Et år i håpets tegn.

Livet.
Så kraftfullt.
Sterkt.

Livet er fargerikt, fullt av muligheter.
Livet er ikke sort eller hvitt.
Det finnes et hav av fargenyanser mellom.
Uendelige muligheter.
Vi kan bruke fargene som de er.
Eller vi kan blande.
Vi har muligheten til å velge.

Livet byr på ulike pensler.
Noen maler tjukt.
Andre maler smalt.
Noen er skråstilt.
Andre er rette.
Noen er bustete.

Noen ganger maler vi mørkt.
Lyset slipper ikke til.
Vi henter fra våre innerste kammer.
Våre mest lukkede rom.
De mørke fargene legger seg som et teppe rundt oss.
Fyller oss med sinne, sorg og savn.
Skam og sjalusi.

Av og til maler vi et stille landskap.
Vi setter oss utenfor og maler det vi ser.
Stille observatører.
Distanse.
Kjenner på en letthet ved å ikke være i sentrum.

Noen ganger maler vi i euforisk glede.
Livet er fylt av kjærlighet, ekstase.
Varme farger fyller lerretet.
De gir hverandre lys, håp, tro.
De får oss til å svinge penselen i florlette penseldrag.
Fulle av lys.

Av og til maler vi så alt flyter over i hverandre.
Er det flyt eller er det kaos?
Noen ganger setter vi grenser.
Stopper kosten før den flyter over i kaos.
Opprettholde flyt.
Balanse.

Andre ganger lar vi det stå til.
Lar kaoset få herje.
Lar livet blåse oss overende.
Kjenner på styrken i kraften som møter oss.
Reiser oss igjen.

Tidvis maler vi så hardt at papiret truer med å løse seg opp.
Vi kommer ikke videre.
Om igjen og om igjen maler vi.
Samme sted.
Rådville.
Handlingslammet.
Vi ser at arket holder på å gå fra hverandre, men vi klarer ikke å flytte penselen.

Uten at vi kan si hva som rørte penselen, starter en bevegelse.
Noe som får penselen til å svinge unna.
Finne et nytt sted på arket.
Et sted uten farger. Uten merker.
Bølger som rører seg kontinuerlig.
Etter en bølgetopp, følger en bølgedal.
Livets sirkel, igjen og igjen.
Livet er i konstant bevegelse.

Livet er så mye mer enn det vi åpenbart ser og sanser.
Livet er en reise, i oss selv.
Hvilke muligheter som finnes.
I kraft av oss selv.
Om vi tør slippe ned garden.
Om vi tør å la frykten gå.
Slippe tillit inn.
Hva kan skje?

Hva om vi i 2016 tør gi slipp på frykt.
Hva om vi tør å bytte ut frykt med tillit.
Hva om vi slutter å være redde for livet FØR døden.
Hva om vi tør å elske uten frykt.

Hva om vi tør å leve.

Vi kan ikke forberede oss på livet.
Vi kan ikke forberede oss på smerte, sorg og tap.
Livet kommer.
Hva om vi aksepterer det?

Hva om vi aksepterer at livet er både bølgetoppene og bølgedalene.
At vi lever i en sympbiose, hvor den ene er avhengig av den andre.
Hva om nyttårsforsettet for 2016 er å møte oss selv respekt og aksept. Oss selv og våre medmennesker.
Aksept og respekt.
Kun det.

Livet er fullt av muligheter.
Jeg tror, av hele mitt hjerte, at enhver situasjon, vond eller god, bringer med seg et potensial for utvikling.

Verden 2016, jeg ønsker deg et fredfullt år.
Fylt av håp og kjærlighet.
Godt nytt år.

Hvilke farger vil du male livet ditt med i året som kommer?

Advertisements

Bakenfor trøtt og bortenfor utslitt?

Jeg skal være den første til å innrømme at søvnmangel over tid gjør noe med en.
Det kan være tungt, virkelig tungt, og det kan få frem de verste sidene ved et menneske.
De en ikke ønsker å vite av.
Som en ikke ønsker frem i lyset.

Barna mine er 100% hjemme sammen med meg.
Vi tilbringer masse tid sammen.
I tillegg er min mann mye borte i forbindelse med jobb.
Dette i seg selv går stort sett fint.
Dette i kombinasjon med gjentakende netter uten nok søvn er tungt.

Jeg er tidvis veldig trøtt.

Landsbyen.

Måten vi organiserer livene våre er på mange måter unaturlig.
Vi bor tett sammen med våre naboer, men vi lever ikke sammen.
Det er hver familie for seg.
Så nært, men likevel så fjernt.
Husveggene, hageflekkene og buskene markerer avstanden.
Her bor vi. Der bor dere.

Naboene er ikke vår forlengede familie.
De er ikke våre brødre og søstre.
Vi kan ikke ringe på hos naboen kl 5 om morgenen, og gråte ut vår fortvilelse når vi er på randen av utmattelse.

I et naturlig samfunn ville vi levd tettere med våre medmennesker.
Vi ville hatt en landsby å spille på.

I landsbyen ville vi laget mat sammen.
Hentet vann sammen.
Badet sammen.
Vi ville trøstet hverandres barn.
I landsbyen ville vi lappet klær sammen.
Hugget ved side om side.
Ammet hverandres barn ved behov.
Vi ville delt sorger og gleder.
Vært der for hverandre.

De søvnløse netter ville ikke vært så ille.
Fellesskapet ville delt byrdene.

En vond sirkel.

Utallige søvnløse netter etter å ha blitt mor, har jeg skjønt at det finnes en skala av trøtthet.
Man har trøtt.
Bortenfor det har man Trøtt.

Når man er på endestasjon Trøtt, forsvinner mye av vår intuitivt sosiale og intelligente atferd ned i sluket.
Styggen på ryggen setter seg godt tilrette på ene skulderen.

De vennlige ordene, som vanligvis kommer som en selvfølge, må nå manes frem.
Stressnivået øker.
«Er det mulig å bruke så lang tid på å kle på seg?»
«Hvorfor er det tiss på golvet?»

Initiativet synker.
Det som normalt oppleves lystbetont, føles med ett som et ork.
«Det gjør så godt med frisk luft. Det er bare så mye styr å komme seg på tur. Vi blir inne heller.»

Man blir mer klumsete.
Kaffekoppen faller fortere overende.
Man sparker tåa i leketoget som ligger på golvet.
Egget går i golvet istedetfor i omeletten

Matlysten blir dårlig.
Man kjenner en hang til usunne alternativ, rask energi, og får ikke i seg nok næring.

Hukommelsen blir dårligere. Man bruker energi på å huske selv helt enkle ting.
«Hvor ER de nøklene? Og hvorfor er det så rotete her?»

Man havner bakpå.
Som om man konstant befinner seg i andre gir, mens man burde vært i tredje. Hele tiden er man et skritt bak, på etterskudd.

Behovet for relvrettferdighet øker.
En havner i en slags forsvarsposisjon, som et skadet dyr som kjemper for å forsvare seg.
Det er lett å falle i grøfta, sende beskyldninger der de ikke hører hjemme.
«Hvorfor gjorde du sånn? Ser du ikke at jeg er trøtt?»

Kroppsspråket taler med all tydelighet.
«Jeg er skadet. Gå vekk. Jeg trenger å være i fred.»

Indre barn.

Inni oss alle bor det et indre barn.
Barnet representerer oss selv, da vi var små.
Noen ganger sover det.
Andre ganger er det våkent.
Noen ganger murrer det.
Andre ganger brøler det.

Det indre barnet bærer med seg erfaringene fra da vi selv var små.
Hvordan vi ble møtt da vi var leie oss.
Hvilke reaksjoner vi fikk når vi var frustrerte.
Hvilke sannheter vi ble fortalt, og som vi i større eller mindre grad har med oss.

Jeg opplever at i strevsomme tider, enten jeg er trøtt, grubler mye, er i en form for ubalanse, da våkner det indre barnet.
Det vekker umodne reaksjonsmønstre, og krever mye plass.
Det krever rettferdighet for seg selv.

***

På godt og vondt reflekterer barna våre oss.
Om jeg har en dårlig dag, speiler det seg tydelig i mine barn.
De dagene hvor jeg hadde trengt «å få en gratis», blir som regel alt annet enn.
Det fungerer ikke sånn med barn.
De er ikke istand til å ta ansvar for seg selv.
Langt mindre sine foreldre.

Så de dagene en har nådd endestasjon Trøtt, lunta er kort, verden føles urettferdig og universet er imot en.
De dagene får en ikke noe gratis.
Tvert imot.
En får tilbake akkurat den energien man selv sender ut.
Ganget med 10.

Forståelse og aksept.

Vi bruker mye tid på å forstå våre barn.
Vi skjønner at vi trenger å forstå dem for å kunne møte dem.
Det vi ofte glemmer, er at vi må begynne med å forstå oss selv.

For å kunne være en god forelder, for å kunne  forstå våre barn, må vi først forstå oss selv.

For meg har det hjulpet å bli klar over det indre barnets eksistens.
Å aktivt lytte til hva barnet forteller.
Å gi barnet trøst. (Ved hjelp av mentale bilder)
Gi seg selv aksept.

For å kunne være noen for andre, må vi først være noen for oss selv.
Vi må erkjenne og akseptere oss selv:
«Jeg føler meg tom.
Jeg kjenner meg trist.
Jeg føler meg urettferdig behandlet.
Jeg er sint.
Det er ok.
Jeg aksepterer følelsene mine.
Jeg er et resultat av min fortid, nåtid og fremtid.»

Vårt indre barnet krever nemlig rettferdighet.
Det å bli mor/far kan trigge mange barndomsminner i oss.
Ikke alle er gode.
Minner kan trigges av situasjoner hvor vi selv ikke ble møtt på en optimal måte, da vi var barn.

Om vi ignorerer det indre barnet, vil det rope høyere og høyere:
«Hvorfor skal disse barna møtes med erkjennelse og aksept, når jeg ikke fikk det selv?»

Før eller siden vil vi møte oss selv i døra.
I form av vårt indre barn.

Vi må møte oss selv med like mye erkjennelse og aksept som vi møter våre barn med.

Viktig innsikt.

For noen uker siden stod jeg oppi en situasjon som virkelig åpnet øynene mine.

Denne høsten har jeg vært mye alene med barna.
Det har vært mange dårlige netter, og overskuddet har vært mindre enn det pleier.

Mitt eldste barn på 4 år er veldig intuitiv.
Sanser mye, kjenner ting sterkt.
Samvittighetsfull.
Om morgenen har han vært veldig opptatt av om jeg har sovet godt den natten.
Om natten ikke har vært god, har han sagt «du får sikkert sove godt inatt da mor.»

***

Tilbake til situasjonen.
Vi hadde vært ute om formiddagen.
Kom tilbake om ettermiddagen, rett i middagslagingstid.
Vi var alle trøtte, og hadde lavt blodsukker.

Mine barn, oppvokst i continuum concept ånd, er over gjennomsnittet opptatt av å være med på husarbeid.
Lekene kan fint stå urørt, mens kjøkkenet bærer preg av høy aktivitet.
Denne dagen intet unntak.
Idet jeg tar ut grønnsaker fra kjøleskapet, hører jeg to stoler bli dratt langs golvet.
Jeg kjenner at nå, akkurat nå er jeg så sulten og sliten, jeg har behov for to minutter i fred.
Lage mat helt alene.
For en gangs skyld.

Jeg henvender meg til 4-åringen.
«Nå er mor skikkelig sulten og sliten. Kan jeg vær så snill å få lage mat alene idag?»
Utfallet er ikke alltid dette, men denne gangen snur han mot stua og går igang med en «bygge-tog-med-stoler-lek.»

Mitt andre barn, på halvannet år, har derimot ingen planer om å la muligheten til å være med på middagslaging, gå fra seg.
Jeg hører 4-åringen rope til minstemann:
«Kom å bli med her, jeg bygger tog, bli med, bli med, bli med.»

Ingen respons fra minsten.
Storebror går bort og prøver løfte han ned fra stolen.
Lille protesterer høylydt, til ingen nytte.
Største bærer han med seg bort til «togstolene».
Jeg hører at han nesten frenetisk prøver å overbevise lillebroren om lekens fortreffelighet.
Til ingen nytte.
Minste hyler ut sin motstand.

Jeg står og bivåner.
Det går opp for meg hva som skjer.
Istedenfor å se en trassig storebror som er «slem» mot sin lillebror, ser jeg hva som skjer.
Jeg ser så tydelig at mitt lille, store, kloke barn, prøver å ta ansvar for situasjonen.
Prøver å hjelpe mor.

Takknemlig for å ha sett dette, virkelig sett det for hva det er, tar jeg over ansvaret for situasjonen.
Forteller at det går helt fint at minste står sammen med meg og lager mat. At det går greit.

«Men da får du ikke ha hodet for deg selv i to minutter mor.»

***

Uansett situasjon.
Uansett utgangspunkt.
Uansett utfall.

Det er vi voksne som er ansvarlige.
Alltid.

Dette vet vi jo.
I utgangspunktet.
Men hva når forsvarsverket vårt er svekket?
Hva når garden er nede?
Når vi er så slitne at reptilen har erstattet fornuften og det indre barnet roper.
Klarer vi da fortsatt å bære ansvaret til enhver tid?

***

Barn har ikke vondt av å tilpasse seg andre mennesker, ta hensyn til andre sine følelser.
Tvert imot.
Det er derimot stor forskjell på å forklare hvordan man har det, og det å legge ansvaret for hvordan man har det over på barnet:

«Idag er jeg så trøtt. Du våknet så mye inatt at jeg er helt ødelagt. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen.
Du er nødt for å være grei idag, hvis ikke kommer det til å revne for meg.»

Her gis barnet ansvaret for om situasjonen kommer til å gå bra eller ikke.
Det er ikke barnets oppgave.
Det er kun de voksne som er voksne.
Og kun voksne kan og skal være ansvarlige for enhver situasjon.

I endel tilfeller gir vi fra oss ansvaret uten engang å være klar over det. Barn er intuitive små vesener.
De plukker opp det usagte, kroppsspråket, det subtile.
Dette er viktig for oss å være klar over.
Barna forguder sine foreldre og vil strekke seg langt for å forsvare/ta vare på sine omsorgsgivere.

Det å bære ansvaret for andre sine følelser, er ikke bare tungt, det er en helt umulig jobb.
Ingen andre enn oss selv kan ta ansvar for våre egne følelser.

 

Forventninger.

Så lenge man er et levende menneske, vil man fortsette å møte utfordrende situasjoner i livet.
I enkelte deler av livet vil en føle seg tygd, spyttet ut og brukt som vaskefille.
Det er en like naturlig del av livet som de fine periodene.

Jeg opplever det som nyttig å jobbe med egne forventninger.
Å ha et realistisk forhold til hva jeg kan forvente.

Jeg vet at det er naturlig for små barn å våkne om natta.
At de våkner for å sjekke at trygghet er ivaretatt.
Eller fordi det kommer en tann.
At de har beinverk.
At de med jevne mellomrom er i utviklingssprang og uttrykker mer uro.
Kanskje har de drømt.
Eller de vil ha litt morsmelk.
Ikke nødvendigvis fordi de er sultne.
Fordi brystet til mor representerer varme, trygghet og tilhørighet.

Jeg forventer ikke at jeg skal sove natten rundt mens barna er små.
Jeg ser ikke på klokka når jeg blir vekket om natta.
Jeg ergrer meg ikke over at de våkner.
Jeg lengter ikke etter endring.
Jeg prøver å forstå og akseptere.

***

Jeg klarer ikke å være helt om natten og helt om dagen.
Noe må vike.
I tunge perioder innebærer dette å prioritere hardt.
Alle mennesker har utdelt 24 timer i døgnet.
Det kan tidvis virke som om andre har flere enn en selv, men alle gjør vi valg.
Alle prioriterer vi for hvordan vi bruker tiden vår.
Det er ikke meningen at vi skal være supermennesker.
Vi er mennesker.
Helt vanlige mennesker.

I perioder med lite nattesøvn, hender det at jeg må legge meg grytidlig. Kanskje samtidig med barna.
Det kan holde hardt å prioritere søvn fremfor egentid.
Det å ha tid, helt fri til egen disposisjon, kan kjennes som en nødvendighet.
Men i tunge perioder må søvn trumfe annet, fordi søvn er og blir et basalbehov. Om ikke det er noenlunde dekket, vil alt annet lide under det.

***

Jeg har og lært at det går an å ha det fint selv om en er trøtt.
I perioder hvor jeg vet at nattesøvn kommer til å bli så som så, må jeg fortelle meg selv dette:

«Jeg kommer til å være trøtt imorgen.
Det kan bli en fin dag fordi om.
Jeg er omgitt av godhet.
Alt er vel.
Jeg er trøtt, men alt er vel.»

 

Gullstandard.

I mer enn 90% av tiden føler meg som en god, kompetent mor.
Selv om over 90% står til mer enn godkjent, har jeg så lett for å dømme meg selv på grunnlag av de resterende prosentene.

Hvorfor er det sånn, at man strekker seg forlengs og baklengs for å forstå alle andre, men når det kommer til seg selv, gir en tommelen ned for et godt ord?

Vi må slutte med det.
Vi må slutte å tenke stygge tanker om oss selv de gangene vi ikke lykkes.
Vi må slutte å dømme oss selv.

Vi må vise oss selv aksept og forståelse.
Vi må være like rause med oss selv, som vi er med våre medmennesker.
Vise oss selv mildhet.

Vi må elske oss selv, for de vi er.

Vi er komplette, hele mennesker.
Mennesker, i all vår feilbarlighet.
Ikke maskiner.
Vi gjør av og til feil.

«Unnskyld.»

Kan du tilgi deg selv?

 

Del gjerne om dette traff deg ❤