Karusell liv

Om livet.

Det er bråkete rundt deg.
En støy av meninger
og forventninger.
Rammer inn livet ditt.

Det kan bli så bråkete.
At du ikke klarer høre.
Stillheten.
Inni deg.

Det kan føles som.
Om du har hoppet på en karusell.
På et bråkete tivoli.
Hvor karusellen spinner.
Rundt og rundt.

Du lever på karusellen.

Spiser, ler, gråter, jobber, puster, kjefter, handler,
lyver, presser, håndterer.

Om kvelden går du av.
Hodet spinner,
du kjenner
deg svimmel.

Det suser i ørene.
Lydene fra tivoliet lever
i minnet.

Du syns det er godt
med en pause.
Fra karusellen.
Likevel er det.
Som om du fortsatt sitter på.

Du legger deg til å sove.
Kroppen sover.
Men du drømmer om tivoliet.

Neste morgen står du opp.
Kler på deg,
spiser på vei ut.

Du kjører til tivoliet.
Tar sats og hopper på karusellen.
Den har startet allerede.

🌊🌊🌊

Kan du velge.
Å gi deg selv.
Lommer med luft.
I et liv.
Som kan være støyende.

Kan du velge.
Stillhet.
Lenge nok.
Til å oppdage den?

Reklamer

Forventninger

Forventninger.
Noe mer potent skal du
lete lenge etter.

Tingen er.
Vi har en tendens til å
oppfylle forventningene.
Vi blir møtt med.

De fleste av oss.
Vokser opp og blir.
Den vi har blitt fortalt.
At vi er.

Hvem er du?
Hvem ble du fortalt
at du var.
Da du vokste opp.

Ordene vi bruker.
Måten vi snakker om
oss selv.
Om andre.
Det betyr noe.

Du har.
En enorm påvirkningskraft.
På ditt barn.

Du har muligheten til.
Å styrke barnet ditt.
La det føle seg elsket.
For å være akkurat den
det er.

Du kan og.
Gjøre barnet ditt mindre.
Ved å formidle.
At sånn barnet er.
Egentlig ikke.
Er nok.

Hvilken bagasje.
Velger du.
Å gi barnet.
På reisen.
Tung eller lett?

Ditt valg.

Spørsmål fra leser

En leser spør.

Hva tenker du om å ha ungene
i barnehage, mtp separasjon
og tilknytning?

Hun er forvirret over normaliteten ved å ha små barn i barnehage,
spesielt fordi så mange viser sterk motstand mot atskillelse fra foreldrene.
Hun spør om man tenke på dette som en naturlig reaksjon på separasjon
og god tilknytning?

🌱

Takk for flott spørsmål.
Jeg har mange tanker
rundt temaet, vanskelig å sammenfatte kort.

Jeg tar alltid utgangspunkt
i naturen.
Back to basics.
Hvem vi er,
som art.

Om vi tenker oss følgende.
At mennesket er et produkt
av to.
Kultur og natur.

🌱. Natur er opprinnelsen i oss.
Våre instinkter.
🎭. Kultur er samfunnets
påvirkning på oss.

Naturen er stabil.
Preget av kontinuitet.
I motsetning er kultur omskiftelig.
Preget av endringer og ulikheter.

Kulturen sier noe om
det som er normalt,
mens naturen tar
utgangspunkt i det som
er naturlig.

Mange setter erlik
mellom disse.
Normalt = naturlig.

Det er det ikke.
At en ting er normalt.
Betyr ikke at det er naturlig.

Et menneskebarn
fødes med de samme forventninger.
Enten det er i
New York, Amazonas, Oslo, Madagaskar eller Tokyo.
Vår natur.

På samme måte som en tiger fødes med spesifikke forventninger,
til å være tiger.
Så fødes en menneskebaby med spesifikke forventninger,
til hva det er å være et menneske.

🌷 Barnet forventer å være nær.
🌷 Å bli møtt på sine behov.
🌷 Barnet forventer kontinuitet.
🌷 Å bli møtt
med tillit.
🌷 Å være en del av flokken.

Ingen er nærmere vår natur,
enn barna.

Vi lever i en tid.
Hvor kultur og natur hele tiden er i klinsj.
Mange kjenner seg fanget.
I et inferno av kryssende forventninger.

På ene siden samfunnet.
Ytre forventninger.
Mye, fort, atskillelse, brudd, prestasjoner, økonomi og klokkeliv.

På andre siden natur.
Sakte, nært, tilknytning, kontinuitet, sammen, flokkliv
og tillit.

I 2017 er det normalt med mangel på kontinuitet.
Det er normalt med tidlig atskillelse.
Det er normalt å forsere prosesser.
Og, det er normalt å
mangle tillit.

Men selv om det er normalt.
Så er det ikke naturlig.

Når barnet gråter og klamrer seg idet du leverer i barnehagen.
Så er det en klar beskjed om
at barnet ikke er klar
for atskillelse.
Både fordi det ikke vil være borte fra deg.
Men og fordi
barnet ikke har etablert
god nok tilknytning til de voksne i barnehagen.

To ord om barnehager.

Barnehager kan i beste fall fungere som en forlengelse
av barnets landsby.
Et nettverk av trygge,
gode voksenpersoner,
som tar rollen som omsorgsperson på alvor.

Men, for at det skal kunne skje.
Så må fokus være på viktigheten av tilknytning.
Viktigheten av nok ledige hender.
Nok ledige fang.
Og tid nok.
Til at det kan skje tilknytning, ikke bare tilvenning.

~ Elisabeth

Bare se meg.

Tenk deg.

At du har kranglet med
partner.
At eggene gikk i golvet, istedenfor
i panna.
At smoothien ble sølt.
At sjefen maser.
At du har sovet dårlig.

Alt i alt.
Så har du.
Et møkkaøyeblikk.
I verste fall.
Så har du.
En møkkadag.

Du har lyst å hyle.
Grine og rope i selvmedlidenhet.

Verden kjennes urettferdig,
og helt ærlig.
Så syns du synd på
deg selv.

Ditt indre barn.
Din iboende toåring
kommer frem.
Men sine primitive reaksjonsmønster.

Så treffer du en
god venn.
En fortrolig.
Du kjenner lettelse,
inni deg.
Et håp om å bli sett.

Du prøver deg på et
smil.
Det er stivt, klistrer seg.
Det går ikke lenge.
Før demningen brister.

Tårene renner.
Du snakker usammenhengende.
Klarer ikke snakke,
hulker ut annethvert ord.

Vennen din sperrer opp øynene.
Fikler med hendene.
Snakker fort,
lysere enn vanlig.
Insisterende.
Skingrende.
Hendene klapper deg litt
for raskt på ryggen.

Hun ber deg snakke
tydeligere.
Sier hun ikke forstår hva
du sier.
Hva du mener.
Hun ber deg slutte å gråte.
Spør om du kan være
så snill å forklare.

h u n f o r s t å r i k k e.

Hvordan føles det.
Å bli møtt.
På den måten?

Når du er lei deg.
Frustrert.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med krav
om forklaringer.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med masse ord.
Som prøver finne løsninger.

Vil du ikke bare igrunn.
Bli sett.

Vil du ikke bare.
Gråte så lenge du
trenger.

Få være lei deg.
Uten å måtte forklare
hvorfor.
Før du selv,
kjenner deg klar.

🌱

Hvorfor er det.
At vi tror det er annerledes
for barn?

Hvorfor er det så viktig.
At barnet kan forklare.
Der og da.
Hvorfor det er frustrert.

Hvorfor tror vi.
At vi må møte barnets frustrasjoner.
Med forslag til løsninger.

Hvorfor er vi
så opptatt av.
Å finne rasjonelle forklaringer.
På barnets følelser.

Hva om.

Det bare får
lov til å være.
Hva det er.
Uten at vi trenger
å sette det i system.

Hva om.

Følelsene bare
får komme.
Som de trenger å komme.
Uten at vi trenger.
Å fikse.

Barnehagelogikk?

Når et barn begynner i barnehage.
Så sier de ansatte
til foreldrene:

«Dere må ikke være i barnehagen så lenge.
Barnet blir forvirret,
tror dere skal være her alltid.
Best å venne barnet til at du skal gå, først som sist.»

Ja?

Bli med på en tankerekke.
Tenk på konstellasjonen
barn/foreldre/besteforeldre.

Til å begynne med er det vanlig.
At barn tilbringer tid hos
besteforeldre.
Sammen med sine foreldre.

Ettersom tiden går.
Blir barnet kjent med
besteforeldrene sine.
Litt etter litt bygges relasjonen.
Bånd knyttes.
Et resultat av tid og samhørighet.

Båndet går begge veier.
Fra barn ➡️ besteforeldre.
Fra besteforeldre ➡️ barn.

Så en dag.
Kjenner barnet seg trygt nok.
Til å være sammen med besteforeldrene.
Alene.
Uten foreldrene.

Kjenner barnet seg forvirret?
Trodde barnet at konstellasjonen alltid ville være.
Barn/foreldre/besteforeldre.
Sammen.
Fordi det har pleid å være sånn?

Eller kan barnet gi slipp.
Uten uro.
Dersom barnet har bygget tilstrekkelig god relasjon til bestemor.
Tilstrekkelig god tilknytning,
til bestefar.

Si meg.
Finnes det en egen barnehagelogikk?

Foreldreskap og følelser

Om foreldreskap
og følelser.

Foreldreskap.
Er nakent.
Mange foreldre opplever.
At dører de har lukket.
Låst og kastet nøkkelen til.

De smeller knallhardt
i ansiktet.
Den dagen de blir.
Foreldre.

Foreldreskap er mye.
Og kanskje mer
enn noe.
Så er det et speil.

Et stort,
ufiltrert speil.
Som kaster refleksjoner,
om hvem vi er.
I ungene våre.

Det er nakent det.
Vi har jo årevis av trening.
I å gjemme oss.
Et arsenal
av masker.
Roller.
Beskyttelse.

Bam!
Så rives de bort.
Fordi ungene dine.
Ennå ikke.
Har laget sine egne.

Hvordan føles det.
Å bli eksponert.
Hvordan trigges du.
Av å føle deg avkledd?

Du kan sikkert relatere.

De periodene hvor livet flyter.
Hvor ting er bra.
Det er fint.
Det er flott.

Du har det godt.
Føler deg trygg
og forankret.
Verden kan bare prøve seg.

Ungene speiler deg.
Kaster nydelige refleksjoner.
Egoet ditt nyter speilbildet.
Velter seg i velbehag.

Du får anerkjennende blikk.
Smil fra innerst i hjertet.
Du kjenner tillit,
overskudd.

«Mhm.
Dette er oss.
Kan du se hvor flotte vi er?»

🌱

Hva med.
Når livet ikke flyter.

Når brødskiva.
Konsekvent faller.
Med pålegget ned.
Når tankene spinner.
Og du ikke finner
utav det.
Når rotet angriper.
Fra alle kanter.

Når du føler deg
på etterskudd.
Med selve livet.
Når du løper halt,
etter deg selv.

Hva da?

Hvordan er refleksjonene
som kastes da?
Hvordan opplever egoet
speilbildet da?

Hvordan håndterer du.
Å se deg selv.
I barnet.
De gangene.
Du ikke har det bra.

Hvem tar støyten
for et såret ego.
Hvem sitter igjen.
Med ansvaret.

For angsten.
Sinnet.
Tristheten.
Og uroen.
Som speiler seg i
barnet ditt.

Tar du eierskap med
samme selvfølgelighet.
Som da speilet kastet
vakre refleksjoner?

Eller overlater du ansvaret.
Til barnet.
For skyggesidene.
Fordi du simpelthen
ikke orker.
Forholde deg til de?

Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤