En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer