Å bruke energi på å hindre det som uansett vil skje

Tanker om småbarnsliv og nået.

Det slår meg.
Hvor mye tid foreldre bruker.
På å prøve hindre ungene.
I noe.
De kommer til å gjøre.
Uansett.

~~~

Vi er ved et vann.
Ei liten sandstrand.
Det er en av de varme,
sjeldne junidagene.
En annen familie er der og.

Det er mamma.
Pappa.
En ca 4 åring.
En ca 2 åring.
Og en hund.

Ungene vasser.
Minste i bleia, største med sommerklær.

Som unger flest er de i nået.
Lekende, utforskende.
Det er sommer, det er vann.
Bedre blir det ikke.

Men foreldrene er stresset.
Hele tiden henvender de seg til ungene.
Om at de ikke må gå lengre.
At de må passe seg for å ikke bli våte.
At de ikke må hoppe.
Ikke løpe.

Alle henvendelsene sirkler rundt det samme.
At barna må unngå bli våte på klærne.

4 åringen er allerede våt på halve skjørtet.
Skaden, om man kan kalle det, har allerede skjedd.
Likevel fortsetter korrigeringen. Om å komme tilbake.
Om å ikke gjøre det hun allerede gjør.

Barna holder på med sitt.
Såklart, det er sommer,
det er vann.
Hva er vel mer morsomt?

Jeg tar meg i å tenke.

Hvorfor klarer ikke foreldrene
gi slipp?
Hvorfor klarer de ikke være
her og nå?
Hvorfor klarer de ikke se
det fine?

Barn som koser seg.
En varm dag i juni.
Ettermiddagssol.
Hvorfor klarer de ikke omfavne øyeblikket?

Jeg blir nødt til å stille meg spørsmålet.

Gjør det noe om barnet blir våt på skjørtet?
Gjør det noe?
Egentlig.
Er det verdt å bruke masse tid på å prøve hindre noe som uansett kommer til å skje?

Barnet kommer ikke til å fryse, det er varmt ute.
De bor jeg nærheten,
hun får derfor snart på seg noe tørt.
Ja, hun kommer til å bli våt på skjørtet.
Men gjør det noe?
Egentlig?

Er det ikke litt rart.
Og bortkastet.
Å bruke tid og ressurser.
Som foreldre.
På å prøve.
Hindre ungene.
I noe.
De kommer til.
Å gjøre.
Uansett?

Lev og la leve.
Mesteparten av det vi tror vi må prøve å styre.
Kan vi gi slipp på.

Dagen er nå.
Øyeblikket er akkurat her og nå.
Hva om vi puster og er tilstede.
Gir slipp på de strevsomme tankene.

Hva om vi leter etter det fine.
I øyeblikket.

Lar fremtid være fremtid.
Den får sitt nå når den kommer.
Inntil da kan vi stort sett la fremtiden være.

Å bare være.
Tilstede.
Akkurat her og nå.

🌻☀️🌿

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s