Hva skal et menneske spise?

Mennesket, klodens mest utviklede vesen, vet ikke hva det skal spise.
Andre arter vet hva de skal spise, men mennesket?
Nei, vi famler i blinde.
Krangler og bråker og diskuterer og eksperimenterer.
Er ikke det ganske sprøtt?
At vi ikke vet hva vi skal spise?

Umoderne som det kan fremstå, så er mennesket også en art i evolusjon.
Vi er en art på linje med andre dyr.
Vi har instinkter som er særegne for oss, og en innkodet preferanse for optimal kost.

Spør deg selv.
Om mennesket ble tatt av utenomjordiske vesener og satt i en dyrehage hvor vi var kuriositeten.
Hva ville de gitt oss å spise?
Vi ville ikke gitt en løve grønnsaker og salat og forventet optimal ernæring.
Vi ville heller ikke gitt kaniner en kost bestående av rått kjøtt.
Så hva ville de gitt mennesket?

«Jeg vokste opp på Torosuppe og kneippbrød, det ble folk av meg også.»

Ja, det ble folk av deg også.
Vi er tilpasningsdyktige, vi mennesker.
Heldigvis.
Vi kan spise næringsfattig mat, og fortsatt overleve.
Men til hvilken pris?

Jeg tør påstå at tarmen er det mest undervurderte organet hos oss mennesker.
Det kommer stadig forskning som avdekker sammenheng mellom en sunn tarmflora og utvikling av helse.
Mange mennesker rapporterer om signifikant bedring i sympotomer etter omlegging av kosthold.
Alt fra uro, depresjon, oppblåsthet, allergi og astma.
Til og med forebygging av hjernesykdom som Parkinsons, kobles mot en sunn bakterieflora i tarmen.
Vi er helt avhengige av de gode bakteriene.
Forsvarsverket vårt.

Så hva spiser folk flest?
De spiser det norske myndigheter anbefaler dem å spise.
Grovt brød, fettreduserte pasteuriserte meieriprodukter, fettfattig kjøtt,
litt fisk og grønnsaker.
Et sunt norsk kosthold.
Eller er det egentlig det?

En ting er sikkert.
I leirbålene og eventyrenes tid, satt vi ikke rundt bålet og delte en pakke polarbrød med margarin på.
Vi sendte ikke rundt en flaske pepsi max, og diskuterte hvorvidt aspartam VAR helseskadelig eller ikke.
Dere, vi er jegere og sankere.
Det er meningen at vi skal leve i tett symbiose med naturen.
Vi skal jakte og fiske, og vi skal høste skatter fra planteriket.
Vi skal spise det årstidene byr på, og vi skal spise det som er geografisk naturlig for oss.

Men nå er det jo ikke sånn.
Verden er plutselig blitt så liten.
Alt er tilgjengelig for oss, men samtidig har vi fått så dårlig tid.
Vi har ikke tid til å dyrke egne grønnsaker og konservere maten selv.
Langt mindre bruke tid på jakt og fiske.
Vi har knapt med tid til å lage mat i det hele.

I helgen var en venn intervjuet i Dagens Næringsliv.
Hun er utdannet ernæringsterapeut ved Tunsberg Medisinske skole.
Motstykket til Statens utdanning for ernæringsfysiologi kan en kanskje si.
I reportasjen forteller hun at rå lever og annen innmat, upasteuriserte fete meieriprodukter, null sukker, vannkefir, surdeig og fermentering utgjør basen i kostholdet deres.

Gale ekstremister?
Det har blitt foreslått.
Jeg har hvertfall lest om det i ét blogginnlegg som kommentar til denne saken.
Folk syns det er helt på viddene.
Nå må det være nok.
Det må være helt ok å spise grovbrød med brunost, drikke brus i helgene og ta seg en kjøpepizza de gangene i uken en simpelthen ikke orker lage mat.

Det er selvfølgelig helt i orden det.
Vi mennesker tar hele tiden valg og prioriteringer utfra gitt kapasitet og interesse.
Men når anti-super-bevegelsen ødelegger for debatt ved å latterliggjøre og ufarliggjøre hva mat egentlig er for oss.
Når de som tar informerte valg sykeliggjøres som fanatiske.
Når mat reduseres til vomfyll.
Når denne «jeg vokste opp på kneippbrød og sirup og det gikk helt fint» holdningen ødelegger for det vi egentlig burde snakke om.
Da blir jeg sur.

Er det ikke naturlig at vi spør oss:
Er normen for hva vi ser på som et normalt sunt kosthold så avvikende fra opprinnelsen, at vi ikke lenger er istand til å gjenkjenne at det er denne maten som er næring for oss?
Er vi så fjernt fra opprinnelsen av vi ikke kan lese om rå lever uten å rynke på nesen og brekke oss?

Jeg forstår inderlig godt at folk føler seg overveldet.
Det er travelt å leve et moderne liv med 100% jobb, barn i barnehage/skole, fritidsaktiviteter som skal følges opp, komiteer som skal besittes, trening som skal gjøres, sex som skal has, ferier som skal planlegges, hunder som skal luftes og venninner som skal pleies.
Det må være et jag!
Jeg forstår godt at folk som maser om næring, konservering og sakte tilbereding av maten, fremstår som irriterende, fanatiske og bedrevitende.
De sier jo i all hovedsak, at måten du gjør ting på, det er ikke godt nok.
Hvem ville ikke blitt provosert?

Men mat ER viktig.
Det er ikke bare vomfyll, det er først og fremst næring.
Det er beskyttelse.
Det er styrking av immunforsvaret.
Maten vi spiser påvirker heller ikke bare oss.
Det påvirker våre neste, generasjonene etter oss.
Barna våre arver tarmfloraen vår.
Vi kan på mange måter si at maten vi spiser endrer genetikken over tid.
Hva vi putter i oss, og hvordan det påvirker tarmbakteriene våre.
Det gir vi videre til ungene våre.

Når vi vet at det jengse norske kosthold består av hvetemel, litt for mye sukker og ferdigmat, alt tarmirriterende og infeksjonsfremmende.
Hva gjør det med immunsystemet og helsen til de fremtidige generasjoner?
Er det riktig å avfeie bevisste holdninger med:
«Hva er galt med den gyldne middelvei?»
Er det riktig å si at de som gir seg selv og ungene rå lever, vannkefir, spirulina, insekter, chlorella og surdeigsbrød er fanatiske og ekstreme?

Ikke minst er mat kultur.
Tradisjon.
Når jeg fermenterer ketchup, bruker surdeig til å syrne brødet, lager kombucha og koker kraft.
Så er ikke det en nymotens hype.
Det er ikke blaff i tiden for de mest fanatiske.
Det er de eldste metodene for konservering av mat.
Som våre forfedre brukte.
Lenge før Fjordland og Toro så dagens lys.
Ikke minst, det er næring for å bevare en sunn tarmflora.
Mat til bakteriene i tarmen.
Melkesyrebakteriene som dannes ved fermentering er viktige for oss.
De opprettholder balansen i tarmfloraen, beskytter mot de dårlige bakteriene.
De som rent faktisk GJØR oss syke.

Å lage mat på denne måten, det føles meningsfullt.
Når det syder og koker i kulturene på benken, da kjenner jeg tilknytning til mine forfedre.
Det føles godt å bruke disse eldgamle metodene, de som har blitt passert fra generasjon til generasjon.
Det føles meningsfullt å videreføre tradisjonen til mine barn.
Å la de delta.
Å vite at mattradisjonene blir videreført til neste generasjon.
Ikke minst føles det godt å vite at maten vi spiser, rent faktisk er mer på å gi oss beskyttelse.
Innenfra.
Det føles godt, i både kropp og sjel.

For de av dere som er interessert i temaet vil jeg anbefale følgende:

– Podcasten «Rewild yourself», med Daniel Vitalis.
Temaet dekkes ved flere anledninger, men spesielt episodene «How to feed your human brain» (sesong 1), er grundige og interessante.
– Gry Hammer sin bok om fermentering,
«Fermentering, mat og drikke for glade tarmer og gode smaker!»
– «Sjarmen med tarmen»,
Giulia Enders.

Del gjerne ❤

Advertisements