Ditt indre barn

Ditt indre barn.

Alle bærer et barn inni seg.
Et helt spesielt barn,
som du kjenner godt.
Inni deg bærer du
den du var som liten.
Alle aldre du har levd.

Inni deg finnes den du var
som nyfødt.
Som toåring.
Som seksåring.
Som tiåring.
Som 17 åring.

Kanskje viktigst av alt.
Minnet av hvordan du ble møtt.
Det lever inni deg.
Og er med deg,
på en eller annen måte.
Hver eneste dag.

Hvordan du ble trøstet.
Hvordan din relasjon med
familien var.
Hvem du ble fortalt at du var.
Hvordan du ble rommet.
Om du kjente deg elsket.
Når du kjente deg elsket.

Noen opplevelser er deg
bevisst.
Andre er tilsynelatende
visket bort.

Du tenker kanskje.

«Jeg har ingen minner fra jeg
var to år. Eventuelle vonde opplevelser fra denne tiden er
heldigvis ikke med meg.»

Men kraften i opplevelsen.
Fra hva enn du stod i.
Den er med deg.
Kroppen husker.
Selv om du ikke er det
bevisst.

Kanskje var du innlagt
på sykehus som toåring.
Kanskje var det på den tiden
foreldrene dine ikke fikk
være sammen med deg.

Kanskje ble du forlatt,
i en sårbar situasjon.
Med vennlige,
men fremmede mennesker.
Kanskje ble du holdt fast for å gjøre en undersøkelse.
Tvunget til å ta medisiner.

Og selv om du ikke var i fare.
Så gav hjernen deg beskjed
om at du var i livsfare.
Fordi du bare var to år.
Og det føltes sånn.

Kraften i minnet om denne opplevelsen.
Gjør at du lettere vil aktivere følelsen av å bli forlatt,
også som voksen.
En følelse av å være i fritt fall.
Ikke fordi du er det.
Men fordi det føles sånn.

🌙

Andre minner er vi bevisst.
Vi husker de.
Opplevelser,
risset inn i minnet.
Noen gode.
Som får deg til å smile ved påminnelsen.
Andre ikke gode i det hele tatt.
Som ikke dempes med tiden,
selv om du kunne ønsket
de gjorde det.

Eller du minnes en følelse.
En stemning.
Et minne av hvordan klimaet
var hjemme hos deg.

Hvordan konflikter ble håndtert.
Hvordan følelser ble tatt imot.
Hva slags atferd som ble
møtt med avvisning.
Hva slags atferd som ble
møtt med anerkjennelse.

Om du hadde slått deg
og var lei.
Ble du møtt med trøst
og forståelse.
Ble du holdt,
til det ikke gjorde vondt lengre.
Eller ble du fortalt at det
ikke gjorde vondt.
Selv om du kjente smerte.
Bedt om å komme deg raskt på beina, fordi bare pyser gråt.

Hva med når du opplevde konflikt.
Når du kranglet med dine søsken.
Måtte det alltid finnes en skyldig.
En syndebukk.
Var det noen som så deg.
Som så smerten bak frustrasjonen.
Eller ble du tildelt rollen
som syndebukk.
Fordi du var eldst.
Og ble fortalt at du burde
vite bedre.

Var det nok rom til deg,
kunne du ta plass.
Var det rom til dine meninger.
Dine følelser.
Ditt uttrykk.
Satt du igjen med følelsen av å være passelig.
Akkurat som du var.
Eller kunne du få følelsen
av at du var for mye.

🌙

Barnet er alltid med oss,
men det er ikke
alltid like aktivt.
Av og til er det som om
barnet sover.
Som regel i perioder hvor
du er i balanse.
På plass i deg selv.
Da legger du nesten ikke
merke til barnet.

Men så.
Når du plutselig flyter over
i kaos.
Da våkner barnet i deg.
De umodne
reaksjonsmønsterne vekkes.
Sider du ikke liker å
vedkjenne deg.
Som du kanskje skammer
deg over.

Barnet brøler, roper, skriker.
Tar plass.
Bønnfaller deg om å bli hørt.
Om å bli sett.

Og da.
Hvis du ikke er klar over
barnets eksistens.
Langt mindre dets behov
for anerkjennelse
og kjærlighet.
Så kan det gjøre vondt.
I sjelen, i hjertet.
Uten at du klarer sette fingeren på hvor smerten kommer fra.

Det indre barnet kan
ikke overses.
Det finnes.
Eksisterer.
Er en del av oss.
Barnet trenger å bli sett.
Å bli hørt.

Vi kan ikke endre på det
som har vært.
Fortid er levd liv.
Og selv om fortid kan bære minner som gir deg smerte.
Så bærer disse minnene samtidig potensial til å sette
deg fri.

De kan være vonde,
men de trenger ikke
være et onde.
Men for å kunne ta lærdom,
for å kunne bli fri.
Så må du anerkjenne de,
for akkurat hva de er.
Og fullt ut akseptere,
det som var.

For om vi skal kunne vise
omsorg for andre.
For våre egne barn.
Så kan vi ikke fortsette
ignorere vårt eget
indre barn.

For hvordan kan du gi trøst til barna dine,
de du har født.
Om ditt indre barn gråter
av fortvilelse,
og du ikke anerkjenner det?

Ingen som tar det på fanget,
ingen som sier.
Jeg forstår.
Jeg ser deg.
Jeg elsker deg.
Jeg skal holde deg.

🌙

Neste gang du kjenner at ditt indre barn er urolig,
tar mye plass.
Vis mildhet.
Vis aksept, forståelse.
Se barnet inni deg.
Hva det trengte dengang,
som det ikke fikk.
Som du har mulighet til å
gi det nå.
Det ber ikke om mer enn
det du gir dine egne barn.

Bryt fortidens lenker,
Aksepter det som har vært.
Nøkkelen til endring er nå.
Ikke i fortid, ikke i fremtid.
Akkurat her og nå.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s