2017 – hvem er du?

2017, hvem er du?
Hva smaker du, hva lukter du?
Hva bringer du med deg av gaver?
Av utfordringer?
2017, hvem er du?

Hvem enn du er, har jeg tenkt å omfavne deg.
Dykke inn i deg, puste deg dypt inn.
Fylle lungene med luft,
virkelig kjenne hvordan luften du kommer med er.
Jeg skal gjøre det igjen og igjen.
Flyten som bærer liv, som gir liv.
Rytmen i hva jeg er.
2017, jeg skal puste dypere.

2017, jeg skal bade i deg.
La vannet omslutte meg, kjenne at det bærer meg.
Når jeg føler meg alene, hjelpeløs, skal jeg kjenne at vannet holder meg oppe.
At jeg kan lene meg på elementene og finne støtte.
Jeg skal bade så mye jeg bare kan.
La kaldt havvann omslutte kroppen min.
Rense i brusende elvevann.
Finne ro i et lite fjellvann.

2017, jeg skal danse med deg.
Så mye som mulig.
Og de gangene det føles som jeg ikke kan,
da skal jeg såvisst danse med deg.
Når jeg føler meg fastlåst, lukket, stengt.
Da skal jeg danse med deg, følge deg hvor enn,
se hvor du vil ta meg med.

2017, jeg skal gå barfot i deg.
Kjenne kjølig jord mot føttene.
Legge merke til hvordan den varme sanden føles.
Hvordan fuktig gress en sommermorgen kjennes mot huden.
2017, jeg skal absorbere kontakten med underlaget.
La vibrasjonene fra Moder Jord fylle meg.
Å som jeg gleder meg til å gå barfot i deg.
Finne kraften bare du kan gi meg.

2017, jeg skal sove under beskyttelse av din nattehimmel så ofte jeg kan.
Jeg skal la mørket ditt omslutte meg,
helt til det blir lyst igjen.
Jeg skal lytte til lydene fra alt du er,
alt du bærer.
Jeg skal snuse inn skarp natteluft,
høre sprakingen fra bål.
Jeg skal se på stjernene i det fjerne,
på månen som hele tiden endrer seg.
Jeg skal se på stjerneskudd og vite at jeg er trygg.

2017, jeg skal lytte til deg.
Jeg skal velge stillhet mer enn tidligere.
Jeg skal være stille,
lenge nok til å høre hva stemmen inni forteller meg.

2017, jeg skal klemme deg.
Lengre, varmere, mer inderlig.
Jeg skal gi kjærlighet,
jeg skal ta imot kjærlighet.
Jeg skal gi meg selv lov til å være trist,
til å gråte.
Jeg skal og gi meg selv lov til å le.
Til å le fra hjertet, sammen med andre.
2017, jeg lover å være ekte.

2017, jeg skal være snill med meg selv.
Tenke gode tanker om meg selv.
Sette pris på det jeg får til,
istedetfor å fokusere på alt jeg ikke får til.
Jeg skal tenke kjærlig når jeg mislykkes.
Jeg skal tilgi når jeg tråkker skjevt.
Jeg skal være snill med meg selv.

2017, jeg skal være modig.
Så modig som jeg klarer.
Jeg skal være det for meg, men og for andre.
Jeg skal gjenkjenne urett,
og jeg skal reagere på den.
Jeg skal si fra selv når det utfordrer meg.
Når det for et øyeblikk tar meg ut av min trygge zone.

2017, jeg vet at jeg er priviligert.
At mine barn er trygge, der andre sine barn ikke er det.
At barna mine kan spise seg mette,
der andres barn går sultne.
At jeg kan tilby ungene mine et varmt hjem,
der andre må legge seg i utrygghet.
Jeg vet at det er en gave å få være sammen,
der andre splittes.
Jeg vet at vi er priviligert.
At vi ikke blir diskriminert for hvem vi er, hvor vi kommer fra.
Det betyr ikke at jeg skal godta at andre blir det.

2017, jeg vet du kommer til å møte utfordringer.
At vi kommer til å møte utfordringer.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg skal være ekte og tro mot den jeg er.
Mer kan jeg ikke gjøre.

2016, takk.
For alt du har gitt meg, utfordringer og gaver.
Jeg er ydmyk og takknemlig for reisen du har tatt meg med på.
Du kan hvile nå.

Til mine lesere.
TAKK for at dere har lest bloggen min gjennom året som har gått.
Gitt meg tilbakemeldinger i form av ord, reaksjoner, energi.
Takk for at dere tar imot det jeg skriver.
Fra mitt hjerte til deres,
jeg ønsker alle og enhver et godt nytt år.
Hva enn det bringer, husk å puste.
Søk tillit.

Hvilke tanker har dere om året som snart er her?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Byens brutte speil

Byen.
Livets gateteater.
Har du noen gang dratt inn til byen og bare vært?

Vi drar jevnlig på tur til byen, ungene og jeg.
Vi har sjelden en plan.
Ingen agenda.
Planen er å ikke ha en plan.
Å være.

Vi rusler rundt, kikker.
I tilsynelatende motsetning til mange andre, har vi god tid.
Vi skal ikke rekke noe.
Vi har ingen tidsfrist.
Det føles nesten radikalt å si.
I en tid hvor alt måles i, vel tid, tror jeg det kan oppfattes provoserende.
Å ikke ha dårlig tid.

Vi stopper og ser på gravearbeid.
Det er nesten alltid noe som bygges, repareres.
Av og til stopper arbeiderne opp, lurer på om vi skal forbi.
Om de står i veien?
Neida.
Absolutt ikke.
Vi bare ser på.

Nede på kaien er det masse som skjer.
Store og små rutebåter.
Noen kommer, andre går.
En svær ferje trekker opp en stige, løsner fortøyninger.
Motoren starter.
Små barneøyne er vidåpne idet vi ser ferja manøvrere bort fra kaien.

Vi ser på strømningene i vannet.
Hvordan det virvler opp.
Bruset i vannet, fargene.
Ei måke lander rett ved siden av oss.
Vi forteller at vi skal videre nå, mot duene.
Du må bare bli med, sier ungene til måka.
Kanskje vi ses der borte?

Duene

Rett ved den lille paviljongen, kloss ved det lille vannet.
Der er duene.
De er i hopetall.
Hundrevis tror jeg, uten å overdrive.
Alt er tilsynelatende rolig.
Duene sover.

Som ved et trylleslag farges luften svart av fugler.
De kommer mot oss, som en bølge gjennom lufta.
Energien endres på et øyeblikk.
Byen transformeres fra sin jevne dur, til en flaksende symfoni.

De dresskledde menneskene som gikk veldig fort og bestemt.
De stopper opp.
Gateselgerne som prøver å verve medlemmer til sine respektive organisasjoner.
De ler.
Kvinnen som sitter på bakken med koppen sin.
Hun smiler fra hjertet.
Ungdommene som kommer gående.
De banner og steiker utenpå.
Inni seg ler de og.

For et kort øyeblikk, er rollene visket ut.
I noen sekunder er det sedvanlige gateteateret brutt.
Menneskene bak skrittene kommer frem.
For et kort øyeblikk.

Vi er alltid innom her.
Hos duene.
Det virker som om stedet presenterer en slags luftlomme.
En luftlomme i den travle byen.
Et sted hvor en kan komme, og bare være.
Det er noe avvæpnende med å være rundt dyr.

Den ensomme byen

Byen er på mange måter selve bildet av det brutte continuum.
Masse mennesker, men få røtter.
Folk på alle kanter, men ingen tilknytning.
Menneskelige øyer.
Hver for seg, alene.
Som vannblomster, hvis røtter er kuttet.
Alle flyter rundt, alene.

Ingen gang er vel et menneske mer ensomt, enn omringet av mennesker.
Omringet av mennesker, uten å være tilknyttet et eneste.
I folkehavet, hvem kjenner deg egentlig?
Hvem kan din historie?
Ditt navn.
Din bakgrunn.
Hvem ville savne deg, om du forsvant?
Byen, det forjettede land for drømmer og håp.
Hva har det egentlig å tilby?

*

Noe av det viktigste jeg prøver å gi til ungene mine, er å se mennesker.
Å se mennesker.
Virkelig se de.
I hvilket format de måtte komme.
Uten å dømme.
Det er ikke så mye som skiller oss.
Det er ofte en hårfin balanse mellom alkoholikeren på benken og den dresskledde forretningsmannen.
Det er ikke så mye som skiller den sprøytenarkomane, fra legen med hvit frakk og diplom.
Alle mennesker har sår.
Noen bærer bare arrene mer synlig enn andre.
Hvem er vi til å dømme?

Jeg utfordres hele tiden.
Det er lettere å se bort.
Å ikke se.
Men det går ikke an å ikke se.
Det du ser, finnes i oss alle.
I deg, i meg.
Ved å se andre, virkelig se de, kan du og se deg selv.
Med lys og mørke.

Ungene har en beundringsverdig mangel på briller i møte med andre.
De rommer, uten å dømme.
De snakker ikke stygt, spekulerer ikke.
Jeg er ydmyk for alt de lærer meg om toleranse og kjærlighet.

Ved duene har vi hatt mange fine menneskemøter.
Vi snakker med den gamle alkoholikeren som bruddvis forteller historier fra sin egen oppvekst.
Som fremstår litt usammenhengende, men som egentlig er lett å forstå.
Om du tar deg tid til å lytte.
Vi hilser på de som sitter med en kopp og ber om penger.
Har vi småpenger gir vi.
Det er ikke det viktigste.
Vi ser de inn i øynene, smiler og sier hei.
Tenk hva det betyr for et menneske å bli sett.
Et anerkjennende
Her er jeg, der er du.
Jeg ser deg.

De mest verdifulle møtene jeg opplever.
Det er i møte med de som ikke legger skjul på arrene sine.
De som møter deg, menneske til menneske, med et åpent hjerte.
Det er i bunn og grunn en gave til meg.
Selv om det gjør vondt, kjennes det og godt.

Det går ikke an å pakke bort hjertet i frykt for at noe skal gjøre vondt.
Om du klarer å åpne hjertet for hva enn som kommer.
Så vil du og ta imot.
Jeg går rikere fra møtene, selv om de bare varer noen minutter.
Kanskje bare et sekunds møte med blikket til en annen.
En bekreftelse, jeg ser deg, du ser meg.
Er det ikke det vi alle trenger?
Å bli sett?

Neste gang du er i byen.
Klarer du å senke pulsen?
Legge bort forventninger, agenda.
Klarer du å bare være?
Se hva som skjer rundt deg.
Observere menneskene du møter.
Klarer du å se de?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Babu

Menneskene vi møter, hvem er de?

Noen har vi kjent så lenge vi kan huske.
Andre, sveiper inn i livet vårt.
Tilsynelatende tilfeldig.
Noen bare for en kort stund.
Andre for å bli.

Tilfeldigheter.
Finnes det?

Da jeg var ferdig med videregående, reiste jeg ut i den store verden.
I et halvt år reiste jeg, en skjorte og en sjel, sammen med min beste venn.
Personen som la Norge bak seg, så på seg selv som et reflektert menneske.
En forkjemper for fred og en bedre verden.
I retrospekt, en naiv optimist.
En naiv optimist, kun tilgjengelig for de forskånte og priviligerte.

Vi ble bergtatt, hodestups forelska.
I verden.
Verden utenfor bobla.
Verden i alle sine kontraster, oppturer, nedturer, historier, mennesker.
Vi følte oss udødelige.

I møte med folk, presenterte vi oss selv som fattige studenter.
Det var jo riktig det.
Vi var jo fattige i norsk målestokk.
I verden satte denne formuleringen seg raskt fast i halsen, med en kraftig bismak.

«If you´re poor, how can you afford to fly across the world to travel?»

Menneskene vi møtte.
Mange av de hadde ikke engang vært i nærmeste by.

Vi reiser til India.
Et halvt år på reise går mot slutten.
Vår ungdommelige optimisme er ikke død, men har fått seg noen reale skraper i lakken.
Vi ser på oss selv som akklimatisert til verden.
Etter snart seks måneder med uspesifisert og omskiftelig boadresse, er vi nærmest som verdensborgere å regne.
Vi har skrapt alt av komfort til beinet.
Latt det gå sport i å leve minimalistisk.
Vi har sittet på humpete lasteplan i timesvis, kjørt falleferdige busser uten vinduer, bodd så billig som overhodet mulig, spist 1 måltid om dagen.
Vi har gått totalt inn i backpackerklisjeen.
Likevel blir India et sjokk.

Mennesker overalt.
Ikke en krinkelkrok ledig.
Mennesker, absolutt overalt.
En intens varme.
Vifter som såvidt går rundt i taket.
Som sirkulerer rundt den allerede gjennomhete lufta.
Strømstans.
Overfylte tog.
Slosskamper på toget.
Kyr i gatene.
Folkemengder.
Magesjau.
Magesjau som varer og varer og varer.
Mennesker som rister på hodet, når de mener ja.
Rotter som kommer frem om kvelden.
Som pipler frem fra hvert et avløp, ut fra hver en krok.
Svære rotter som løper rundt beina på oss.
Rundt menneskene som har lagt seg ned for å sove.
Som har lagt seg ned i hjemmet sitt.
I senga si.
På gata.
Barna.
Barn uten foreldre.
Løpende, søkende, boende.
Alene.
På gata.
Alene.

Vi står ved porten til Gate of India.
Venter på en ledig drosje til å plukke oss opp.
Plutselig kommer en liten gutt opp ved siden av oss.
Begynner å prate.
Babu.

Babu bor på gata.
Han bor alene på gata, livnærer seg som skopusser.
Han har ingen som passer på han.
Ingen mor, ingen far.
Ingen.
Om nettene sover han ute.
Han foretrekker å sove på sentralbanestasjonen, men politiet kommer hver natt og jager han.
Han og de andre barna.
Babu er 11 år.

Han blir med oss.
Den lille gutten, som trasker gatelangs hver eneste dag.
Denne dagen i livet trasker han sammen med oss.

Han forteller oss om livet.
Om det vi ser.
Det vi tror vi ser.
Om seg selv.
Om oss.
Det fattige, upriviligerte barnet.
Som tilsynelatende har alle odds i sin disfavør.
Han formidler visdom på en måte jeg aldri kan gjenfortelle.

Jeg strever med å få ordene skrevet ned.
Jeg kjenner sånn ærefrykt.
Hjertet verker og tårene truer.
Av alle menneskene jeg har truffet i mitt liv.
Av alle menneskene.
Så er Babu et av de som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg kjente dette lille mennesket i 1 dag.
En dag av mitt hittil 35 år gamle liv.
Likevel kan jeg returnere til minnet om han på et øyeblikk.
Til følelsene i møtet.
Til varmen og klokskapen i blikket.
Til sårbarheten og styrken til den vakre sjelen.

Babu, jeg tenker på deg.
Det er over 15 år siden jeg traff deg.
Likevel bor du i hjertet mitt.
Det kommer du til å gjøre, alltid.
Jeg glemmer deg ikke.

Har du mennesker i livet ditt, som du møtte tilsynelatende tilfeldig, som forandret deg?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Til deg

Disse ordene er til deg.
Du som leser akkurat nå, som kjenner at du trenger det.
Les og ta imot.

Du er unik.
Det finnes ingen andre i hele verden som er akkurat som deg.
Verden trenger akkurat deg.
En ekte original, glem kopier.
Kopier er uorginale.
Uinteressante.
Du derimot.
Du er interessant.

Vis verden sirklene, firkantene, syvkantene, ovalene, abstraktene, strekene, stjernene og hjertene i deg.
Tillatt deg selv å være annerledes.
Å være hel.
Det er ikke det perfekte i deg som gjør deg interessant.
Det er sårene i deg som gjør deg spesiell.
Som gjør deg menneskelig.

Vi er så opptatt av å passe inn.
Drit i.
Vær deg selv.
Aksepter og respekter deg selv for akkurat det mennesket du er.
Ikke hvem du var.
Ikke hvem du ønsker å være.
Aksepter deg selv for det mennesket du er akkurat her og nå.

Det er ikke det perfekte i deg som gjør deg interessant.
Det er sårene i deg som gjør deg spesiell.
Som gjør deg menneskelig.

Når livet butter imot.
De gangene du strever.

Pust.
Tenk at månen vi ser på om kvelden.
Himmelen som omslutter oss.
Havet vi bader i.
Det er de samme elementene som som har vært der i generasjon etter generasjon.
Menneskene før deg har sett mot månen og kjent håp.
De har funnet nye veier og muligheter ved å se mot stjernene på himmelen.
De har latt seg omslutte av det friske, blå havet.
De har funnet liv i det.
De har badet sammen med barna sine i det.
Du er knyttet til de, selv om du ikke kan se de.

Alt i naturen går i syklus.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
En ubrytelig symbiose.
Sånn er det for oss mennesker og.
Vi beveger oss gjennom flyt for plutselig å være over i kaos.

Ikke vær redd.
Selv om livet kan være tungt, så trenger du ikke å være redd.
Følelser skifter.
Følelser skifter og vi er ikke våre følelser.
Tillat deg å kjenne på spekteret.
Det som er med på å gjøre livet rikt.
Ikke gjem deg eller prøv å gå ut bakveien.
Omfavn følelsene som kommer, i den form de kommer.

La følelsene skylle gjennom deg.
De vil hjelpe deg videre.
Verktøy.
Det er ok å være sint, glad, trist, forbannet, euforisk, likegyldig, tilfreds.
Du trenger ikke rangere følelsene som dukker opp.
Det ene er ikke bedre enn det andre.
Det er hva det er.
Ta imot, anerkjenn og la de passere.

Du er sterk, modig og kapabel.
Du kan finne løsninger, i kraft av deg selv.

Se for deg drømmene dine.
Hver dag.
Visualiser, la hjernen venne seg til å tenke på de som virkelige.
La drømmeren i deg få danse fritt.
Ikke forstyrr deg selv mens du drømmer.
Det er i den kreative flyten magi kan oppstå.
Hold kritikeren på en armlengdes avstand og vel så det.
Den kommer tidsnok inn i bildet.
Ikke la kritikeren forstyrre deg i den kreative fasen.

Overrask deg selv.
Bryt noen mønster.
Gi litt F.
Se de små øyeblikkene i dagen.
Pust.
Se hvor magiske de kan være.
Le.

Jeg tror på deg.

Del gjerne ❤

Hjelp så trang boks.

Hva pokker skjer med et samfunn som saumfarer mennesker etter avvik?
Jeg er skremt over hvor raskt samfunnet er til å kategorisere.
Unormalt vs normalt.
Kategoriseringen er bolkvis.
Enten passer du inn eller ikke.
Det er ikke mye slingringsmonn.

Barna skal være søkende, men ikke brautende.
Nysgjerrige, men ikke masete.
Kloke, men ikke evnerike.
Rolige, men ikke for rolige.
Like å bevege seg, men ikke forstyrre.
Empatiske, men ikke selvutslettende.
Engasjerte, men ikke invaderende.
Originale, men ikke avvikende.
Trygge, men ikke for tilknyttet.

Det skal noe til å passe inn.
Argusøyne fra slektninger, andre foreldre, helsepersonell, pedagogisk personell. Til og med oss selv, nærmest scanner barna for å lete etter feil.

«Denne atferden avviker fra normen.
Sett inn ressurser for å rette opp feilen.»

Barna blir målt og veid fra det øyeblikk de forlater mors mage.
Faktisk starter målingen allerede i mors mage.
Slik fortsetter det.
Helsestasjon, barnehage, skole, aktivitetskole, PPT, Bup.

Dette påvirker oss.
Enten vi vil eller ikke, gjør det noe med oss.

Vi begynner å tvile.
På oss selv.
På barna.

Er dette normalt?
Er barnet mitt helt som det skal?
Har barnet mitt et atferdsproblem?
Dette kan da ikke være innenfor normalen?

I møte med institusjonene sitter foreldrene på kanten av stolen.
Klump i halsen og holder pusten.
Hva blir dommen?
Pedagogene bretter ærbødig ut store, tunge skjema foran nervøse foreldre.

«Lille Nils vil ikke leke med de andre barna.
Han trekker seg unna.
Ofte legger han seg i en krok og leker med de små dyrene.
Han vil ikke holde de andre barna i hånda når vi har samling.
Da vi hadde karneval forrige uke, nektet han å bli med på fremføringen av Dyrene i Afrika.
Dette var noe vi hadde øvd på i flere uker!
Han ville heller ikke ha på apekostymet dere hadde sendt med han.
Vi mener ikke å uroe dere, men dette kan bli et stort problem.
Nils er nødt til å lære seg sosialisering med de andre barna.
Vi kommer til å sette inn ekstra ressurser og tiltak her i barnehagen.
Vi vil sterkt oppfordre dere til å ta dette på alvor.
Øve mer hjemme.
Nils må eksponeres for mer folk.
Han trenger å pushes.»

Selvfølgelig trekker lille Nils seg tilbake.
Han er introvert av natur, og behøver ro for å ha det bra.
I tillegg er han sensitiv for inntrykk.
Han tar til seg mer informasjon enn de andre barna.
I tillegg prosesserer han dypere.
Han er en tenker.
En analytisk grubler.

Nils kommer aldri til å hoppe i fallskjerm.
Han kommer heller aldri til å være festens midtpunkt.
Det er helt ok.

Han kommer antakelig til å lese mye.
Han kommer til å elske mikroskopet sitt.
Kanskje blir han forsker når han blir voksen.
Eller forfatter.
Kanskje noe helt annet.
Det er ok.
Nils er akkurat som han skal være.

Så hva skjer?
I foreldrenes møte med bekymrede pedagoger, hva skjer?
Blir det ville protester?
Får pedagogene en lekse som lyder:

«La meg sjekke at jeg har forstått dere riktig.
Dere setter spørsmål ved hvorvidt vår sønn er som han skal være?
Dere tynger skuldrene til et lite barn, til dets foreldre, hvorvidt barnet er som det skal være?
Selvfølgelig er han som han skal være!
Han er seg selv.
Hvem ellers skulle han være?
Det er ikke barnet det er noe i veien med.
Det er forventningene deres det er noe galt med.
Om systemet er for trangt til å ha plass til alle.
Så fungerer det åpenbart ikke.»

Er det dette som skjer i forløpet av foreldresamtalen?
Nei.
Det er ikke det.

Enten vi vil eller ikke, så er vi påvirket av å være en del av et prestasjon og målesamfunn.
Det er i oss alle, i større og mindre grad.
Det kan være et blytungt lodd å bære på skuldrene.
Om vi kontinuerlig skal sette spørsmål ved om vi er som vi skal være.
Om barna våre er som de skal være.

Det er ikke noe liv.
Det er ran av livskvalitet og et narrespill.

Istedetfor å miste troen på barna våre.
Istedetfor å godta at barna blir satt under lupen.
Som et laboratorieforsøk hvor det finnes en fasit.
Burde vi ikke heller ta en titt på samfunnet rundt oss?

Hva slags samfunn er det vi lever i, hvis det ikke er plass til menneskene i det?

Det er nemlig ikke barna våre det er noe galt med.
Vi skal ikke saumfare barna våre etter avvik.
Om noe, så er avvik bra.
Er det ikke avvikene som gjør oss til ekte og hele mennesker?

Der andre ser et urolig barn.
En som har vanskelig for å konsentrere seg.
Som ikke klarer å sitte stille.
Det barnet som hele tiden stiller spørsmål som ikke passer inn i pensum.
Et barn som ikke passer i systemet.

Der ser jeg et nytenkende menneske.
En pionér.
En som kommer til å sprenge grenser.
Et menneske som ikke er redd for å tenke utenfor boksen.
Jeg ser håp.
Et unikt barn.
Et unikt menneske.
En uslepen diamant.
Som skal få lov til å forbli uslipt.

For hvordan skal vi utvikle oss som samfunn, hvis vi skal støpe alle i samme formen?
Danseren, snekkeren, maleren, billedhuggeren, tenkeren, byggeren.
De skal alle presses gjennom det samme røret.
Er det ikke nokså naturstridig?

De store kunstnere, vitenskapsfolk, tenkere, forskere, oppfinnere gjennom historien.
Som hylles for sin genialitet.
Hvordan ville de passet inn i dagens samfunn?
Ville det vært rom for de?
Ville det vært plass til genialiteten?
Det eksentriske, noen ganger på kanten til galskap?

Jeg tviler.

Vi må spør oss selv.
Om vi som samfunn ikke har plass til mennesker i den form de kommer.
Hva sitter vi igjen med tilslutt?

En homogen masse.
En gruppe mennesker som ikke lever ut sin sanne natur.
Som ignorerer impulsene som prøver å komme til overflaten.
Mennesker som ikke fyller sin oppgave i livet.
Som ikke stoler på seg selv.
Hvorfor skulle de?
Alt de har lært så langt, er at de ikke er til å stole på.

Vi trenger alle.
Vi trenger en dynamisk, levende gruppe mennesker.
Som utfyller hverandre.
Vi kan ikke alle være tenkende, analytiske.
Vi kan heller ikke alle være våghalser som kaster oss utfor.

Tingen er.
Det ene er ikke bedre enn den andre.
Det er ikke en konkurranse.
Det er hva det er.
Enkelt og greit.
En introvert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
En ekstrovert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
De utfyller hverandre.

Som Elaine Aron, forfatter av Særlig sensitive barn så treffende skriver:

«Hvis du ønsker et ekstraordinært barn.
Så må du være villig til å ha et ekstraordinært barn.»

Del gjerne ❤

Følelser er ikke farlige.

Har du prøvd å gå på slakk line?
Eller et tau som er festa mellom to trær?
Jeg klarer ikke la være.
Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg klarer ikke la være å forsøke.
Tauet henger der som et rusk som har kommet inn på netthinna.
Jeg får det ikke bort før jeg har forsøkt.

Jeg vil så gjerne.
Fokus. Fokuser nå.
Puste rolig.
Visualisere at jeg klarer det.
Ikke se ned, se frem.

Å stå på stedet hvil er en ting.
Utfordringen kommer idet jeg skal flytte beinet.
Forrykke balansen.
Kanskje jeg skal gå for fart?
Det kan fungere.
Men er det da balanse?

«Du må tråkke ned i tauet.
Istedenfor å krumme foten, bruk tauet.
Bruk underlaget.»

Rådet kom fra en god venn.
Jeg tenker.
Prøver.
Det virker.
Selvfølgelig må jeg det.
Såklart må jeg bruke elementet jeg skal være i balanse med.

Hinder eller utvikling?

Etter turen i skogen har jeg tenkt på dette.
Om å tråkke ned i tauet.
Om å anerkjenne grunnlaget.
Jobbe med, ikke imot.

Man kan ikke undergrave at tauet inngir endel usikkerhetsmoment.
Det beveger seg.
Det er smalt.
Det kan være glatt.
Det er ikke enkelt.

Jeg har fokusert utelukkende på meg.
Hvordan jeg skulle håndtere tauet.
Jeg har sett på tauet som et hinder.
En kode å knekke.
Aldri har jeg tenkt på at tauet kunne hjelpe meg.
At anerkjennelse og aksept for hva tauet er, kunne hjelpe meg å finne balanse.

Man kan ikke løpe fra seg selv

Mange mennesker er redd for mørke følelser.
Det som representerer det melankolske.
Følelser som nesten tar pusten fra en.
Perioder i livet som oppleves som nedturer.
Det som ikke snakkes så høyt om.
Som andre ikke spør om.

Jeg pleide å være det selv.
Redd for mørket.
Jeg brukte mye energi på å skyve unna vonde følelser.
Legge de i en skuff. Lukke og låse.
Sånn, nå er de der.
Da er det ikke sikkert de finnes på ordentlig.
Men de gjør det.

Man kan nemlig ikke løpe fra seg selv.
Man kan ikke omfavne bare en side av livet og ignorere resten.
Vi er ett.
Hele mennesker.
Om vi ikke tør å se frykten inn i øynene, blir tilslutt frykten for frykten større enn noe annet.

Livets rytme

Jeg er ikke lenger redd for mørket.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
Livets rytme.
Den ene like naturlig som den andre.
Så godt å tenke på.

Jeg prøver ikke lenger å gjemme unna følelser.
De er der. Det får de lov til.
Istedenfor å skyve unna omfavner jeg.
Jeg aksepterer og anerkjenner at de er der.
Jeg dykker til og med ned i de.
Frykten for hva jeg skal finne styrer meg ikke lenger.

Jeg er ikke redd.

For vet dere hva?
Følelser svinger.
Følelser er ikke konstante.
De blir ikke større eller vanskeligere ved at jeg tør å se dem inn i øynene.
Kalle dem ved sitt rette navn.
Tvert imot!
Ved å akseptere slik jeg har det akkurat nå, ved å anerkjenne det.
Så føler jeg meg fri.

Jeg tror alle situasjoner i livet gir oss en mulighet for læring.
Et potensial til å bli et helere menneske.
Ikke minst de tunge periodene.
Men det fordrer en ting.

Som med tauet:

Vi må anerkjenne grunnlaget.
Vi må jobbe med, ikke imot.

Så, mitt spørsmål til deg.
Er du fri?

Om innlegget traff deg, del gjerne ❤

Et år i håpets tegn.

Livet.
Så kraftfullt.
Sterkt.

Livet er fargerikt, fullt av muligheter.
Livet er ikke sort eller hvitt.
Det finnes et hav av fargenyanser mellom.
Uendelige muligheter.
Vi kan bruke fargene som de er.
Eller vi kan blande.
Vi har muligheten til å velge.

Livet byr på ulike pensler.
Noen maler tjukt.
Andre maler smalt.
Noen er skråstilt.
Andre er rette.
Noen er bustete.

Noen ganger maler vi mørkt.
Lyset slipper ikke til.
Vi henter fra våre innerste kammer.
Våre mest lukkede rom.
De mørke fargene legger seg som et teppe rundt oss.
Fyller oss med sinne, sorg og savn.
Skam og sjalusi.

Av og til maler vi et stille landskap.
Vi setter oss utenfor og maler det vi ser.
Stille observatører.
Distanse.
Kjenner på en letthet ved å ikke være i sentrum.

Noen ganger maler vi i euforisk glede.
Livet er fylt av kjærlighet, ekstase.
Varme farger fyller lerretet.
De gir hverandre lys, håp, tro.
De får oss til å svinge penselen i florlette penseldrag.
Fulle av lys.

Av og til maler vi så alt flyter over i hverandre.
Er det flyt eller er det kaos?
Noen ganger setter vi grenser.
Stopper kosten før den flyter over i kaos.
Opprettholde flyt.
Balanse.

Andre ganger lar vi det stå til.
Lar kaoset få herje.
Lar livet blåse oss overende.
Kjenner på styrken i kraften som møter oss.
Reiser oss igjen.

Tidvis maler vi så hardt at papiret truer med å løse seg opp.
Vi kommer ikke videre.
Om igjen og om igjen maler vi.
Samme sted.
Rådville.
Handlingslammet.
Vi ser at arket holder på å gå fra hverandre, men vi klarer ikke å flytte penselen.

Uten at vi kan si hva som rørte penselen, starter en bevegelse.
Noe som får penselen til å svinge unna.
Finne et nytt sted på arket.
Et sted uten farger. Uten merker.
Bølger som rører seg kontinuerlig.
Etter en bølgetopp, følger en bølgedal.
Livets sirkel, igjen og igjen.
Livet er i konstant bevegelse.

Livet er så mye mer enn det vi åpenbart ser og sanser.
Livet er en reise, i oss selv.
Hvilke muligheter som finnes.
I kraft av oss selv.
Om vi tør slippe ned garden.
Om vi tør å la frykten gå.
Slippe tillit inn.
Hva kan skje?

Hva om vi i 2016 tør gi slipp på frykt.
Hva om vi tør å bytte ut frykt med tillit.
Hva om vi slutter å være redde for livet FØR døden.
Hva om vi tør å elske uten frykt.

Hva om vi tør å leve.

Vi kan ikke forberede oss på livet.
Vi kan ikke forberede oss på smerte, sorg og tap.
Livet kommer.
Hva om vi aksepterer det?

Hva om vi aksepterer at livet er både bølgetoppene og bølgedalene.
At vi lever i en sympbiose, hvor den ene er avhengig av den andre.
Hva om nyttårsforsettet for 2016 er å møte oss selv respekt og aksept. Oss selv og våre medmennesker.
Aksept og respekt.
Kun det.

Livet er fullt av muligheter.
Jeg tror, av hele mitt hjerte, at enhver situasjon, vond eller god, bringer med seg et potensial for utvikling.

Verden 2016, jeg ønsker deg et fredfullt år.
Fylt av håp og kjærlighet.
Godt nytt år.

Hvilke farger vil du male livet ditt med i året som kommer?