En liten spire

Et møte mellom to elskende.
Hud mot hud.
Varmen fra blikket.
Lengselen fra sjelen.

Kjærlige hender som danser.
Oppdager. Nyter.
To sjeler som møtes.
Kjærtegner.
Pusten som følger dansen.
Kjærlighetens dans.

Vi er ett.
Kroppene smelter sammen.
Grensene mellom oss viskes ut.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.

Symbiose.

***

Kroppen min vet.
En liten spire er sådd.
Et lite frø har begynt å vokse inni mors mage.
I mors liv.

Et lite barn skal få spire.
Mitt lille barn, det føles som om jeg kjenner deg allerede.
Du har valgt oss, ikke sant?
Du har valgt å komme til oss.
Jeg vet.
Sjelen min vet.

For en stakket stund er vi ett.
Jeg skal holde deg, beskytte deg.
Du kan stole på meg, mor er her.
Pusten min skal vugge deg.
Hjerteslagene mine skal fortelle deg om livet.
Styrken min skal skjerme deg.

Jeg skal holde deg.

***

NORGE ANNO 2015:

Trøtte føtter på kaldt badegulv.
Sterkt lys.
En skuff som åpnes.
Papir som rives.
«Tsss…»

Hun: «Jeg har eggløsning. Har du tid?»
Han: «Nå? Jeg er helt i ørska. Kan vi ikke gjøre det i ettermiddag bare?»
Hun: «Vi må gjøre det i ettermiddag og! Det er viktig at vi har oss så mye som mulig.»
Han: «Jeg har dårlig tid. Jeg har et møte kl 8.»
Hun: «Vær så snill, jeg blir helt stressa over dette her. Hvis vi skal rekke fristen, må vi bli gravide nå!»
Han: «Ok. Vi får ta en kjapp en.»

***

5 MÅNEDER SENERE, FACEBOOKSTATUS:

«Lykke! Vi venter smått, 12 uker idag!!!»

Gratulasjonene strømmer på.
Folk er glade på deres vegne.
Spør når termin er.
De vordende foreldre svarer at termin er 4.september.

– «Uflaks!»
– «Lol! Snakk om dårlig timing.»
– «Du får be om å bli igangsatt før, eller grine deg til et keisersnitt.»

***

Dagene og ukene går.
Hun kjenner seg så rar.
Sliten.
Vennene spør forventningsfullt om hun gleder seg.
Hun svarer ja.
Inni føler hun seg tom.

***

Tankene kverner.
Holder henne våken nattestid.

«Hva om jeg ikke liker barnet mitt?
Tenk hvis det er tvillinger.
Herregud, hva om vi får et sykt barn.»

Hvordan vil livet mitt bli?

«Jeg nekter å bli en av disse mødrene som glemmer seg selv.
Jeg er helt avhengig av egentid.
Hvordan skal jeg få trent nok?»

«Har vi egentlig råd til å få barn?»

«Herregud, jobben.
Jobben er jo meg!
Hvordan skal jeg klare å være borte fra kollegaer så lenge?»

«Og venninnene mine..
De kommer til å dra på turer uten meg.
Jeg som elsker å reise. Ikke søren om jeg tar til takke med bamseklubb og barnebasseng. Det er bare ikke meg.»
Jeg kommer til å bli glemt.»

«Jeg kan ikke ikke la denne ungen hindre meg i å leve livet mitt.»

***

«Hvordan er det jeg tenker?
Jeg skammer meg.
Jeg fortjener ikke å bli mor.
Er jeg istand til å ta vare på et barn?
Jeg, som på mange måter føler meg som et barn selv.»

«Hvordan kan jeg ta ansvar for et annet menneske?»

***

I forkant av legesjekkene gruer hun seg.

Føler ikke at hun mestrer dette.

Urinprøvene er fine.
Blodtrykket er bra.
Vektoppgangen normal.
Hjertelyden til barnet er sterk.

Likevel, går hun alltid derfra med en urolig følelse.

Hun avtaler time for ekstra ultralyd.
Jordmor beroliger henne med at alt ser bra ut.
Likevel klarer hun ikke slippe tanken om at barnet er skadet, sykt.
Hun vet ikke hva som skremmer henne mest.
Tanken på et sykt barn.
Eller hvordan det vil påvirke livet hennes.

På jobb spør de etter, kommenterer den voksende magen.
Hun hater det.
«Hvorfor sier de at hun er stor? Er hun større enn vanlig?»

De tar på henne.
De spør ikke.
De bare tar på magen hennes.
Hun føler seg helt svimmel.
Slutt å ta på meg, skriker hun inni seg.

På utsiden smiler hun.

***

Hun leser alt hun kommer over om barn og fødsel.
Blogger, artikler, magasiner.
Snakker med venninner.
Hun blir så forvirret. Alle sier forskjellig.
Ekspertene er jo ikke enige med seg selv engang.

Hvordan skal jeg, som ikke kan noe, vite hvordan jeg skal ta vare på et barn?

Hun prøver å snakke med kjæresten.
De har det ikke så godt akkurat nå.
Det er som om hun ikke når inn til han.
Han virker ikke å bry seg.
Ber henne slappe av og ta ting som de kommer.

Det gjør henne bare enda mer urolig.

«Ser du ikke at jeg ikke har det bra?
Hvorfor sier ingenting?»
Jeg vil bare at du skal holde rundt meg og si at alt kommer til å gå bra.»

Han gjør ikke det.

***

HVA SKJER MED MENNESKET I DET MODERNE SAMFUNN?
HVORDAN HAR DET NATURLIGE BLITT SÅ FJERNT FOR OSS?

Samfunnets forventninger og rådende norm er omtrent slik:

Studere.
Det er viktig å velge klokt.
Ikke la hjertet overstyre hjernen.

Studiene skal føre oss frem til en godt betalt jobb.
Vent litt, meget godt betalt jobb.
Jobben skal tross alt finansiere drømmehuset med Gjelda, reisene, dyre merkeklær, hytta på fjellet, sjeldne viner, eventyrbryllupet, designmøbler, frisørbesøk, hudpleie og restaurantbesøk.

På et eller annet tidspunkt skal vi finne oss en partner.
Vedkommende skal være stabil, uten å være kjedelig.
Komme fra fra en god familie, men ikke være prektig.
Se bra ut, men ikke være for opptatt av utseende.
Ha masse venner, dog ikke på bekostning av forholdet.
Være økonomisk uavhengig, men ikke gnien.
Fremstå spennende, men ikke farlig.

***

HVA GJØR DETTE MED OSS?

Er mennesket anno 2015 så opptatt av materielle og overfladiske verdier, at vi ikke lenger kjenner igjen det mest basale i oss selv?

Søker vi så mye bekreftelse utover, at vi ikke lenger er istand til å lete innover for finne svar?

Har det å få barn, blitt en belastning for det livet vi kjenner?

***

Den «tekniske» oppfølging i svangerskapet har aldri vært så bra som nå.
Vordende mødre har regelmessig oppfølging hos både fastlege og jordmor.
Alle får rutinemessig tilbud om ultralyd.
Mange benytter seg av private klinikker utenom.
Det er ikke uvanlig at vordende foreldre er til ultralyd, både fem og seks ganger i løpet av svangerskapet.
Informasjonsflyten har aldri før vært så tilgjengelig.
Vi leser blogger, foreldreblader, bøker og diverse forum.

Likevel, har blivende foreldre aldri vært mer fremmed for oppgaven som venter de, enn nå.

Har oppfølgingen i svangerskapet blitt så medikalisert, at vi har glemt det viktigste av alt?
Har all informasjonen, fokuset på det praktiske og medisinske, etterlatt oss mer full i angst enn noensinne?
Har NAV papirer, barnehagesøknader, baby showers, utstyrslister, blogglesing, eksepertråd, fordeling av permisjon fjernet oss fra det aller viktigste?

– Tilknytningen til barnet-

Tilknytningen til den lille spiren som vokser inni oss.
Den lille skapningen, som er i komplett symbiose med oss.
Som vi deler kropp med.
Som vi puster sammen med.
Sover sammen med.
Gråter sammen med.
Ler sammen med.

Har vi fjernet oss så mye fra vår opprinnelse, at det aller viktigste, tilknytningen til barnet, har blitt borte i all støyen?

Reklamer

2 thoughts on “En liten spire

  1. Du stiller akkurat de rette spørsmålene, og jeg opplever at svaret er JA på alle sammen!!

    Sånn sett er det kanskje ikke bare fordelaktig å leve i en tid og et samfunn hvor vi ‘vet alt’, med eksperter som skal opplyse og veilede oss på alle bauger og kanter?

    Foreldregjerningen har blitt et sett ferdigheter og kompetanser snarere enn det den i virkeligheten er: en relasjon. Da er det opplagt at noe viktig – som du sier, det viktigste! – har gått tapt, nemlig tilknytningen.

    Kloke refleksjoner og ord som treffer rett i hjertet💗 Ønsker hele Norge ville lese dette!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s