Ditt barns cv

Om du skulle skrevet barnet
ditt sin CV.
Hva ville det stått?

Jeg tenker ikke på pokalene fra fotballcupen i sommer.
Eller diplomene fra kulturskolen.
Jeg tenker ikke på kartleggingen fra barnehagen.
Heller ikke på resultatene fra siste matteprøven.
Eller svømmeknappen.

Nei.
Jeg tenker ikke på prestasjonene til ditt barn.
Helt ærlig.
Så gir jeg blaffen i de.

Det jeg lurer på er.
Hvem ER dette mennesket?

🍂

Jeg har sagt det før.

Foreldreskap er potent materiale.
En kilde til personlig vekst
og indre reise.
For de som tør å kikke.

Å se seg selv.
Eller å ikke se seg selv.
Gjennom foreldrelupa.
Det kan være et nakent speil.
Og ikke alle er klar for å se.

🍂

Det er jo sånn.
At mennesker vekker ulike følelser i oss.
Våre barn er absolutt
intet unntak.
Tvert imot.

Hvilke følelser vekker barnet
i deg?

Kanskje er barnet annerledes enn du forventet.
Kanskje er barnet annerledes enn du håpet.

La oss si du så for deg et utadvendt og utforskende barn.
En våghals som skulle være med deg på lange turer, klatring
og isbading.

Men så var det ikke det mennesket som kom.
Det kom ikke en uredd våghals.

Istedet kom et rolig menneske.
Et sensitivt menneske.
Et menneske som tenker nøye gjennom sine handlinger.
En filosof og analytiker.

Hvordan føles det?

Kjennes det nakent?
Avkledd?
Er det forvirrende?
Skuffende?
Vekker det vonde følelser i deg?

Når barnet som skulle være med deg på ekspedisjon.

Ikke vil skli på rutsjebanen.
Ikke vil hoppe på trampolinen.
Ikke vil gå barfot i sand.
Ikke vil få jord på hendene.
Ikke vil klatre på steiner.

Hva da?
Hvordan føles det?

🍁

Jeg husker godt.
En pappa og hans pode på småbarnssvømming.
Barnet var av typen jeg beskrev ovenfor.

Rolig.
Introvert.
Analytisk.

En trengte ikke være rakettforsker for å se at far og sønn hadde ulike karaktertrekk.
En trengte heller ikke være rakettforsker for å se at pappaen strevde med å romme barnets natur.

Barnet var rundt 4.
Et nydelig, varmt vesen.
Som de fleste andre barn elsket han vann.
Det vil si.
Han elsket å være over vann.
Kom han under, ble han redd.

Pappaen var opptatt av fremgang.
Av prestasjoner.
Han påpekte for barnet
at de var her for å lære.
Ikke for å leke.
Og om barnet ikke hadde tenkt
å følge programmet.
Så kunne de like gjerne droppe det.

I løpet av timen pleide jeg sette frem rutsjebanen,
for de som ville.
Det lyste i øynene til den lille da jeg spurte om han hadde lyst.

Et øyeblikk så det ut til at han glemte all analyse.
Et øyeblikk så det ut som om
han skulle si JA.

Eventyrlysten vibrerte i han.
I et ekte og sant øyeblikk.
Men så, nesten før øyeblikket hadde oppstått.
Så var det over.

Fornuften og analysen kom tilbake til han.
Kroppen stilnet og erkjennelsen av hva det ville bety.
Å rutsje uti vannet.
Det ble tydelig for han.

Det ble og tydelig for pappaen.
Og det var vanskelig.
Å akseptere at hans sønn.
Ikke turte.
Det trigget han.

Resultatet var at pappaen
økte presset.
Først på en tilsynelatende oppmuntrende måte.

«Kom igjen!
Du klarer det,
jeg tar imot deg!
Kom an, det blir gøy,
jeg lover deg!
Kom igjen, kom igjen da!!»

Resultatet av pappaens
økte intensitet var følgende.
Gutten trakk seg lengre og lengre unna.

Jo mer pappaen pusha.
Desto mer rygget barnet.

Det var som å bivåne to motstandere.
Den ene skyver,
den andre rygger.

Oppmuntringen gikk over i
noe annet.
Noe mørkere.
Som om utfallet av denne diskusjonen.
Ville ha en innvirkning på deres relasjon videre.

«Kom igjen da!
Det er ikke farlig!
Det er ikke noe poeng i at jeg betaler for at du skal gå på svømmekurs hvis du ikke gidder gjøre en innsats.
Hvis du ikke har tenkt å prøve, kan vi like gjerne droppe det!»

Neste gang jeg ser de,
sitter de på grunna.
Pappaen med et resignert uttrykk.
Barnet leker langs kanten.

Jeg spør hvordan det går.
Pappaen ser opp,
uttrykket er avvisende.

«Det går dårlig, jeg gidder ikke mer! Han tør jo ingenting så det er ingen vits for oss å være her!»

🍁

Tenk om vi kunne la en generasjon mennesker vokse opp og vite.
Med sikkerhet.
At de er elsket for akkurat
den de er.

At vi kunne ha tillit til at
barnets natur.
Er akkurat som den skal.

Noe så tilsynelatende enkelt.
Likevel vet vi.
At det er alt annet enn.

Og aksepten.
Ovenfor andre.
Det starter ikke med
barna dine.
Det starter med deg.

For hvordan kan du se andre.
Akseptere andre.
Om du ikke gjør.
Det samme for deg selv.

Tingen er.
Vi er best på å være oss selv.
Originaler,
snarere enn kopier.

Kilden til magi.
Styrken.
Den ligger i.
Vår sanne natur.

Så jeg spør deg.

Kan du se barnet ditt.
Virkelig se det.
For hvem det er.

Uten å vurdere.
Uten å dømme.

Klarer du akseptere?
Hvem barnet ditt er.

Ekstrovert,
introvert,
høy,
lav,
smal,
bred,
modig,
tilbakeholden,
tenkende,
spilloppmaker,
kunstner,
rolig,
kraftfull.

Det er ikke en konkurranse.
Det finnes ikke rett og galt.

Det er et symbiotisk mangfold.
Yin/yang.
Balanse.
Hvor hvert karaktertrekk.
Bærer styrke,
på sin unike måte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s