Hva, ammer du fortsatt?

Ok, pupper dere.
Pupper, pupper, pupper, PUPPER!
På tide å knuse noen myter.

Nå skal jeg fortelle noe oppsiktsvekkende.
Det er virkelig radikalt.
Noen vil avfeie det som en ren konspirasjonsteori.
Men hør her og ha et åpent sinn.

Det sies at de kan lage melk!
Br
ystene altså. Det sies at de kan lage melk.

Altså hæ?
Lage melk?
Er det meningen vi skal tro at kvinner, i tillegg til å ruge frem menneskebabyer og føde dem –
at de også kan lage melk?
Nei vet dere hva.
Dette går for langt.
Det må være propaganda fra en en nyfrelst hippiemor rusa på urter,
som er sur på verden og skal redde oss fra kapitalismen.

Her vil de få oss til å tro at kvinnebryst ikke er et bestillingsverk fra Victoria Secrets.
De vil at vi skal gå bort fra selveste Budskapet fra billboards verden over.
De vil få oss til å tro at kvinnebryst ikke er spesialbestilt fra
Mr-Cash-and-Flow-how-do-you-do-and-give-me-money
,
for å se bra ut i blonder, push up og sateng.
Aiaiai.
Det kan bli vanskelig, om ikke umulig å snu den tanken gitt.

Det er i grunn ganske frekt.
Her kommer noen og sier at kvinnebryst ikke utelukkende er et leketøy for seksuell forlystelse og underholdning.
At brystene tilsynelatende har superkrefter, og kan produsere melk.
Melk dere.
Ha!
At menneskebabyer kan drikke den melka.
FRA puppen!

Hold på meg, jeg tror jeg faller av stolen.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi starter en ny tidsregning nå.

«Before we knew female breast could produce milk.
After we discovered female breast could produce milk.»

Ok jeg spøker med dere.
Litt usikker hva resten av verden angår.

Det jeg vil skrive om, er kvinner som ammer barnet lenger enn det normale.
Hva enn normalt er.
De som ikke stopper ved seks måneder, 9 måneder, 12 måneder.
For ordens skyld.
Innlegget handler om fordommer mot de som fortsetter å amme, ikke et spark mot de som ikke ammer.

Jeg snakker om de som ammer så naboen setter kaffen i vrangstrupa og kjører gressklipperen inn i ankelen på kona.
De som ammer selv om de får stygge blikk og blir bedt om å dekke seg til.
De som ammer på tross av at de blir henvist til do når de er på restaurant.
De som ammer selv om det betyr at de setter sin kroppslige frihet på vent, enda en stund.
De som ammer selv om det blir satt spørsmålstegn om motivet for å fortsette er for ungen eller de selv.
De som ammer selv om de blir kalt for pedofile i diskusjoner.

PÅSTAND.

«Det er ekkelt å amme når baby er mer enn 1 år, de utvikler seksualitet veldig tidlig»

Ja, det er helt riktig.
Mennesker er født seksuelle vesener, som alle andre arter på jorda.
Vi ville opplevd en eksistensiell krise som art hvis ikke.
Det betyr ikke at et lite barn ser på moren med lyst!
Er det ikke innlysende?
At et barn ikke ser på mors bryst som noe annet enn det tryggeste, varmeste, mykeste stedet i hele verden?
Det er ikke barnas seksualitet det er noe i veien med.
Det er oss, med vårt forderva syn på kropp og seksualitet, indoktrinert fra reklame, populærkultur og porno det er noe riv ruskende galt med.

«Når ungen er stor nok til å finne melk i kjøleskapet, er det på tide å slutte»

Å, hvorfor det?
Hvorfor skal ungen begynne å drikke en annen arts morsmelk, når den har perfekt tilpasset supermelk fra sin egen mor?

«Barnet kommer til å få problemer med egen seksualitet»

Ja?
På hvilken måte er det skadelig for et barn å oppleve en mor følger barnets instinkter og behov?
Naturen er ganske fullkommen.
Ville det ikke vært rart om amming, hos mennesker i den vestlige verden vel og merke, var laget med ørsmå marginer?
At vi faktisk kunne skade seksualiteten til barna våre ved å gi de morsmelk og trygghet?
Er det ikke langt mer skadelig med foreldre som fremmer en tanke om at barnet gjør noe galt når det vil fortsette å amme?
Som seksualiserer en naturlig situasjon.

«Moren klarer ikke bryte båndet til ungen, hun er altfor knyttet»

Er det sant?
Hva betyr det egentlig, å være for knyttet til ungen sin?
Må man porsjonere ut kjærligheten slik at det ikke blir for mye?
For hvem er det i grunnen unaturlig?
I lys av at naturlig alder for ammeslutt er mellom 2-7 år, er det ikke nokså naturlig at mor og barn fortsetter å amme, så lenge det er ok for begge parter?
Biologi altså.
Tidvis veldig umoderne og politisk ukorrekt.

«En kan spørre seg om hvem som trenger ammingen, moren eller barnet»

Helt alvorlig.
Har dere noen gang ammet en toddler?
Aner dere hvor intenst og slitsomt og invaderende det tidvis kan være å amme en toåring som krever fullt eierskap på kroppen din?
Som ikke bryr seg om hvilken sinnsstemning du er i, hvor trøtt du er, at du egentlig var midt i middagslaging da han falt og slo seg, eller at du sov.
Som gjerne står på hodet, nynner, samtidig som han skrur på motsatt brystvorte som en hvilken som helst radio?
Som ikke vil ha klem eller å bli blåst på såret, som bare vil ha puuuuuppi!

«Barnet bruker deg som smokk»

Her må jeg si at nei, det er faktisk de andre barna som bruker smokken som pupp. Puppen kom først, smokk er et substitutt for pupp.

«Barnet kommer ikke til å slutte noengang»

Helt alvorlig?
Mener dere det? Tror dere virkelig ikke barnet kommer til å slutte noengang?
I tilfelle vil jeg komme med en oppfordring:
Hvis noen ser en konfirmant som ammer, vær så snill å gi meg beskjed.
Jeg har enda tilgode å se det!

«Barnet kommer til å bli mobbet»

Hvis det er noe vi ikke kan gardere oss mot, er det hvordan vi blir møtt av menneskene rundt oss.
Det eneste vi kan vite noe om, er hvilke verdisyn og holdninger vi selv har og gir videre.
Hvis du som mor, dømmer en annen mor, utfra din egen virkelighetsforståelse, hvilke verdier er det du passerer videre til ungene dine?
At det er greit å snakke stygt om andre, dersom de tar andre valg enn oss selv?
Istedenfor å prøve å passe inn for enhver pris, vil jeg at ungene skal kjenne styrke til å følge egen overbevisning.
Selv når de ikke møter forståelse fra andre.

«Mødre som ammer lenger enn 1 år er pedofile»

Det skjer.
Folk sier dette.
Senest i en ammediskusjon for noen dager siden ble pedofilikortet dratt.
Hva får andre mennesker, til og med andre mødre, til å slenge om seg med ekstreme seksuelle dystopier, til mødre som gjør det naturligste en mor kan gjøre?
Nemlig å amme barnet sitt.
Det er stygt, uvitende, historieløst og grovt trakasserende.

«Det går ikke an å ha et seksuelt liv med kjæresten så lenge en ammer»

Igjen.
Det handler ikke om biologi.
Det handler om en systematisk seksualisering av kvinnekroppen gjennom magasiner, blogger, filmer, bøker, reklame og pornoindustri.
En myte som for veldig mange mennesker er iferd med å bli en skummel sannhet.
At kroppen utelukkende er et verktøy for seksuell forlystelse.
Den er det og.
Men ikke på bekostning av våre instinkt som mødre.
Naturen har ordnet det for oss.
Vi er fri til å ha ulike relasjoner med ulike mennesker.
Det er i våre egne tankerekker at det stopper opp.

«Barnet trenger ikke morsmelk lenger, det kan spise ordentlig mat»

Da må vi ta en prat om hva morsmelk faktisk er.

Næring!
Morsmelk er en næringsbombe, også for de større barna.
Faktisk blir næringsinnholdet i melka bare mer konsentrert pr dl.

Beskyttelse mot sykdom!
Visste dere at små kjertler i brystet tolker spyttet fra barnet, og signaliserer til mor nøyaktig hvilke antistoffer barnet trenger til enhver tid?

Smertelindring!
Barn som dier (sugeevne forsvinner en gang mellom 2,5 – 7 års alder), får fysiologisk smertelindring på nivå med paracet. Ikke rart barnet vil ha pupp ved ørebetennelse eller når det har falt og slått seg.

Dynamisk!
Morsmelk er virkelig en vidunderdrikk, den tilpasser seg hele tiden barnets behov.
Tynnere og mer vannholdig i varmen, perfekt tørstedrikk.
Fetere om kvelden, god sovemedisin.
Mer proteinrik for eldre barn, godt for vekst.

Trygghet og tilknytning.
For en liten pode representerer brystet til mor det tryggeste stedet i hele verden. Når en ammer skilles det ut oxytocin, også kjent som lykkehormonet,
kontakten mellom mor og barn sender en strøm av gode følelser mellom de.

Som om ikke dette var nok:
Morsmelk styrker fordøyelsen og immunforsvaret
Gir høyere IQ
Bedre vektregulering
Lavere risiko for diabetes
Redusert risiko for brystkreft hos mor
Med mer.

For å svare på spørmålet innledningsvis.
Ja, jeg ammer fortsatt.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.

Reklamer

Bli sint-du har blitt ranet.

Jeg tenker mye på det å uttrykke seg kreativt om dagen.
Hvor viktig det er for oss mennesker.
Vi er alle født skapende.
Kreative.
Drømmende.
Søkende.

«All children are born artists. We don’t grow into creativity.
We grow out of it.»

– Ken Robinson.

Noe skjer på veien.
Vi blir rasjonelle.
Kritiske.
Kreativiteten blir fengslet i rammer og rigide former.
Kunstneren i oss slukkes.
Kunstneren i_barnet_ slukkes.

På et eller annet tidspunkt blir barnet mer opptatt av prestasjon enn prosess.
Barnets kreativitet fanges av system og bedømmelse.
Hvorfor?
Fordi barnet skoleres.
Fordi barna fra de er små, innrulles i et system hvor det ikke er plass til egenart.
Hvor avvik har et negativt fortegn.
Hvor verdi måles i evne til å memorere, kopiere.

For et tap.
For et inderlig tap.
For hva er vi egentlig uten vårt kreative uttrykk?
Hva er vi uten vår medfødte skapertrang?
Hva skjer med mennesker hvis kreativitet blir redusert til enda en prestasjon?

Bildet som forklarer best syns jeg er lyset som slokker.
Det brennende lyset, så modig og freidig.
Så sterkt i kraft av sin egen flamme.
Det slokker.

Vi mister evnen til å gi slipp.
Til å la følelsene herje uhemmet.
Til å ventilere uten å aktivere det rasjonelle sikkerhetsnettet.
Men vi kan ikke rasjonalisere livet!
Alt kan ikke gå gjennom den rasjonelle kverna.
Vi trenger å danse, male, lytte, elske, skrive, synge-helt fritt!
Uten å bli bedømt.
Uten at vi dømmer oss selv.

Om vi ikke klarer gi slipp, hvordan kan vi komme i kontakt med dypet i oss?
Vi må risikere å falle for å faktisk falle.
Vi kan ikke leve med alle sikkerhetsnett aktivert, og fortsatt virkelig leve.

Samtidig er samfunnet opptatt av innovasjon.
Nytenkning.
Fremtidens ledere må tenke nytt.
For et paradoks.
For et sinnsykt, arrogant paradoks.

Hvordan kan vi utvikle innovative, nytenkende voksne mennesker, når barna knebles allerede fra starten?
Når barna fra første stund presses inn i en boks, hvor alle skarpe kanter slipes til de passer inn.
Det er ikke rom for 8 kanter, sirkler, streker, 16 kanter inni boksen.
De passer jo ikke!

Hvordan ville de store vitenskapsmenn, oppfinnere og kunstnere blitt møtt i dagens samfunn?
Ville Mozart fått beskjed om å dempe seg?
Holde i sjakk den voldsomme interessen for komposisjon, fokusere litt mer på engelsk, matte, KRL og nynorsk?
Ville han blitt hysjet på, sett som et uromoment, en som forstyrret de andre?
Ville han blitt sendt til utredning for atferdsvansker?
Ville han blitt en kasteball i systemet, først PPT, deretter BUP, så en tur innom barnevernet?
Ville han endt opp med en bokstavdiagnose og resept på piller?

«Værsågod Mozart, vi klarer ikke hanskes med deg, du er for mye, vi har prøvd alt.
Se her, ta disse, fra nå av vil hverdagen din bli mye bedre.»

For hvem?
De slipes og slipes og slipes.

Helt.
Til.
De.
Passer.
Inn.
I.
Boksen.

For et ran.
Alt barnet gjør.
Sosialt, faglig, fysisk, relasjonelt.
Til og med det kreative uttrykket!
Alt skal måles.

«Ditt kreative uttrykk er dessverre ikke bedre enn sånn midt på treet.»

Hva f?
Hva skjer når tegning begynner å handle om prestasjon?
Når synging handler om prestasjon?
Når dans handler om prestasjon?
Når musikk handler om prestasjon?
Når skriving handler om prestasjon?

«Når barnet begynner å si:
Jeg kan ikke.
Jeg er ikke noe flink.
Jeg tør ikke.»

Hva skjer egentlig da?

Hvem er de grensesprengende, kreative, boksløse barna av idag, fremtidens visjonærer.
De vi kommer til å lese om i historiebøkene?
Er det rom for de i dagens system?
Diagnostiserer vi haugevis av barn, fordi systemet simpelthen ikke er laget for å romme barn?

Del gjerne ❤