Om barn og overgrep

Før lesing.
Dette er mine tanker som lekperson og mor.
Jeg har ikke profesjonell kompetanse innen feltet,
og er ytterst ydmyk ovenfor å formidle innenfor temaet.

🍁

Noen tema gjør så vondt at vi helst vil unngå å ha
noe med de å gjøre.
Barn og seksuelle overgrep
kommer definitivt inn under
den kategorien.

Jeg unngår stort sett å lese om det. Syns det gjør for vondt.
Får meg til å føle avmakt.
Får meg til å miste håp.
Til verden.

Men overgrep skjer.
Hver dag.
Det er en realitet.
Og selv hvor mye jeg ønsker å lukke øynene for det.
Så skjer det uansett.

Derfor må jeg forholde
meg til det.
Jeg kan ikke velge det vekk.
Det er mitt ansvar som voksen.
Å gjøre det jeg kan.
For ungene.

Det er vanskelig å forestille seg, hvem som kan være overgriper.
Vi ser for oss et slags monster,
et ikke-menneske.
Noe helt utenom det vanlige.

Men sånn er det ikke,
er det vel?

Vi vet ikke hvem
de er. De går ikke med egne pins i jakkeermet, det finnes ikke en app som kan gjenkjenne de.
Fortvilende nok,
så er overgripere.
Alle og ingen.

De er foreldre,
fotballtrenere,
naboer,
onkler,
tanter,
lærere,
barnehageansatte, økonomisjefer,
it-konsulenter,
søsken,
kvinner
og
menn.

Vi vet ikke hvem de er.
Men vi vet at de finnes.
Og at de vil oppsøke barn.

Hva kan vi gjøre?
Finnes det noe vi kan gjøre?

Vi kan ikke forsikre oss om at barna våre ikke kommer til å møte de.
Det er utenfor vår kontroll.

Men noe kan vi gjøre.
Og det starter
med oss.

Måten vi samhandler
med ungene.
Det er som konstante
avtrykk.
Vi preger barna,
kontinuerlig.

Av og til er vi
det bevisst.
Men mesteparten av tiden.
Så legger vi ikke merke til hvordan vårt uttrykk
påvirker omgivelsene.

Hvis vi skal styrke barna,
I deres møte med verden.
Så må vi som et minimum gi de riktige verktøy i verktøykassen.

Det betyr for det første.
At ungene må få sette egne grenser.
Punktum.

Det vil si.

At ungene selv bestemmer.
Om bestemor skal få klem
eller ikke.
Samme hvor snill bestemor er. Samme hvor fornærmet hun blir om hun ikke får.

Ikke fordi vi tror bestemor er
en fæl overgriper.
Hun kan være Mor Teresa reinkarnert for alt jeg vet,
det er faktisk uvesentlig.
Barnet bestemmer over egen kropp.
Punktum.

Min kropp.
Mine grenser.

Det nytter ikke med:

«Næmmen, du og jeg har jo hatt det så fint sammen,
har vi ikke – skal jeg ikke få klem da, jeg blir veldig lei meg om jeg ikke får en klem.»

Eller.

«Får jeg ikke klem?
Jeg stjeler en uansett!»

Om barna skal oppleve reell autonomi over
egen kropp.
Om de skal bli kjent med og håndheve egne grenser.
Så kan det ikke finnes unntak.

For om vi sier.
At barnet må gi klem til bestemor.
Så ikke bestemor blir lei seg.
Så signaliserer vi at bestemor sine følelser er viktigere enn barnets grenser.
Og at barnet skal gå på akkord med seg selv, for å gjøre det som forventes.

Hva med når du leker med barnet. En litt voldsom, men morsom lek på golvet.
Du lekekiler barnet.
Dere har det morsomt,
men barnet roper plutselig «stopp».
Barnet ler samtidig som det
sier stopp, og du fortsetter.
10 sekund, kanskje 20.

Hva da med barnets grenser?

Eller når ungen lukker munnen når du skal pusse tennene.
Og du er trøtt og irritabel,
og ender med å åpne munnen med makt og pusse tennene til en grinende unge.

Hva da med barnets grenser?

Eller barnet som ikke vil klippe håret. Som for alt i verden ikke vil klippe håret, mens mamma og pappa mener det er på høy tid, og vel så det.
Foreldrene insisterer.
Lokker med gull og grønne skoger. Tilslutt går et slukøret barn med på å gå til frisøren.

Hva da med barnets grenser?

🌱

Hva med oss selv?
Hva med våre grenser?

Ungene er som kjent våre dypeste speil.
De gjør først og fremst som vi gjør, ikke som vi sier.

Om vi formidler grensesetting
til ungene.
«Du er sjef over egen kropp
bla bla bla.»
Men vi oppfører oss
grenseløse selv.

Hva da?

Om kroppsspråk skriker nei, men ordene våre sier noe annet.
Fordi vi skal please andre.
Fordi vi har lært å tilpasse oss,
være lydige.
Hva formidler vi om grensesetting da?

🌱

Vi voksne.
Vi må gjøre en
ting til.

Vi må dra oss selv utav vår skambelagte seksualitet
og
s n a k k e
med ungene våre.

Vi må snakke om kropp.
Om seksualitet.
Om nei og grensesetting.
Om gode og vonde følelser.
Om gode og vonde hemmeligheter.

Vi må kalle kroppsdeler ved dets rette navn.
Vi må kunne si
penis,
vagina,
endetarm,
rompehull,
klitoris,
testikler,
baller
og
skjede.

På samme måte som vi refererer til nese, albue,
øyelokk og håndflate.

For om du og barnet kan snakke om kropp.
Uten å formidle skam.
Så er det større sjanse for at barnet vil fortelle deg,
dersom noe ugreit skjer.

Og om barnet kan navnet på vitale kroppsdeler.
Så vil det i mye større grad kunne fortelle hva som har skjedd, ved et evnt overgrep.
Eller gjenkjenne det,
før det skjer.

Vi må snakke med
ungene om sex.
De trenger å vite hva det er.
De trenger å vite at sex utelukkende er mellom voksne mennesker.

Vi må fortelle ungene at det finnes voksne mennesker som vil ha sex med barn.
Selv om det ikke er lov.

Og selv om det kan være fristende.
Så hjelper det neppe å demonisere overgriperen.

Kanskje er det en person som barnet liker,
som det allerede har
en relasjon med.
Kanskje er det en person som gir barnet oppmerksomhet. Som kjøper gaver eller
deler ut snop.

-Vi må gjøre kropp og grensesetting så tydelig for ungene våre-

At
de
er
istand
til
å
gjenkjenne
overtramp
uansett
i
hvilken
form
de
kommer
i.

At
de
gjenkjenner
gale
handlinger
Uansett
hvem
det
kommer
fra.

Men det krever noe av oss.
Det krever.
At vi LAR ungene sette grenser.

Det krever.
At vi aksepterer disse,
fullt ut.

Og når vi feiler.
For det gjør vi alle av og til.
Så sier vi unnskyld.
Og tar ansvaret helt
og holdent.

Full autonomi kommer ikke stykkvis og delt.
Nei betyr nei.
Alltid.

Kunnskap er makt.
Sørg for at DU er den som forteller barnet om
kropp og sex.
Ikke barnets jevnaldrende.
Ikke lugubre Internettsider.

Det kan bli utfordrende, ja.
Det kan kreve noe av deg, ja.
Men alternativet.
Er uendelig mye verre.

Reklamer

La ungene klatre

La ungene klatre.

Så høyt eller lavt,
som de vil.
La de finne ut selv.
Hvor egne grenser går.

La de gjøre feil.
La de prøve seg frem.
La de selv lete
etter løsninger.

La de tråkke på ei grein,
som gir etter.
La de oppleve.
At de likevel klarte
holde seg oppe.
Fordi de fant.
En annen løsning.

La de skrape seg opp.
La de få skrubbsår.
Kostelige skatter
som vitner om eventyr.

La de kjenne suset
i magen.
Fra høyt oppe.
La de oppleve at veien ned.
Kan oppleves annerledes.
Enn veien opp.

La de kjenne seig sevje
mot hendene.
La de oppleve lukten
av den.

La de bli kjent med frykt.
La de kjenne.
At av og til.
Er det greit å holde tilbake.
Mens andre ganger.
Er det greit å utfordre.

La de oppleve
frustrasjon og glede.
La de bli kjent
med ydmykhet.
La de oppleve mestring.

La de bli kjent med trær.
La de erfare at ei furu.
Oppleves annerledes
enn et lerketre.

La de oppleve sollyset
gjennom bladene.
La de kjenne ru bark
mot myk hud.

La de kjenne følelsen
av dynamikk.
Av å dele en opplevelse.
Med natur.

La de betrakte verden fra et annet perspektiv.
La de koble seg på.
Roen som er.
I natur.

La ungene få lov til.
Å gjøre feil.
Uten å bli vurdert
utfra de.

La ungene leke.
La de smake livet.
La de utforske.
La de være fri.

La ungene klatre.

Å bruke energi på å hindre det som uansett vil skje

Tanker om småbarnsliv og nået.

Det slår meg.
Hvor mye tid foreldre bruker.
På å prøve hindre ungene.
I noe.
De kommer til å gjøre.
Uansett.

~~~

Vi er ved et vann.
Ei liten sandstrand.
Det er en av de varme,
sjeldne junidagene.
En annen familie er der og.

Det er mamma.
Pappa.
En ca 4 åring.
En ca 2 åring.
Og en hund.

Ungene vasser.
Minste i bleia, største med sommerklær.

Som unger flest er de i nået.
Lekende, utforskende.
Det er sommer, det er vann.
Bedre blir det ikke.

Men foreldrene er stresset.
Hele tiden henvender de seg til ungene.
Om at de ikke må gå lengre.
At de må passe seg for å ikke bli våte.
At de ikke må hoppe.
Ikke løpe.

Alle henvendelsene sirkler rundt det samme.
At barna må unngå bli våte på klærne.

4 åringen er allerede våt på halve skjørtet.
Skaden, om man kan kalle det, har allerede skjedd.
Likevel fortsetter korrigeringen. Om å komme tilbake.
Om å ikke gjøre det hun allerede gjør.

Barna holder på med sitt.
Såklart, det er sommer,
det er vann.
Hva er vel mer morsomt?

Jeg tar meg i å tenke.

Hvorfor klarer ikke foreldrene
gi slipp?
Hvorfor klarer de ikke være
her og nå?
Hvorfor klarer de ikke se
det fine?

Barn som koser seg.
En varm dag i juni.
Ettermiddagssol.
Hvorfor klarer de ikke omfavne øyeblikket?

Jeg blir nødt til å stille meg spørsmålet.

Gjør det noe om barnet blir våt på skjørtet?
Gjør det noe?
Egentlig.
Er det verdt å bruke masse tid på å prøve hindre noe som uansett kommer til å skje?

Barnet kommer ikke til å fryse, det er varmt ute.
De bor jeg nærheten,
hun får derfor snart på seg noe tørt.
Ja, hun kommer til å bli våt på skjørtet.
Men gjør det noe?
Egentlig?

Er det ikke litt rart.
Og bortkastet.
Å bruke tid og ressurser.
Som foreldre.
På å prøve.
Hindre ungene.
I noe.
De kommer til.
Å gjøre.
Uansett?

Lev og la leve.
Mesteparten av det vi tror vi må prøve å styre.
Kan vi gi slipp på.

Dagen er nå.
Øyeblikket er akkurat her og nå.
Hva om vi puster og er tilstede.
Gir slipp på de strevsomme tankene.

Hva om vi leter etter det fine.
I øyeblikket.

Lar fremtid være fremtid.
Den får sitt nå når den kommer.
Inntil da kan vi stort sett la fremtiden være.

Å bare være.
Tilstede.
Akkurat her og nå.

🌻☀️🌿

Barn – ganske alminnelige mennesker

Noen ganger.
Så kunne en tro.
At det å forholde seg til barn.
Var noe utenomjordisk.

Teorier.
Metoder.
Teknikker.
Analyser.

Dere.

Barn er ikke utenomjordiske vesener.
De er først og fremst mennesker.
Små utgaver av sånne
som oss.

De liker.
Tro det eller ei.
Å bli behandlet som.
Et menneske.

Neste gang du står fast.
Lurer på hvilken teknikk
du skal anvende.
Hvor streng du skal være.
Hvor streng du ikke skal være.
Spør deg selv følgende.

Hvordan liker jeg å bli møtt?

Når du har det vanskelig.
De gangene du hyler av fortvilelse.
Er usaklig.
Når du driter deg ut.

Hvordan vil du bli møtt?

Liker du å bli kjefta på?
Møtt med sanksjoner?
Trusler, straff?
Bli fortalt.
Til det overtydelige.
Hvor utrolig teit du akkurat var.

Du vet det godt selv,
ikke sant?
At du oppførte deg dumt.

Hvordan er det om blir møtt
med forståelse?
Forståelse for at ting var vanskelig akkurat nå.
At du rett og slett ikke
klarte bedre.
Selv om du ønsket.

~~~

Når vi forholder oss til barn.
Så snakker vi nesten utelukkende om atferd.
Har dere tenkt på det?

Vi vurderer atferd.
God, dårlig, middels.

Tenk om vi selv skulle bli
møtt på den måten.
Bli dømt for vårt uttrykk.
Heller enn å bli anerkjent for
våre følelser.

Bak enhver atferd.
Bak ethvert uttrykk.
Så skjuler det seg et menneske.
Et menneske som føler noe.
Som har en opplevelse.

Eureka-
Dette gjelder også barn!

Hva om vi ser bak atferden.
Bak handlingen.

Hva om vi ser et menneske
som har det vanskelig.
Snarere enn et menneske
som er vanskelig.

Kan du se at barnet ikke er
sine handlinger.
At det ikke er sine tanker.
Sine følelser.

Kan du se barnet?

De mest potente ordene
jeg kjenner.
Inneholder ingen formaninger.
Ingen visdomsord.
Ingen oppdragelse.

Det mest potente jeg
kan si er.

Jeg forstår.
Jeg ser deg.

Karusell liv

Om livet.

Det er bråkete rundt deg.
En støy av meninger
og forventninger.
Rammer inn livet ditt.

Det kan bli så bråkete.
At du ikke klarer høre.
Stillheten.
Inni deg.

Det kan føles som.
Om du har hoppet på en karusell.
På et bråkete tivoli.
Hvor karusellen spinner.
Rundt og rundt.

Du lever på karusellen.

Spiser, ler, gråter, jobber, puster, kjefter, handler,
lyver, presser, håndterer.

Om kvelden går du av.
Hodet spinner,
du kjenner
deg svimmel.

Det suser i ørene.
Lydene fra tivoliet lever
i minnet.

Du syns det er godt
med en pause.
Fra karusellen.
Likevel er det.
Som om du fortsatt sitter på.

Du legger deg til å sove.
Kroppen sover.
Men du drømmer om tivoliet.

Neste morgen står du opp.
Kler på deg,
spiser på vei ut.

Du kjører til tivoliet.
Tar sats og hopper på karusellen.
Den har startet allerede.

🌊🌊🌊

Kan du velge.
Å gi deg selv.
Lommer med luft.
I et liv.
Som kan være støyende.

Kan du velge.
Stillhet.
Lenge nok.
Til å oppdage den?

Forventninger

Forventninger.
Noe mer potent skal du
lete lenge etter.

Tingen er.
Vi har en tendens til å
oppfylle forventningene.
Vi blir møtt med.

De fleste av oss.
Vokser opp og blir.
Den vi har blitt fortalt.
At vi er.

Hvem er du?
Hvem ble du fortalt
at du var.
Da du vokste opp.

Ordene vi bruker.
Måten vi snakker om
oss selv.
Om andre.
Det betyr noe.

Du har.
En enorm påvirkningskraft.
På ditt barn.

Du har muligheten til.
Å styrke barnet ditt.
La det føle seg elsket.
For å være akkurat den
det er.

Du kan og.
Gjøre barnet ditt mindre.
Ved å formidle.
At sånn barnet er.
Egentlig ikke.
Er nok.

Hvilken bagasje.
Velger du.
Å gi barnet.
På reisen.
Tung eller lett?

Ditt valg.

Spørsmål fra leser

En leser spør.

Hva tenker du om å ha ungene
i barnehage, mtp separasjon
og tilknytning?

Hun er forvirret over normaliteten ved å ha små barn i barnehage,
spesielt fordi så mange viser sterk motstand mot atskillelse fra foreldrene.
Hun spør om man tenke på dette som en naturlig reaksjon på separasjon
og god tilknytning?

🌱

Takk for flott spørsmål.
Jeg har mange tanker
rundt temaet, vanskelig å sammenfatte kort.

Jeg tar alltid utgangspunkt
i naturen.
Back to basics.
Hvem vi er,
som art.

Om vi tenker oss følgende.
At mennesket er et produkt
av to.
Kultur og natur.

🌱. Natur er opprinnelsen i oss.
Våre instinkter.
🎭. Kultur er samfunnets
påvirkning på oss.

Naturen er stabil.
Preget av kontinuitet.
I motsetning er kultur omskiftelig.
Preget av endringer og ulikheter.

Kulturen sier noe om
det som er normalt,
mens naturen tar
utgangspunkt i det som
er naturlig.

Mange setter erlik
mellom disse.
Normalt = naturlig.

Det er det ikke.
At en ting er normalt.
Betyr ikke at det er naturlig.

Et menneskebarn
fødes med de samme forventninger.
Enten det er i
New York, Amazonas, Oslo, Madagaskar eller Tokyo.
Vår natur.

På samme måte som en tiger fødes med spesifikke forventninger,
til å være tiger.
Så fødes en menneskebaby med spesifikke forventninger,
til hva det er å være et menneske.

🌷 Barnet forventer å være nær.
🌷 Å bli møtt på sine behov.
🌷 Barnet forventer kontinuitet.
🌷 Å bli møtt
med tillit.
🌷 Å være en del av flokken.

Ingen er nærmere vår natur,
enn barna.

Vi lever i en tid.
Hvor kultur og natur hele tiden er i klinsj.
Mange kjenner seg fanget.
I et inferno av kryssende forventninger.

På ene siden samfunnet.
Ytre forventninger.
Mye, fort, atskillelse, brudd, prestasjoner, økonomi og klokkeliv.

På andre siden natur.
Sakte, nært, tilknytning, kontinuitet, sammen, flokkliv
og tillit.

I 2017 er det normalt med mangel på kontinuitet.
Det er normalt med tidlig atskillelse.
Det er normalt å forsere prosesser.
Og, det er normalt å
mangle tillit.

Men selv om det er normalt.
Så er det ikke naturlig.

Når barnet gråter og klamrer seg idet du leverer i barnehagen.
Så er det en klar beskjed om
at barnet ikke er klar
for atskillelse.
Både fordi det ikke vil være borte fra deg.
Men og fordi
barnet ikke har etablert
god nok tilknytning til de voksne i barnehagen.

To ord om barnehager.

Barnehager kan i beste fall fungere som en forlengelse
av barnets landsby.
Et nettverk av trygge,
gode voksenpersoner,
som tar rollen som omsorgsperson på alvor.

Men, for at det skal kunne skje.
Så må fokus være på viktigheten av tilknytning.
Viktigheten av nok ledige hender.
Nok ledige fang.
Og tid nok.
Til at det kan skje tilknytning, ikke bare tilvenning.

~ Elisabeth