Hjelp så trang boks.

Hva pokker skjer med et samfunn som saumfarer mennesker etter avvik?
Jeg er skremt over hvor raskt samfunnet er til å kategorisere.
Unormalt vs normalt.
Kategoriseringen er bolkvis.
Enten passer du inn eller ikke.
Det er ikke mye slingringsmonn.

Barna skal være søkende, men ikke brautende.
Nysgjerrige, men ikke masete.
Kloke, men ikke evnerike.
Rolige, men ikke for rolige.
Like å bevege seg, men ikke forstyrre.
Empatiske, men ikke selvutslettende.
Engasjerte, men ikke invaderende.
Originale, men ikke avvikende.
Trygge, men ikke for tilknyttet.

Det skal noe til å passe inn.
Argusøyne fra slektninger, andre foreldre, helsepersonell, pedagogisk personell. Til og med oss selv, nærmest scanner barna for å lete etter feil.

«Denne atferden avviker fra normen.
Sett inn ressurser for å rette opp feilen.»

Barna blir målt og veid fra det øyeblikk de forlater mors mage.
Faktisk starter målingen allerede i mors mage.
Slik fortsetter det.
Helsestasjon, barnehage, skole, aktivitetskole, PPT, Bup.

Dette påvirker oss.
Enten vi vil eller ikke, gjør det noe med oss.

Vi begynner å tvile.
På oss selv.
På barna.

Er dette normalt?
Er barnet mitt helt som det skal?
Har barnet mitt et atferdsproblem?
Dette kan da ikke være innenfor normalen?

I møte med institusjonene sitter foreldrene på kanten av stolen.
Klump i halsen og holder pusten.
Hva blir dommen?
Pedagogene bretter ærbødig ut store, tunge skjema foran nervøse foreldre.

«Lille Nils vil ikke leke med de andre barna.
Han trekker seg unna.
Ofte legger han seg i en krok og leker med de små dyrene.
Han vil ikke holde de andre barna i hånda når vi har samling.
Da vi hadde karneval forrige uke, nektet han å bli med på fremføringen av Dyrene i Afrika.
Dette var noe vi hadde øvd på i flere uker!
Han ville heller ikke ha på apekostymet dere hadde sendt med han.
Vi mener ikke å uroe dere, men dette kan bli et stort problem.
Nils er nødt til å lære seg sosialisering med de andre barna.
Vi kommer til å sette inn ekstra ressurser og tiltak her i barnehagen.
Vi vil sterkt oppfordre dere til å ta dette på alvor.
Øve mer hjemme.
Nils må eksponeres for mer folk.
Han trenger å pushes.»

Selvfølgelig trekker lille Nils seg tilbake.
Han er introvert av natur, og behøver ro for å ha det bra.
I tillegg er han sensitiv for inntrykk.
Han tar til seg mer informasjon enn de andre barna.
I tillegg prosesserer han dypere.
Han er en tenker.
En analytisk grubler.

Nils kommer aldri til å hoppe i fallskjerm.
Han kommer heller aldri til å være festens midtpunkt.
Det er helt ok.

Han kommer antakelig til å lese mye.
Han kommer til å elske mikroskopet sitt.
Kanskje blir han forsker når han blir voksen.
Eller forfatter.
Kanskje noe helt annet.
Det er ok.
Nils er akkurat som han skal være.

Så hva skjer?
I foreldrenes møte med bekymrede pedagoger, hva skjer?
Blir det ville protester?
Får pedagogene en lekse som lyder:

«La meg sjekke at jeg har forstått dere riktig.
Dere setter spørsmål ved hvorvidt vår sønn er som han skal være?
Dere tynger skuldrene til et lite barn, til dets foreldre, hvorvidt barnet er som det skal være?
Selvfølgelig er han som han skal være!
Han er seg selv.
Hvem ellers skulle han være?
Det er ikke barnet det er noe i veien med.
Det er forventningene deres det er noe galt med.
Om systemet er for trangt til å ha plass til alle.
Så fungerer det åpenbart ikke.»

Er det dette som skjer i forløpet av foreldresamtalen?
Nei.
Det er ikke det.

Enten vi vil eller ikke, så er vi påvirket av å være en del av et prestasjon og målesamfunn.
Det er i oss alle, i større og mindre grad.
Det kan være et blytungt lodd å bære på skuldrene.
Om vi kontinuerlig skal sette spørsmål ved om vi er som vi skal være.
Om barna våre er som de skal være.

Det er ikke noe liv.
Det er ran av livskvalitet og et narrespill.

Istedetfor å miste troen på barna våre.
Istedetfor å godta at barna blir satt under lupen.
Som et laboratorieforsøk hvor det finnes en fasit.
Burde vi ikke heller ta en titt på samfunnet rundt oss?

Hva slags samfunn er det vi lever i, hvis det ikke er plass til menneskene i det?

Det er nemlig ikke barna våre det er noe galt med.
Vi skal ikke saumfare barna våre etter avvik.
Om noe, så er avvik bra.
Er det ikke avvikene som gjør oss til ekte og hele mennesker?

Der andre ser et urolig barn.
En som har vanskelig for å konsentrere seg.
Som ikke klarer å sitte stille.
Det barnet som hele tiden stiller spørsmål som ikke passer inn i pensum.
Et barn som ikke passer i systemet.

Der ser jeg et nytenkende menneske.
En pionér.
En som kommer til å sprenge grenser.
Et menneske som ikke er redd for å tenke utenfor boksen.
Jeg ser håp.
Et unikt barn.
Et unikt menneske.
En uslepen diamant.
Som skal få lov til å forbli uslipt.

For hvordan skal vi utvikle oss som samfunn, hvis vi skal støpe alle i samme formen?
Danseren, snekkeren, maleren, billedhuggeren, tenkeren, byggeren.
De skal alle presses gjennom det samme røret.
Er det ikke nokså naturstridig?

De store kunstnere, vitenskapsfolk, tenkere, forskere, oppfinnere gjennom historien.
Som hylles for sin genialitet.
Hvordan ville de passet inn i dagens samfunn?
Ville det vært rom for de?
Ville det vært plass til genialiteten?
Det eksentriske, noen ganger på kanten til galskap?

Jeg tviler.

Vi må spør oss selv.
Om vi som samfunn ikke har plass til mennesker i den form de kommer.
Hva sitter vi igjen med tilslutt?

En homogen masse.
En gruppe mennesker som ikke lever ut sin sanne natur.
Som ignorerer impulsene som prøver å komme til overflaten.
Mennesker som ikke fyller sin oppgave i livet.
Som ikke stoler på seg selv.
Hvorfor skulle de?
Alt de har lært så langt, er at de ikke er til å stole på.

Vi trenger alle.
Vi trenger en dynamisk, levende gruppe mennesker.
Som utfyller hverandre.
Vi kan ikke alle være tenkende, analytiske.
Vi kan heller ikke alle være våghalser som kaster oss utfor.

Tingen er.
Det ene er ikke bedre enn den andre.
Det er ikke en konkurranse.
Det er hva det er.
Enkelt og greit.
En introvert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
En ekstrovert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
De utfyller hverandre.

Som Elaine Aron, forfatter av Særlig sensitive barn så treffende skriver:

«Hvis du ønsker et ekstraordinært barn.
Så må du være villig til å ha et ekstraordinært barn.»

Del gjerne ❤

Advertisements

Hvordan få barna til å hjelpe til?

Denne posten tar utgangspunkt i et spørsmål:

«Hvordan kan jeg få barna til å hjelpe til hjemme?»

Et vanlig spørsmål.
Er du klar for et annerledes svar?

Hva jeg tror på.
Hvordan jeg ser på andre mennesker.
Hvordan jeg ser på mine barn.
Alt tar utgangspunkt i The Continuum Concept.
(forkortet tcc)

Tanken om at mennesket hører hjemme i en flokk.
At hvert medlem bidrar med sin unike verdi til resten av flokken.
At hvert enkelt menneske bidrar med et unikt perspektiv.
At vi behandler hverandre med respekt og likeverd.
At vi forventer det gode, fordi mennesker vi gjøre godt.
At mennesker lærer gjennom observasjon og deltakelse.

Ikke minst.
Den grunnleggende tanken om tillit.
At vi har tillit til oss selv.
Til de rundt oss.
Til moder jord.
Til universet.
Til livet.

Tillit.

I flokken har alle sin naturlige rolle.
Fokus er voksenstyrte aktiviteter, mens barna er i nær periferi.
Lekende/utforskende med sitt.
Eller som observatører/deltakere.

Når dette er ivaretatt, er vi i balanse.
Da er vi i continuum.
Flyt.
Når vi opplever brudd i denne flyten.
Så har vi et brutt continuum.

Flokken utfordres på så mange områder i det moderne livet.
De fleste er ikke i kontinuitet, men lever store deler av livet separat fra hverandre.
Barna i barnehage og skole.
Foreldrene på jobb.

De fleste opplever brudd i continuum bare ved å leve et vanlig liv.
Bare det å være avhengig av klokka.
Leve under tidspress.
Måtte gjennomføre aktiviteter innen gitte tidsrammer.
Forsere emosjonelle og relasjonelle prosesser pga dette.
Måtte gå på akkord med den indre stemmen pga ytre forventninger, oppgaver utenfor flokken.

I samfunnet er samhandling i institusjonene lagt opp rundt et barnesentrert fokus.
Alt legges tilrette for barna, fordi de er barn.
Her er tcc snudd på hodet!
De voksne følger barna.
Naturlig skulle barna fulgt de voksne.

Dette forrykker balansen.
Det er ikke naturlig rekkefølge, helt i klinsj med tcc tanken.
I bhg/skole er tanken at læring skjer som en følge av undervisning/pedagogikk.
Vi undervises = vi lærer.
Denne tanken er så inkorporert i vår kulturelle norm at de fleste ikke gjenkjenner det som unaturlig.

Tanken om at vi skal læres, går ikke overens med tanken om tillit.
Læring satt i system påvirker vår evne til å være kreative.
Det påvirker vår motivasjon til å lære.
Til å ta ansvar for egen læring.
Læring oppstår spontant som følge av naturlig motivasjon!
Læring skjer hele tiden.
Læring er.
I tcc ses barna på som fullverdige medlemmer av flokken fra dag 1, og lærer gjennom at kunnskap passeres vertikalt via generasjonene.
Læring skjer i sin naturligste form.

Jeg tror det å være en del av en barnesentrert kultur er uheldig for utvikling av selvet.
Av egoet.
Ungene er vant til at det er DE som er i fokus.
Lek legges tilrette.
Mat blir de servert.
De voksne har ikke naturlige voksenoppgaver.
For barna er det ikke naturlig læring å speile fra de voksne.

For å sette på spissen:
De voksne er der for å passe på barna.
For å sørge for at barna har andre barn å leke med.
Voksne pedagoger graver litervis av sand i sandkassen ila et år, uten at det blir til noe.
Tenk alt de kunne laget, dyrket, sådd, høstet, reparert istedet!
Alt er på barnas premisser.
Stikk motsatt av tcc tankegang.

Jeg tror barnas kapasitet som mennesker i mange tilfeller blir kraftig undervurdert.
Jeg tror de mister mye av den medfødte tilliten til seg selv og sine omgivelser, fordi de ikke blir vist tilstrekkelig tillit som mennesker.
Dette påvirker motivasjon og ønske om å gjøre godt.
Det påvirker barnets ansvarsfølelse.
Det påvirker barnets evne til å se sin rolle som unike deltakere i egen flokk.

Samfunnet vårt er så vant til å se på barn som, vel barn.
Det høres kanskje merkelig ut å si.
De er jo barn.
Det jeg mener er at barn og voksne lever separate liv.
Barna blir ikke invitert inn i voksensfæren.
De ses på som små mennesker i påvente av å bli voksne.
Bli voksne. Fort dere å bli voksne.

I tillegg blir barn utfordret av konkurrerende tilknytningsfrieri fra andre hold.
Tenker på jevnalderkulturen barna vokser opp med og er en del av.
Fra barna er helt små, for de fleste fra 1 års alder, og gjennom hele skolegangen, er de omgitt av store grupper jevnaldrende barn.
Små mennesker med lite utviklet modenhet.
Istedetfor at holdninger, kunnskap, modenhet, sjargong, kultur, kleskoder, verdier passeres vertikalt mellom generasjonene.
Så blir de i stor grad passert horisontalt.
Mellom jevnaldrende.

Det er vanlig, ja. Så vanlig at de fleste ikke gjenkjenner at det kan representere et problem.
Men det kan det til de grader.
Vanlig er ikke det samme som naturlig.

Å være en del av en utprega barnekultur.
Det preger ungene.
Enten de står med begge føttene dypt inni jevnalderorientering.
Eller om de er godt forankret hjemmefra og prøver å skjerme seg i en intens hverdag.
Det er vel ikke til å legge skjul på.
Det kan være hardt å være en del av et emosjonelt tøft klima.
Å mangle grunnleggende trygghet til de en tilbringer store deler av livet med.
Det preger barna.

Det er i tillegg stort press på kjernefamilien som enhet.
Den lille flokken skal fylle så mange oppgaver.
Et enormt ansvar hviler på foreldrenes skuldre.
De skal være foreldre, venner, kjærester, elskere, psykologer, ansatte, arbeidsgivere, sykepleiere, fotballtrenere, FAU medlem, dugnadsansvarlig, nabo, datter, bestemor, sjelesørger, venninne osv osv.
Vi opplever et virvar av kryssende forventninger i livene vi lever.
I tillegg har vi tidspress for å klare møte alle disse, ytre såvel som indre. Gud hvor mye som skal presses inn mellom halv fem og syv!

Den vanlige kjernefamilie har så liten tid til å bare være.

Til å puste.
Til å lytte til hjertet.
Til å se hverandre.
Til å styrke tilknytningen.
Til å finne tillit.
Til å være en naturlig flokk.

Tingen er det at alt henger sammen.
Vi kan ikke splitte personer og hendelser opp i fragmenter.
Alt henger sammen.

***

Så hvordan få ungene til å hjelpe til?

Et godt sted å starte er å puste sammen.
Å pleie tilknytningen.
Samle barna etter avbrudd, fysiske og emosjonelle.

Hva mener jeg med å samle?
At vi hanker de inn.
Rekobler om du vil.
Koser med, snakker sammen, smiler, oppnår øyekontakt, ler, skaper bittesmå øyeblikk.
Sørg for at dere som foreldre er barnas primære tilknytning.

Vis tillit.
Både til deg selv og barna.
Dette er noe av det mest utfordrende for oss.
De fleste må avlære mistillit fra egen barndom.
De fleste har blitt lært at de ikke er til å stole på.
Så hvorfor skulle vi stole på barna?

Gi de noe å strekke seg mot.
Gi barna større oppgaver enn de muligens forventer.
La fokuset være voksenstyrt.
Barna skal speile dere, ikke motsatt.
La de føle seg som fullverdige medlemmer av flokken.
Ikke «bare» barn.
De er kompetente supermennesker.

Jobb med forventninger.
Nullstill.
Mennesker har en tendens til å oppfylle de forventninger de blir møtt med.
Om ungene opplever forserte forventninger, vil det trigge motvilje.
Dermed motsatt effekt.
Husk hva som ligger i tilknytning fra naturen:

«Man vil gjøre godt for de man er tilknyttet.»

Plukk opp på hvilke interesseområder de viser.
Kanskje er det ikke stabling av kopper som er mest motiverende å jobbe med. Kanskje hagearbeid eller å hogge ved er et bedre sted å starte?
Eller få ansvar for å vaske badekaret.
Kutte grønnsaker.

Du vet best, du kjenner ungene dine.
Gjør familietid til en god tid.
At det å gjøre noe sammen betyr tilknytning og jording.
Og om de ikke alltid vil være med å hjelpe til.
Så er lek i nær periferi helt innafor tcc.

Del gjerne ❤