Bli sint-du har blitt ranet.

Jeg tenker mye på det å uttrykke seg kreativt om dagen.
Hvor viktig det er for oss mennesker.
Vi er alle født skapende.
Kreative.
Drømmende.
Søkende.

«All children are born artists. We don’t grow into creativity.
We grow out of it.»

– Ken Robinson.

Noe skjer på veien.
Vi blir rasjonelle.
Kritiske.
Kreativiteten blir fengslet i rammer og rigide former.
Kunstneren i oss slukkes.
Kunstneren i_barnet_ slukkes.

På et eller annet tidspunkt blir barnet mer opptatt av prestasjon enn prosess.
Barnets kreativitet fanges av system og bedømmelse.
Hvorfor?
Fordi barnet skoleres.
Fordi barna fra de er små, innrulles i et system hvor det ikke er plass til egenart.
Hvor avvik har et negativt fortegn.
Hvor verdi måles i evne til å memorere, kopiere.

For et tap.
For et inderlig tap.
For hva er vi egentlig uten vårt kreative uttrykk?
Hva er vi uten vår medfødte skapertrang?
Hva skjer med mennesker hvis kreativitet blir redusert til enda en prestasjon?

Bildet som forklarer best syns jeg er lyset som slokker.
Det brennende lyset, så modig og freidig.
Så sterkt i kraft av sin egen flamme.
Det slokker.

Vi mister evnen til å gi slipp.
Til å la følelsene herje uhemmet.
Til å ventilere uten å aktivere det rasjonelle sikkerhetsnettet.
Men vi kan ikke rasjonalisere livet!
Alt kan ikke gå gjennom den rasjonelle kverna.
Vi trenger å danse, male, lytte, elske, skrive, synge-helt fritt!
Uten å bli bedømt.
Uten at vi dømmer oss selv.

Om vi ikke klarer gi slipp, hvordan kan vi komme i kontakt med dypet i oss?
Vi må risikere å falle for å faktisk falle.
Vi kan ikke leve med alle sikkerhetsnett aktivert, og fortsatt virkelig leve.

Samtidig er samfunnet opptatt av innovasjon.
Nytenkning.
Fremtidens ledere må tenke nytt.
For et paradoks.
For et sinnsykt, arrogant paradoks.

Hvordan kan vi utvikle innovative, nytenkende voksne mennesker, når barna knebles allerede fra starten?
Når barna fra første stund presses inn i en boks, hvor alle skarpe kanter slipes til de passer inn.
Det er ikke rom for 8 kanter, sirkler, streker, 16 kanter inni boksen.
De passer jo ikke!

Hvordan ville de store vitenskapsmenn, oppfinnere og kunstnere blitt møtt i dagens samfunn?
Ville Mozart fått beskjed om å dempe seg?
Holde i sjakk den voldsomme interessen for komposisjon, fokusere litt mer på engelsk, matte, KRL og nynorsk?
Ville han blitt hysjet på, sett som et uromoment, en som forstyrret de andre?
Ville han blitt sendt til utredning for atferdsvansker?
Ville han blitt en kasteball i systemet, først PPT, deretter BUP, så en tur innom barnevernet?
Ville han endt opp med en bokstavdiagnose og resept på piller?

«Værsågod Mozart, vi klarer ikke hanskes med deg, du er for mye, vi har prøvd alt.
Se her, ta disse, fra nå av vil hverdagen din bli mye bedre.»

For hvem?
De slipes og slipes og slipes.

Helt.
Til.
De.
Passer.
Inn.
I.
Boksen.

For et ran.
Alt barnet gjør.
Sosialt, faglig, fysisk, relasjonelt.
Til og med det kreative uttrykket!
Alt skal måles.

«Ditt kreative uttrykk er dessverre ikke bedre enn sånn midt på treet.»

Hva f?
Hva skjer når tegning begynner å handle om prestasjon?
Når synging handler om prestasjon?
Når dans handler om prestasjon?
Når musikk handler om prestasjon?
Når skriving handler om prestasjon?

«Når barnet begynner å si:
Jeg kan ikke.
Jeg er ikke noe flink.
Jeg tør ikke.»

Hva skjer egentlig da?

Hvem er de grensesprengende, kreative, boksløse barna av idag, fremtidens visjonærer.
De vi kommer til å lese om i historiebøkene?
Er det rom for de i dagens system?
Diagnostiserer vi haugevis av barn, fordi systemet simpelthen ikke er laget for å romme barn?

Del gjerne ❤

Reklamer