Ditt indre barn

Ditt indre barn.

Alle bærer et barn inni seg.
Et helt spesielt barn,
som du kjenner godt.
Inni deg bærer du
den du var som liten.
Alle aldre du har levd.

Inni deg finnes den du var
som nyfødt.
Som toåring.
Som seksåring.
Som tiåring.
Som 17 åring.

Kanskje viktigst av alt.
Minnet av hvordan du ble møtt.
Det lever inni deg.
Og er med deg,
på en eller annen måte.
Hver eneste dag.

Hvordan du ble trøstet.
Hvordan din relasjon med
familien var.
Hvem du ble fortalt at du var.
Hvordan du ble rommet.
Om du kjente deg elsket.
Når du kjente deg elsket.

Noen opplevelser er deg
bevisst.
Andre er tilsynelatende
visket bort.

Du tenker kanskje.

«Jeg har ingen minner fra jeg
var to år. Eventuelle vonde opplevelser fra denne tiden er
heldigvis ikke med meg.»

Men kraften i opplevelsen.
Fra hva enn du stod i.
Den er med deg.
Kroppen husker.
Selv om du ikke er det
bevisst.

Kanskje var du innlagt
på sykehus som toåring.
Kanskje var det på den tiden
foreldrene dine ikke fikk
være sammen med deg.

Kanskje ble du forlatt,
i en sårbar situasjon.
Med vennlige,
men fremmede mennesker.
Kanskje ble du holdt fast for å gjøre en undersøkelse.
Tvunget til å ta medisiner.

Og selv om du ikke var i fare.
Så gav hjernen deg beskjed
om at du var i livsfare.
Fordi du bare var to år.
Og det føltes sånn.

Kraften i minnet om denne opplevelsen.
Gjør at du lettere vil aktivere følelsen av å bli forlatt,
også som voksen.
En følelse av å være i fritt fall.
Ikke fordi du er det.
Men fordi det føles sånn.

🌙

Andre minner er vi bevisst.
Vi husker de.
Opplevelser,
risset inn i minnet.
Noen gode.
Som får deg til å smile ved påminnelsen.
Andre ikke gode i det hele tatt.
Som ikke dempes med tiden,
selv om du kunne ønsket
de gjorde det.

Eller du minnes en følelse.
En stemning.
Et minne av hvordan klimaet
var hjemme hos deg.

Hvordan konflikter ble håndtert.
Hvordan følelser ble tatt imot.
Hva slags atferd som ble
møtt med avvisning.
Hva slags atferd som ble
møtt med anerkjennelse.

Om du hadde slått deg
og var lei.
Ble du møtt med trøst
og forståelse.
Ble du holdt,
til det ikke gjorde vondt lengre.
Eller ble du fortalt at det
ikke gjorde vondt.
Selv om du kjente smerte.
Bedt om å komme deg raskt på beina, fordi bare pyser gråt.

Hva med når du opplevde konflikt.
Når du kranglet med dine søsken.
Måtte det alltid finnes en skyldig.
En syndebukk.
Var det noen som så deg.
Som så smerten bak frustrasjonen.
Eller ble du tildelt rollen
som syndebukk.
Fordi du var eldst.
Og ble fortalt at du burde
vite bedre.

Var det nok rom til deg,
kunne du ta plass.
Var det rom til dine meninger.
Dine følelser.
Ditt uttrykk.
Satt du igjen med følelsen av å være passelig.
Akkurat som du var.
Eller kunne du få følelsen
av at du var for mye.

🌙

Barnet er alltid med oss,
men det er ikke
alltid like aktivt.
Av og til er det som om
barnet sover.
Som regel i perioder hvor
du er i balanse.
På plass i deg selv.
Da legger du nesten ikke
merke til barnet.

Men så.
Når du plutselig flyter over
i kaos.
Da våkner barnet i deg.
De umodne
reaksjonsmønsterne vekkes.
Sider du ikke liker å
vedkjenne deg.
Som du kanskje skammer
deg over.

Barnet brøler, roper, skriker.
Tar plass.
Bønnfaller deg om å bli hørt.
Om å bli sett.

Og da.
Hvis du ikke er klar over
barnets eksistens.
Langt mindre dets behov
for anerkjennelse
og kjærlighet.
Så kan det gjøre vondt.
I sjelen, i hjertet.
Uten at du klarer sette fingeren på hvor smerten kommer fra.

Det indre barnet kan
ikke overses.
Det finnes.
Eksisterer.
Er en del av oss.
Barnet trenger å bli sett.
Å bli hørt.

Vi kan ikke endre på det
som har vært.
Fortid er levd liv.
Og selv om fortid kan bære minner som gir deg smerte.
Så bærer disse minnene samtidig potensial til å sette
deg fri.

De kan være vonde,
men de trenger ikke
være et onde.
Men for å kunne ta lærdom,
for å kunne bli fri.
Så må du anerkjenne de,
for akkurat hva de er.
Og fullt ut akseptere,
det som var.

For om vi skal kunne vise
omsorg for andre.
For våre egne barn.
Så kan vi ikke fortsette
ignorere vårt eget
indre barn.

For hvordan kan du gi trøst til barna dine,
de du har født.
Om ditt indre barn gråter
av fortvilelse,
og du ikke anerkjenner det?

Ingen som tar det på fanget,
ingen som sier.
Jeg forstår.
Jeg ser deg.
Jeg elsker deg.
Jeg skal holde deg.

🌙

Neste gang du kjenner at ditt indre barn er urolig,
tar mye plass.
Vis mildhet.
Vis aksept, forståelse.
Se barnet inni deg.
Hva det trengte dengang,
som det ikke fikk.
Som du har mulighet til å
gi det nå.
Det ber ikke om mer enn
det du gir dine egne barn.

Bryt fortidens lenker,
Aksepter det som har vært.
Nøkkelen til endring er nå.
Ikke i fortid, ikke i fremtid.
Akkurat her og nå.

Reklamer

Ditt barns cv

Om du skulle skrevet barnet
ditt sin CV.
Hva ville det stått?

Jeg tenker ikke på pokalene fra fotballcupen i sommer.
Eller diplomene fra kulturskolen.
Jeg tenker ikke på kartleggingen fra barnehagen.
Heller ikke på resultatene fra siste matteprøven.
Eller svømmeknappen.

Nei.
Jeg tenker ikke på prestasjonene til ditt barn.
Helt ærlig.
Så gir jeg blaffen i de.

Det jeg lurer på er.
Hvem ER dette mennesket?

🍂

Jeg har sagt det før.

Foreldreskap er potent materiale.
En kilde til personlig vekst
og indre reise.
For de som tør å kikke.

Å se seg selv.
Eller å ikke se seg selv.
Gjennom foreldrelupa.
Det kan være et nakent speil.
Og ikke alle er klar for å se.

🍂

Det er jo sånn.
At mennesker vekker ulike følelser i oss.
Våre barn er absolutt
intet unntak.
Tvert imot.

Hvilke følelser vekker barnet
i deg?

Kanskje er barnet annerledes enn du forventet.
Kanskje er barnet annerledes enn du håpet.

La oss si du så for deg et utadvendt og utforskende barn.
En våghals som skulle være med deg på lange turer, klatring
og isbading.

Men så var det ikke det mennesket som kom.
Det kom ikke en uredd våghals.

Istedet kom et rolig menneske.
Et sensitivt menneske.
Et menneske som tenker nøye gjennom sine handlinger.
En filosof og analytiker.

Hvordan føles det?

Kjennes det nakent?
Avkledd?
Er det forvirrende?
Skuffende?
Vekker det vonde følelser i deg?

Når barnet som skulle være med deg på ekspedisjon.

Ikke vil skli på rutsjebanen.
Ikke vil hoppe på trampolinen.
Ikke vil gå barfot i sand.
Ikke vil få jord på hendene.
Ikke vil klatre på steiner.

Hva da?
Hvordan føles det?

🍁

Jeg husker godt.
En pappa og hans pode på småbarnssvømming.
Barnet var av typen jeg beskrev ovenfor.

Rolig.
Introvert.
Analytisk.

En trengte ikke være rakettforsker for å se at far og sønn hadde ulike karaktertrekk.
En trengte heller ikke være rakettforsker for å se at pappaen strevde med å romme barnets natur.

Barnet var rundt 4.
Et nydelig, varmt vesen.
Som de fleste andre barn elsket han vann.
Det vil si.
Han elsket å være over vann.
Kom han under, ble han redd.

Pappaen var opptatt av fremgang.
Av prestasjoner.
Han påpekte for barnet
at de var her for å lære.
Ikke for å leke.
Og om barnet ikke hadde tenkt
å følge programmet.
Så kunne de like gjerne droppe det.

I løpet av timen pleide jeg sette frem rutsjebanen,
for de som ville.
Det lyste i øynene til den lille da jeg spurte om han hadde lyst.

Et øyeblikk så det ut til at han glemte all analyse.
Et øyeblikk så det ut som om
han skulle si JA.

Eventyrlysten vibrerte i han.
I et ekte og sant øyeblikk.
Men så, nesten før øyeblikket hadde oppstått.
Så var det over.

Fornuften og analysen kom tilbake til han.
Kroppen stilnet og erkjennelsen av hva det ville bety.
Å rutsje uti vannet.
Det ble tydelig for han.

Det ble og tydelig for pappaen.
Og det var vanskelig.
Å akseptere at hans sønn.
Ikke turte.
Det trigget han.

Resultatet var at pappaen
økte presset.
Først på en tilsynelatende oppmuntrende måte.

«Kom igjen!
Du klarer det,
jeg tar imot deg!
Kom an, det blir gøy,
jeg lover deg!
Kom igjen, kom igjen da!!»

Resultatet av pappaens
økte intensitet var følgende.
Gutten trakk seg lengre og lengre unna.

Jo mer pappaen pusha.
Desto mer rygget barnet.

Det var som å bivåne to motstandere.
Den ene skyver,
den andre rygger.

Oppmuntringen gikk over i
noe annet.
Noe mørkere.
Som om utfallet av denne diskusjonen.
Ville ha en innvirkning på deres relasjon videre.

«Kom igjen da!
Det er ikke farlig!
Det er ikke noe poeng i at jeg betaler for at du skal gå på svømmekurs hvis du ikke gidder gjøre en innsats.
Hvis du ikke har tenkt å prøve, kan vi like gjerne droppe det!»

Neste gang jeg ser de,
sitter de på grunna.
Pappaen med et resignert uttrykk.
Barnet leker langs kanten.

Jeg spør hvordan det går.
Pappaen ser opp,
uttrykket er avvisende.

«Det går dårlig, jeg gidder ikke mer! Han tør jo ingenting så det er ingen vits for oss å være her!»

🍁

Tenk om vi kunne la en generasjon mennesker vokse opp og vite.
Med sikkerhet.
At de er elsket for akkurat
den de er.

At vi kunne ha tillit til at
barnets natur.
Er akkurat som den skal.

Noe så tilsynelatende enkelt.
Likevel vet vi.
At det er alt annet enn.

Og aksepten.
Ovenfor andre.
Det starter ikke med
barna dine.
Det starter med deg.

For hvordan kan du se andre.
Akseptere andre.
Om du ikke gjør.
Det samme for deg selv.

Tingen er.
Vi er best på å være oss selv.
Originaler,
snarere enn kopier.

Kilden til magi.
Styrken.
Den ligger i.
Vår sanne natur.

Så jeg spør deg.

Kan du se barnet ditt.
Virkelig se det.
For hvem det er.

Uten å vurdere.
Uten å dømme.

Klarer du akseptere?
Hvem barnet ditt er.

Ekstrovert,
introvert,
høy,
lav,
smal,
bred,
modig,
tilbakeholden,
tenkende,
spilloppmaker,
kunstner,
rolig,
kraftfull.

Det er ikke en konkurranse.
Det finnes ikke rett og galt.

Det er et symbiotisk mangfold.
Yin/yang.
Balanse.
Hvor hvert karaktertrekk.
Bærer styrke,
på sin unike måte.