Bare hold meg

hold meg
bare se meg

du skal ikke
fikse meg
bare hold meg

ikke spør så mye
jeg har ingen svar
ikke akkurat

la meg grine
bare la meg grine
uten å kreve noe
fra meg

bare
hold meg

la meg bade
i energien
din
la meg hente
kraft
fra deg

vær sterk
i mykheten din

ikke sterk som
i fjell
eller et skjold
ikke urørlig
eller
urokkelig

sterk
som
jord
bevegelig
som
vann

bevegelig
samtidig tilstede

ikke foreslå
endringer
ikke prøv å finne
riktige ord
bare vær

la meg være liten
akkurat nå
la meg være
bitteliten

selv om jeg
er stor
så er jeg
fortsatt
egentlig
ganske liten

se meg

verden kan
kjennes
så stor
av og til
blir jeg
overveldet

hjelp meg å
tolke

vær min trygge
havn
min allierte
vær min
lomme med luft
mine røtter

la meg kjenne
varmen din
la meg hvile
i rytmen fra
hjerteslagene
dine

la meg kjenne
at selv
om det
stormer ute
så kan jeg
finne ro
hos
deg
i armene dine

jeg slipper
når jeg er klar

Følg meg på Evolusjonsmor
på Facebook.
Del gjerne ❤️

Reklamer

Ditt indre barn

Ditt indre barn.

Alle bærer et barn inni seg.
Et helt spesielt barn,
som du kjenner godt.
Inni deg bærer du
den du var som liten.
Alle aldre du har levd.

Inni deg finnes den du var
som nyfødt.
Som toåring.
Som seksåring.
Som tiåring.
Som 17 åring.

Kanskje viktigst av alt.
Minnet av hvordan du ble møtt.
Det lever inni deg.
Og er med deg,
på en eller annen måte.
Hver eneste dag.

Hvordan du ble trøstet.
Hvordan din relasjon med
familien var.
Hvem du ble fortalt at du var.
Hvordan du ble rommet.
Om du kjente deg elsket.
Når du kjente deg elsket.

Noen opplevelser er deg
bevisst.
Andre er tilsynelatende
visket bort.

Du tenker kanskje.

«Jeg har ingen minner fra jeg
var to år. Eventuelle vonde opplevelser fra denne tiden er
heldigvis ikke med meg.»

Men kraften i opplevelsen.
Fra hva enn du stod i.
Den er med deg.
Kroppen husker.
Selv om du ikke er det
bevisst.

Kanskje var du innlagt
på sykehus som toåring.
Kanskje var det på den tiden
foreldrene dine ikke fikk
være sammen med deg.

Kanskje ble du forlatt,
i en sårbar situasjon.
Med vennlige,
men fremmede mennesker.
Kanskje ble du holdt fast for å gjøre en undersøkelse.
Tvunget til å ta medisiner.

Og selv om du ikke var i fare.
Så gav hjernen deg beskjed
om at du var i livsfare.
Fordi du bare var to år.
Og det føltes sånn.

Kraften i minnet om denne opplevelsen.
Gjør at du lettere vil aktivere følelsen av å bli forlatt,
også som voksen.
En følelse av å være i fritt fall.
Ikke fordi du er det.
Men fordi det føles sånn.

🌙

Andre minner er vi bevisst.
Vi husker de.
Opplevelser,
risset inn i minnet.
Noen gode.
Som får deg til å smile ved påminnelsen.
Andre ikke gode i det hele tatt.
Som ikke dempes med tiden,
selv om du kunne ønsket
de gjorde det.

Eller du minnes en følelse.
En stemning.
Et minne av hvordan klimaet
var hjemme hos deg.

Hvordan konflikter ble håndtert.
Hvordan følelser ble tatt imot.
Hva slags atferd som ble
møtt med avvisning.
Hva slags atferd som ble
møtt med anerkjennelse.

Om du hadde slått deg
og var lei.
Ble du møtt med trøst
og forståelse.
Ble du holdt,
til det ikke gjorde vondt lengre.
Eller ble du fortalt at det
ikke gjorde vondt.
Selv om du kjente smerte.
Bedt om å komme deg raskt på beina, fordi bare pyser gråt.

Hva med når du opplevde konflikt.
Når du kranglet med dine søsken.
Måtte det alltid finnes en skyldig.
En syndebukk.
Var det noen som så deg.
Som så smerten bak frustrasjonen.
Eller ble du tildelt rollen
som syndebukk.
Fordi du var eldst.
Og ble fortalt at du burde
vite bedre.

Var det nok rom til deg,
kunne du ta plass.
Var det rom til dine meninger.
Dine følelser.
Ditt uttrykk.
Satt du igjen med følelsen av å være passelig.
Akkurat som du var.
Eller kunne du få følelsen
av at du var for mye.

🌙

Barnet er alltid med oss,
men det er ikke
alltid like aktivt.
Av og til er det som om
barnet sover.
Som regel i perioder hvor
du er i balanse.
På plass i deg selv.
Da legger du nesten ikke
merke til barnet.

Men så.
Når du plutselig flyter over
i kaos.
Da våkner barnet i deg.
De umodne
reaksjonsmønsterne vekkes.
Sider du ikke liker å
vedkjenne deg.
Som du kanskje skammer
deg over.

Barnet brøler, roper, skriker.
Tar plass.
Bønnfaller deg om å bli hørt.
Om å bli sett.

Og da.
Hvis du ikke er klar over
barnets eksistens.
Langt mindre dets behov
for anerkjennelse
og kjærlighet.
Så kan det gjøre vondt.
I sjelen, i hjertet.
Uten at du klarer sette fingeren på hvor smerten kommer fra.

Det indre barnet kan
ikke overses.
Det finnes.
Eksisterer.
Er en del av oss.
Barnet trenger å bli sett.
Å bli hørt.

Vi kan ikke endre på det
som har vært.
Fortid er levd liv.
Og selv om fortid kan bære minner som gir deg smerte.
Så bærer disse minnene samtidig potensial til å sette
deg fri.

De kan være vonde,
men de trenger ikke
være et onde.
Men for å kunne ta lærdom,
for å kunne bli fri.
Så må du anerkjenne de,
for akkurat hva de er.
Og fullt ut akseptere,
det som var.

For om vi skal kunne vise
omsorg for andre.
For våre egne barn.
Så kan vi ikke fortsette
ignorere vårt eget
indre barn.

For hvordan kan du gi trøst til barna dine,
de du har født.
Om ditt indre barn gråter
av fortvilelse,
og du ikke anerkjenner det?

Ingen som tar det på fanget,
ingen som sier.
Jeg forstår.
Jeg ser deg.
Jeg elsker deg.
Jeg skal holde deg.

🌙

Neste gang du kjenner at ditt indre barn er urolig,
tar mye plass.
Vis mildhet.
Vis aksept, forståelse.
Se barnet inni deg.
Hva det trengte dengang,
som det ikke fikk.
Som du har mulighet til å
gi det nå.
Det ber ikke om mer enn
det du gir dine egne barn.

Bryt fortidens lenker,
Aksepter det som har vært.
Nøkkelen til endring er nå.
Ikke i fortid, ikke i fremtid.
Akkurat her og nå.

Ditt barns cv

Om du skulle skrevet barnet
ditt sin CV.
Hva ville det stått?

Jeg tenker ikke på pokalene fra fotballcupen i sommer.
Eller diplomene fra kulturskolen.
Jeg tenker ikke på kartleggingen fra barnehagen.
Heller ikke på resultatene fra siste matteprøven.
Eller svømmeknappen.

Nei.
Jeg tenker ikke på prestasjonene til ditt barn.
Helt ærlig.
Så gir jeg blaffen i de.

Det jeg lurer på er.
Hvem ER dette mennesket?

🍂

Jeg har sagt det før.

Foreldreskap er potent materiale.
En kilde til personlig vekst
og indre reise.
For de som tør å kikke.

Å se seg selv.
Eller å ikke se seg selv.
Gjennom foreldrelupa.
Det kan være et nakent speil.
Og ikke alle er klar for å se.

🍂

Det er jo sånn.
At mennesker vekker ulike følelser i oss.
Våre barn er absolutt
intet unntak.
Tvert imot.

Hvilke følelser vekker barnet
i deg?

Kanskje er barnet annerledes enn du forventet.
Kanskje er barnet annerledes enn du håpet.

La oss si du så for deg et utadvendt og utforskende barn.
En våghals som skulle være med deg på lange turer, klatring
og isbading.

Men så var det ikke det mennesket som kom.
Det kom ikke en uredd våghals.

Istedet kom et rolig menneske.
Et sensitivt menneske.
Et menneske som tenker nøye gjennom sine handlinger.
En filosof og analytiker.

Hvordan føles det?

Kjennes det nakent?
Avkledd?
Er det forvirrende?
Skuffende?
Vekker det vonde følelser i deg?

Når barnet som skulle være med deg på ekspedisjon.

Ikke vil skli på rutsjebanen.
Ikke vil hoppe på trampolinen.
Ikke vil gå barfot i sand.
Ikke vil få jord på hendene.
Ikke vil klatre på steiner.

Hva da?
Hvordan føles det?

🍁

Jeg husker godt.
En pappa og hans pode på småbarnssvømming.
Barnet var av typen jeg beskrev ovenfor.

Rolig.
Introvert.
Analytisk.

En trengte ikke være rakettforsker for å se at far og sønn hadde ulike karaktertrekk.
En trengte heller ikke være rakettforsker for å se at pappaen strevde med å romme barnets natur.

Barnet var rundt 4.
Et nydelig, varmt vesen.
Som de fleste andre barn elsket han vann.
Det vil si.
Han elsket å være over vann.
Kom han under, ble han redd.

Pappaen var opptatt av fremgang.
Av prestasjoner.
Han påpekte for barnet
at de var her for å lære.
Ikke for å leke.
Og om barnet ikke hadde tenkt
å følge programmet.
Så kunne de like gjerne droppe det.

I løpet av timen pleide jeg sette frem rutsjebanen,
for de som ville.
Det lyste i øynene til den lille da jeg spurte om han hadde lyst.

Et øyeblikk så det ut til at han glemte all analyse.
Et øyeblikk så det ut som om
han skulle si JA.

Eventyrlysten vibrerte i han.
I et ekte og sant øyeblikk.
Men så, nesten før øyeblikket hadde oppstått.
Så var det over.

Fornuften og analysen kom tilbake til han.
Kroppen stilnet og erkjennelsen av hva det ville bety.
Å rutsje uti vannet.
Det ble tydelig for han.

Det ble og tydelig for pappaen.
Og det var vanskelig.
Å akseptere at hans sønn.
Ikke turte.
Det trigget han.

Resultatet var at pappaen
økte presset.
Først på en tilsynelatende oppmuntrende måte.

«Kom igjen!
Du klarer det,
jeg tar imot deg!
Kom an, det blir gøy,
jeg lover deg!
Kom igjen, kom igjen da!!»

Resultatet av pappaens
økte intensitet var følgende.
Gutten trakk seg lengre og lengre unna.

Jo mer pappaen pusha.
Desto mer rygget barnet.

Det var som å bivåne to motstandere.
Den ene skyver,
den andre rygger.

Oppmuntringen gikk over i
noe annet.
Noe mørkere.
Som om utfallet av denne diskusjonen.
Ville ha en innvirkning på deres relasjon videre.

«Kom igjen da!
Det er ikke farlig!
Det er ikke noe poeng i at jeg betaler for at du skal gå på svømmekurs hvis du ikke gidder gjøre en innsats.
Hvis du ikke har tenkt å prøve, kan vi like gjerne droppe det!»

Neste gang jeg ser de,
sitter de på grunna.
Pappaen med et resignert uttrykk.
Barnet leker langs kanten.

Jeg spør hvordan det går.
Pappaen ser opp,
uttrykket er avvisende.

«Det går dårlig, jeg gidder ikke mer! Han tør jo ingenting så det er ingen vits for oss å være her!»

🍁

Tenk om vi kunne la en generasjon mennesker vokse opp og vite.
Med sikkerhet.
At de er elsket for akkurat
den de er.

At vi kunne ha tillit til at
barnets natur.
Er akkurat som den skal.

Noe så tilsynelatende enkelt.
Likevel vet vi.
At det er alt annet enn.

Og aksepten.
Ovenfor andre.
Det starter ikke med
barna dine.
Det starter med deg.

For hvordan kan du se andre.
Akseptere andre.
Om du ikke gjør.
Det samme for deg selv.

Tingen er.
Vi er best på å være oss selv.
Originaler,
snarere enn kopier.

Kilden til magi.
Styrken.
Den ligger i.
Vår sanne natur.

Så jeg spør deg.

Kan du se barnet ditt.
Virkelig se det.
For hvem det er.

Uten å vurdere.
Uten å dømme.

Klarer du akseptere?
Hvem barnet ditt er.

Ekstrovert,
introvert,
høy,
lav,
smal,
bred,
modig,
tilbakeholden,
tenkende,
spilloppmaker,
kunstner,
rolig,
kraftfull.

Det er ikke en konkurranse.
Det finnes ikke rett og galt.

Det er et symbiotisk mangfold.
Yin/yang.
Balanse.
Hvor hvert karaktertrekk.
Bærer styrke,
på sin unike måte.

Om barn og overgrep

Før lesing.
Dette er mine tanker som lekperson og mor.
Jeg har ikke profesjonell kompetanse innen feltet,
og er ytterst ydmyk ovenfor å formidle innenfor temaet.

🍁

Noen tema gjør så vondt at vi helst vil unngå å ha
noe med de å gjøre.
Barn og seksuelle overgrep
kommer definitivt inn under
den kategorien.

Jeg unngår stort sett å lese om det. Syns det gjør for vondt.
Får meg til å føle avmakt.
Får meg til å miste håp.
Til verden.

Men overgrep skjer.
Hver dag.
Det er en realitet.
Og selv hvor mye jeg ønsker å lukke øynene for det.
Så skjer det uansett.

Derfor må jeg forholde
meg til det.
Jeg kan ikke velge det vekk.
Det er mitt ansvar som voksen.
Å gjøre det jeg kan.
For ungene.

Det er vanskelig å forestille seg, hvem som kan være overgriper.
Vi ser for oss et slags monster,
et ikke-menneske.
Noe helt utenom det vanlige.

Men sånn er det ikke,
er det vel?

Vi vet ikke hvem
de er. De går ikke med egne pins i jakkeermet, det finnes ikke en app som kan gjenkjenne de.
Fortvilende nok,
så er overgripere.
Alle og ingen.

De er foreldre,
fotballtrenere,
naboer,
onkler,
tanter,
lærere,
barnehageansatte, økonomisjefer,
it-konsulenter,
søsken,
kvinner
og
menn.

Vi vet ikke hvem de er.
Men vi vet at de finnes.
Og at de vil oppsøke barn.

Hva kan vi gjøre?
Finnes det noe vi kan gjøre?

Vi kan ikke forsikre oss om at barna våre ikke kommer til å møte de.
Det er utenfor vår kontroll.

Men noe kan vi gjøre.
Og det starter
med oss.

Måten vi samhandler
med ungene.
Det er som konstante
avtrykk.
Vi preger barna,
kontinuerlig.

Av og til er vi
det bevisst.
Men mesteparten av tiden.
Så legger vi ikke merke til hvordan vårt uttrykk
påvirker omgivelsene.

Hvis vi skal styrke barna,
I deres møte med verden.
Så må vi som et minimum gi de riktige verktøy i verktøykassen.

Det betyr for det første.
At ungene må få sette egne grenser.
Punktum.

Det vil si.

At ungene selv bestemmer.
Om bestemor skal få klem
eller ikke.
Samme hvor snill bestemor er. Samme hvor fornærmet hun blir om hun ikke får.

Ikke fordi vi tror bestemor er
en fæl overgriper.
Hun kan være Mor Teresa reinkarnert for alt jeg vet,
det er faktisk uvesentlig.
Barnet bestemmer over egen kropp.
Punktum.

Min kropp.
Mine grenser.

Det nytter ikke med:

«Næmmen, du og jeg har jo hatt det så fint sammen,
har vi ikke – skal jeg ikke få klem da, jeg blir veldig lei meg om jeg ikke får en klem.»

Eller.

«Får jeg ikke klem?
Jeg stjeler en uansett!»

Om barna skal oppleve reell autonomi over
egen kropp.
Om de skal bli kjent med og håndheve egne grenser.
Så kan det ikke finnes unntak.

For om vi sier.
At barnet må gi klem til bestemor.
Så ikke bestemor blir lei seg.
Så signaliserer vi at bestemor sine følelser er viktigere enn barnets grenser.
Og at barnet skal gå på akkord med seg selv, for å gjøre det som forventes.

Hva med når du leker med barnet. En litt voldsom, men morsom lek på golvet.
Du lekekiler barnet.
Dere har det morsomt,
men barnet roper plutselig «stopp».
Barnet ler samtidig som det
sier stopp, og du fortsetter.
10 sekund, kanskje 20.

Hva da med barnets grenser?

Eller når ungen lukker munnen når du skal pusse tennene.
Og du er trøtt og irritabel,
og ender med å åpne munnen med makt og pusse tennene til en grinende unge.

Hva da med barnets grenser?

Eller barnet som ikke vil klippe håret. Som for alt i verden ikke vil klippe håret, mens mamma og pappa mener det er på høy tid, og vel så det.
Foreldrene insisterer.
Lokker med gull og grønne skoger. Tilslutt går et slukøret barn med på å gå til frisøren.

Hva da med barnets grenser?

🌱

Hva med oss selv?
Hva med våre grenser?

Ungene er som kjent våre dypeste speil.
De gjør først og fremst som vi gjør, ikke som vi sier.

Om vi formidler grensesetting
til ungene.
«Du er sjef over egen kropp
bla bla bla.»
Men vi oppfører oss
grenseløse selv.

Hva da?

Om kroppsspråk skriker nei, men ordene våre sier noe annet.
Fordi vi skal please andre.
Fordi vi har lært å tilpasse oss,
være lydige.
Hva formidler vi om grensesetting da?

🌱

Vi voksne.
Vi må gjøre en
ting til.

Vi må dra oss selv utav vår skambelagte seksualitet
og
s n a k k e
med ungene våre.

Vi må snakke om kropp.
Om seksualitet.
Om nei og grensesetting.
Om gode og vonde følelser.
Om gode og vonde hemmeligheter.

Vi må kalle kroppsdeler ved dets rette navn.
Vi må kunne si
penis,
vagina,
endetarm,
rompehull,
klitoris,
testikler,
baller
og
skjede.

På samme måte som vi refererer til nese, albue,
øyelokk og håndflate.

For om du og barnet kan snakke om kropp.
Uten å formidle skam.
Så er det større sjanse for at barnet vil fortelle deg,
dersom noe ugreit skjer.

Og om barnet kan navnet på vitale kroppsdeler.
Så vil det i mye større grad kunne fortelle hva som har skjedd, ved et evnt overgrep.
Eller gjenkjenne det,
før det skjer.

Vi må snakke med
ungene om sex.
De trenger å vite hva det er.
De trenger å vite at sex utelukkende er mellom voksne mennesker.

Vi må fortelle ungene at det finnes voksne mennesker som vil ha sex med barn.
Selv om det ikke er lov.

Og selv om det kan være fristende.
Så hjelper det neppe å demonisere overgriperen.

Kanskje er det en person som barnet liker,
som det allerede har
en relasjon med.
Kanskje er det en person som gir barnet oppmerksomhet. Som kjøper gaver eller
deler ut snop.

-Vi må gjøre kropp og grensesetting så tydelig for ungene våre-

At
de
er
istand
til
å
gjenkjenne
overtramp
uansett
i
hvilken
form
de
kommer
i.

At
de
gjenkjenner
gale
handlinger
Uansett
hvem
det
kommer
fra.

Men det krever noe av oss.
Det krever.
At vi LAR ungene sette grenser.

Det krever.
At vi aksepterer disse,
fullt ut.

Og når vi feiler.
For det gjør vi alle av og til.
Så sier vi unnskyld.
Og tar ansvaret helt
og holdent.

Full autonomi kommer ikke stykkvis og delt.
Nei betyr nei.
Alltid.

Kunnskap er makt.
Sørg for at DU er den som forteller barnet om
kropp og sex.
Ikke barnets jevnaldrende.
Ikke lugubre Internettsider.

Det kan bli utfordrende, ja.
Det kan kreve noe av deg, ja.
Men alternativet.
Er uendelig mye verre.

La ungene klatre

La ungene klatre.

Så høyt eller lavt,
som de vil.
La de finne ut selv.
Hvor egne grenser går.

La de gjøre feil.
La de prøve seg frem.
La de selv lete
etter løsninger.

La de tråkke på ei grein,
som gir etter.
La de oppleve.
At de likevel klarte
holde seg oppe.
Fordi de fant.
En annen løsning.

La de skrape seg opp.
La de få skrubbsår.
Kostelige skatter
som vitner om eventyr.

La de kjenne suset
i magen.
Fra høyt oppe.
La de oppleve at veien ned.
Kan oppleves annerledes.
Enn veien opp.

La de kjenne seig sevje
mot hendene.
La de oppleve lukten
av den.

La de bli kjent med frykt.
La de kjenne.
At av og til.
Er det greit å holde tilbake.
Mens andre ganger.
Er det greit å utfordre.

La de oppleve
frustrasjon og glede.
La de bli kjent
med ydmykhet.
La de oppleve mestring.

La de bli kjent med trær.
La de erfare at ei furu.
Oppleves annerledes
enn et lerketre.

La de oppleve sollyset
gjennom bladene.
La de kjenne ru bark
mot myk hud.

La de kjenne følelsen
av dynamikk.
Av å dele en opplevelse.
Med natur.

La de betrakte verden fra et annet perspektiv.
La de koble seg på.
Roen som er.
I natur.

La ungene få lov til.
Å gjøre feil.
Uten å bli vurdert
utfra de.

La ungene leke.
La de smake livet.
La de utforske.
La de være fri.

La ungene klatre.

Å bruke energi på å hindre det som uansett vil skje

Tanker om småbarnsliv og nået.

Det slår meg.
Hvor mye tid foreldre bruker.
På å prøve hindre ungene.
I noe.
De kommer til å gjøre.
Uansett.

~~~

Vi er ved et vann.
Ei liten sandstrand.
Det er en av de varme,
sjeldne junidagene.
En annen familie er der og.

Det er mamma.
Pappa.
En ca 4 åring.
En ca 2 åring.
Og en hund.

Ungene vasser.
Minste i bleia, største med sommerklær.

Som unger flest er de i nået.
Lekende, utforskende.
Det er sommer, det er vann.
Bedre blir det ikke.

Men foreldrene er stresset.
Hele tiden henvender de seg til ungene.
Om at de ikke må gå lengre.
At de må passe seg for å ikke bli våte.
At de ikke må hoppe.
Ikke løpe.

Alle henvendelsene sirkler rundt det samme.
At barna må unngå bli våte på klærne.

4 åringen er allerede våt på halve skjørtet.
Skaden, om man kan kalle det, har allerede skjedd.
Likevel fortsetter korrigeringen. Om å komme tilbake.
Om å ikke gjøre det hun allerede gjør.

Barna holder på med sitt.
Såklart, det er sommer,
det er vann.
Hva er vel mer morsomt?

Jeg tar meg i å tenke.

Hvorfor klarer ikke foreldrene
gi slipp?
Hvorfor klarer de ikke være
her og nå?
Hvorfor klarer de ikke se
det fine?

Barn som koser seg.
En varm dag i juni.
Ettermiddagssol.
Hvorfor klarer de ikke omfavne øyeblikket?

Jeg blir nødt til å stille meg spørsmålet.

Gjør det noe om barnet blir våt på skjørtet?
Gjør det noe?
Egentlig.
Er det verdt å bruke masse tid på å prøve hindre noe som uansett kommer til å skje?

Barnet kommer ikke til å fryse, det er varmt ute.
De bor jeg nærheten,
hun får derfor snart på seg noe tørt.
Ja, hun kommer til å bli våt på skjørtet.
Men gjør det noe?
Egentlig?

Er det ikke litt rart.
Og bortkastet.
Å bruke tid og ressurser.
Som foreldre.
På å prøve.
Hindre ungene.
I noe.
De kommer til.
Å gjøre.
Uansett?

Lev og la leve.
Mesteparten av det vi tror vi må prøve å styre.
Kan vi gi slipp på.

Dagen er nå.
Øyeblikket er akkurat her og nå.
Hva om vi puster og er tilstede.
Gir slipp på de strevsomme tankene.

Hva om vi leter etter det fine.
I øyeblikket.

Lar fremtid være fremtid.
Den får sitt nå når den kommer.
Inntil da kan vi stort sett la fremtiden være.

Å bare være.
Tilstede.
Akkurat her og nå.

🌻☀️🌿

Barn – ganske alminnelige mennesker

Noen ganger.
Så kunne en tro.
At det å forholde seg til barn.
Var noe utenomjordisk.

Teorier.
Metoder.
Teknikker.
Analyser.

Dere.

Barn er ikke utenomjordiske vesener.
De er først og fremst mennesker.
Små utgaver av sånne
som oss.

De liker.
Tro det eller ei.
Å bli behandlet som.
Et menneske.

Neste gang du står fast.
Lurer på hvilken teknikk
du skal anvende.
Hvor streng du skal være.
Hvor streng du ikke skal være.
Spør deg selv følgende.

Hvordan liker jeg å bli møtt?

Når du har det vanskelig.
De gangene du hyler av fortvilelse.
Er usaklig.
Når du driter deg ut.

Hvordan vil du bli møtt?

Liker du å bli kjefta på?
Møtt med sanksjoner?
Trusler, straff?
Bli fortalt.
Til det overtydelige.
Hvor utrolig teit du akkurat var.

Du vet det godt selv,
ikke sant?
At du oppførte deg dumt.

Hvordan er det om blir møtt
med forståelse?
Forståelse for at ting var vanskelig akkurat nå.
At du rett og slett ikke
klarte bedre.
Selv om du ønsket.

~~~

Når vi forholder oss til barn.
Så snakker vi nesten utelukkende om atferd.
Har dere tenkt på det?

Vi vurderer atferd.
God, dårlig, middels.

Tenk om vi selv skulle bli
møtt på den måten.
Bli dømt for vårt uttrykk.
Heller enn å bli anerkjent for
våre følelser.

Bak enhver atferd.
Bak ethvert uttrykk.
Så skjuler det seg et menneske.
Et menneske som føler noe.
Som har en opplevelse.

Eureka-
Dette gjelder også barn!

Hva om vi ser bak atferden.
Bak handlingen.

Hva om vi ser et menneske
som har det vanskelig.
Snarere enn et menneske
som er vanskelig.

Kan du se at barnet ikke er
sine handlinger.
At det ikke er sine tanker.
Sine følelser.

Kan du se barnet?

De mest potente ordene
jeg kjenner.
Inneholder ingen formaninger.
Ingen visdomsord.
Ingen oppdragelse.

Det mest potente jeg
kan si er.

Jeg forstår.
Jeg ser deg.