Takk vinden.

Noe av det viktigste jeg prøver å formidle til barna.
Det er at våre liv er en del av noe større.
Jeg pleier spør:

«Hvordan skal du hjelpe verden når du blir stor?»

Hvilke spørsmål vi stiller.
Det betyr noe.
Det setter premissene for hvordan vi tenker.
Jeg vil at ungene, helt fra de er små, skal kjenne potensialet som bor i de.
Potensialet til å gjøre godt.
Til å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg ønsker at de skal tenke på seg selv, som en del av et fellesskap.
At de skal kjenne fra hjertet og ut.
Vi er større enn bare en og en og en.

Prinser og prinsesser, nei takk.
Det er en blindvei.
En felle.
Vi må snu.

Tanken om at alle er sin egen lykkes smed.
Vi må smi, det er sikkert.
Men ikke alene.
Vi må smi sammen.

Å være tilstede.

Vi er mye på tur.
Ute i naturen.
Femåringen sa forleden dag.
Jeg føler meg så trygg her i skogen.
Det syns jeg var fint.
Å kjenne seg hjemme, i natur.

Vi er natur.
Vi er omgitt av natur.
Om vi tar oss tid til å kjenne etter.

Hvilke opplevelser vi kan få.
Bare av å være.
Akkurat her og nå.

Ikke igår.
Ikke imorgen.
Ikke i det som skjedde for en halvtime siden.
Ikke om fem minutt.
Her og nå.
Bare akkurat her og nå.

Det er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine.
Noe av det fineste de kan gi meg.
Å være i øyeblikket.
Å være åpen for alt du kan motta, akkurat her og nå.

Jeg prøver å formidle respekt og forståelse.
For kretsløpet vi er en del av.
At alt har sin plass.
Selv de minste komponentene.
De som kan virke ubetydelige.
Alt har sin særegne og unike rolle.

Det er viktig for meg å formidle ansvaret som hviler på oss.
Ansvaret på toppen av næringskjeden.
At styrke ikke er å ta.
Forsyne oss, bare fordi vi kan.
At styrke først og fremst er måtehold.
I å se helheten.
I å holde tilbake.

Å elske natur.

Hvis ungene skal lære å elske det.
Hvis de skal ønske å ta vare på det.
Hvis de skal kjenne eierskap til det.
Så må de og forstå det.
Jeg må, gjennom hvem jeg er, vise kjærlighet og respekt for min rolle i kretsløpet.

Vi klemmer trær.
Snakker om de som våre brødre og søstre.
Legger kinnet inntil barken.
Kjenner energien fra treet fylle oss.

Vi tar på mose.
Snakker om alle nyansene av grønt som finnes.
Kjenner hvor inderlig myk den er.
Hvor god den er å kjenne på.

Vi snakker om mauren.
Hvor sterk den er.
At den kan bære mange, mange ganger sin egen kroppsvekt.
Hvor hardt den arbeider.
Hvor viktig det er at vi behandler arbeidet den gjør, med respekt.

Vi snakker om at vi er på besøk i naturen.
Det er vi som er gjester.
Vi som må ta hensyn.
Hele veien kjenne på balansen.
Legge igjen minst mulig fotspor etter oss.
Hjelpe til.
Rydde opp.
Vise takknemlighet.

Vi takker.
Vi takker solen.
For lyset, varmen og energien den gir oss.
Vi takker havet.
For kraften, styrken og innsikten den viser oss.
Vi takker lufta.
For klarhet, rom og pust.
Vi takker sanden.
For muligheter, lek og utfoldelse.
Vi takker bålet.
For varmen, lyset og opplevelsen.

Takk vinden.

Forleden dag gikk jeg og minstemann for å tømme søppelet ute.
Det blåste veldig.
Som det blåser, sier jeg.
Toåringen ser opp mot himmelen og sier.
Takk vinden.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Hvordan få barna til å hjelpe til?

Denne posten tar utgangspunkt i et spørsmål:

«Hvordan kan jeg få barna til å hjelpe til hjemme?»

Et vanlig spørsmål.
Er du klar for et annerledes svar?

Hva jeg tror på.
Hvordan jeg ser på andre mennesker.
Hvordan jeg ser på mine barn.
Alt tar utgangspunkt i The Continuum Concept.
(forkortet tcc)

Tanken om at mennesket hører hjemme i en flokk.
At hvert medlem bidrar med sin unike verdi til resten av flokken.
At hvert enkelt menneske bidrar med et unikt perspektiv.
At vi behandler hverandre med respekt og likeverd.
At vi forventer det gode, fordi mennesker vi gjøre godt.
At mennesker lærer gjennom observasjon og deltakelse.

Ikke minst.
Den grunnleggende tanken om tillit.
At vi har tillit til oss selv.
Til de rundt oss.
Til moder jord.
Til universet.
Til livet.

Tillit.

I flokken har alle sin naturlige rolle.
Fokus er voksenstyrte aktiviteter, mens barna er i nær periferi.
Lekende/utforskende med sitt.
Eller som observatører/deltakere.

Når dette er ivaretatt, er vi i balanse.
Da er vi i continuum.
Flyt.
Når vi opplever brudd i denne flyten.
Så har vi et brutt continuum.

Flokken utfordres på så mange områder i det moderne livet.
De fleste er ikke i kontinuitet, men lever store deler av livet separat fra hverandre.
Barna i barnehage og skole.
Foreldrene på jobb.

De fleste opplever brudd i continuum bare ved å leve et vanlig liv.
Bare det å være avhengig av klokka.
Leve under tidspress.
Måtte gjennomføre aktiviteter innen gitte tidsrammer.
Forsere emosjonelle og relasjonelle prosesser pga dette.
Måtte gå på akkord med den indre stemmen pga ytre forventninger, oppgaver utenfor flokken.

I samfunnet er samhandling i institusjonene lagt opp rundt et barnesentrert fokus.
Alt legges tilrette for barna, fordi de er barn.
Her er tcc snudd på hodet!
De voksne følger barna.
Naturlig skulle barna fulgt de voksne.

Dette forrykker balansen.
Det er ikke naturlig rekkefølge, helt i klinsj med tcc tanken.
I bhg/skole er tanken at læring skjer som en følge av undervisning/pedagogikk.
Vi undervises = vi lærer.
Denne tanken er så inkorporert i vår kulturelle norm at de fleste ikke gjenkjenner det som unaturlig.

Tanken om at vi skal læres, går ikke overens med tanken om tillit.
Læring satt i system påvirker vår evne til å være kreative.
Det påvirker vår motivasjon til å lære.
Til å ta ansvar for egen læring.
Læring oppstår spontant som følge av naturlig motivasjon!
Læring skjer hele tiden.
Læring er.
I tcc ses barna på som fullverdige medlemmer av flokken fra dag 1, og lærer gjennom at kunnskap passeres vertikalt via generasjonene.
Læring skjer i sin naturligste form.

Jeg tror det å være en del av en barnesentrert kultur er uheldig for utvikling av selvet.
Av egoet.
Ungene er vant til at det er DE som er i fokus.
Lek legges tilrette.
Mat blir de servert.
De voksne har ikke naturlige voksenoppgaver.
For barna er det ikke naturlig læring å speile fra de voksne.

For å sette på spissen:
De voksne er der for å passe på barna.
For å sørge for at barna har andre barn å leke med.
Voksne pedagoger graver litervis av sand i sandkassen ila et år, uten at det blir til noe.
Tenk alt de kunne laget, dyrket, sådd, høstet, reparert istedet!
Alt er på barnas premisser.
Stikk motsatt av tcc tankegang.

Jeg tror barnas kapasitet som mennesker i mange tilfeller blir kraftig undervurdert.
Jeg tror de mister mye av den medfødte tilliten til seg selv og sine omgivelser, fordi de ikke blir vist tilstrekkelig tillit som mennesker.
Dette påvirker motivasjon og ønske om å gjøre godt.
Det påvirker barnets ansvarsfølelse.
Det påvirker barnets evne til å se sin rolle som unike deltakere i egen flokk.

Samfunnet vårt er så vant til å se på barn som, vel barn.
Det høres kanskje merkelig ut å si.
De er jo barn.
Det jeg mener er at barn og voksne lever separate liv.
Barna blir ikke invitert inn i voksensfæren.
De ses på som små mennesker i påvente av å bli voksne.
Bli voksne. Fort dere å bli voksne.

I tillegg blir barn utfordret av konkurrerende tilknytningsfrieri fra andre hold.
Tenker på jevnalderkulturen barna vokser opp med og er en del av.
Fra barna er helt små, for de fleste fra 1 års alder, og gjennom hele skolegangen, er de omgitt av store grupper jevnaldrende barn.
Små mennesker med lite utviklet modenhet.
Istedetfor at holdninger, kunnskap, modenhet, sjargong, kultur, kleskoder, verdier passeres vertikalt mellom generasjonene.
Så blir de i stor grad passert horisontalt.
Mellom jevnaldrende.

Det er vanlig, ja. Så vanlig at de fleste ikke gjenkjenner at det kan representere et problem.
Men det kan det til de grader.
Vanlig er ikke det samme som naturlig.

Å være en del av en utprega barnekultur.
Det preger ungene.
Enten de står med begge føttene dypt inni jevnalderorientering.
Eller om de er godt forankret hjemmefra og prøver å skjerme seg i en intens hverdag.
Det er vel ikke til å legge skjul på.
Det kan være hardt å være en del av et emosjonelt tøft klima.
Å mangle grunnleggende trygghet til de en tilbringer store deler av livet med.
Det preger barna.

Det er i tillegg stort press på kjernefamilien som enhet.
Den lille flokken skal fylle så mange oppgaver.
Et enormt ansvar hviler på foreldrenes skuldre.
De skal være foreldre, venner, kjærester, elskere, psykologer, ansatte, arbeidsgivere, sykepleiere, fotballtrenere, FAU medlem, dugnadsansvarlig, nabo, datter, bestemor, sjelesørger, venninne osv osv.
Vi opplever et virvar av kryssende forventninger i livene vi lever.
I tillegg har vi tidspress for å klare møte alle disse, ytre såvel som indre. Gud hvor mye som skal presses inn mellom halv fem og syv!

Den vanlige kjernefamilie har så liten tid til å bare være.

Til å puste.
Til å lytte til hjertet.
Til å se hverandre.
Til å styrke tilknytningen.
Til å finne tillit.
Til å være en naturlig flokk.

Tingen er det at alt henger sammen.
Vi kan ikke splitte personer og hendelser opp i fragmenter.
Alt henger sammen.

***

Så hvordan få ungene til å hjelpe til?

Et godt sted å starte er å puste sammen.
Å pleie tilknytningen.
Samle barna etter avbrudd, fysiske og emosjonelle.

Hva mener jeg med å samle?
At vi hanker de inn.
Rekobler om du vil.
Koser med, snakker sammen, smiler, oppnår øyekontakt, ler, skaper bittesmå øyeblikk.
Sørg for at dere som foreldre er barnas primære tilknytning.

Vis tillit.
Både til deg selv og barna.
Dette er noe av det mest utfordrende for oss.
De fleste må avlære mistillit fra egen barndom.
De fleste har blitt lært at de ikke er til å stole på.
Så hvorfor skulle vi stole på barna?

Gi de noe å strekke seg mot.
Gi barna større oppgaver enn de muligens forventer.
La fokuset være voksenstyrt.
Barna skal speile dere, ikke motsatt.
La de føle seg som fullverdige medlemmer av flokken.
Ikke «bare» barn.
De er kompetente supermennesker.

Jobb med forventninger.
Nullstill.
Mennesker har en tendens til å oppfylle de forventninger de blir møtt med.
Om ungene opplever forserte forventninger, vil det trigge motvilje.
Dermed motsatt effekt.
Husk hva som ligger i tilknytning fra naturen:

«Man vil gjøre godt for de man er tilknyttet.»

Plukk opp på hvilke interesseområder de viser.
Kanskje er det ikke stabling av kopper som er mest motiverende å jobbe med. Kanskje hagearbeid eller å hogge ved er et bedre sted å starte?
Eller få ansvar for å vaske badekaret.
Kutte grønnsaker.

Du vet best, du kjenner ungene dine.
Gjør familietid til en god tid.
At det å gjøre noe sammen betyr tilknytning og jording.
Og om de ikke alltid vil være med å hjelpe til.
Så er lek i nær periferi helt innafor tcc.

Del gjerne ❤

Continuum.

Lydene.
Luktene.
Lyset.

Hvor er jeg?

Hendene til mor.
Hendene, som løfter meg så varsomt, og likevel så trygt.
Hjerteslagene hennes.

Det er som om de dunker for meg og.

Jeg kjenner brystet til mor heve og senke seg.
Det er alt jeg trenger.
Jeg er trygg.
Mor og jeg, vi er ett.
En ubrytelig symbiose.

***

Den inderlige varmen fra hennes myke hud.
Jeg kan ingenting, samtidig vet jeg alt.
Jeg er elsket, og det er alt jeg trenger.

Den varme, søte melken fyller meg.
Det trygge brystet.
Jeg er så liten, men jeg er ikke redd.
Mor passer på meg.

Ikke et sekund er jeg ute av armene hennes.

***

Nakne føtter som berører varm jord.
Det er som om Moder Jord fyller meg med visdom og røtter.
Tær som beveger seg fritt.
Føtter som løper og hopper.

Vinden kjærtegner huden, og omslutter meg.
Hårstråene registrerer den minste berøring.
Solen varmer hver eneste hudcelle.

Den livgivende solen.

***

Lyden av latter fra våre mødre.
Lukten av bål, mat, felleskap og glede.
Flittige hender som jobber.
Hjerter som forenes.
Hemmeligheter som deles.
Tryggheten i samholdet.
Tilknytningen.

Følelsen av tilhørighet.

***

Som en møll tiltrekkes lyset, dras jeg mot flokken min.
Jeg vokser, jeg utforsker.
Sansene mine er vidåpne.
Jeg observerer ydmykt og lærer raskt.
Opplevelsen av å mestre driver meg videre.
Jeg utforsker livet sultent, og kjenner en dyp tilfredsstillelse i å lære.
Flokken gir meg ansvar og oppgaver.
Jeg er en del av fellesskapet.

Jeg er. Jeg lærer.

***

Bladverket inngir skygge.
Solens stråler, så livgivende, samtidig ubarmhjertige.
Tørkens desperate hunger.
Liv som må gi tapt.

Befrielsen av regn.
Den intuitive ekstasen og kollektive lettelsen.
Bønn og takknemlighet.

Lyder som varsler fare og inngir harmoni.
Symbiosen.
Helheten.
Kunnskapen om planter og urter.
Respekten for andre arter, vissheten om en felles avhengighet.
Stjernene på nattehimmelen.
Månens faser og hvordan den virker på oss.

Intuitiv forståelse av å være en en del av noe større.

***

Følelsen av sult.
Smerten som holder en klam klo over magen.
Uvissheten.
Håpefulle blikk.
Årvåkne sanser.
Takknemligheten for å fylle en sulten mage.
Selvfølgeligheten i å dele.

***

Klokskapen hos de eldste.
De varme blikkene.
Furene i ansiktene, som små elver av historier.
De tannløse smilene.
Godhet og selve Livet.
Det lange grå håret som bukter seg nedover skuldrene.
Historiene.

De trygge, gode hendene.

Føttene som har vandret jorda så lenge.
De bærer ikke lenger.
Slitne ledd og trøtte muskler.
Nå er det vi som bærer våre foreldre.
Nå er det vår tur å ta vare på våre besteforeldre.

Varsomme hender som vasker gammel hud.
Ømt, kjærlig.
Såre kropper med myke blikk.
Kan du kjenne hvor høyt jeg elsker deg?

Endeløs kjærlighet.

***

Trøtte øyne som trenger hvile.
Tunge øyelokk.
De kan ikke holde seg oppe lenger.
Hjerteslagene som slår saktere.
Aldri alene.
Roen.
Det siste åndedrettet.
Hvile.

Continuum.

 Om mennesket var bare natur, hvilke instinkter ville vi fulgt?

***

ENGLISH VERSION.

The sounds.
The smell.
The light.

Where am I?

My mothers hands.
Her hands, lifting me ever so gently, yet so safe.
The sound of her heartbeat.

It´s as if they´re pounding for me as well.

I can feel her chest rise and lower.
That´s all I need.
I am safe.
Mother and I, we are one.
An unbreakable symbiosis.

***

The soothing warmth from her soft skin.
I know nothing, yet I know it all.
I am loved, and that´s all I need.

The warm sensation of sweet milk.
The safety of the breast.
I am so tiny, but I´m not afraid.
My mother, she takes care of me.

Not for a second I leave her arms.

***

Naked feet touching the warm soil.
It´s as if Mother Earth is filling me with wisdom and roots.
Toes moving freely.
Feet that are running and jumping.

The wind caresses my skin and encloses me.
Every movement is registered by my hair.
The sun is warming every inch of my skin.

The life giving sun.

***

The sound of laughter from our mothers.
The smell of campfire, community and happiness.
Busy hands working.
Hearts that unite.
Secrets being shared.
The safety in solidarity.
The attachment.

The feeling of belonging.

***

Like a moth to the flame, I´m drawn towards my herd.
I grow, I explore.
My senses are wide open.
I observe humbly and learn fast.
The experience of mastering keeps me going.
I explore with eager, and feel a deep satisfaction in learning.
The herd gives me responsibility and jobs.
I am a part of the community.

I am. I am learning.

***

The leaves provide shadow.
The sunbeams, so life giving, yet so ruthless.
The desperate hunger of drought.
Lives ending.

The deliverance of rain.
The intuitive ecstasy and collective relief.
Prayers and gratitude.