Tilknytning

Da jeg ble mor for første gang, ble jeg fullstendig overveldet.
Aldri før hadde jeg kjent noe så sterkt, nærmest dyrisk.
Det var kjærlighet ja, men det var noe mer.
Noe jeg aldri tidligere hadde kjent.
Det var som om jeg fikk kontakt med urmennesket inni meg.
Som om alt hadde ledet opp til dette.
Det skulle ta lang tid, før jeg skjønte hva det var.

***

Mennesket er en art, på linje med andre dyr.
I likhet med dyrene, er vi født med instinkter.
Langt inni det første året, er det lille barnet nesten utelukkende styrt av instinkter.

Et av de sterkeste instinktene er tilknytningsbehovet.
Dette behovet er ufravikelig, og eksisterer i kraft av seg selv.
Barnet er helt avhengig av å knytte seg til en omsorgsperson som kan vare på det.
Som kan sørge for beskyttelse.

I spedbarnstiden er tilknytningen veldig tydelig for oss.
Vi som foreldre nærer det ved å bære, amme, smile, pludre, lukte på, kysse og imøtekomme barnets behov.
Barnets viser tilknytningsatferd, og omsorgspersonene responderer på denne atferden.

I en ideell verden.

***

Ettersom barnet vokser, endres vår relasjon.
Tilknytningsbehovet er ikke like tydelig som hos det lille spedbarnet.
Vi opplever at barnet uttrykker mer vilje, og ofte får vi en annen respons enn vi ønsker.

Barnet kan oppleves som trassig.
Dårlig evne til å motta og utføre beskjeder.
Manglende impulskontroll og aggresjon.
Tydelig frustrert, og vi når ikke inn.

Mange foreldre, med god hjelp av såkalte eksperter, tolker dette som et opprør.
At barnet tester grenser for å se hvem som er «sjef i huset.»

ATFERDSPROBLEM?

Barnets utagering og manglende impulskontroll blir sett på som et atferdsproblem.
En atferd som må korrigeres.
«Barnet må få tydeligere grenser.»
«Sanksjoner må gjennomføres.»

Man går inn i konfrontasjon, og blir to motparter.

Foreldre går til kamp, mot sitt eget barn.

Til vår store frustrasjon, hjelper verken trusler, konsekvenser eller belønning.
Om noe, blir det kanskje verre.
Man begynner å tenke :
«Har vi et vanskelig barn?»
«Har barnet et atferdsproblem?»
«Trenger barnet vårt utredes for ADD, ADHD?»

***

La meg samtidig tegne et annet bilde.
Se for deg at partneren din med ett blir mutt.
Fravikende blikk.
Kalde ord.
Ingen hjertelige smil.
Ønsker ikke fysisk eller emosjonell nærhet.
Viser med all tydelighet at vedkommende ikke trives sammen med deg.

Hva ville du tenkt?
At partneren din hadde et atferdsproblem?
At vedkommende trengte strengere grenser?
En time-out?

Sannsynligvis ikke.
De fleste ville nok tenkt at dere hadde en utfordring i relasjonen mellom dere.
Kanskje mistenkt at partner hadde en affære.
Hvorfor er det så åpenlyst for oss, at i voksne relasjoner har vi en utfordring i forholdet mellom oss, mens når det kommer til barna våre, tenker vi at barnet har et atferdsproblem?

Om naturen hadde ordnet foreldreskapet så komplisert og utfordrende, hadde vi antakelig ikke overlevd som art.

TILKNYTNINGENS MAGI.

Tilbake til tilknytning.
For det er der magien ligger.
Barnets behov for tilknytning er fortsatt like ufravikelig eksisterende.

Menneskets behov for tilknytning kan ikke forsvinne.
Det er en naturlov.
Uttrykksformen har endret seg, men behovet for tilknytning er like sterkt som før.
Behovet er like sterkt i oss, som sult og tørste.

IBOENDE ØNSKE OM Å GJØRE GODT.

«Når tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

Er ikke det fantastisk?
Naturen har ordnet dette helt perfekt for oss.
Som sedvanlig.
«Barnet ønsker å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

I en god foreldre/barn relasjon, hvor tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt.

***

For en åpenbaring!

Vi kan senke skuldrene.
Foreldrerollen handler ikke om å sette strenge grenser.
Råmaterialet finnes allerede inne i hvert enkelt barn, det har naturen sørget for.
Vår oppgave er å skape trygge rammer, så barnet kan modnes naturlig og fylle sitt potensial.
«Vår oppgave er å la dem hvile i kjærligheten fra oss, ikke jobbe for den.»

Barnet ønsker å gjøre godt, FORDI de er tilknyttet oss.
Vi kan frigjøre oss fra den rigide tanken om å oppdra.
Istedet kan vi se på oss som trygge veivisere, og fokusere på å skape en god tilknytning med våre barn.

Hvor mye energi som kastes bort på å formane, korrigere, begrense, oppdra.
Hvor mye unødig frustrasjon som skapes.
Istedet kunne tiden vært brukt på skape en god relasjon med barnet sitt.

TOMROM.

Ved atskillelse, vil barn (mennesker generelt) oppleve et tilknytningstomrom.
Det er rent instinkt.
Med atskillelse menes både fysisk og emosjonelt fravær.

Fysisk atskillelse kan være alt fra en natts søvn, en dag i barnehage, en tur på butikken, eller at barnet leker med et annet barn.
Emosjonelt fravær er å være utilgjengelig følelsesmessig for barnet.
Det kan være vanskelige perioder i parforholdet, en travel periode på jobb, masteroppgave som skal leveres, depresjon.
Etter enhver atskillelse, har barnet behov for å bekrefte tilknytningen.
Faktisk har barnet behov for å bekrefte tilknytningen, hver dag, mange ganger ila dagen!

Å BEKREFTE TILKNYTNINGEN.

Når barnet uttrykker frustrasjon, utagerer eller simpelthen uttrykker behov for nærhet, samle barnet:

Se barnet.
Få øyekontakt.
Smil til hverandre.
Ta på barnet.
Klem og kyss barnet.
Le litt sammen.

Når barnet uttrykker ønske om nærhet, gi barnet enda mer nærhet enn det ba om.
La barnet forstå akkurat hvor høyt elsket det er.
På denne måten bekrefter du tilknytningen, og gjenoppretter balansen.

***

Til og med atskillelsen som kommer etter en natts søvn, fordrer å starte dagen med å reetablere tilknytning.
Mange opplever nok stressende morninger.
Mye skal skje på kort tid, uten særlig slingrinsmonn.
Ofte er en trøtt selv, sulten og litt stressa for det møtet en skal ha klokka 8.
Lunta kan være kort, og det skal ikke mye til før noe skjærer seg.

På grunn av atskillelsen som kommer med en natts søvn, må en starte dagen med å reetablere tilknytning. Dette vil skape et helt annet utgangspunkt for videre samhandling.
En samler barnet, koser, pludrer, kjenner endorfinene strømme mellom seg.

Ved å gjøre dette, ved å «vekke tilknytningen», skaffer en seg et handlingsrom hvor barnet ønsker å gjøre godt for deg.
Hvor mye enklere dagen vil flyte, om en legger inn 5-10 minutters kosetid, før rutinene må gjennomføres.

Bonusen, ved å ha en trygg og sterkt etablert tilknytning, er altså at vår rolle som foreldre blir betydelig lettere.
Et barn vil ønske å gjøre godt, for den det er tilknyttet.
Så enkelt, eller så vanskelig kan foreldrerollen oppleves, alt etter hvor sterk relasjonen med barnet er.

***

Innlegget er inspirert av arbeidet til Neufeld/Maté, gjennom boka
«Hold on to your kids, why parents need to matter more than peers.»
Denne boka vil jeg nok referere til mange ganger.
Boka har betydd enormt mye for meg, både for å forstå egen oppvekst, barna mine og ikke minst samfunnet vi lever i.
Jeg anbefaler den varmt, og tør påstå det vil være en av de viktigste bøkene du vil lese.
Den finnes og oversatt til norsk:
«Vær tilstede i ditt barns liv. Foreldre betyr mer enn kompiser.»

Del gjerne innlegget om det traff deg ❤

Reklamer

4 thoughts on “Tilknytning

  1. Jaaaa! Det er så sant, og så viktig det du skriver om her!

    Tror det var en av mine største åpenbaringer som mor, hvordan tilknytningen ikke er noe vi kan ta som en selvfølge når barnet blir eldre, men at den må bekreftes og styrkes kontinuerlig…

    Men vi er liksom vant med å tenke tilknytning først og fremst i forbindelse med spedbarn, og det synes jeg er synd nå som jeg har innsett hvor viktig det er å ha tilknytningen langt framme i bevisstheten også når det gjelder større barn og ikke minst ungdommer! Også mellom partnere, og innad i familien, mellom søsken osv – tenker jeg 🙂
    Klem💗

    Likt av 2 personer

  2. Et viktig og alt for lite diskutert emne. Det blir mest fokusert på hvordan man på best mulig måte skal institusjonalisere barna våre. Det er selvsagt lønnsomt (i penger) for staten, men det er ikke lønnsomt for de menneskene som er barna våre, ei heller for staten ( i både penger og andre verdier) på lang sikt.

    Likt av 1 person

    1. Veldig enig i det.
      Menneskesynet har blitt så mekanisk og hardt.
      Trist at papir og metall skal sette dagsorden for hvordan vi mennesker samhandler.
      Det, sammen med at vi har blitt så vant til å ignorere den indre stemme, at vi ikke lenger skjønner vårt eget indre språk.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s