Spørsmål fra leser

En leser spør.

Hva tenker du om å ha ungene
i barnehage, mtp separasjon
og tilknytning?

Hun er forvirret over normaliteten ved å ha små barn i barnehage,
spesielt fordi så mange viser sterk motstand mot atskillelse fra foreldrene.
Hun spør om man tenke på dette som en naturlig reaksjon på separasjon
og god tilknytning?

🌱

Takk for flott spørsmål.
Jeg har mange tanker
rundt temaet, vanskelig å sammenfatte kort.

Jeg tar alltid utgangspunkt
i naturen.
Back to basics.
Hvem vi er,
som art.

Om vi tenker oss følgende.
At mennesket er et produkt
av to.
Kultur og natur.

🌱. Natur er opprinnelsen i oss.
Våre instinkter.
🎭. Kultur er samfunnets
påvirkning på oss.

Naturen er stabil.
Preget av kontinuitet.
I motsetning er kultur omskiftelig.
Preget av endringer og ulikheter.

Kulturen sier noe om
det som er normalt,
mens naturen tar
utgangspunkt i det som
er naturlig.

Mange setter erlik
mellom disse.
Normalt = naturlig.

Det er det ikke.
At en ting er normalt.
Betyr ikke at det er naturlig.

Et menneskebarn
fødes med de samme forventninger.
Enten det er i
New York, Amazonas, Oslo, Madagaskar eller Tokyo.
Vår natur.

På samme måte som en tiger fødes med spesifikke forventninger,
til å være tiger.
Så fødes en menneskebaby med spesifikke forventninger,
til hva det er å være et menneske.

🌷 Barnet forventer å være nær.
🌷 Å bli møtt på sine behov.
🌷 Barnet forventer kontinuitet.
🌷 Å bli møtt
med tillit.
🌷 Å være en del av flokken.

Ingen er nærmere vår natur,
enn barna.

Vi lever i en tid.
Hvor kultur og natur hele tiden er i klinsj.
Mange kjenner seg fanget.
I et inferno av kryssende forventninger.

På ene siden samfunnet.
Ytre forventninger.
Mye, fort, atskillelse, brudd, prestasjoner, økonomi og klokkeliv.

På andre siden natur.
Sakte, nært, tilknytning, kontinuitet, sammen, flokkliv
og tillit.

I 2017 er det normalt med mangel på kontinuitet.
Det er normalt med tidlig atskillelse.
Det er normalt å forsere prosesser.
Og, det er normalt å
mangle tillit.

Men selv om det er normalt.
Så er det ikke naturlig.

Når barnet gråter og klamrer seg idet du leverer i barnehagen.
Så er det en klar beskjed om
at barnet ikke er klar
for atskillelse.
Både fordi det ikke vil være borte fra deg.
Men og fordi
barnet ikke har etablert
god nok tilknytning til de voksne i barnehagen.

To ord om barnehager.

Barnehager kan i beste fall fungere som en forlengelse
av barnets landsby.
Et nettverk av trygge,
gode voksenpersoner,
som tar rollen som omsorgsperson på alvor.

Men, for at det skal kunne skje.
Så må fokus være på viktigheten av tilknytning.
Viktigheten av nok ledige hender.
Nok ledige fang.
Og tid nok.
Til at det kan skje tilknytning, ikke bare tilvenning.

~ Elisabeth

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s