Småkutt er ikke farlig

Ungene mine sager.
De bruker hammer og spiker, klatrer i trær.
De er med på å lage bål, de spikker og lager mat med skarpe kniver.
De får sågar lov til å bruke øks.
Barna er to og fem år.
Fra det øyeblikk de viser interesse for et redskap, får de lov til å prøve seg.
Jeg er tilstede for å veilede, korrigere.

Jeg ser på barn som unike mennesker i kraft av seg selv.
Fra den dagen de blir født, eksisterer de i kraft av sitt eget kjærlighets lys.
Hvordan flammen får utvikle seg, avhenger på godt og vondt av hvilke erfaringer de gjør seg.
Barn er livsbejaende vesen.
Mennesker med sterkt overlevelsesinstinkt.
Med indre driv og egen stopp.

Ungene våre har vært tett på og observert fra de var babyer.
I et sjal, på magen eller ryggen, har de vært observatører på fremste rad.
Sett hvordan mor og far håndterer redskaper, hvordan vi ter oss.

Hender det at de skader seg?
Klart det, det er noen småkutt innimellom.
Sår som kan plastres.
Jeg er ikke redd for at ungene skal skade seg.
Det vil si, jeg er ikke redd for at de skal skade seg alvorlig.
Småkutt derimot, det forventer jeg.
Det er en naturlig del av læringskurven.
Ikke et tegn på å ha feilet.
Småkutt er ikke farlig.

Jeg er mer redd for å bryte inn i deres naturlige kompass.
At jeg skal forstyrre deres dype, medfødte intuisjon.
Deres evne til å gjenkjenne og vurdere stopp eller kjør.
For det er en øvelse.
Å avlære vår voksne tillærte irrasjonelle frykt.
Det er i hovedsak den vi opererer rundt.
Det er sjelden vi behøver å iverksette vår rasjonelle frykt.

Det er mer den:
«Vær forsiktig».
«Ikke gå der!»
«Pass – det er farlig», fra egen oppvekst jeg snakker om.

Det er og krevende fordi vi må finne en balanse fra ytre forventninger.
En ro i oss selv til å vite at dette er helt ok.
Det ser kanskje ikke sånn ut for andre.
Men det er faktisk helt ok.
For hva skjer når foreldrene setter begrensningene for ungene?
Når barnet må vente på mor/far sin vurdering for å vite om det kan klare noe?

Hva skjer med et barn som får systematisk innprentet:
«Stopp.
Ikke lenger.
Dine vurderinger er ikke til å stole på.
Du gjør ikke rasjonelle vurderinger.»

Det er det som formidles, er det ikke?
Jeg snakker ikke om grenseløs tillit i trafikken eller lignende.
Jeg snakker om begrensningen i å utfolde seg.
Naturlig!

Jeg hører det ofte, og det gjør vondt.
«Nei, du kan ikke klatre der. Det er farlig.»
«Stopp. Ikke høyere.»
«Ikke løp. Du kan falle.»

Nei?
Hva gjør vi med disse menneskenes iboende kraft til å tro på sin egen flamme, sin egen evne til å vurdere?
Om en gjentatte ganger blir fortalt, og nå snakker jeg fra babystadiet, at man ikke kan stole på seg selv?
Da slutter man på et tidspunkt å gjøre det.
Ikke minst får man et problem når en møter situasjoner i livet som krever en rasjonell vurdering av den indre klokka.
Når vi må ansvarliggjøres våre handlinger:

«Vet ikke. Hva syns du? Hva skal dere gjøre?»

Så hopper de.
De hopper fordi vennene ber dem om å hoppe.
Istedetfor å lytte innover.
«Hva forteller du meg dype intuisjon?
Skal jeg stoppe?
Eller kan jeg kjøre på?»

Barna mine har boltret seg med redskaper lenge.
De har tilgang på sag, hammer, kniv og øks.
Eldste er spesielt interessert i å bruke øks.
Jeg blir varm om hjertet når jeg ser gleden og mestringen han viser.
Han har på kort tid blitt ordentlig god.
Ikke minst ser jeg respekten han viser for å håndtere et potensielt farlig vertøy.

Da vi var på telttur i sommer kom et eldre barn bort med store øyne:
«Hvor gammel er han? Hvorfor får han lov til å hogge med øks?
Det er jo farlig.»
Ja, øks kan være farlig.
Om man bruker øks feil, kan det være farlig.
Øks i seg selv er ikke farlig.

Jeg reflekterer mye rundt dette.
Og har gjort et solid stykke arbeid for å komme dit jeg er.
Jeg kjemper jo og mot trangen til å beskytte.
Eller såkalt beskytte.
For gjør vi ikke ungene våre en bjørnetjeneste om vi beskytter de fra all potensiell fare?
Tar vi ikke fra de et vesentlig aspekt ved oppvekst, ved å ikke la dem oppleve situasjoner med noen form for fare?

Jeg har respekt.
Respekt for vann.
For naturen.
For høyder.
For skarpe redskap.
Jeg vet farene.
Jeg velger de likefullt ikke bort.
Jeg veileder ungene mine i bruk der det er nødvendig.
Forteller om faktiske konsekvenser ved feilskjær.
Og jeg er ikke redd.
Jeg ser hvordan de blomstrer i takt med tilliten.
Hvordan de suger til seg informasjon.
Hvordan de tar vare på og setter ut i livet.
Hvordan de lærer.

Del gjerne ❤

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s