Bare se meg.

Tenk deg.

At du har kranglet med
partner.
At eggene gikk i golvet, istedenfor
i panna.
At smoothien ble sølt.
At sjefen maser.
At du har sovet dårlig.

Alt i alt.
Så har du.
Et møkkaøyeblikk.
I verste fall.
Så har du.
En møkkadag.

Du har lyst å hyle.
Grine og rope i selvmedlidenhet.

Verden kjennes urettferdig,
og helt ærlig.
Så syns du synd på
deg selv.

Ditt indre barn.
Din iboende toåring
kommer frem.
Men sine primitive reaksjonsmønster.

Så treffer du en
god venn.
En fortrolig.
Du kjenner lettelse,
inni deg.
Et håp om å bli sett.

Du prøver deg på et
smil.
Det er stivt, klistrer seg.
Det går ikke lenge.
Før demningen brister.

Tårene renner.
Du snakker usammenhengende.
Klarer ikke snakke,
hulker ut annethvert ord.

Vennen din sperrer opp øynene.
Fikler med hendene.
Snakker fort,
lysere enn vanlig.
Insisterende.
Skingrende.
Hendene klapper deg litt
for raskt på ryggen.

Hun ber deg snakke
tydeligere.
Sier hun ikke forstår hva
du sier.
Hva du mener.
Hun ber deg slutte å gråte.
Spør om du kan være
så snill å forklare.

h u n f o r s t å r i k k e.

Hvordan føles det.
Å bli møtt.
På den måten?

Når du er lei deg.
Frustrert.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med krav
om forklaringer.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med masse ord.
Som prøver finne løsninger.

Vil du ikke bare igrunn.
Bli sett.

Vil du ikke bare.
Gråte så lenge du
trenger.

Få være lei deg.
Uten å måtte forklare
hvorfor.
Før du selv,
kjenner deg klar.

🌱

Hvorfor er det.
At vi tror det er annerledes
for barn?

Hvorfor er det så viktig.
At barnet kan forklare.
Der og da.
Hvorfor det er frustrert.

Hvorfor tror vi.
At vi må møte barnets frustrasjoner.
Med forslag til løsninger.

Hvorfor er vi
så opptatt av.
Å finne rasjonelle forklaringer.
På barnets følelser.

Hva om.

Det bare får
lov til å være.
Hva det er.
Uten at vi trenger
å sette det i system.

Hva om.

Følelsene bare
får komme.
Som de trenger å komme.
Uten at vi trenger.
Å fikse.

Reklamer

Barnehagelogikk?

Når et barn begynner i barnehage.
Så sier de ansatte
til foreldrene:

«Dere må ikke være i barnehagen så lenge.
Barnet blir forvirret,
tror dere skal være her alltid.
Best å venne barnet til at du skal gå, først som sist.»

Ja?

Bli med på en tankerekke.
Tenk på konstellasjonen
barn/foreldre/besteforeldre.

Til å begynne med er det vanlig.
At barn tilbringer tid hos
besteforeldre.
Sammen med sine foreldre.

Ettersom tiden går.
Blir barnet kjent med
besteforeldrene sine.
Litt etter litt bygges relasjonen.
Bånd knyttes.
Et resultat av tid og samhørighet.

Båndet går begge veier.
Fra barn ➡️ besteforeldre.
Fra besteforeldre ➡️ barn.

Så en dag.
Kjenner barnet seg trygt nok.
Til å være sammen med besteforeldrene.
Alene.
Uten foreldrene.

Kjenner barnet seg forvirret?
Trodde barnet at konstellasjonen alltid ville være.
Barn/foreldre/besteforeldre.
Sammen.
Fordi det har pleid å være sånn?

Eller kan barnet gi slipp.
Uten uro.
Dersom barnet har bygget tilstrekkelig god relasjon til bestemor.
Tilstrekkelig god tilknytning,
til bestefar.

Si meg.
Finnes det en egen barnehagelogikk?

Foreldreskap og følelser

Om foreldreskap
og følelser.

Foreldreskap.
Er nakent.
Mange foreldre opplever.
At dører de har lukket.
Låst og kastet nøkkelen til.

De smeller knallhardt
i ansiktet.
Den dagen de blir.
Foreldre.

Foreldreskap er mye.
Og kanskje mer
enn noe.
Så er det et speil.

Et stort,
ufiltrert speil.
Som kaster refleksjoner,
om hvem vi er.
I ungene våre.

Det er nakent det.
Vi har jo årevis av trening.
I å gjemme oss.
Et arsenal
av masker.
Roller.
Beskyttelse.

Bam!
Så rives de bort.
Fordi ungene dine.
Ennå ikke.
Har laget sine egne.

Hvordan føles det.
Å bli eksponert.
Hvordan trigges du.
Av å føle deg avkledd?

Du kan sikkert relatere.

De periodene hvor livet flyter.
Hvor ting er bra.
Det er fint.
Det er flott.

Du har det godt.
Føler deg trygg
og forankret.
Verden kan bare prøve seg.

Ungene speiler deg.
Kaster nydelige refleksjoner.
Egoet ditt nyter speilbildet.
Velter seg i velbehag.

Du får anerkjennende blikk.
Smil fra innerst i hjertet.
Du kjenner tillit,
overskudd.

«Mhm.
Dette er oss.
Kan du se hvor flotte vi er?»

🌱

Hva med.
Når livet ikke flyter.

Når brødskiva.
Konsekvent faller.
Med pålegget ned.
Når tankene spinner.
Og du ikke finner
utav det.
Når rotet angriper.
Fra alle kanter.

Når du føler deg
på etterskudd.
Med selve livet.
Når du løper halt,
etter deg selv.

Hva da?

Hvordan er refleksjonene
som kastes da?
Hvordan opplever egoet
speilbildet da?

Hvordan håndterer du.
Å se deg selv.
I barnet.
De gangene.
Du ikke har det bra.

Hvem tar støyten
for et såret ego.
Hvem sitter igjen.
Med ansvaret.

For angsten.
Sinnet.
Tristheten.
Og uroen.
Som speiler seg i
barnet ditt.

Tar du eierskap med
samme selvfølgelighet.
Som da speilet kastet
vakre refleksjoner?

Eller overlater du ansvaret.
Til barnet.
For skyggesidene.
Fordi du simpelthen
ikke orker.
Forholde deg til de?