Hjelp så trang boks.

Hva pokker skjer med et samfunn som saumfarer mennesker etter avvik?
Jeg er skremt over hvor raskt samfunnet er til å kategorisere.
Unormalt vs normalt.
Kategoriseringen er bolkvis.
Enten passer du inn eller ikke.
Det er ikke mye slingringsmonn.

Barna skal være søkende, men ikke brautende.
Nysgjerrige, men ikke masete.
Kloke, men ikke evnerike.
Rolige, men ikke for rolige.
Like å bevege seg, men ikke forstyrre.
Empatiske, men ikke selvutslettende.
Engasjerte, men ikke invaderende.
Originale, men ikke avvikende.
Trygge, men ikke for tilknyttet.

Det skal noe til å passe inn.
Argusøyne fra slektninger, andre foreldre, helsepersonell, pedagogisk personell. Til og med oss selv, nærmest scanner barna for å lete etter feil.

«Denne atferden avviker fra normen.
Sett inn ressurser for å rette opp feilen.»

Barna blir målt og veid fra det øyeblikk de forlater mors mage.
Faktisk starter målingen allerede i mors mage.
Slik fortsetter det.
Helsestasjon, barnehage, skole, aktivitetskole, PPT, Bup.

Dette påvirker oss.
Enten vi vil eller ikke, gjør det noe med oss.

Vi begynner å tvile.
På oss selv.
På barna.

Er dette normalt?
Er barnet mitt helt som det skal?
Har barnet mitt et atferdsproblem?
Dette kan da ikke være innenfor normalen?

I møte med institusjonene sitter foreldrene på kanten av stolen.
Klump i halsen og holder pusten.
Hva blir dommen?
Pedagogene bretter ærbødig ut store, tunge skjema foran nervøse foreldre.

«Lille Nils vil ikke leke med de andre barna.
Han trekker seg unna.
Ofte legger han seg i en krok og leker med de små dyrene.
Han vil ikke holde de andre barna i hånda når vi har samling.
Da vi hadde karneval forrige uke, nektet han å bli med på fremføringen av Dyrene i Afrika.
Dette var noe vi hadde øvd på i flere uker!
Han ville heller ikke ha på apekostymet dere hadde sendt med han.
Vi mener ikke å uroe dere, men dette kan bli et stort problem.
Nils er nødt til å lære seg sosialisering med de andre barna.
Vi kommer til å sette inn ekstra ressurser og tiltak her i barnehagen.
Vi vil sterkt oppfordre dere til å ta dette på alvor.
Øve mer hjemme.
Nils må eksponeres for mer folk.
Han trenger å pushes.»

Selvfølgelig trekker lille Nils seg tilbake.
Han er introvert av natur, og behøver ro for å ha det bra.
I tillegg er han sensitiv for inntrykk.
Han tar til seg mer informasjon enn de andre barna.
I tillegg prosesserer han dypere.
Han er en tenker.
En analytisk grubler.

Nils kommer aldri til å hoppe i fallskjerm.
Han kommer heller aldri til å være festens midtpunkt.
Det er helt ok.

Han kommer antakelig til å lese mye.
Han kommer til å elske mikroskopet sitt.
Kanskje blir han forsker når han blir voksen.
Eller forfatter.
Kanskje noe helt annet.
Det er ok.
Nils er akkurat som han skal være.

Så hva skjer?
I foreldrenes møte med bekymrede pedagoger, hva skjer?
Blir det ville protester?
Får pedagogene en lekse som lyder:

«La meg sjekke at jeg har forstått dere riktig.
Dere setter spørsmål ved hvorvidt vår sønn er som han skal være?
Dere tynger skuldrene til et lite barn, til dets foreldre, hvorvidt barnet er som det skal være?
Selvfølgelig er han som han skal være!
Han er seg selv.
Hvem ellers skulle han være?
Det er ikke barnet det er noe i veien med.
Det er forventningene deres det er noe galt med.
Om systemet er for trangt til å ha plass til alle.
Så fungerer det åpenbart ikke.»

Er det dette som skjer i forløpet av foreldresamtalen?
Nei.
Det er ikke det.

Enten vi vil eller ikke, så er vi påvirket av å være en del av et prestasjon og målesamfunn.
Det er i oss alle, i større og mindre grad.
Det kan være et blytungt lodd å bære på skuldrene.
Om vi kontinuerlig skal sette spørsmål ved om vi er som vi skal være.
Om barna våre er som de skal være.

Det er ikke noe liv.
Det er ran av livskvalitet og et narrespill.

Istedetfor å miste troen på barna våre.
Istedetfor å godta at barna blir satt under lupen.
Som et laboratorieforsøk hvor det finnes en fasit.
Burde vi ikke heller ta en titt på samfunnet rundt oss?

Hva slags samfunn er det vi lever i, hvis det ikke er plass til menneskene i det?

Det er nemlig ikke barna våre det er noe galt med.
Vi skal ikke saumfare barna våre etter avvik.
Om noe, så er avvik bra.
Er det ikke avvikene som gjør oss til ekte og hele mennesker?

Der andre ser et urolig barn.
En som har vanskelig for å konsentrere seg.
Som ikke klarer å sitte stille.
Det barnet som hele tiden stiller spørsmål som ikke passer inn i pensum.
Et barn som ikke passer i systemet.

Der ser jeg et nytenkende menneske.
En pionér.
En som kommer til å sprenge grenser.
Et menneske som ikke er redd for å tenke utenfor boksen.
Jeg ser håp.
Et unikt barn.
Et unikt menneske.
En uslepen diamant.
Som skal få lov til å forbli uslipt.

For hvordan skal vi utvikle oss som samfunn, hvis vi skal støpe alle i samme formen?
Danseren, snekkeren, maleren, billedhuggeren, tenkeren, byggeren.
De skal alle presses gjennom det samme røret.
Er det ikke nokså naturstridig?

De store kunstnere, vitenskapsfolk, tenkere, forskere, oppfinnere gjennom historien.
Som hylles for sin genialitet.
Hvordan ville de passet inn i dagens samfunn?
Ville det vært rom for de?
Ville det vært plass til genialiteten?
Det eksentriske, noen ganger på kanten til galskap?

Jeg tviler.

Vi må spør oss selv.
Om vi som samfunn ikke har plass til mennesker i den form de kommer.
Hva sitter vi igjen med tilslutt?

En homogen masse.
En gruppe mennesker som ikke lever ut sin sanne natur.
Som ignorerer impulsene som prøver å komme til overflaten.
Mennesker som ikke fyller sin oppgave i livet.
Som ikke stoler på seg selv.
Hvorfor skulle de?
Alt de har lært så langt, er at de ikke er til å stole på.

Vi trenger alle.
Vi trenger en dynamisk, levende gruppe mennesker.
Som utfyller hverandre.
Vi kan ikke alle være tenkende, analytiske.
Vi kan heller ikke alle være våghalser som kaster oss utfor.

Tingen er.
Det ene er ikke bedre enn den andre.
Det er ikke en konkurranse.
Det er hva det er.
Enkelt og greit.
En introvert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
En ekstrovert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
De utfyller hverandre.

Som Elaine Aron, forfatter av Særlig sensitive barn så treffende skriver:

«Hvis du ønsker et ekstraordinært barn.
Så må du være villig til å ha et ekstraordinært barn.»

Del gjerne ❤

Reklamer

3 thoughts on “Hjelp så trang boks.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s