Babu

Menneskene vi møter, hvem er de?

Noen har vi kjent så lenge vi kan huske.
Andre, sveiper inn i livet vårt.
Tilsynelatende tilfeldig.
Noen bare for en kort stund.
Andre for å bli.

Tilfeldigheter.
Finnes det?

Da jeg var ferdig med videregående, reiste jeg ut i den store verden.
I et halvt år reiste jeg, en skjorte og en sjel, sammen med min beste venn.
Personen som la Norge bak seg, så på seg selv som et reflektert menneske.
En forkjemper for fred og en bedre verden.
I retrospekt, en naiv optimist.
En naiv optimist, kun tilgjengelig for de forskånte og priviligerte.

Vi ble bergtatt, hodestups forelska.
I verden.
Verden utenfor bobla.
Verden i alle sine kontraster, oppturer, nedturer, historier, mennesker.
Vi følte oss udødelige.

I møte med folk, presenterte vi oss selv som fattige studenter.
Det var jo riktig det.
Vi var jo fattige i norsk målestokk.
I verden satte denne formuleringen seg raskt fast i halsen, med en kraftig bismak.

«If you´re poor, how can you afford to fly across the world to travel?»

Menneskene vi møtte.
Mange av de hadde ikke engang vært i nærmeste by.

Vi reiser til India.
Et halvt år på reise går mot slutten.
Vår ungdommelige optimisme er ikke død, men har fått seg noen reale skraper i lakken.
Vi ser på oss selv som akklimatisert til verden.
Etter snart seks måneder med uspesifisert og omskiftelig boadresse, er vi nærmest som verdensborgere å regne.
Vi har skrapt alt av komfort til beinet.
Latt det gå sport i å leve minimalistisk.
Vi har sittet på humpete lasteplan i timesvis, kjørt falleferdige busser uten vinduer, bodd så billig som overhodet mulig, spist 1 måltid om dagen.
Vi har gått totalt inn i backpackerklisjeen.
Likevel blir India et sjokk.

Mennesker overalt.
Ikke en krinkelkrok ledig.
Mennesker, absolutt overalt.
En intens varme.
Vifter som såvidt går rundt i taket.
Som sirkulerer rundt den allerede gjennomhete lufta.
Strømstans.
Overfylte tog.
Slosskamper på toget.
Kyr i gatene.
Folkemengder.
Magesjau.
Magesjau som varer og varer og varer.
Mennesker som rister på hodet, når de mener ja.
Rotter som kommer frem om kvelden.
Som pipler frem fra hvert et avløp, ut fra hver en krok.
Svære rotter som løper rundt beina på oss.
Rundt menneskene som har lagt seg ned for å sove.
Som har lagt seg ned i hjemmet sitt.
I senga si.
På gata.
Barna.
Barn uten foreldre.
Løpende, søkende, boende.
Alene.
På gata.
Alene.

Vi står ved porten til Gate of India.
Venter på en ledig drosje til å plukke oss opp.
Plutselig kommer en liten gutt opp ved siden av oss.
Begynner å prate.
Babu.

Babu bor på gata.
Han bor alene på gata, livnærer seg som skopusser.
Han har ingen som passer på han.
Ingen mor, ingen far.
Ingen.
Om nettene sover han ute.
Han foretrekker å sove på sentralbanestasjonen, men politiet kommer hver natt og jager han.
Han og de andre barna.
Babu er 11 år.

Han blir med oss.
Den lille gutten, som trasker gatelangs hver eneste dag.
Denne dagen i livet trasker han sammen med oss.

Han forteller oss om livet.
Om det vi ser.
Det vi tror vi ser.
Om seg selv.
Om oss.
Det fattige, upriviligerte barnet.
Som tilsynelatende har alle odds i sin disfavør.
Han formidler visdom på en måte jeg aldri kan gjenfortelle.

Jeg strever med å få ordene skrevet ned.
Jeg kjenner sånn ærefrykt.
Hjertet verker og tårene truer.
Av alle menneskene jeg har truffet i mitt liv.
Av alle menneskene.
Så er Babu et av de som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg kjente dette lille mennesket i 1 dag.
En dag av mitt hittil 35 år gamle liv.
Likevel kan jeg returnere til minnet om han på et øyeblikk.
Til følelsene i møtet.
Til varmen og klokskapen i blikket.
Til sårbarheten og styrken til den vakre sjelen.

Babu, jeg tenker på deg.
Det er over 15 år siden jeg traff deg.
Likevel bor du i hjertet mitt.
Det kommer du til å gjøre, alltid.
Jeg glemmer deg ikke.

Har du mennesker i livet ditt, som du møtte tilsynelatende tilfeldig, som forandret deg?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s