En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Småkutt er ikke farlig

Ungene mine sager.
De bruker hammer og spiker, klatrer i trær.
De er med på å lage bål, de spikker og lager mat med skarpe kniver.
De får sågar lov til å bruke øks.
Barna er to og fem år.
Fra det øyeblikk de viser interesse for et redskap, får de lov til å prøve seg.
Jeg er tilstede for å veilede, korrigere.

Jeg ser på barn som unike mennesker i kraft av seg selv.
Fra den dagen de blir født, eksisterer de i kraft av sitt eget kjærlighets lys.
Hvordan flammen får utvikle seg, avhenger på godt og vondt av hvilke erfaringer de gjør seg.
Barn er livsbejaende vesen.
Mennesker med sterkt overlevelsesinstinkt.
Med indre driv og egen stopp.

Ungene våre har vært tett på og observert fra de var babyer.
I et sjal, på magen eller ryggen, har de vært observatører på fremste rad.
Sett hvordan mor og far håndterer redskaper, hvordan vi ter oss.

Hender det at de skader seg?
Klart det, det er noen småkutt innimellom.
Sår som kan plastres.
Jeg er ikke redd for at ungene skal skade seg.
Det vil si, jeg er ikke redd for at de skal skade seg alvorlig.
Småkutt derimot, det forventer jeg.
Det er en naturlig del av læringskurven.
Ikke et tegn på å ha feilet.
Småkutt er ikke farlig.

Jeg er mer redd for å bryte inn i deres naturlige kompass.
At jeg skal forstyrre deres dype, medfødte intuisjon.
Deres evne til å gjenkjenne og vurdere stopp eller kjør.
For det er en øvelse.
Å avlære vår voksne tillærte irrasjonelle frykt.
Det er i hovedsak den vi opererer rundt.
Det er sjelden vi behøver å iverksette vår rasjonelle frykt.

Det er mer den:
«Vær forsiktig».
«Ikke gå der!»
«Pass – det er farlig», fra egen oppvekst jeg snakker om.

Det er og krevende fordi vi må finne en balanse fra ytre forventninger.
En ro i oss selv til å vite at dette er helt ok.
Det ser kanskje ikke sånn ut for andre.
Men det er faktisk helt ok.
For hva skjer når foreldrene setter begrensningene for ungene?
Når barnet må vente på mor/far sin vurdering for å vite om det kan klare noe?

Hva skjer med et barn som får systematisk innprentet:
«Stopp.
Ikke lenger.
Dine vurderinger er ikke til å stole på.
Du gjør ikke rasjonelle vurderinger.»

Det er det som formidles, er det ikke?
Jeg snakker ikke om grenseløs tillit i trafikken eller lignende.
Jeg snakker om begrensningen i å utfolde seg.
Naturlig!

Jeg hører det ofte, og det gjør vondt.
«Nei, du kan ikke klatre der. Det er farlig.»
«Stopp. Ikke høyere.»
«Ikke løp. Du kan falle.»

Nei?
Hva gjør vi med disse menneskenes iboende kraft til å tro på sin egen flamme, sin egen evne til å vurdere?
Om en gjentatte ganger blir fortalt, og nå snakker jeg fra babystadiet, at man ikke kan stole på seg selv?
Da slutter man på et tidspunkt å gjøre det.
Ikke minst får man et problem når en møter situasjoner i livet som krever en rasjonell vurdering av den indre klokka.
Når vi må ansvarliggjøres våre handlinger:

«Vet ikke. Hva syns du? Hva skal dere gjøre?»

Så hopper de.
De hopper fordi vennene ber dem om å hoppe.
Istedetfor å lytte innover.
«Hva forteller du meg dype intuisjon?
Skal jeg stoppe?
Eller kan jeg kjøre på?»

Barna mine har boltret seg med redskaper lenge.
De har tilgang på sag, hammer, kniv og øks.
Eldste er spesielt interessert i å bruke øks.
Jeg blir varm om hjertet når jeg ser gleden og mestringen han viser.
Han har på kort tid blitt ordentlig god.
Ikke minst ser jeg respekten han viser for å håndtere et potensielt farlig vertøy.

Da vi var på telttur i sommer kom et eldre barn bort med store øyne:
«Hvor gammel er han? Hvorfor får han lov til å hogge med øks?
Det er jo farlig.»
Ja, øks kan være farlig.
Om man bruker øks feil, kan det være farlig.
Øks i seg selv er ikke farlig.

Jeg reflekterer mye rundt dette.
Og har gjort et solid stykke arbeid for å komme dit jeg er.
Jeg kjemper jo og mot trangen til å beskytte.
Eller såkalt beskytte.
For gjør vi ikke ungene våre en bjørnetjeneste om vi beskytter de fra all potensiell fare?
Tar vi ikke fra de et vesentlig aspekt ved oppvekst, ved å ikke la dem oppleve situasjoner med noen form for fare?

Jeg har respekt.
Respekt for vann.
For naturen.
For høyder.
For skarpe redskap.
Jeg vet farene.
Jeg velger de likefullt ikke bort.
Jeg veileder ungene mine i bruk der det er nødvendig.
Forteller om faktiske konsekvenser ved feilskjær.
Og jeg er ikke redd.
Jeg ser hvordan de blomstrer i takt med tilliten.
Hvordan de suger til seg informasjon.
Hvordan de tar vare på og setter ut i livet.
Hvordan de lærer.

Del gjerne ❤