Hvilken energi sender du ut?

Har du tenkt på hvordan vi utveksler energi i møte med andre mennesker?

Hvordan noen fyller oss med gode følelser.
Mennesker som utsondrer ro og varme.
Vi føler oss avslappet og håpefulle i deres selskap.
Det kan være en god venn.
Et familiemedlem.
Eller simpelthen smilet til hun som jobber på Kiwi som gjør at vi nærmest danser ut fra butikken.

Andre mennesker stresser oss.
De sender ut kald og negativ energi.
Vi kan nesten kjenne hvordan energien forlater kroppen vår i møte med disse menneskene.
I løpet av få sekunder kan vi merke det.
Selv et kort møte kan gjøre at du føler deg litt mindre vel enn du gjorde for få minutter siden.

Energien hjemme

Hvordan er energiutvekslingen i familien deres?
Hvem fyller på?
Er det noen som tapper energi?
Hvordan er din energi når du er sammen med familien?

Jeg har lagt merke til dette mange ganger.
Hvordan vi foreldre er med på å sette premissene for stemningen hjemme.
Om de voksne har en dårlig dag kan energien forandre hele klimaet.
Sol fra skyfri himmel kan bli til sur nedbør på en to tre.

Barn er spesialister på å plukke opp sinnsstemninger.
De leser oss som åpne bøker.
Uten filter.
Hva kroppsspråk og mimikk forteller trumfer ordene vi sier en høy gang.
Vi kan ikke lyge.

Det er fascinerende og litt skummelt å se hvordan barna speiler oss.

Hvilken vei går energien?

La meg tegne et bilde.
Det er ettermiddag.
Barna er slitne og sultne.
Misnøyen brer seg gjennom rommet.
Barna holder ikke tilbake på intensitet og volum som legges i klagen.
Inni deg teller du til 10.

Volumet på klagen øker.
Et vannglass velter.
Du kjenner hvordan frustrasjonen bygger seg opp inni deg.
Prøver på ny å telle.
«Mamma! Jeg er suuuulten. Jeg vil ha mat! Er det ikke snart mat??»

Big bang.
Du eksploderer.
Beskyldninger, edder og galle spys plutselig veggimellom.

Er det mulig å snu disse situasjonene?

La oss først fastslå.
Vi er mennesker.
Mennesker, ikke maskiner.
Mennesker har følelser og vi har et helt spekter av dem.
Det er naturlig å agere negative følelser så vel som positive.
Men.
Hvor ofte lar vi de negative følelsene spille ut?
Er eksplosjonene forbeholdt unntakene, eller er de iferd med å bli regelen?

Tygg litt på dette:

Barnet skal ikke overføre urolig, rastløs energi til den voksne.
Den voksne skal overføre rolig, tålmodig energi til barnet.

Er det mulig?
Er det mulig å forholde seg sånn at barnet overtar din rolige energi?
Istedetfor at barnet overfører sin frustrasjon til deg?
Hvordan kan man beholde fatningen når det koker som verst?
Må man være klonet av Mor Teresa for å klare det?

Jeg tror det er mulig.
Jeg tror ikke det handler om å være overmenneske.
Jeg tror det handler om bevissthet.
At et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.
Alltid.

Et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.

Hvilken påvirkningskraft JEG besitter.
I kraft av å være et menneske.
Av å være mor.
Venn.
Kjæreste.

Er jeg en zen mor som aldri mister fatningen?
Langt ifra.
Men ved å være bevisst kraften som ligger i min energi, god eller dårlig, kan jeg påvirke både meg selv og omgivelsene.
Jeg kan hente energi fra andre de dagene jeg trenger påfyll.
Jeg kan forsøke å endre egen energi.
Alt er mulig.
Er ikke nettopp energi like dynamisk som livet i seg selv?

Del gjerne ❤

Reklamer

Følelser er ikke farlige.

Har du prøvd å gå på slakk line?
Eller et tau som er festa mellom to trær?
Jeg klarer ikke la være.
Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg klarer ikke la være å forsøke.
Tauet henger der som et rusk som har kommet inn på netthinna.
Jeg får det ikke bort før jeg har forsøkt.

Jeg vil så gjerne.
Fokus. Fokuser nå.
Puste rolig.
Visualisere at jeg klarer det.
Ikke se ned, se frem.

Å stå på stedet hvil er en ting.
Utfordringen kommer idet jeg skal flytte beinet.
Forrykke balansen.
Kanskje jeg skal gå for fart?
Det kan fungere.
Men er det da balanse?

«Du må tråkke ned i tauet.
Istedenfor å krumme foten, bruk tauet.
Bruk underlaget.»

Rådet kom fra en god venn.
Jeg tenker.
Prøver.
Det virker.
Selvfølgelig må jeg det.
Såklart må jeg bruke elementet jeg skal være i balanse med.

Hinder eller utvikling?

Etter turen i skogen har jeg tenkt på dette.
Om å tråkke ned i tauet.
Om å anerkjenne grunnlaget.
Jobbe med, ikke imot.

Man kan ikke undergrave at tauet inngir endel usikkerhetsmoment.
Det beveger seg.
Det er smalt.
Det kan være glatt.
Det er ikke enkelt.

Jeg har fokusert utelukkende på meg.
Hvordan jeg skulle håndtere tauet.
Jeg har sett på tauet som et hinder.
En kode å knekke.
Aldri har jeg tenkt på at tauet kunne hjelpe meg.
At anerkjennelse og aksept for hva tauet er, kunne hjelpe meg å finne balanse.

Man kan ikke løpe fra seg selv

Mange mennesker er redd for mørke følelser.
Det som representerer det melankolske.
Følelser som nesten tar pusten fra en.
Perioder i livet som oppleves som nedturer.
Det som ikke snakkes så høyt om.
Som andre ikke spør om.

Jeg pleide å være det selv.
Redd for mørket.
Jeg brukte mye energi på å skyve unna vonde følelser.
Legge de i en skuff. Lukke og låse.
Sånn, nå er de der.
Da er det ikke sikkert de finnes på ordentlig.
Men de gjør det.

Man kan nemlig ikke løpe fra seg selv.
Man kan ikke omfavne bare en side av livet og ignorere resten.
Vi er ett.
Hele mennesker.
Om vi ikke tør å se frykten inn i øynene, blir tilslutt frykten for frykten større enn noe annet.

Livets rytme

Jeg er ikke lenger redd for mørket.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
Livets rytme.
Den ene like naturlig som den andre.
Så godt å tenke på.

Jeg prøver ikke lenger å gjemme unna følelser.
De er der. Det får de lov til.
Istedenfor å skyve unna omfavner jeg.
Jeg aksepterer og anerkjenner at de er der.
Jeg dykker til og med ned i de.
Frykten for hva jeg skal finne styrer meg ikke lenger.

Jeg er ikke redd.

For vet dere hva?
Følelser svinger.
Følelser er ikke konstante.
De blir ikke større eller vanskeligere ved at jeg tør å se dem inn i øynene.
Kalle dem ved sitt rette navn.
Tvert imot!
Ved å akseptere slik jeg har det akkurat nå, ved å anerkjenne det.
Så føler jeg meg fri.

Jeg tror alle situasjoner i livet gir oss en mulighet for læring.
Et potensial til å bli et helere menneske.
Ikke minst de tunge periodene.
Men det fordrer en ting.

Som med tauet:

Vi må anerkjenne grunnlaget.
Vi må jobbe med, ikke imot.

Så, mitt spørsmål til deg.
Er du fri?

Om innlegget traff deg, del gjerne ❤