Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Reklamer

Små barn, store følelser.

Har du noen gang vært sjalu?
Denne vonde følelsen som kommer snikende og brer seg i kroppen som et tungt teppe.
Som trigger mørket i deg.
Følelsen som setter hele deg i alarmberedskap, og ber deg om å kjempe.

La meg tegne et bilde.

Forestill deg at mannen din kommer hjem med en ny kjæreste.
Han klemmer og kysser henne hele tiden.
Forteller at han elsker henne.
Han bedyrer at han fortsatt elsker deg like høyt, men at han elsker den nye kjæresten og.

Han er veldig opptatt av henne.
Hun får ham til å smile, han blir helt fjollete rundt henne.
Det er ikke bare munnen som smiler.
Det er øynene, kroppen, hele han.
Han smiler til deg og, men ikke på samme måte.

Hele tiden holder han rundt henne.
Koser henne i håret.
Lukker øynene og lukter henne inn i ren nytelse.
Han spør om du vil sitte sammen med dem.
Det er plass til en til i den andre armkroken sier han.

Venner og familie kommer på besøk for å treffe den nye kjæresten.

«Å, hvor er hun? Vi har gledet oss sånn til å treffe henne.
Å helledussen så skjønn. Har du sett noe så nydelig?
Også så godt hun lukter, helt berusende deilig.»

Tenker du er stolt, sier de til deg.
«Fått en sånn fin ny venninne.
Du er jammen heldig!»

Du kjenner at det bruser inni deg.
Mest av alt har du lyst til å brøle og hoppe og skrike.
Fortelle at du er alt annet enn heldig.
At du ikke kan fordra mannens nye kjæreste.
Du setter opp et morskt ansikt.

«Å, er hun sjalu», sier de til mannen min.
«Hun vokser det nok av seg, må lære å dele kan skjønne.»

***

Mannen vil at du skal like henne.
Sier at dere kommer til å bli bestevenner.

Like henne?
Bestevenner?
Har han blitt gal?
Alt inni deg skriker nei.
Rødt lys, fare, alarmberedskap.

«Få dette mennesket vekk, langt unna!
Jeg vil ha deg for meg selv!
Alt var bedre før hun dukket opp.
Nå er jeg usikker, redd.
Hun truer meg, mitt forhold til deg.
Hun rokker ved alt jeg kjenner.
Hvor er min plass?
Jeg føler jeg er i fritt fall.»

Han blir sint når du ikke er snill med henne.
Sier at du burde vite bedre.
At du må ta meg sammen.
Du som er så stor.
Han ber deg gå et annet sted om du ikke klarer å oppføre deg.

«Hvorfor er du sint?
Ser du ikke at jeg er redd?
At jeg vil gjøre alt for å beholde forholdet mellom oss?
Jeg er klar for å kjempe, kjempe for det som er mitt.
Koste hva det koste vil.»

Små barn, store følelser.

Det å bli storebror/søster er en stor emosjonell omveltning.
Hele verden blir med ett snudd på hodet.
Også er man bare tre år.

Å være sjalu er en forferdelig vond følelse.
Den er snikende, vanskelig å sette ord på og ofte skambelagt.

Det er og en vanskelig følelse å forholde seg til som foreldre.
Man kan kjenne på vonde følelser ovenfor det eldste barnet.
Vonde følelser fordi beskytterinstinktet for den minste trigges.
Vi kan tenke at barnet er vanskelig.
At det ikke er empatisk.
At det burde vite bedre.
Samtidig kjenner vi skam for å ha disse vonde følelsene.

Dersom vi ser sjalusi for hva det er.
At sjalusi er frykt for avvisning.
Frykt for å miste livsviktig tilknytning.
Da blir det så mye lettere å forstå.

Tilknytning er det viktigste limet vi mennesker har.
Vi er helt avhengig av det for overlevelse.
For å sette i perspektiv, tenk på antall sjalusidrap som utføres årlig av voksne mennesker.
Likevel forventer vi at små barn skal kunne sette ord på det de føler og vise forståelse!
Vi glemmer at barnet bare er tre år.
At de ikke har verktøy i sin emosjonelle verktøykasse for å håndtere det.

Det er ikke noe galt med barnet
Han/hun reagerer instinktivt på en situasjon.

Barn er og mennesker.

Jeg opplever at sjalusi blant mine barn går i bølger.
Noen ganger fredelig farvann.
Andre ganger frådende sjø.
Jeg kan ikke alltid sette fingeren på hva som er forskjellen.
Jeg prøver å akseptere at livet går i naturlig syklus.
Bølgedal/bølgetopp.
Også for ungene.

Den viktigste lærdommen jeg har med meg fra de verste stormene, er at det ikke er min oppgave å fordele skyld.
Jeg vet at barnet vil godt.
Barnet VIL gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Det er min jobb å vite det, å stole på det.
Barnet vil godt.

Om man går i konfrontasjon med barnet, underbygger vi kraften av tilknytning.

«Hva er det du driver med? Det er ikke snilt gjort å slå den stakkars lillebroren din. Hvordan skal jeg kunne stole på deg når du er slem?»

Barnet vet som regel altfor godt at det har handlet galt.
Ved å konfronterte eller straffe barnet jobber vi mot naturen.
Ved å tvile på barnets iboende godhet, skyver vi barnet lenger unna oss.
Vi forsterker en vond sirkel, hvor barnet oppleves stadig mer trassig.

Man vil nemlig gjøre godt for den man er tilknyttet.

Vi har naturen på vår side!
Barnet vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Om man klarer å stole på dette, at barnet vil gjøre godt, er det så mye lettere å akseptere og romme.

Ved å vise barnet at du elsker og aksepterer det, selv når han/hun ikke klarer å gjøre godt, får dere på sikt et så uendelig mye bedre utgangspunkt for samhandling.
Dere jobber med. Ikke imot.

Hvordan kan man håndtere sjalusi.

Jeg prøver ofte å få oversikt fra fugleperspektiv.
Avstanden gjør det lettere å forstå, samt ta av litt av presset fra det man står midt oppi.
Se for deg at du har orkesterplass oppe fra en sky, og kan se hverdagen deres fra en annen synsvinkel.
Hva ser du?

Jeg liker å minne meg selv om at det er omstendighetene jeg skal lete etter feil i, ikke i menneskene.
Mennesker gjør så godt de kan under gitte omstendigheter.

Det er krevende å klare holde roen når det stormer som verst.
Jeg skal ærlig innrømme at sjalusi/utagering er noe av det vanskeligste jeg opplever som mor.
Desto viktigere er det at jeg konstant minner meg om at dette:

Barnet vil godt. Det vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.

I kampens hete.

Unngå å bli Høyesterett.
«Du gjorde sånn og han gjorde sånn. Det er rett og det er galt.»
Glem det.
Det er ikke sånn livet er.
Det er ikke sånn mennesker er.

Bruk deg selv som eksempel.
Hvordan vil du bli møtt når følelsene dine raser som verst?
Når du nesten ikke kjenner deg selv igjen.
De gangene du faktisk skremmer deg selv litt.
Liker du å bli kjeftet på?
Bli kalt slem?
Fortalt at du ikke er til å stole på?
Eller ønsker du å bli møtt med aksept?
Kjærlighet.
Å vite at uansett hvor fæl du følte deg akkurat nå, så er du uansett elsket.
Bare fordi du er deg.

Forventninger.

Man skal ikke kimse av kraften som ligger i forventninger.
Det er en nesten magisk selvoppfyllende profeti som ligger i tankens kraft.
For å si det enkelt.
Om man forventer at barnet er en upålitelig lømme som plager lillebroren.
Da oppfylles disse forventningene.
Om man forventer at barnet vil gjøre godt.
Da skal du se at barnet vil gjøre sitt ytterste for å vise deg dette.
Tillit.

Prioriter barnet.
Ha litt alenetid.
Vær fysiske, klem og kos.
Skap små øyeblikk.
Le sammen.
Finn øyekontakt.

Bittelitt hver dag.
Vis han at du velger han, at du elsker han uansett.
At han er elsket i kraft av å være ditt barn. Ikke for sine følelser eller handlinger.
Fordi han er barnet ditt.

Del gjerne ❤