one.
An unbreakable symbiosis.

***

The soothing warmth from her soft skin.
I know nothing, yet I know it all.
I am loved, and that´s all I need.

The warm sensation of sweet milk.
The safety of the breast.
I am so tiny, but I´m not afraid.
My mother, she takes care of me.

Not for a second I leave her arms.

***

Naked feet touching the warm soil.
It´s as if Mother Earth is filling me with wisdom and roots.
Toes moving freely.
Feet that are running and jumping.

The wind caresses my skin and encloses me.
Every movement is registered by my hair.
The sun is warming every inch of my skin.

The life giving sun.

***

The sound of laughter from our mothers.
The smell of campfire, community and happiness.
Busy hands working.
Hearts that unite.
Secrets being shared.
The safety in solidarity.
The attachment.

The feeling of belonging.

***

Like a moth to the flame, I´m drawn towards my herd.
I grow, I explore.
My senses are wide open.
I observe humbly and learn fast.
The experience of mastering keeps me going.
I explore with eager, and feel a deep satisfaction in learning.
The herd gives me responsibility and jobs.
I am a part of the community.

I am. I am learning.

***

The leaves provide shadow.
The sunbeams, so life giving, yet so ruthless.
The desperate hunger of drought.
Lives ending.

The deliverance of rain.
The intuitive ecstasy and collective relief.
Prayers and gratitude.