2017 – hvem er du?

2017, hvem er du?
Hva smaker du, hva lukter du?
Hva bringer du med deg av gaver?
Av utfordringer?
2017, hvem er du?

Hvem enn du er, har jeg tenkt å omfavne deg.
Dykke inn i deg, puste deg dypt inn.
Fylle lungene med luft,
virkelig kjenne hvordan luften du kommer med er.
Jeg skal gjøre det igjen og igjen.
Flyten som bærer liv, som gir liv.
Rytmen i hva jeg er.
2017, jeg skal puste dypere.

2017, jeg skal bade i deg.
La vannet omslutte meg, kjenne at det bærer meg.
Når jeg føler meg alene, hjelpeløs, skal jeg kjenne at vannet holder meg oppe.
At jeg kan lene meg på elementene og finne støtte.
Jeg skal bade så mye jeg bare kan.
La kaldt havvann omslutte kroppen min.
Rense i brusende elvevann.
Finne ro i et lite fjellvann.

2017, jeg skal danse med deg.
Så mye som mulig.
Og de gangene det føles som jeg ikke kan,
da skal jeg såvisst danse med deg.
Når jeg føler meg fastlåst, lukket, stengt.
Da skal jeg danse med deg, følge deg hvor enn,
se hvor du vil ta meg med.

2017, jeg skal gå barfot i deg.
Kjenne kjølig jord mot føttene.
Legge merke til hvordan den varme sanden føles.
Hvordan fuktig gress en sommermorgen kjennes mot huden.
2017, jeg skal absorbere kontakten med underlaget.
La vibrasjonene fra Moder Jord fylle meg.
Å som jeg gleder meg til å gå barfot i deg.
Finne kraften bare du kan gi meg.

2017, jeg skal sove under beskyttelse av din nattehimmel så ofte jeg kan.
Jeg skal la mørket ditt omslutte meg,
helt til det blir lyst igjen.
Jeg skal lytte til lydene fra alt du er,
alt du bærer.
Jeg skal snuse inn skarp natteluft,
høre sprakingen fra bål.
Jeg skal se på stjernene i det fjerne,
på månen som hele tiden endrer seg.
Jeg skal se på stjerneskudd og vite at jeg er trygg.

2017, jeg skal lytte til deg.
Jeg skal velge stillhet mer enn tidligere.
Jeg skal være stille,
lenge nok til å høre hva stemmen inni forteller meg.

2017, jeg skal klemme deg.
Lengre, varmere, mer inderlig.
Jeg skal gi kjærlighet,
jeg skal ta imot kjærlighet.
Jeg skal gi meg selv lov til å være trist,
til å gråte.
Jeg skal og gi meg selv lov til å le.
Til å le fra hjertet, sammen med andre.
2017, jeg lover å være ekte.

2017, jeg skal være snill med meg selv.
Tenke gode tanker om meg selv.
Sette pris på det jeg får til,
istedetfor å fokusere på alt jeg ikke får til.
Jeg skal tenke kjærlig når jeg mislykkes.
Jeg skal tilgi når jeg tråkker skjevt.
Jeg skal være snill med meg selv.

2017, jeg skal være modig.
Så modig som jeg klarer.
Jeg skal være det for meg, men og for andre.
Jeg skal gjenkjenne urett,
og jeg skal reagere på den.
Jeg skal si fra selv når det utfordrer meg.
Når det for et øyeblikk tar meg ut av min trygge zone.

2017, jeg vet at jeg er priviligert.
At mine barn er trygge, der andre sine barn ikke er det.
At barna mine kan spise seg mette,
der andres barn går sultne.
At jeg kan tilby ungene mine et varmt hjem,
der andre må legge seg i utrygghet.
Jeg vet at det er en gave å få være sammen,
der andre splittes.
Jeg vet at vi er priviligert.
At vi ikke blir diskriminert for hvem vi er, hvor vi kommer fra.
Det betyr ikke at jeg skal godta at andre blir det.

2017, jeg vet du kommer til å møte utfordringer.
At vi kommer til å møte utfordringer.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg skal være ekte og tro mot den jeg er.
Mer kan jeg ikke gjøre.

2016, takk.
For alt du har gitt meg, utfordringer og gaver.
Jeg er ydmyk og takknemlig for reisen du har tatt meg med på.
Du kan hvile nå.

Til mine lesere.
TAKK for at dere har lest bloggen min gjennom året som har gått.
Gitt meg tilbakemeldinger i form av ord, reaksjoner, energi.
Takk for at dere tar imot det jeg skriver.
Fra mitt hjerte til deres,
jeg ønsker alle og enhver et godt nytt år.
Hva enn det bringer, husk å puste.
Søk tillit.

Hvilke tanker har dere om året som snart er her?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Byens brutte speil

Byen.
Livets gateteater.
Har du noen gang dratt inn til byen og bare vært?

Vi drar jevnlig på tur til byen, ungene og jeg.
Vi har sjelden en plan.
Ingen agenda.
Planen er å ikke ha en plan.
Å være.

Vi rusler rundt, kikker.
I tilsynelatende motsetning til mange andre, har vi god tid.
Vi skal ikke rekke noe.
Vi har ingen tidsfrist.
Det føles nesten radikalt å si.
I en tid hvor alt måles i, vel tid, tror jeg det kan oppfattes provoserende.
Å ikke ha dårlig tid.

Vi stopper og ser på gravearbeid.
Det er nesten alltid noe som bygges, repareres.
Av og til stopper arbeiderne opp, lurer på om vi skal forbi.
Om de står i veien?
Neida.
Absolutt ikke.
Vi bare ser på.

Nede på kaien er det masse som skjer.
Store og små rutebåter.
Noen kommer, andre går.
En svær ferje trekker opp en stige, løsner fortøyninger.
Motoren starter.
Små barneøyne er vidåpne idet vi ser ferja manøvrere bort fra kaien.

Vi ser på strømningene i vannet.
Hvordan det virvler opp.
Bruset i vannet, fargene.
Ei måke lander rett ved siden av oss.
Vi forteller at vi skal videre nå, mot duene.
Du må bare bli med, sier ungene til måka.
Kanskje vi ses der borte?

Duene

Rett ved den lille paviljongen, kloss ved det lille vannet.
Der er duene.
De er i hopetall.
Hundrevis tror jeg, uten å overdrive.
Alt er tilsynelatende rolig.
Duene sover.

Som ved et trylleslag farges luften svart av fugler.
De kommer mot oss, som en bølge gjennom lufta.
Energien endres på et øyeblikk.
Byen transformeres fra sin jevne dur, til en flaksende symfoni.

De dresskledde menneskene som gikk veldig fort og bestemt.
De stopper opp.
Gateselgerne som prøver å verve medlemmer til sine respektive organisasjoner.
De ler.
Kvinnen som sitter på bakken med koppen sin.
Hun smiler fra hjertet.
Ungdommene som kommer gående.
De banner og steiker utenpå.
Inni seg ler de og.

For et kort øyeblikk, er rollene visket ut.
I noen sekunder er det sedvanlige gateteateret brutt.
Menneskene bak skrittene kommer frem.
For et kort øyeblikk.

Vi er alltid innom her.
Hos duene.
Det virker som om stedet presenterer en slags luftlomme.
En luftlomme i den travle byen.
Et sted hvor en kan komme, og bare være.
Det er noe avvæpnende med å være rundt dyr.

Den ensomme byen

Byen er på mange måter selve bildet av det brutte continuum.
Masse mennesker, men få røtter.
Folk på alle kanter, men ingen tilknytning.
Menneskelige øyer.
Hver for seg, alene.
Som vannblomster, hvis røtter er kuttet.
Alle flyter rundt, alene.

Ingen gang er vel et menneske mer ensomt, enn omringet av mennesker.
Omringet av mennesker, uten å være tilknyttet et eneste.
I folkehavet, hvem kjenner deg egentlig?
Hvem kan din historie?
Ditt navn.
Din bakgrunn.
Hvem ville savne deg, om du forsvant?
Byen, det forjettede land for drømmer og håp.
Hva har det egentlig å tilby?

*

Noe av det viktigste jeg prøver å gi til ungene mine, er å se mennesker.
Å se mennesker.
Virkelig se de.
I hvilket format de måtte komme.
Uten å dømme.
Det er ikke så mye som skiller oss.
Det er ofte en hårfin balanse mellom alkoholikeren på benken og den dresskledde forretningsmannen.
Det er ikke så mye som skiller den sprøytenarkomane, fra legen med hvit frakk og diplom.
Alle mennesker har sår.
Noen bærer bare arrene mer synlig enn andre.
Hvem er vi til å dømme?

Jeg utfordres hele tiden.
Det er lettere å se bort.
Å ikke se.
Men det går ikke an å ikke se.
Det du ser, finnes i oss alle.
I deg, i meg.
Ved å se andre, virkelig se de, kan du og se deg selv.
Med lys og mørke.

Ungene har en beundringsverdig mangel på briller i møte med andre.
De rommer, uten å dømme.
De snakker ikke stygt, spekulerer ikke.
Jeg er ydmyk for alt de lærer meg om toleranse og kjærlighet.

Ved duene har vi hatt mange fine menneskemøter.
Vi snakker med den gamle alkoholikeren som bruddvis forteller historier fra sin egen oppvekst.
Som fremstår litt usammenhengende, men som egentlig er lett å forstå.
Om du tar deg tid til å lytte.
Vi hilser på de som sitter med en kopp og ber om penger.
Har vi småpenger gir vi.
Det er ikke det viktigste.
Vi ser de inn i øynene, smiler og sier hei.
Tenk hva det betyr for et menneske å bli sett.
Et anerkjennende
Her er jeg, der er du.
Jeg ser deg.

De mest verdifulle møtene jeg opplever.
Det er i møte med de som ikke legger skjul på arrene sine.
De som møter deg, menneske til menneske, med et åpent hjerte.
Det er i bunn og grunn en gave til meg.
Selv om det gjør vondt, kjennes det og godt.

Det går ikke an å pakke bort hjertet i frykt for at noe skal gjøre vondt.
Om du klarer å åpne hjertet for hva enn som kommer.
Så vil du og ta imot.
Jeg går rikere fra møtene, selv om de bare varer noen minutter.
Kanskje bare et sekunds møte med blikket til en annen.
En bekreftelse, jeg ser deg, du ser meg.
Er det ikke det vi alle trenger?
Å bli sett?

Neste gang du er i byen.
Klarer du å senke pulsen?
Legge bort forventninger, agenda.
Klarer du å bare være?
Se hva som skjer rundt deg.
Observere menneskene du møter.
Klarer du å se de?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Ingen liker å bli kjefta på

Ok dere.
Idag dreit jeg meg ut.

Jeg syns jeg er flink til å kjøre bil.
Jeg gjør det.
Jeg kjører behagelig, trygt, har oversikt, rygger alltid når jeg skal parkere, blinker inn og ut av rundkjøring, kjører fort nok, sakte nok, alt ettersom.
Jeg syns jeg er en god sjåfør.

Men idag.
Idag gikk jeg på ei blemme.
På vei til «vi-skal-kose-oss-bare-vi-to-jeg-og-eldste-i-byen»,
stoppet jeg på et nøye utvalgt økologisk bakeri for å kjøpe lunsj.
Vi parkerte på en bensinstasjon ved siden av, og det var litt kronglete.
Jeg pleier alltid å rygge inn, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det nå.
Det var dårlig sikt da jeg skulle rygge ut, jeg ble veldig opptatt av den svære bilen ved siden av som blokkerte sikten.

Bam!
Ånei.
Ikke den lyden.
Skitt, skitt, skitt.
Jeg vinker apatisk til tusenlappene som flyr forbi vinduet med blinkende dollartegn.
Hei hallo skam og flause.

Er det mulig, rygge rett i en stolpe?
Nei, nei, ikke bare en stolpe.
En stolpe av betong!
Herregud så flaut.

Det første jeg tenker er vekk.
Jeg vil vekk.
Jeg innbiller meg at alle i mils omkrets fikk med seg det som akkurat skjedde.
Det føles som om blikkene fra de andre sjåførene borrer hull gjennom meg.
Uvisst om noen faktisk ser på meg.
Det er i grunnen underordnet.
Jeg skammer meg.

Etter en sjekk om at stolpen ikke er skadet, kjører jeg bort.
Skaden skal såklart inspireres, men ikke fy om det skal skje her.
Det peprer spørsmål fra min fem år gamle observatør i baksetet:

Hva skjedde?
Krasjet du?
Rygget du inn i noe?
Hva skjedde egentlig mor?

Jeg føler meg som et lite barn som har gjort noe galt.
En tenåring som har tjuvlånt bilen til foreldrene, kjørt uten sertifikat og attpåtil krasjet.
Jeg føler meg med andre ord skikkelig dritt.
Etter å ha bekreftet til min sønn at
«ja, bilen rygget inn i betong»,
begynner han, til min overraskelse å kjefte på meg.
Poden i baksetet hever stemmen og gir meg kjeft.
Med et anklagende tonefall forteller han meg hvor ugreit dette var.

Følelsen av å være et lite barn som har gjort noe galt, øker.
Det kjennes pyton å høre fra noen andre, hvor dumt og feil det jeg akkurat gjorde var.
Som om jeg ikke vet det med hele meg!
Rollene er snudd.
Sønnen min er med ett den største av oss.
Den som kan irettesette meg, påpeke min ufullkommenhet.
Kjeftingen trigger om noe, kun forsvar og motvilje i meg.

«Jeg vet inderlig godt at det var dumt.
Jeg gjorde det jo ikke med vilje, det var et uhell.» 

Jeg rabler avgårde, med et påfallende behov for å forsvare meg selv, min selvfølelse.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir eddiksur på han som kjefter.
Han som blir sint på meg, istedetfor å trøste.
Hallo, vi er liksom på samme lag.
Tre musketerer minus den ene idag.
En for alle, alle for, nei?

Jeg stopper og inspiserer skaden.
Som forventet.
En obligatorisk telefon til min kjære.

«Jeg rygga i en stolpe.
Det ble skade ja.
Om det ble mye?
Ganske mye ja.»

Ikke noe å gjøre med det, ting er ting, det går vel på forsikringen og denslags.
Klok mann, bra svart, takk mann.
Jeg føler meg bedre, lettere.
Det er jo ikke jordens undergang.

***

Jeg tror alle opplevelser bærer med seg et potensial for læring.
For selvransakelse.
Spesielt de som får frem sterke følelser i oss.
Enten det er med negativt eller positivt fortegn.
Det er fort gjort å overse potensialet som ligger i situasjonen.

Det er fort gjort om en henger seg opp i det åpenbare ved det som skjedde.
Det åpenbare her er (åpenbart) at jeg krasja.
At jeg burde rygga inn, istedetfor å rygge ut.
Check.
Det tar ikke lang tid å forstå.

Det interessante med situasjonen er likevel ikke det åpenbare.
Det interessante er hvordan jeg følte meg etter å ha dummet meg ut.
Hvor skamfull jeg følte meg.
Ikke minst.
Hvor dritt det føltes å få påpekt feilen, som jeg var så altfor klar over.
Å ta imot ytterligere skam enn jeg allerede hadde gitt meg selv.

Jeg gjør mitt ytterste for å behandle barna med respekt.
Å snakke med de som likeverdige.
De er jo det, mine likeverdige.
Vi har like mye verdi, jeg som voksen, de som barn.
Jeg har ingen rett til å hevde min fysiske og mentale overlegenhet ovenfor de, ved å misbruke makten det gir meg.
Jeg syns det er respektløst.

Jeg tror måten vi møter ungene, sier mye om hvordan vi selv har det.
Hvor balansert vi er, hva vi klarer å romme utenom oss selv.
Når barna gjør noe galt, og det skjer jo.
Hvordan møter du de?

Benytter du anledningen til å få ut litt gørr fra systemet?
Til å lange ut om hvor dumt gjort det var?
Hva de burde gjort istedetfor?
Hvor lite kapable de er?
Syns du synd på deg selv?
Kjenner du deg som et offer, en martyr som må tåle og holde ut den forjettede småbarnstiden?
Som må tåle barna selv hvor stresset du er, hvor travelt det er på jobben akkurat nå, hvor traurig det er mellom deg og kona, hvor irritert du er på kollegaen din?
Føles det i grunn ganske så personlig når barnet knuser et glass rett foran øynene på deg, som om det vil prøve å gjøre livet surt for nettopp deg?
At barnet er utspekulert, tester deg?

Tenker du det?
Eller klarer du å romme det?
Klarer du å se mennesket bak handlingen?
Uavhengig om det som skjedde var tilsiktet eller et uhell.
Klarer du å legge bånd på trangen til å fordele skyld og skam?
Trangen til å oppdra?
Klarer du å puste rolig selv når det koker?
Selv når det føles som om det koker over?
Klarer du å se at barna vil gjøre godt for deg, fordi dere er tilknyttet?

Det er ikke alltid enkelt.
Det er sikkert.
Men vi har et ansvar som foreldre.
Vi er først om fremst rollemodeller.
Rollemodeller, ikke oppdragere.
Vi har et ansvar om å behandle ungene med respekt.
Så de selv lærer å vise andre respekt.
Vi skal støtte de, ikke dømme de.
De vil gjøre godt, det ligger i tilknytnings natur.
Det er ikke ensbetydende med at de alltid lykkes.

Vi mennesker vet som regel godt forskjellen mellom rett og galt.
Vi vet det, uten at noen trenger å påpeke det for oss.
Ungene inkludert.

Smak litt på det.
Kjenn på følelsen av at du ikke trenger fortelle ungene, når de gjør noe galt.
At de allerede er godt klar over det.
Tenk på hva kjeftingen representerer for relasjonen mellom dere.
Hvordan føles det for deg å kjefte?
Føles det godt å lange ut mot noen som er deg fysisk og mentalt underlegen?
Eller får det deg i grunnen til å føle deg ganske så liten selv?
Hvordan tror du det kjennes å bli kjeftet på?
Å bli vist mistillit?
Påført ytterligere skam og skyld.
Tenk etter hvordan du selv ønsker å bli møtt, når du har bæsja på leggen.
Når du har gjort noe dumt, og skyldfølelse og skam allerede gnager, hvordan ønsker du da å bli møtt av dine medmennesker?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Babu

Menneskene vi møter, hvem er de?

Noen har vi kjent så lenge vi kan huske.
Andre, sveiper inn i livet vårt.
Tilsynelatende tilfeldig.
Noen bare for en kort stund.
Andre for å bli.

Tilfeldigheter.
Finnes det?

Da jeg var ferdig med videregående, reiste jeg ut i den store verden.
I et halvt år reiste jeg, en skjorte og en sjel, sammen med min beste venn.
Personen som la Norge bak seg, så på seg selv som et reflektert menneske.
En forkjemper for fred og en bedre verden.
I retrospekt, en naiv optimist.
En naiv optimist, kun tilgjengelig for de forskånte og priviligerte.

Vi ble bergtatt, hodestups forelska.
I verden.
Verden utenfor bobla.
Verden i alle sine kontraster, oppturer, nedturer, historier, mennesker.
Vi følte oss udødelige.

I møte med folk, presenterte vi oss selv som fattige studenter.
Det var jo riktig det.
Vi var jo fattige i norsk målestokk.
I verden satte denne formuleringen seg raskt fast i halsen, med en kraftig bismak.

«If you´re poor, how can you afford to fly across the world to travel?»

Menneskene vi møtte.
Mange av de hadde ikke engang vært i nærmeste by.

Vi reiser til India.
Et halvt år på reise går mot slutten.
Vår ungdommelige optimisme er ikke død, men har fått seg noen reale skraper i lakken.
Vi ser på oss selv som akklimatisert til verden.
Etter snart seks måneder med uspesifisert og omskiftelig boadresse, er vi nærmest som verdensborgere å regne.
Vi har skrapt alt av komfort til beinet.
Latt det gå sport i å leve minimalistisk.
Vi har sittet på humpete lasteplan i timesvis, kjørt falleferdige busser uten vinduer, bodd så billig som overhodet mulig, spist 1 måltid om dagen.
Vi har gått totalt inn i backpackerklisjeen.
Likevel blir India et sjokk.

Mennesker overalt.
Ikke en krinkelkrok ledig.
Mennesker, absolutt overalt.
En intens varme.
Vifter som såvidt går rundt i taket.
Som sirkulerer rundt den allerede gjennomhete lufta.
Strømstans.
Overfylte tog.
Slosskamper på toget.
Kyr i gatene.
Folkemengder.
Magesjau.
Magesjau som varer og varer og varer.
Mennesker som rister på hodet, når de mener ja.
Rotter som kommer frem om kvelden.
Som pipler frem fra hvert et avløp, ut fra hver en krok.
Svære rotter som løper rundt beina på oss.
Rundt menneskene som har lagt seg ned for å sove.
Som har lagt seg ned i hjemmet sitt.
I senga si.
På gata.
Barna.
Barn uten foreldre.
Løpende, søkende, boende.
Alene.
På gata.
Alene.

Vi står ved porten til Gate of India.
Venter på en ledig drosje til å plukke oss opp.
Plutselig kommer en liten gutt opp ved siden av oss.
Begynner å prate.
Babu.

Babu bor på gata.
Han bor alene på gata, livnærer seg som skopusser.
Han har ingen som passer på han.
Ingen mor, ingen far.
Ingen.
Om nettene sover han ute.
Han foretrekker å sove på sentralbanestasjonen, men politiet kommer hver natt og jager han.
Han og de andre barna.
Babu er 11 år.

Han blir med oss.
Den lille gutten, som trasker gatelangs hver eneste dag.
Denne dagen i livet trasker han sammen med oss.

Han forteller oss om livet.
Om det vi ser.
Det vi tror vi ser.
Om seg selv.
Om oss.
Det fattige, upriviligerte barnet.
Som tilsynelatende har alle odds i sin disfavør.
Han formidler visdom på en måte jeg aldri kan gjenfortelle.

Jeg strever med å få ordene skrevet ned.
Jeg kjenner sånn ærefrykt.
Hjertet verker og tårene truer.
Av alle menneskene jeg har truffet i mitt liv.
Av alle menneskene.
Så er Babu et av de som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg kjente dette lille mennesket i 1 dag.
En dag av mitt hittil 35 år gamle liv.
Likevel kan jeg returnere til minnet om han på et øyeblikk.
Til følelsene i møtet.
Til varmen og klokskapen i blikket.
Til sårbarheten og styrken til den vakre sjelen.

Babu, jeg tenker på deg.
Det er over 15 år siden jeg traff deg.
Likevel bor du i hjertet mitt.
Det kommer du til å gjøre, alltid.
Jeg glemmer deg ikke.

Har du mennesker i livet ditt, som du møtte tilsynelatende tilfeldig, som forandret deg?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤