Mor, hvor er du? Jeg er redd.

Jeg kjenner pulsen øke og adrenalinet pumpe bare jeg tenker på dette.
Det gjør meg sint, provosert, fortvilet og fryktelig lei.

I skrivende stund ligger tusenvis av babyer og gråter alene!

De gråter ut sin fortvilelse, sin innerste angst.
Alarmberedskapen deres, som skulle vært spart til nødsituasjoner, iverksettes, kveld etter kveld.

Hvor er foreldrene spør du?
De holder ut.
Lukker døren.
Skrur opp musikken.

«De trener barna sine på å sove.»

EN KAMP?

Nettet er plastret med råd om hvordan vi skal få barna våre til å sove.

«Slik vinner du søvnkampen.»
«Når bør barnet sove natten rundt.»
«Har barnet ditt et søvnproblem?»

Kamp?
Søvnproblem?
Samspillet mellom to nære, høres plutselig ut som retorikk en ville brukt i forbindelse med krig.
Mellom to motstandere.
Er foreldre og barn blitt to duellanter, hvor den sterkeste vinner?

Har det å la søvnen komme til barnet, blitt en maktkamp?

SØVN.

Jeg kan huske fra jeg var liten, hvor skummelt jeg syns det var å lukke øynene.
Jeg hadde blitt sunget for, dynen lå tett rundt meg, og vi hadde sagt god natt.
Mor eller far hadde gjort jobben sin, nå var resten opp til meg.

Jeg var jo trøtt.
Men det var så mange rare lyder.
Hva var det jeg hørte fra gangen?
Akkurat som om det knirket i golvet.

Det var så utrolig mørkt.
Hva om det lå noen under senga.
Eller inne i skapet?
Jeg kjempet for å holde øynene oppe så lenge jeg bare klarte.

BASALBEHOV.

Søvn er et av våre basale behov. På lik linje med sult og tørst.
Det å sove er ingen ferdighet vi må lære.
Det er ikke noe vi trenger å øve på.

Det handler ikke om å finne søvnen.
Søvnen kommer.

Søvnen kommer når trygghet er ivaretatt, og man er trøtt.

«EKSPERTENE.»

Søvneksperter kaller de seg.
De skal lære oss hvordan vi kan få barna våre til å sove.
«Foreldre må kutte ned på servicen», sier de.

Å få barn til å sove, har utviklet seg til en egen industri.
Fortvilte foreldre leter desperat etter metoder for å få barnet sitt til å sove.
De er trøtte, overveldet.
Ingen fortalte at foreldreskapet skulle være så krevende.
«Dette kan da vel ikke være normalt?»

Letingen begynner tidlig. Skremmende tidlig.
Den virtuelle verden er fullt av forum for foreldre som øser ut sin frustrasjon.
Noen starter med å etterspør søvnråd allerede fra spedbarnsalder.
De vil begynne tidlig for å unngå at barnet legger til seg uvaner.
Ekspertene dukker opp i takt med behovet.

Dessverre er de fleste råd like utdaterte som mytene de spinner seg rundt.

«Barnet må lære å finne søvnen selv.»
«Om du bysser barnet i søvn, blir det bortskjemt og vil aldri lære å sovne selv.»
«Babyer trener lungene ved å skrike.»
«Aldri la barnet sovne på puppen.»
«Samsoving er farlig.»
«Barnet må lære seg å sove i egen seng.»

***

Dagens foreldre har ikke tid til å være trøtte.
Det går på bekostning av trening, overskudd, venner, partner, utseende, selvfølelse, jobb, fritid.
De har ikke tid, og de trenger løsninger som gir kjappe resultat.

MOBBING.

I en av landets største aviser, svarer sjefhelsesøster på spørsmål om søvn og barn.
Gjengir deler av intervjuet:

Intervjuer: «Hva skal foreldre gjøre når alt har skjært seg, og de har et barn som skriker hele natta?
Helsesøster: «Da er det best å være bestemt. Ikke ta ungen opp når den våkner. Bare gå inn å si, nå må du sove.»
Intervjuer: «Enkelte anbefaler å ta ungen opp i foreldrenes seng?»
Helsesøster: «De har gjort det i årevis i en del land. Vi anbefaler ikke samsoving.
Men dette er opp til foreldrene.
Vi tror foreldrene sover best om de ikke har ungen i sengen.»
Intervjuer: «Hvor lenge er det greit å la ungen være alene og gråte om natta?»
Helsesøster: «Det finnes ikke én oppskrift.
Men vi fraråder foreldre f.eks. å la barna ligge og skrike i én time.
Vent noen minutter, så går du inn igjen.
De er jo veldig små. De gir opp til slutt. Det er en liten maktkamp, det her.
Og mor og far er gjerne litt sterkere enn ungen. Barnet holder som regel ikke ut i mer enn et par døgn.»

Sier sjefshelsesøster.
Barnas beskytter.

SOVEKARIN.

På en annen kant av landet finner vi Karin Naphaug.
Hun kaller seg Sovekarin, og er høyt profilert i media.
Hun sier at foreldre må kutte ned på servicen til barna.

METODER.

Naphaug benytter seg av ulike metoder.
Felles for alle er at barnet skal finne søvnen på egenhånd, uten å være avhengig av foreldrene.
Minutt-metoden:
«Man sier god natt til barnet, og går så ut av rommet.
Om barnet begynner å gråte eller rope, går man inn igjen.
Neste gang barnet begynner å gråte, venter man ett minutt lenger før man går inn til det. Slik fortsetter man inntil barnet sover.»

En annen metode Sovekarin anbefaler er belønningskalender:
«Dersom barnet gjør som det får beskjed om i forhold til leggingen, får det et klistermerke som det kan lime inn i en belønningskalender.
Etter ti klistremerker kan barnet få en større belønning, f.eks. en tur til badeland.
Denne metoden gir barnet en følelse av mestring og kan være veldig effektiv.»

ORDBRUK.

Service?
Når ble det service å vise god omsorg?
Å ta barnets innerste behov på alvor?
Og belønning?
Er det å sove enda en ferdighet til å mestre?
Går det an å være flink til å sove?

***

Ved første øyekast kan det virke uviktig, men måten språket brukes er med på å legitimere og ufarliggjøre en handling.
Å kalle noe for service, får oss til å tenke at vi yter mer enn vi burde.
Vi er tross alt foreldre, ikke ansatte i hotellnæringen.
Når noen må kutte ned på servicen, høres det ut som om de vi tilbyr service, prøver å manipulere og kontrollere oss.

«Et lite barn uttrykker utelukkende sine innerste, mest basale behov.
Jeg trenger å være trygg.
Jeg er redd.
Kan du passe på meg?»

EN PROMP PAKKET INN I FINT PAPIR ER FORTSATT BARE EN PROMP.

«Minutt-metoden.»
«Gina Ford metoden.»
«Ferbers metode.»
«Trøstekur.»

***

En metode gir assosiasjoner til det vitenskapelige.
Noe som er utprøvd, testet og gått god for.
Det høres ikke så ille ut.
En metode kan de fleste foreldre gå med på å prøve.

De kunne kalt det for skrikekur.
Det er nemlig det det er.
Barnet skriker til det resignerer av utmattelse.
Men det gjør de altså ikke.
Verken Karin Naphaug eller de andre ekspertene.

NATURSTRIDIG.

Det farligste du kan møte på i naturen, er et vilt dyr sammen med sitt avkom.
Ingen mor i dyreriket ville gått fra barnet sitt i fare.
Stint av instinkter vil hun gjøre hva som helst for å beskytte barna sine.

Hvordan kan det være at mennesker gang på gang trosser naturen og egne instinkter?
Mennesket, som skal være det mest intelligente vesen på jord, klarer ikke engang å lytte til sine mest primitive beskytterinstinkter.

***

Vi trosser alle instinkter og går fra et lite barn som uttrykker sine innerste behov.
Vi tenker ikke engang særlig over det.
Noen har fortalt oss at det er greit.
Det er helt normalt.
Hold ut noen dager, så går det over.

Støyen utenfra har blitt så kraftig at vi ikke lenger hører urstemmen inni oss si:

Hold barnet ditt.
Gi det trygghet, nærhet.
Pass på barnet ditt.
Det trenger deg.

MOBBING.

I Norge tolereres det ikke mobbing.
Politikerne vedtar fra høyeste hold at mobbing skal slås ned på.
Hvor forrykt er det ikke da, at de aller minste, de aller mest sårbare, er helt forsvarsløse?

På helsesøsterstudiet anbefales fortsatt skrikekur som metode for å få barn til å sove!

Dette tar nye såvel som gamle helsesøstre med seg ut i praksis.
Hver dag anbefaler de foreldre å bruke «trøstekur» for å få barnet til å sove.
Helsesøster, som skal være barnets beskytter!
Som skal fungere som en veileder for usikre, nybakte foreldre.
Metoder som ikke kan sies annet enn å være ren psykisk terror, blir anbefalt som den største selvfølgelighet.

Det er helt sykt.
Rett og slett helt sykt.

Hvordan våger dere?
Hvordan våger dere å ikle dere en kappe som barnas beskytter?
Hvordan våger dere å gjøre dette mot små, forsvarløse barn?
Har dere noen som helst anelse om konsekvensene?

De aller minste.
De aller mest sårbare.
Hvordan våger dere?

KONSEKVENSER.

Det er 25 år siden det ble forbudt å slå barn i Norge.
Hvor lenge skal det være lov til å leke med små barns mentale helse, i form av regelrett mobbing?
Neglekt.
Omsorgssvikt.

Når man utsetter sårbare små barn for skrikekurer setter man deres emosjonelle helse i fare. Lykkeligbarndom.no

Nyere forskning viser at babyer som blir utsatt for skrikekurer, produserer store mengder stresshormon. De får høy puls, utvikler varme, blir røde, klamme og paniske.
Bakoverbøyd kropp signaliserer angst.
Andre signaler er oppspilte øyne, grima­ser, forandring av pusterytmen, knyttete never, fekting med armer og ben eller også hemming av bevegelser.

– Psykolog Solveig Albrecht Wahl –

SKRIKEKUR FRA ET LITE BARNS PERSPEKTIV.

«Babyen har ikke utviklet tidsforståelse, og fem minutter i ensom panikk kan føles uendelig lenge for en baby. Babyen har ikke noe forhold til at noe skal bli bedre.
Det babyen opplever er at hen er redd og ensom, og at når hen ber om hjelp og støtte så er det ingen som kommer. Babyen kan ikke lenger stole blindt på at mamma eller pappa kommer når baby trenger dem, og en frakoblingsprosess begynner.
Selvsagt er en skikekur verst for barnet, ikke for mor, som enkelte hevder.

***

Det er ikke bare babyen som får igangsatt en frakoblingsprosess.
En mor som må stålsette seg for å gjennomføre en tøff skrikekur, trenger å bortforklare barnets gråt med andre ord enn «behov», «ensomhet», «panikk», «savn».
Ofte erstattes disse ordene med «sinne», «manipulasjon» eller «forvirring».

Det å bytte ut de gode empatiske begrepene med harde ord hjelper foreldrene å komme gjennom prosessen, men de skaper en avstand mellom barn og mor/far.

Denne avstanden kan være starten på et mønster hvor tilknytningen og empatien stadig forvitrer.

– Lykkeligbarndom.no –

STILLE. TIL HVILKEN PRIS?

Det verste er stillheten.
For etter noen dager, kanskje lengre, gir barnet opp.
Det nytter ikke.
De kommer ikke.
Jeg er fortapt.

Foreldrene smiler anerkjennende til hverandre.
«Vi kom igjennom. Det var tøft, men det virket.»

Lite vet de, at inne på det mørke rommet ligger det lille barnet i stillhet.
Det er stille, barnet har sluttet å gråte.
Det har sluttet å gråte, men til hvilken pris?

Forskning viser at barn som blir utsatt for skrikekurer, slutter å uttrykke angsten.
De ligger alene i frykt, roper ikke om hjelp mer.
Men hjernen fortsetter å produsere like mye stress og angsthormoner som da barnet skrek.

HVA KOM FØRST, SØVNPROBLEMENE ELLER SAMFUNNSUTVIKLINGEN?

Jeg har lest at 40% av norske barn har søvnproblemer.
40%, det er ikke lite.
Min første tanke er:

Om 40% av norske barn har søvnproblemer, snakker vi ikke heller da om en normalvariasjon, heller enn et reellt symptom?

Har det blitt sånn at vi er iferd med å sykeliggjøre det naturlige?
Har konteksten for hvordan vi lever våre liv endret seg så radikalt, at vi ikke lenger er istand til å absorbere, langt mindre kjenne igjen naturlig atferd?

Det er nemlig helt naturlig for et barn å søke trygghet.
Et lite barn forventer å være nært, dag som natt.

Det er helt naturlig at et lite barn våkner flere ganger i løpet av ei natt.
Noe handler om å dekke et næringsbehov.
Men det handler like mye handler om å sjekke at trygghet er ivaretatt.
«Er mine beskyttere fortsatt rett i nærheten?
Er jeg trygg?
Er tilknytningen trygg?»

Hvorfor er det mer naturlig for foreldre å prøve alt annet enn å møte barnet på det behovet det faktisk uttrykker?
Noe så grunnleggende som TRYGGHET.

***

Tilslutt, vil jeg gjengi et dikt.
Diktet gir oss barnets stemme ❤

Kære mor,
Jeg er forvirret.
Jeg er vant til at falde i søvn i dine bløde, varme arme.
Hver aften ligger jeg og putter mig helt tæt ind til dig; så tæt, så jeg kan høre dit hjerteslag, så tæt så jeg kan dufte din milde parfume.
Jeg stirrer ind i dine smukke øjne, imens jeg blidt giver mig hen til søvnen, tryg og sikker i din kærlige favn. Når jeg vågner med en rumlende mave, kolde fødder, eller fordi jeg lige har brug for at putte mig ind til dig, er du der med det samme og jeg glider hurtigt tilbage ind i søvnen.

Men den seneste uge har det været anderledes.
Hver aften den seneste uge, har være sådan her:
Du puttede mig i min egen seng og kyssede mig godnat, slukkede lyser og gik.
Først blev jeg forvirret og undrede mig over hvor du var blevet af.
Derefter blev jeg bange og jeg græd og kaldte på dig.
Jeg kaldte og kaldte på dig mor, men du ville ikke komme!
Jeg var så ked af det, mor. Jeg ville så gerne have dig hos mig.
Jeg har aldrig mærket så kraftige følelser før.
Hvor gik du hen?

Endelig kom du tilbage! Åh, hvor blev jeg glad og lettet over at du kom tilbage! Jeg troede du havde forladt mig for altid!
Jeg rakte armene op til dig, men du tog mig ikke op.
Du kiggede mig ikke engang i øjnene.
Du lagde mig igen ned, med dine bløde, varme arme, sagde “shh..nu skal du sove” og gik igen.
Sådan skete det igen og igen. Jeg græd og kaldte på dig og efter noget tid – længere tid hver gang – kom du tilbage, men du tog mig aldrig op.

Efter jeg havde grædt længe, var jeg nødt til at stoppe. Min hals gjorde så ondt.
Mit hovede dunkede og min lille mave rumlede.
Med det der gjorde allermest ondt, var mit hjerte.
Jeg kunne simpelthen ikke forstå hvorfor du ikke ville komme.

Efter hvad der føltes som uendeligt mange aftener sådan, gav jeg op.
Du kommer ikke når jeg græder og kalder, og når du endelig kommer, vil du ikke engang kigge mig i øjnene eller holde min lille rystende, hulkende krop.
Gråden gjorde for ondt til at jeg kunne fortsætte længere.

Jeg forstår det bare ikke, mor.
I dagtiden når jeg falder og slår mit hovede, løfter du mig op og kysser og puster dér hvor det gør ondt.
Hvis jeg er sulten, giver du mig mad.
Hvis jeg kravler over til dig, for at putte mig ind til dig, læser du mine tanker og løfter mig op og fylder mit lille ansigt med kys, imens du fortæller mig hvor speciel jeg er og hvor meget du elsker mig.
Hvis jeg har brug for dig, er du der med det samme for mig.

Men om aftenen, når det er mørkt og stille og min natlampe kaster lange skygger op på min væg, forsvinder du. Jeg kan se at du er træt, mor, men jeg elsker dig så meget. Jeg vil bare så gerne være tæt på dig.
Nu, når det er aften, er jeg stille. Men jeg savner dig stadig.

***

Om dette innlegget traff deg, vær så snill å DEL ❤

Reklamer