Ingen liker å bli kjefta på

Ok dere.
Idag dreit jeg meg ut.

Jeg syns jeg er flink til å kjøre bil.
Jeg gjør det.
Jeg kjører behagelig, trygt, har oversikt, rygger alltid når jeg skal parkere, blinker inn og ut av rundkjøring, kjører fort nok, sakte nok, alt ettersom.
Jeg syns jeg er en god sjåfør.

Men idag.
Idag gikk jeg på ei blemme.
På vei til «vi-skal-kose-oss-bare-vi-to-jeg-og-eldste-i-byen»,
stoppet jeg på et nøye utvalgt økologisk bakeri for å kjøpe lunsj.
Vi parkerte på en bensinstasjon ved siden av, og det var litt kronglete.
Jeg pleier alltid å rygge inn, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det nå.
Det var dårlig sikt da jeg skulle rygge ut, jeg ble veldig opptatt av den svære bilen ved siden av som blokkerte sikten.

Bam!
Ånei.
Ikke den lyden.
Skitt, skitt, skitt.
Jeg vinker apatisk til tusenlappene som flyr forbi vinduet med blinkende dollartegn.
Hei hallo skam og flause.

Er det mulig, rygge rett i en stolpe?
Nei, nei, ikke bare en stolpe.
En stolpe av betong!
Herregud så flaut.

Det første jeg tenker er vekk.
Jeg vil vekk.
Jeg innbiller meg at alle i mils omkrets fikk med seg det som akkurat skjedde.
Det føles som om blikkene fra de andre sjåførene borrer hull gjennom meg.
Uvisst om noen faktisk ser på meg.
Det er i grunnen underordnet.
Jeg skammer meg.

Etter en sjekk om at stolpen ikke er skadet, kjører jeg bort.
Skaden skal såklart inspireres, men ikke fy om det skal skje her.
Det peprer spørsmål fra min fem år gamle observatør i baksetet:

Hva skjedde?
Krasjet du?
Rygget du inn i noe?
Hva skjedde egentlig mor?

Jeg føler meg som et lite barn som har gjort noe galt.
En tenåring som har tjuvlånt bilen til foreldrene, kjørt uten sertifikat og attpåtil krasjet.
Jeg føler meg med andre ord skikkelig dritt.
Etter å ha bekreftet til min sønn at
«ja, bilen rygget inn i betong»,
begynner han, til min overraskelse å kjefte på meg.
Poden i baksetet hever stemmen og gir meg kjeft.
Med et anklagende tonefall forteller han meg hvor ugreit dette var.

Følelsen av å være et lite barn som har gjort noe galt, øker.
Det kjennes pyton å høre fra noen andre, hvor dumt og feil det jeg akkurat gjorde var.
Som om jeg ikke vet det med hele meg!
Rollene er snudd.
Sønnen min er med ett den største av oss.
Den som kan irettesette meg, påpeke min ufullkommenhet.
Kjeftingen trigger om noe, kun forsvar og motvilje i meg.

«Jeg vet inderlig godt at det var dumt.
Jeg gjorde det jo ikke med vilje, det var et uhell.» 

Jeg rabler avgårde, med et påfallende behov for å forsvare meg selv, min selvfølelse.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir eddiksur på han som kjefter.
Han som blir sint på meg, istedetfor å trøste.
Hallo, vi er liksom på samme lag.
Tre musketerer minus den ene idag.
En for alle, alle for, nei?

Jeg stopper og inspiserer skaden.
Som forventet.
En obligatorisk telefon til min kjære.

«Jeg rygga i en stolpe.
Det ble skade ja.
Om det ble mye?
Ganske mye ja.»

Ikke noe å gjøre med det, ting er ting, det går vel på forsikringen og denslags.
Klok mann, bra svart, takk mann.
Jeg føler meg bedre, lettere.
Det er jo ikke jordens undergang.

***

Jeg tror alle opplevelser bærer med seg et potensial for læring.
For selvransakelse.
Spesielt de som får frem sterke følelser i oss.
Enten det er med negativt eller positivt fortegn.
Det er fort gjort å overse potensialet som ligger i situasjonen.

Det er fort gjort om en henger seg opp i det åpenbare ved det som skjedde.
Det åpenbare her er (åpenbart) at jeg krasja.
At jeg burde rygga inn, istedetfor å rygge ut.
Check.
Det tar ikke lang tid å forstå.

Det interessante med situasjonen er likevel ikke det åpenbare.
Det interessante er hvordan jeg følte meg etter å ha dummet meg ut.
Hvor skamfull jeg følte meg.
Ikke minst.
Hvor dritt det føltes å få påpekt feilen, som jeg var så altfor klar over.
Å ta imot ytterligere skam enn jeg allerede hadde gitt meg selv.

Jeg gjør mitt ytterste for å behandle barna med respekt.
Å snakke med de som likeverdige.
De er jo det, mine likeverdige.
Vi har like mye verdi, jeg som voksen, de som barn.
Jeg har ingen rett til å hevde min fysiske og mentale overlegenhet ovenfor de, ved å misbruke makten det gir meg.
Jeg syns det er respektløst.

Jeg tror måten vi møter ungene, sier mye om hvordan vi selv har det.
Hvor balansert vi er, hva vi klarer å romme utenom oss selv.
Når barna gjør noe galt, og det skjer jo.
Hvordan møter du de?

Benytter du anledningen til å få ut litt gørr fra systemet?
Til å lange ut om hvor dumt gjort det var?
Hva de burde gjort istedetfor?
Hvor lite kapable de er?
Syns du synd på deg selv?
Kjenner du deg som et offer, en martyr som må tåle og holde ut den forjettede småbarnstiden?
Som må tåle barna selv hvor stresset du er, hvor travelt det er på jobben akkurat nå, hvor traurig det er mellom deg og kona, hvor irritert du er på kollegaen din?
Føles det i grunn ganske så personlig når barnet knuser et glass rett foran øynene på deg, som om det vil prøve å gjøre livet surt for nettopp deg?
At barnet er utspekulert, tester deg?

Tenker du det?
Eller klarer du å romme det?
Klarer du å se mennesket bak handlingen?
Uavhengig om det som skjedde var tilsiktet eller et uhell.
Klarer du å legge bånd på trangen til å fordele skyld og skam?
Trangen til å oppdra?
Klarer du å puste rolig selv når det koker?
Selv når det føles som om det koker over?
Klarer du å se at barna vil gjøre godt for deg, fordi dere er tilknyttet?

Det er ikke alltid enkelt.
Det er sikkert.
Men vi har et ansvar som foreldre.
Vi er først om fremst rollemodeller.
Rollemodeller, ikke oppdragere.
Vi har et ansvar om å behandle ungene med respekt.
Så de selv lærer å vise andre respekt.
Vi skal støtte de, ikke dømme de.
De vil gjøre godt, det ligger i tilknytnings natur.
Det er ikke ensbetydende med at de alltid lykkes.

Vi mennesker vet som regel godt forskjellen mellom rett og galt.
Vi vet det, uten at noen trenger å påpeke det for oss.
Ungene inkludert.

Smak litt på det.
Kjenn på følelsen av at du ikke trenger fortelle ungene, når de gjør noe galt.
At de allerede er godt klar over det.
Tenk på hva kjeftingen representerer for relasjonen mellom dere.
Hvordan føles det for deg å kjefte?
Føles det godt å lange ut mot noen som er deg fysisk og mentalt underlegen?
Eller får det deg i grunnen til å føle deg ganske så liten selv?
Hvordan tror du det kjennes å bli kjeftet på?
Å bli vist mistillit?
Påført ytterligere skam og skyld.
Tenk etter hvordan du selv ønsker å bli møtt, når du har bæsja på leggen.
Når du har gjort noe dumt, og skyldfølelse og skam allerede gnager, hvordan ønsker du da å bli møtt av dine medmennesker?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Reklamer

Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Hvilken energi sender du ut?

Har du tenkt på hvordan vi utveksler energi i møte med andre mennesker?

Hvordan noen fyller oss med gode følelser.
Mennesker som utsondrer ro og varme.
Vi føler oss avslappet og håpefulle i deres selskap.
Det kan være en god venn.
Et familiemedlem.
Eller simpelthen smilet til hun som jobber på Kiwi som gjør at vi nærmest danser ut fra butikken.

Andre mennesker stresser oss.
De sender ut kald og negativ energi.
Vi kan nesten kjenne hvordan energien forlater kroppen vår i møte med disse menneskene.
I løpet av få sekunder kan vi merke det.
Selv et kort møte kan gjøre at du føler deg litt mindre vel enn du gjorde for få minutter siden.

Energien hjemme

Hvordan er energiutvekslingen i familien deres?
Hvem fyller på?
Er det noen som tapper energi?
Hvordan er din energi når du er sammen med familien?

Jeg har lagt merke til dette mange ganger.
Hvordan vi foreldre er med på å sette premissene for stemningen hjemme.
Om de voksne har en dårlig dag kan energien forandre hele klimaet.
Sol fra skyfri himmel kan bli til sur nedbør på en to tre.

Barn er spesialister på å plukke opp sinnsstemninger.
De leser oss som åpne bøker.
Uten filter.
Hva kroppsspråk og mimikk forteller trumfer ordene vi sier en høy gang.
Vi kan ikke lyge.

Det er fascinerende og litt skummelt å se hvordan barna speiler oss.

Hvilken vei går energien?

La meg tegne et bilde.
Det er ettermiddag.
Barna er slitne og sultne.
Misnøyen brer seg gjennom rommet.
Barna holder ikke tilbake på intensitet og volum som legges i klagen.
Inni deg teller du til 10.

Volumet på klagen øker.
Et vannglass velter.
Du kjenner hvordan frustrasjonen bygger seg opp inni deg.
Prøver på ny å telle.
«Mamma! Jeg er suuuulten. Jeg vil ha mat! Er det ikke snart mat??»

Big bang.
Du eksploderer.
Beskyldninger, edder og galle spys plutselig veggimellom.

Er det mulig å snu disse situasjonene?

La oss først fastslå.
Vi er mennesker.
Mennesker, ikke maskiner.
Mennesker har følelser og vi har et helt spekter av dem.
Det er naturlig å agere negative følelser så vel som positive.
Men.
Hvor ofte lar vi de negative følelsene spille ut?
Er eksplosjonene forbeholdt unntakene, eller er de iferd med å bli regelen?

Tygg litt på dette:

Barnet skal ikke overføre urolig, rastløs energi til den voksne.
Den voksne skal overføre rolig, tålmodig energi til barnet.

Er det mulig?
Er det mulig å forholde seg sånn at barnet overtar din rolige energi?
Istedetfor at barnet overfører sin frustrasjon til deg?
Hvordan kan man beholde fatningen når det koker som verst?
Må man være klonet av Mor Teresa for å klare det?

Jeg tror det er mulig.
Jeg tror ikke det handler om å være overmenneske.
Jeg tror det handler om bevissthet.
At et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.
Alltid.

Et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.

Hvilken påvirkningskraft JEG besitter.
I kraft av å være et menneske.
Av å være mor.
Venn.
Kjæreste.

Er jeg en zen mor som aldri mister fatningen?
Langt ifra.
Men ved å være bevisst kraften som ligger i min energi, god eller dårlig, kan jeg påvirke både meg selv og omgivelsene.
Jeg kan hente energi fra andre de dagene jeg trenger påfyll.
Jeg kan forsøke å endre egen energi.
Alt er mulig.
Er ikke nettopp energi like dynamisk som livet i seg selv?

Del gjerne ❤