Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Advertisements

Feminin superkraft.

Idag feirer vi den feminine kraften.
Den som kan bære liv.
Som kan gi liv.
Som kan ta vare på liv.

Kraften som er bærebjelken for alt.
Fundamentet.

Den som ikke krever mye plass.
Som ikke roper høyt.
Kraften som tilpasser seg rommet den har til rådighet.
Som heler for selv å føle seg hel.

***

Kraften som er myk.
Utholdende.
Sterk.

Som er varm.
Rund.
Sensuell.

Som er mottakelig.
Åpen.
Som leder kontakt med jorda.

Kraften som viser tillit.
Aksept.
Tilhørighet.

Til alle mine medmødre,
verden rundt.
Jeg hyller dere.
Dere som bærer, holder, trøster, danser, synger, gråter, ler.
Som er.
Dere er alle og enhver bærere av en gave.
En kraft verden trenger.

Elsk det feminine i deg.
Omfavne det feminine i deg.
Like mye som du anerkjenner din maskulinitet.
Vi er ikke enten eller.
Vi beveger oss hele tiden i rommet.
Danser mellom Yin og yang.
Balanse.

Apropos.
Er ikke dette verdens mest ufortjente uttrykk?

«En skal jammen ha baller for å tørre det der!
Hun har baller gitt, råtøff!»

Si meg, baller?
Er ikke det ganske skjøre kroppsdeler?
«Au, pass på ballene.»
En vagina derimot.
Da snakker vi.
Råsterk, tøyelig, elastisk, dynamisk.

Feminin superkraft.
Jepp. 
Gratulerer med morsdagen!

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Takk vinden.

Noe av det viktigste jeg prøver å formidle til barna.
Det er at våre liv er en del av noe større.
Jeg pleier spør:

«Hvordan skal du hjelpe verden når du blir stor?»

Hvilke spørsmål vi stiller.
Det betyr noe.
Det setter premissene for hvordan vi tenker.
Jeg vil at ungene, helt fra de er små, skal kjenne potensialet som bor i de.
Potensialet til å gjøre godt.
Til å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg ønsker at de skal tenke på seg selv, som en del av et fellesskap.
At de skal kjenne fra hjertet og ut.
Vi er større enn bare en og en og en.

Prinser og prinsesser, nei takk.
Det er en blindvei.
En felle.
Vi må snu.

Tanken om at alle er sin egen lykkes smed.
Vi må smi, det er sikkert.
Men ikke alene.
Vi må smi sammen.

Å være tilstede.

Vi er mye på tur.
Ute i naturen.
Femåringen sa forleden dag.
Jeg føler meg så trygg her i skogen.
Det syns jeg var fint.
Å kjenne seg hjemme, i natur.

Vi er natur.
Vi er omgitt av natur.
Om vi tar oss tid til å kjenne etter.

Hvilke opplevelser vi kan få.
Bare av å være.
Akkurat her og nå.

Ikke igår.
Ikke imorgen.
Ikke i det som skjedde for en halvtime siden.
Ikke om fem minutt.
Her og nå.
Bare akkurat her og nå.

Det er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine.
Noe av det fineste de kan gi meg.
Å være i øyeblikket.
Å være åpen for alt du kan motta, akkurat her og nå.

Jeg prøver å formidle respekt og forståelse.
For kretsløpet vi er en del av.
At alt har sin plass.
Selv de minste komponentene.
De som kan virke ubetydelige.
Alt har sin særegne og unike rolle.

Det er viktig for meg å formidle ansvaret som hviler på oss.
Ansvaret på toppen av næringskjeden.
At styrke ikke er å ta.
Forsyne oss, bare fordi vi kan.
At styrke først og fremst er måtehold.
I å se helheten.
I å holde tilbake.

Å elske natur.

Hvis ungene skal lære å elske det.
Hvis de skal ønske å ta vare på det.
Hvis de skal kjenne eierskap til det.
Så må de og forstå det.
Jeg må, gjennom hvem jeg er, vise kjærlighet og respekt for min rolle i kretsløpet.

Vi klemmer trær.
Snakker om de som våre brødre og søstre.
Legger kinnet inntil barken.
Kjenner energien fra treet fylle oss.

Vi tar på mose.
Snakker om alle nyansene av grønt som finnes.
Kjenner hvor inderlig myk den er.
Hvor god den er å kjenne på.

Vi snakker om mauren.
Hvor sterk den er.
At den kan bære mange, mange ganger sin egen kroppsvekt.
Hvor hardt den arbeider.
Hvor viktig det er at vi behandler arbeidet den gjør, med respekt.

Vi snakker om at vi er på besøk i naturen.
Det er vi som er gjester.
Vi som må ta hensyn.
Hele veien kjenne på balansen.
Legge igjen minst mulig fotspor etter oss.
Hjelpe til.
Rydde opp.
Vise takknemlighet.

Vi takker.
Vi takker solen.
For lyset, varmen og energien den gir oss.
Vi takker havet.
For kraften, styrken og innsikten den viser oss.
Vi takker lufta.
For klarhet, rom og pust.
Vi takker sanden.
For muligheter, lek og utfoldelse.
Vi takker bålet.
For varmen, lyset og opplevelsen.

Takk vinden.

Forleden dag gikk jeg og minstemann for å tømme søppelet ute.
Det blåste veldig.
Som det blåser, sier jeg.
Toåringen ser opp mot himmelen og sier.
Takk vinden.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤