Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Reklamer

Tilknytning

Da jeg ble mor for første gang, ble jeg fullstendig overveldet.
Aldri før hadde jeg kjent noe så sterkt, nærmest dyrisk.
Det var kjærlighet ja, men det var noe mer.
Noe jeg aldri tidligere hadde kjent.
Det var som om jeg fikk kontakt med urmennesket inni meg.
Som om alt hadde ledet opp til dette.
Det skulle ta lang tid, før jeg skjønte hva det var.

***

Mennesket er en art, på linje med andre dyr.
I likhet med dyrene, er vi født med instinkter.
Langt inni det første året, er det lille barnet nesten utelukkende styrt av instinkter.

Et av de sterkeste instinktene er tilknytningsbehovet.
Dette behovet er ufravikelig, og eksisterer i kraft av seg selv.
Barnet er helt avhengig av å knytte seg til en omsorgsperson som kan vare på det.
Som kan sørge for beskyttelse.

I spedbarnstiden er tilknytningen veldig tydelig for oss.
Vi som foreldre nærer det ved å bære, amme, smile, pludre, lukte på, kysse og imøtekomme barnets behov.
Barnets viser tilknytningsatferd, og omsorgspersonene responderer på denne atferden.

I en ideell verden.

***

Ettersom barnet vokser, endres vår relasjon.
Tilknytningsbehovet er ikke like tydelig som hos det lille spedbarnet.
Vi opplever at barnet uttrykker mer vilje, og ofte får vi en annen respons enn vi ønsker.

Barnet kan oppleves som trassig.
Dårlig evne til å motta og utføre beskjeder.
Manglende impulskontroll og aggresjon.
Tydelig frustrert, og vi når ikke inn.

Mange foreldre, med god hjelp av såkalte eksperter, tolker dette som et opprør.
At barnet tester grenser for å se hvem som er «sjef i huset.»

ATFERDSPROBLEM?

Barnets utagering og manglende impulskontroll blir sett på som et atferdsproblem.
En atferd som må korrigeres.
«Barnet må få tydeligere grenser.»
«Sanksjoner må gjennomføres.»

Man går inn i konfrontasjon, og blir to motparter.

Foreldre går til kamp, mot sitt eget barn.

Til vår store frustrasjon, hjelper verken trusler, konsekvenser eller belønning.
Om noe, blir det kanskje verre.
Man begynner å tenke :
«Har vi et vanskelig barn?»
«Har barnet et atferdsproblem?»
«Trenger barnet vårt utredes for ADD, ADHD?»

***

La meg samtidig tegne et annet bilde.
Se for deg at partneren din med ett blir mutt.
Fravikende blikk.
Kalde ord.
Ingen hjertelige smil.
Ønsker ikke fysisk eller emosjonell nærhet.
Viser med all tydelighet at vedkommende ikke trives sammen med deg.

Hva ville du tenkt?
At partneren din hadde et atferdsproblem?
At vedkommende trengte strengere grenser?
En time-out?

Sannsynligvis ikke.
De fleste ville nok tenkt at dere hadde en utfordring i relasjonen mellom dere.
Kanskje mistenkt at partner hadde en affære.
Hvorfor er det så åpenlyst for oss, at i voksne relasjoner har vi en utfordring i forholdet mellom oss, mens når det kommer til barna våre, tenker vi at barnet har et atferdsproblem?

Om naturen hadde ordnet foreldreskapet så komplisert og utfordrende, hadde vi antakelig ikke overlevd som art.

TILKNYTNINGENS MAGI.

Tilbake til tilknytning.
For det er der magien ligger.
Barnets behov for tilknytning er fortsatt like ufravikelig eksisterende.

Menneskets behov for tilknytning kan ikke forsvinne.
Det er en naturlov.
Uttrykksformen har endret seg, men behovet for tilknytning er like sterkt som før.
Behovet er like sterkt i oss, som sult og tørste.

IBOENDE ØNSKE OM Å GJØRE GODT.

«Når tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

Er ikke det fantastisk?
Naturen har ordnet dette helt perfekt for oss.
Som sedvanlig.
«Barnet ønsker å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

I en god foreldre/barn relasjon, hvor tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt.

***

For en åpenbaring!

Vi kan senke skuldrene.
Foreldrerollen handler ikke om å sette strenge grenser.
Råmaterialet finnes allerede inne i hvert enkelt barn, det har naturen sørget for.
Vår oppgave er å skape trygge rammer, så barnet kan modnes naturlig og fylle sitt potensial.
«Vår oppgave er å la dem hvile i kjærligheten fra oss, ikke jobbe for den.»

Barnet ønsker å gjøre godt, FORDI de er tilknyttet oss.
Vi kan frigjøre oss fra den rigide tanken om å oppdra.
Istedet kan vi se på oss som trygge veivisere, og fokusere på å skape en god tilknytning med våre barn.

Hvor mye energi som kastes bort på å formane, korrigere, begrense, oppdra.
Hvor mye unødig frustrasjon som skapes.
Istedet kunne tiden vært brukt på skape en god relasjon med barnet sitt.

TOMROM.

Ved atskillelse, vil barn (mennesker generelt) oppleve et tilknytningstomrom.
Det er rent instinkt.
Med atskillelse menes både fysisk og emosjonelt fravær.

Fysisk atskillelse kan være alt fra en natts søvn, en dag i barnehage, en tur på butikken, eller at barnet leker med et annet barn.
Emosjonelt fravær er å være utilgjengelig følelsesmessig for barnet.
Det kan være vanskelige perioder i parforholdet, en travel periode på jobb, masteroppgave som skal leveres, depresjon.
Etter enhver atskillelse, har barnet behov for å bekrefte tilknytningen.
Faktisk har barnet behov for å bekrefte tilknytningen, hver dag, mange ganger ila dagen!

Å BEKREFTE TILKNYTNINGEN.

Når barnet uttrykker frustrasjon, utagerer eller simpelthen uttrykker behov for nærhet, samle barnet:

Se barnet.
Få øyekontakt.
Smil til hverandre.
Ta på barnet.
Klem og kyss barnet.
Le litt sammen.

Når barnet uttrykker ønske om nærhet, gi barnet enda mer nærhet enn det ba om.
La barnet forstå akkurat hvor høyt elsket det er.
På denne måten bekrefter du tilknytningen, og gjenoppretter balansen.

***

Til og med atskillelsen som kommer etter en natts søvn, fordrer å starte dagen med å reetablere tilknytning.
Mange opplever nok stressende morninger.
Mye skal skje på kort tid, uten særlig slingrinsmonn.
Ofte er en trøtt selv, sulten og litt stressa for det møtet en skal ha klokka 8.
Lunta kan være kort, og det skal ikke mye til før noe skjærer seg.

På grunn av atskillelsen som kommer med en natts søvn, må en starte dagen med å reetablere tilknytning. Dette vil skape et helt annet utgangspunkt for videre samhandling.
En samler barnet, koser, pludrer, kjenner endorfinene strømme mellom seg.

Ved å gjøre dette, ved å «vekke tilknytningen», skaffer en seg et handlingsrom hvor barnet ønsker å gjøre godt for deg.
Hvor mye enklere dagen vil flyte, om en legger inn 5-10 minutters kosetid, før rutinene må gjennomføres.

Bonusen, ved å ha en trygg og sterkt etablert tilknytning, er altså at vår rolle som foreldre blir betydelig lettere.
Et barn vil ønske å gjøre godt, for den det er tilknyttet.
Så enkelt, eller så vanskelig kan foreldrerollen oppleves, alt etter hvor sterk relasjonen med barnet er.

***

Innlegget er inspirert av arbeidet til Neufeld/Maté, gjennom boka
«Hold on to your kids, why parents need to matter more than peers.»
Denne boka vil jeg nok referere til mange ganger.
Boka har betydd enormt mye for meg, både for å forstå egen oppvekst, barna mine og ikke minst samfunnet vi lever i.
Jeg anbefaler den varmt, og tør påstå det vil være en av de viktigste bøkene du vil lese.
Den finnes og oversatt til norsk:
«Vær tilstede i ditt barns liv. Foreldre betyr mer enn kompiser.»

Del gjerne innlegget om det traff deg ❤

En liten spire

Et møte mellom to elskende.
Hud mot hud.
Varmen fra blikket.
Lengselen fra sjelen.

Kjærlige hender som danser.
Oppdager. Nyter.
To sjeler som møtes.
Kjærtegner.
Pusten som følger dansen.
Kjærlighetens dans.

Vi er ett.
Kroppene smelter sammen.
Grensene mellom oss viskes ut.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.
Jeg er deg, og du er meg.

Symbiose.

***

Kroppen min vet.
En liten spire er sådd.
Et lite frø har begynt å vokse inni mors mage.
I mors liv.

Et lite barn skal få spire.
Mitt lille barn, det føles som om jeg kjenner deg allerede.
Du har valgt oss, ikke sant?
Du har valgt å komme til oss.
Jeg vet.
Sjelen min vet.

For en stakket stund er vi ett.
Jeg skal holde deg, beskytte deg.
Du kan stole på meg, mor er her.
Pusten min skal vugge deg.
Hjerteslagene mine skal fortelle deg om livet.
Styrken min skal skjerme deg.

Jeg skal holde deg.

***

NORGE ANNO 2015:

Trøtte føtter på kaldt badegulv.
Sterkt lys.
En skuff som åpnes.
Papir som rives.
«Tsss…»

Hun: «Jeg har eggløsning. Har du tid?»
Han: «Nå? Jeg er helt i ørska. Kan vi ikke gjøre det i ettermiddag bare?»
Hun: «Vi må gjøre det i ettermiddag og! Det er viktig at vi har oss så mye som mulig.»
Han: «Jeg har dårlig tid. Jeg har et møte kl 8.»
Hun: «Vær så snill, jeg blir helt stressa over dette her. Hvis vi skal rekke fristen, må vi bli gravide nå!»
Han: «Ok. Vi får ta en kjapp en.»

***

5 MÅNEDER SENERE, FACEBOOKSTATUS:

«Lykke! Vi venter smått, 12 uker idag!!!»

Gratulasjonene strømmer på.
Folk er glade på deres vegne.
Spør når termin er.
De vordende foreldre svarer at termin er 4.september.

– «Uflaks!»
– «Lol! Snakk om dårlig timing.»
– «Du får be om å bli igangsatt før, eller grine deg til et keisersnitt.»

***

Dagene og ukene går.
Hun kjenner seg så rar.
Sliten.
Vennene spør forventningsfullt om hun gleder seg.
Hun svarer ja.
Inni føler hun seg tom.

***

Tankene kverner.
Holder henne våken nattestid.

«Hva om jeg ikke liker barnet mitt?
Tenk hvis det er tvillinger.
Herregud, hva om vi får et sykt barn.»

Hvordan vil livet mitt bli?

«Jeg nekter å bli en av disse mødrene som glemmer seg selv.
Jeg er helt avhengig av egentid.
Hvordan skal jeg få trent nok?»

«Har vi egentlig råd til å få barn?»

«Herregud, jobben.
Jobben er jo meg!
Hvordan skal jeg klare å være borte fra kollegaer så lenge?»

«Og venninnene mine..
De kommer til å dra på turer uten meg.
Jeg som elsker å reise. Ikke søren om jeg tar til takke med bamseklubb og barnebasseng. Det er bare ikke meg.»
Jeg kommer til å bli glemt.»

«Jeg kan ikke ikke la denne ungen hindre meg i å leve livet mitt.»

***

«Hvordan er det jeg tenker?
Jeg skammer meg.
Jeg fortjener ikke å bli mor.
Er jeg istand til å ta vare på et barn?
Jeg, som på mange måter føler meg som et barn selv.»

«Hvordan kan jeg ta ansvar for et annet menneske?»

***

I forkant av legesjekkene gruer hun seg.

Føler ikke at hun mestrer dette.

Urinprøvene er fine.
Blodtrykket er bra.
Vektoppgangen normal.
Hjertelyden til barnet er sterk.

Likevel, går hun alltid derfra med en urolig følelse.

Hun avtaler time for ekstra ultralyd.
Jordmor beroliger henne med at alt ser bra ut.
Likevel klarer hun ikke slippe tanken om at barnet er skadet, sykt.
Hun vet ikke hva som skremmer henne mest.
Tanken på et sykt barn.
Eller hvordan det vil påvirke livet hennes.

På jobb spør de etter, kommenterer den voksende magen.
Hun hater det.
«Hvorfor sier de at hun er stor? Er hun større enn vanlig?»

De tar på henne.
De spør ikke.
De bare tar på magen hennes.
Hun føler seg helt svimmel.
Slutt å ta på meg, skriker hun inni seg.

På utsiden smiler hun.

***

Hun leser alt hun kommer over om barn og fødsel.
Blogger, artikler, magasiner.
Snakker med venninner.
Hun blir så forvirret. Alle sier forskjellig.
Ekspertene er jo ikke enige med seg selv engang.

Hvordan skal jeg, som ikke kan noe, vite hvordan jeg skal ta vare på et barn?

Hun prøver å snakke med kjæresten.
De har det ikke så godt akkurat nå.
Det er som om hun ikke når inn til han.
Han virker ikke å bry seg.
Ber henne slappe av og ta ting som de kommer.

Det gjør henne bare enda mer urolig.

«Ser du ikke at jeg ikke har det bra?
Hvorfor sier ingenting?»
Jeg vil bare at du skal holde rundt meg og si at alt kommer til å gå bra.»

Han gjør ikke det.

***

HVA SKJER MED MENNESKET I DET MODERNE SAMFUNN?
HVORDAN HAR DET NATURLIGE BLITT SÅ FJERNT FOR OSS?

Samfunnets forventninger og rådende norm er omtrent slik:

Studere.
Det er viktig å velge klokt.
Ikke la hjertet overstyre hjernen.

Studiene skal føre oss frem til en godt betalt jobb.
Vent litt, meget godt betalt jobb.
Jobben skal tross alt finansiere drømmehuset med Gjelda, reisene, dyre merkeklær, hytta på fjellet, sjeldne viner, eventyrbryllupet, designmøbler, frisørbesøk, hudpleie og restaurantbesøk.

På et eller annet tidspunkt skal vi finne oss en partner.
Vedkommende skal være stabil, uten å være kjedelig.
Komme fra fra en god familie, men ikke være prektig.
Se bra ut, men ikke være for opptatt av utseende.
Ha masse venner, dog ikke på bekostning av forholdet.
Være økonomisk uavhengig, men ikke gnien.
Fremstå spennende, men ikke farlig.

***

HVA GJØR DETTE MED OSS?

Er mennesket anno 2015 så opptatt av materielle og overfladiske verdier, at vi ikke lenger kjenner igjen det mest basale i oss selv?

Søker vi så mye bekreftelse utover, at vi ikke lenger er istand til å lete innover for finne svar?

Har det å få barn, blitt en belastning for det livet vi kjenner?

***

Den «tekniske» oppfølging i svangerskapet har aldri vært så bra som nå.
Vordende mødre har regelmessig oppfølging hos både fastlege og jordmor.
Alle får rutinemessig tilbud om ultralyd.
Mange benytter seg av private klinikker utenom.
Det er ikke uvanlig at vordende foreldre er til ultralyd, både fem og seks ganger i løpet av svangerskapet.
Informasjonsflyten har aldri før vært så tilgjengelig.
Vi leser blogger, foreldreblader, bøker og diverse forum.

Likevel, har blivende foreldre aldri vært mer fremmed for oppgaven som venter de, enn nå.

Har oppfølgingen i svangerskapet blitt så medikalisert, at vi har glemt det viktigste av alt?
Har all informasjonen, fokuset på det praktiske og medisinske, etterlatt oss mer full i angst enn noensinne?
Har NAV papirer, barnehagesøknader, baby showers, utstyrslister, blogglesing, eksepertråd, fordeling av permisjon fjernet oss fra det aller viktigste?

– Tilknytningen til barnet-

Tilknytningen til den lille spiren som vokser inni oss.
Den lille skapningen, som er i komplett symbiose med oss.
Som vi deler kropp med.
Som vi puster sammen med.
Sover sammen med.
Gråter sammen med.
Ler sammen med.

Har vi fjernet oss så mye fra vår opprinnelse, at det aller viktigste, tilknytningen til barnet, har blitt borte i all støyen?