Til deg

Disse ordene er til deg.
Du som leser akkurat nå, som kjenner at du trenger det.
Les og ta imot.

Du er unik.
Det finnes ingen andre i hele verden som er akkurat som deg.
Verden trenger akkurat deg.
En ekte original, glem kopier.
Kopier er uorginale.
Uinteressante.
Du derimot.
Du er interessant.

Vis verden sirklene, firkantene, syvkantene, ovalene, abstraktene, strekene, stjernene og hjertene i deg.
Tillatt deg selv å være annerledes.
Å være hel.
Det er ikke det perfekte i deg som gjør deg interessant.
Det er sårene i deg som gjør deg spesiell.
Som gjør deg menneskelig.

Vi er så opptatt av å passe inn.
Drit i.
Vær deg selv.
Aksepter og respekter deg selv for akkurat det mennesket du er.
Ikke hvem du var.
Ikke hvem du ønsker å være.
Aksepter deg selv for det mennesket du er akkurat her og nå.

Det er ikke det perfekte i deg som gjør deg interessant.
Det er sårene i deg som gjør deg spesiell.
Som gjør deg menneskelig.

Når livet butter imot.
De gangene du strever.

Pust.
Tenk at månen vi ser på om kvelden.
Himmelen som omslutter oss.
Havet vi bader i.
Det er de samme elementene som som har vært der i generasjon etter generasjon.
Menneskene før deg har sett mot månen og kjent håp.
De har funnet nye veier og muligheter ved å se mot stjernene på himmelen.
De har latt seg omslutte av det friske, blå havet.
De har funnet liv i det.
De har badet sammen med barna sine i det.
Du er knyttet til de, selv om du ikke kan se de.

Alt i naturen går i syklus.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
En ubrytelig symbiose.
Sånn er det for oss mennesker og.
Vi beveger oss gjennom flyt for plutselig å være over i kaos.

Ikke vær redd.
Selv om livet kan være tungt, så trenger du ikke å være redd.
Følelser skifter.
Følelser skifter og vi er ikke våre følelser.
Tillat deg å kjenne på spekteret.
Det som er med på å gjøre livet rikt.
Ikke gjem deg eller prøv å gå ut bakveien.
Omfavn følelsene som kommer, i den form de kommer.

La følelsene skylle gjennom deg.
De vil hjelpe deg videre.
Verktøy.
Det er ok å være sint, glad, trist, forbannet, euforisk, likegyldig, tilfreds.
Du trenger ikke rangere følelsene som dukker opp.
Det ene er ikke bedre enn det andre.
Det er hva det er.
Ta imot, anerkjenn og la de passere.

Du er sterk, modig og kapabel.
Du kan finne løsninger, i kraft av deg selv.

Se for deg drømmene dine.
Hver dag.
Visualiser, la hjernen venne seg til å tenke på de som virkelige.
La drømmeren i deg få danse fritt.
Ikke forstyrr deg selv mens du drømmer.
Det er i den kreative flyten magi kan oppstå.
Hold kritikeren på en armlengdes avstand og vel så det.
Den kommer tidsnok inn i bildet.
Ikke la kritikeren forstyrre deg i den kreative fasen.

Overrask deg selv.
Bryt noen mønster.
Gi litt F.
Se de små øyeblikkene i dagen.
Pust.
Se hvor magiske de kan være.
Le.

Jeg tror på deg.

Del gjerne ❤

Reklamer

Gi slipp og dans. Bare dans

Av og til må vi ta en sjanse.
Vi må hoppe i det ukjente, selv når det skremmer oss.
Selv om hjertet truer med å briste, så må vi stole på at det bærer oss.
Av og til må vi lukke øynene og hoppe.

For noen uker siden gjorde jeg det.
Jeg ble med på noe som skremte meg.
Jeg gjorde meg sårbar.
Jeg danset.
Jeg danset og danset og danset.
I fullt dagslys.
I et rom, sammen med fremmede mennesker.
Kvinner, noen menn, i alle aldre.

Den rasjonelle hjernen ble bedt om å vente utenfor.
Ta en pause.
Hjertet og sjelen ble med inn, og sammen reiste vi.
Til bortgjemte krinkelkroker og lukkede dører.
Til fordums tider og magiske land.
Til hvor enn fantasien og kroppen førte meg.

Jeg danset gjennom hele følelsesregisteret.
Jeg kjente på pur glede.
En florlett følelse, så deilig at den sitrer i hele kroppen.
Som en sommerfugl som flyr over engen.
Fra blomst til blomst, hjulpet avgårde av vinden.
Jeg var myk, flytende, sanselig.

Jeg kjente på sorg.
Dyp, tung og overveldende.
Følelsen av å ville flykte, beskytte.
Å likevel stå i det.
La det strømme på, hva enn som kom.
Danse seg gjennom følelsen.
Akseptere.

Jeg gråt fra hjertet.
Store varme tårer.
Tårer av tristhet, takknemlighet, kjærlighet.
Tårer av respekt og beundring.

Jeg ble holdt rundt.
Trøstet.
Noen var sterke sammen med meg.
Jeg holdt selv rundt.
Var sterk sammen med noen andre.

Jeg brølte som en løve, rasende.
Kjente adrenalinet herje gjennom kroppen.
Kjente hver celle i kroppen våkne til beredskap.
Som en kriger på slagmarken, klar til å kjempe.
Jeg danset og trampet og hoppet og brølte.
Jeg tror med hånden på hjertet at i det øyeblikket.
Så kunne ingenting skremt meg.

Jeg fant stillhet.
Et rom inni meg uten støy.
Et fristed for tanker og bekymringer.
Etter at følelser og tanker var blitt, vel,
høytrykksspylt gjennom kroppen.
Så fant jeg ro.
Stillhet og kjærlighet.

***

Det hele var så sterkt.
Å se kvinner i alle aldre, utfolde seg.
Virkelig gi slipp.
Se de leke.
Hvordan de våget å være sårbare.
Hvordan de våget å være sterke.
Så modige de var.

Hvor godt det kjentes å speile seg i eldre rollemodeller.
Hvor godt det var å se kvinner bruke kroppen til å uttrykke seg.
Hvor befriende det var å se kroppen bli brukt til noe annet enn å stå og gå.
Å se eldre kvinner bevege kroppen i dans.
Sensuelt, mykt, rytmisk, repeterende, fritt, kreativt, forløsende, magisk.

Så forløsende å være i et rom fullt av dans.
Å bevege kroppen uten å bli dømt for prestasjon og grad av sex appeal.
Å føle seg fri.

Så meningsfullt å være sammen med kvinner fra ulike generasjoner.
Å ha hjerte til hjerte samtaler med til nå, fremmede.
Følelsen av å kjenne gjenklang og likhet i hva vi egentlig er.
Energien fra å dele følelser med andre.
Følelsen av et trygt rom hvor alt som kommer er ok.
Forsterke istedenfor å dempe.
Virkelig, så unorsk som kan det kan bli.
Vise frem istedetfor å gjemme bort.

5 rytmer.

5 rytmer heter dansen.
Rytmene er flyt, stakkato, kaos, lyrisk og stillhet.
Vi danser oss gjennom en bølge, hvor hver av rytmene har egenskaper vi kan speile i livet som helhet.
Det handler ikke om å lære dansetrinn eller å følge et oppsett.
Det handler om å gi slipp, la kroppen vise vei, og hvor enn den fører deg.
Så er det der du skal.

***

Hverdagen for mange kan føles tung og praktisk og heseblesende.
Det er så mange prestasjoner og krav til oss.
Vi bærer med oss så mange følelser vi aldri får sluppet løs.
Mange holder ut, heller enn å slippe ut.
Går rundt som trykkokere som truer med å sprekke.
Mister grepet, dvs mister kontroll over følelsene, og skammer seg over det.

Gi F.
Drit i alle de stygge tingene du har fått høre i løpet av livet.
Vis fingeren til de som sa du var en tømmerstokk som ikke kunne danse, som lo av deg da du forsøkte.
Dans hører hjemme i alle som har en kropp, det er ikke en prestasjon.
Dans er et uttrykk for følelser og vi har helt glemt det ut.
Så dans.
Sett på høy musikk og DANS.
Dans til du ikke lenger husker hvorfor du begynte.
Dans til du ler, smiler, gråter, hopper, brøler.
Dans.
Uansett hva som kommer til overflaten.
Så er det akkurat det som skal komme.

So you think you can dance? Såklart!

Del gjerne ❤

 

 

 

 

 

 

 

Hva skal et menneske spise?

Mennesket, klodens mest utviklede vesen, vet ikke hva det skal spise.
Andre arter vet hva de skal spise, men mennesket?
Nei, vi famler i blinde.
Krangler og bråker og diskuterer og eksperimenterer.
Er ikke det ganske sprøtt?
At vi ikke vet hva vi skal spise?

Umoderne som det kan fremstå, så er mennesket også en art i evolusjon.
Vi er en art på linje med andre dyr.
Vi har instinkter som er særegne for oss, og en innkodet preferanse for optimal kost.

Spør deg selv.
Om mennesket ble tatt av utenomjordiske vesener og satt i en dyrehage hvor vi var kuriositeten.
Hva ville de gitt oss å spise?
Vi ville ikke gitt en løve grønnsaker og salat og forventet optimal ernæring.
Vi ville heller ikke gitt kaniner en kost bestående av rått kjøtt.
Så hva ville de gitt mennesket?

«Jeg vokste opp på Torosuppe og kneippbrød, det ble folk av meg også.»

Ja, det ble folk av deg også.
Vi er tilpasningsdyktige, vi mennesker.
Heldigvis.
Vi kan spise næringsfattig mat, og fortsatt overleve.
Men til hvilken pris?

Jeg tør påstå at tarmen er det mest undervurderte organet hos oss mennesker.
Det kommer stadig forskning som avdekker sammenheng mellom en sunn tarmflora og utvikling av helse.
Mange mennesker rapporterer om signifikant bedring i sympotomer etter omlegging av kosthold.
Alt fra uro, depresjon, oppblåsthet, allergi og astma.
Til og med forebygging av hjernesykdom som Parkinsons, kobles mot en sunn bakterieflora i tarmen.
Vi er helt avhengige av de gode bakteriene.
Forsvarsverket vårt.

Så hva spiser folk flest?
De spiser det norske myndigheter anbefaler dem å spise.
Grovt brød, fettreduserte pasteuriserte meieriprodukter, fettfattig kjøtt,
litt fisk og grønnsaker.
Et sunt norsk kosthold.
Eller er det egentlig det?

En ting er sikkert.
I leirbålene og eventyrenes tid, satt vi ikke rundt bålet og delte en pakke polarbrød med margarin på.
Vi sendte ikke rundt en flaske pepsi max, og diskuterte hvorvidt aspartam VAR helseskadelig eller ikke.
Dere, vi er jegere og sankere.
Det er meningen at vi skal leve i tett symbiose med naturen.
Vi skal jakte og fiske, og vi skal høste skatter fra planteriket.
Vi skal spise det årstidene byr på, og vi skal spise det som er geografisk naturlig for oss.

Men nå er det jo ikke sånn.
Verden er plutselig blitt så liten.
Alt er tilgjengelig for oss, men samtidig har vi fått så dårlig tid.
Vi har ikke tid til å dyrke egne grønnsaker og konservere maten selv.
Langt mindre bruke tid på jakt og fiske.
Vi har knapt med tid til å lage mat i det hele.

I helgen var en venn intervjuet i Dagens Næringsliv.
Hun er utdannet ernæringsterapeut ved Tunsberg Medisinske skole.
Motstykket til Statens utdanning for ernæringsfysiologi kan en kanskje si.
I reportasjen forteller hun at rå lever og annen innmat, upasteuriserte fete meieriprodukter, null sukker, vannkefir, surdeig og fermentering utgjør basen i kostholdet deres.

Gale ekstremister?
Det har blitt foreslått.
Jeg har hvertfall lest om det i ét blogginnlegg som kommentar til denne saken.
Folk syns det er helt på viddene.
Nå må det være nok.
Det må være helt ok å spise grovbrød med brunost, drikke brus i helgene og ta seg en kjøpepizza de gangene i uken en simpelthen ikke orker lage mat.

Det er selvfølgelig helt i orden det.
Vi mennesker tar hele tiden valg og prioriteringer utfra gitt kapasitet og interesse.
Men når anti-super-bevegelsen ødelegger for debatt ved å latterliggjøre og ufarliggjøre hva mat egentlig er for oss.
Når de som tar informerte valg sykeliggjøres som fanatiske.
Når mat reduseres til vomfyll.
Når denne «jeg vokste opp på kneippbrød og sirup og det gikk helt fint» holdningen ødelegger for det vi egentlig burde snakke om.
Da blir jeg sur.

Er det ikke naturlig at vi spør oss:
Er normen for hva vi ser på som et normalt sunt kosthold så avvikende fra opprinnelsen, at vi ikke lenger er istand til å gjenkjenne at det er denne maten som er næring for oss?
Er vi så fjernt fra opprinnelsen av vi ikke kan lese om rå lever uten å rynke på nesen og brekke oss?

Jeg forstår inderlig godt at folk føler seg overveldet.
Det er travelt å leve et moderne liv med 100% jobb, barn i barnehage/skole, fritidsaktiviteter som skal følges opp, komiteer som skal besittes, trening som skal gjøres, sex som skal has, ferier som skal planlegges, hunder som skal luftes og venninner som skal pleies.
Det må være et jag!
Jeg forstår godt at folk som maser om næring, konservering og sakte tilbereding av maten, fremstår som irriterende, fanatiske og bedrevitende.
De sier jo i all hovedsak, at måten du gjør ting på, det er ikke godt nok.
Hvem ville ikke blitt provosert?

Men mat ER viktig.
Det er ikke bare vomfyll, det er først og fremst næring.
Det er beskyttelse.
Det er styrking av immunforsvaret.
Maten vi spiser påvirker heller ikke bare oss.
Det påvirker våre neste, generasjonene etter oss.
Barna våre arver tarmfloraen vår.
Vi kan på mange måter si at maten vi spiser endrer genetikken over tid.
Hva vi putter i oss, og hvordan det påvirker tarmbakteriene våre.
Det gir vi videre til ungene våre.

Når vi vet at det jengse norske kosthold består av hvetemel, litt for mye sukker og ferdigmat, alt tarmirriterende og infeksjonsfremmende.
Hva gjør det med immunsystemet og helsen til de fremtidige generasjoner?
Er det riktig å avfeie bevisste holdninger med:
«Hva er galt med den gyldne middelvei?»
Er det riktig å si at de som gir seg selv og ungene rå lever, vannkefir, spirulina, insekter, chlorella og surdeigsbrød er fanatiske og ekstreme?

Ikke minst er mat kultur.
Tradisjon.
Når jeg fermenterer ketchup, bruker surdeig til å syrne brødet, lager kombucha og koker kraft.
Så er ikke det en nymotens hype.
Det er ikke blaff i tiden for de mest fanatiske.
Det er de eldste metodene for konservering av mat.
Som våre forfedre brukte.
Lenge før Fjordland og Toro så dagens lys.
Ikke minst, det er næring for å bevare en sunn tarmflora.
Mat til bakteriene i tarmen.
Melkesyrebakteriene som dannes ved fermentering er viktige for oss.
De opprettholder balansen i tarmfloraen, beskytter mot de dårlige bakteriene.
De som rent faktisk GJØR oss syke.

Å lage mat på denne måten, det føles meningsfullt.
Når det syder og koker i kulturene på benken, da kjenner jeg tilknytning til mine forfedre.
Det føles godt å bruke disse eldgamle metodene, de som har blitt passert fra generasjon til generasjon.
Det føles meningsfullt å videreføre tradisjonen til mine barn.
Å la de delta.
Å vite at mattradisjonene blir videreført til neste generasjon.
Ikke minst føles det godt å vite at maten vi spiser, rent faktisk er mer på å gi oss beskyttelse.
Innenfra.
Det føles godt, i både kropp og sjel.

For de av dere som er interessert i temaet vil jeg anbefale følgende:

– Podcasten «Rewild yourself», med Daniel Vitalis.
Temaet dekkes ved flere anledninger, men spesielt episodene «How to feed your human brain» (sesong 1), er grundige og interessante.
– Gry Hammer sin bok om fermentering,
«Fermentering, mat og drikke for glade tarmer og gode smaker!»
– «Sjarmen med tarmen»,
Giulia Enders.

Del gjerne ❤

Småkutt er ikke farlig

Ungene mine sager.
De bruker hammer og spiker, klatrer i trær.
De er med på å lage bål, de spikker og lager mat med skarpe kniver.
De får sågar lov til å bruke øks.
Barna er to og fem år.
Fra det øyeblikk de viser interesse for et redskap, får de lov til å prøve seg.
Jeg er tilstede for å veilede, korrigere.

Jeg ser på barn som unike mennesker i kraft av seg selv.
Fra den dagen de blir født, eksisterer de i kraft av sitt eget kjærlighets lys.
Hvordan flammen får utvikle seg, avhenger på godt og vondt av hvilke erfaringer de gjør seg.
Barn er livsbejaende vesen.
Mennesker med sterkt overlevelsesinstinkt.
Med indre driv og egen stopp.

Ungene våre har vært tett på og observert fra de var babyer.
I et sjal, på magen eller ryggen, har de vært observatører på fremste rad.
Sett hvordan mor og far håndterer redskaper, hvordan vi ter oss.

Hender det at de skader seg?
Klart det, det er noen småkutt innimellom.
Sår som kan plastres.
Jeg er ikke redd for at ungene skal skade seg.
Det vil si, jeg er ikke redd for at de skal skade seg alvorlig.
Småkutt derimot, det forventer jeg.
Det er en naturlig del av læringskurven.
Ikke et tegn på å ha feilet.
Småkutt er ikke farlig.

Jeg er mer redd for å bryte inn i deres naturlige kompass.
At jeg skal forstyrre deres dype, medfødte intuisjon.
Deres evne til å gjenkjenne og vurdere stopp eller kjør.
For det er en øvelse.
Å avlære vår voksne tillærte irrasjonelle frykt.
Det er i hovedsak den vi opererer rundt.
Det er sjelden vi behøver å iverksette vår rasjonelle frykt.

Det er mer den:
«Vær forsiktig».
«Ikke gå der!»
«Pass – det er farlig», fra egen oppvekst jeg snakker om.

Det er og krevende fordi vi må finne en balanse fra ytre forventninger.
En ro i oss selv til å vite at dette er helt ok.
Det ser kanskje ikke sånn ut for andre.
Men det er faktisk helt ok.
For hva skjer når foreldrene setter begrensningene for ungene?
Når barnet må vente på mor/far sin vurdering for å vite om det kan klare noe?

Hva skjer med et barn som får systematisk innprentet:
«Stopp.
Ikke lenger.
Dine vurderinger er ikke til å stole på.
Du gjør ikke rasjonelle vurderinger.»

Det er det som formidles, er det ikke?
Jeg snakker ikke om grenseløs tillit i trafikken eller lignende.
Jeg snakker om begrensningen i å utfolde seg.
Naturlig!

Jeg hører det ofte, og det gjør vondt.
«Nei, du kan ikke klatre der. Det er farlig.»
«Stopp. Ikke høyere.»
«Ikke løp. Du kan falle.»

Nei?
Hva gjør vi med disse menneskenes iboende kraft til å tro på sin egen flamme, sin egen evne til å vurdere?
Om en gjentatte ganger blir fortalt, og nå snakker jeg fra babystadiet, at man ikke kan stole på seg selv?
Da slutter man på et tidspunkt å gjøre det.
Ikke minst får man et problem når en møter situasjoner i livet som krever en rasjonell vurdering av den indre klokka.
Når vi må ansvarliggjøres våre handlinger:

«Vet ikke. Hva syns du? Hva skal dere gjøre?»

Så hopper de.
De hopper fordi vennene ber dem om å hoppe.
Istedetfor å lytte innover.
«Hva forteller du meg dype intuisjon?
Skal jeg stoppe?
Eller kan jeg kjøre på?»

Barna mine har boltret seg med redskaper lenge.
De har tilgang på sag, hammer, kniv og øks.
Eldste er spesielt interessert i å bruke øks.
Jeg blir varm om hjertet når jeg ser gleden og mestringen han viser.
Han har på kort tid blitt ordentlig god.
Ikke minst ser jeg respekten han viser for å håndtere et potensielt farlig vertøy.

Da vi var på telttur i sommer kom et eldre barn bort med store øyne:
«Hvor gammel er han? Hvorfor får han lov til å hogge med øks?
Det er jo farlig.»
Ja, øks kan være farlig.
Om man bruker øks feil, kan det være farlig.
Øks i seg selv er ikke farlig.

Jeg reflekterer mye rundt dette.
Og har gjort et solid stykke arbeid for å komme dit jeg er.
Jeg kjemper jo og mot trangen til å beskytte.
Eller såkalt beskytte.
For gjør vi ikke ungene våre en bjørnetjeneste om vi beskytter de fra all potensiell fare?
Tar vi ikke fra de et vesentlig aspekt ved oppvekst, ved å ikke la dem oppleve situasjoner med noen form for fare?

Jeg har respekt.
Respekt for vann.
For naturen.
For høyder.
For skarpe redskap.
Jeg vet farene.
Jeg velger de likefullt ikke bort.
Jeg veileder ungene mine i bruk der det er nødvendig.
Forteller om faktiske konsekvenser ved feilskjær.
Og jeg er ikke redd.
Jeg ser hvordan de blomstrer i takt med tilliten.
Hvordan de suger til seg informasjon.
Hvordan de tar vare på og setter ut i livet.
Hvordan de lærer.

Del gjerne ❤