Ingen liker å bli kjefta på

Ok dere.
Idag dreit jeg meg ut.

Jeg syns jeg er flink til å kjøre bil.
Jeg gjør det.
Jeg kjører behagelig, trygt, har oversikt, rygger alltid når jeg skal parkere, blinker inn og ut av rundkjøring, kjører fort nok, sakte nok, alt ettersom.
Jeg syns jeg er en god sjåfør.

Men idag.
Idag gikk jeg på ei blemme.
På vei til «vi-skal-kose-oss-bare-vi-to-jeg-og-eldste-i-byen»,
stoppet jeg på et nøye utvalgt økologisk bakeri for å kjøpe lunsj.
Vi parkerte på en bensinstasjon ved siden av, og det var litt kronglete.
Jeg pleier alltid å rygge inn, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det nå.
Det var dårlig sikt da jeg skulle rygge ut, jeg ble veldig opptatt av den svære bilen ved siden av som blokkerte sikten.

Bam!
Ånei.
Ikke den lyden.
Skitt, skitt, skitt.
Jeg vinker apatisk til tusenlappene som flyr forbi vinduet med blinkende dollartegn.
Hei hallo skam og flause.

Er det mulig, rygge rett i en stolpe?
Nei, nei, ikke bare en stolpe.
En stolpe av betong!
Herregud så flaut.

Det første jeg tenker er vekk.
Jeg vil vekk.
Jeg innbiller meg at alle i mils omkrets fikk med seg det som akkurat skjedde.
Det føles som om blikkene fra de andre sjåførene borrer hull gjennom meg.
Uvisst om noen faktisk ser på meg.
Det er i grunnen underordnet.
Jeg skammer meg.

Etter en sjekk om at stolpen ikke er skadet, kjører jeg bort.
Skaden skal såklart inspireres, men ikke fy om det skal skje her.
Det peprer spørsmål fra min fem år gamle observatør i baksetet:

Hva skjedde?
Krasjet du?
Rygget du inn i noe?
Hva skjedde egentlig mor?

Jeg føler meg som et lite barn som har gjort noe galt.
En tenåring som har tjuvlånt bilen til foreldrene, kjørt uten sertifikat og attpåtil krasjet.
Jeg føler meg med andre ord skikkelig dritt.
Etter å ha bekreftet til min sønn at
«ja, bilen rygget inn i betong»,
begynner han, til min overraskelse å kjefte på meg.
Poden i baksetet hever stemmen og gir meg kjeft.
Med et anklagende tonefall forteller han meg hvor ugreit dette var.

Følelsen av å være et lite barn som har gjort noe galt, øker.
Det kjennes pyton å høre fra noen andre, hvor dumt og feil det jeg akkurat gjorde var.
Som om jeg ikke vet det med hele meg!
Rollene er snudd.
Sønnen min er med ett den største av oss.
Den som kan irettesette meg, påpeke min ufullkommenhet.
Kjeftingen trigger om noe, kun forsvar og motvilje i meg.

«Jeg vet inderlig godt at det var dumt.
Jeg gjorde det jo ikke med vilje, det var et uhell.» 

Jeg rabler avgårde, med et påfallende behov for å forsvare meg selv, min selvfølelse.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir eddiksur på han som kjefter.
Han som blir sint på meg, istedetfor å trøste.
Hallo, vi er liksom på samme lag.
Tre musketerer minus den ene idag.
En for alle, alle for, nei?

Jeg stopper og inspiserer skaden.
Som forventet.
En obligatorisk telefon til min kjære.

«Jeg rygga i en stolpe.
Det ble skade ja.
Om det ble mye?
Ganske mye ja.»

Ikke noe å gjøre med det, ting er ting, det går vel på forsikringen og denslags.
Klok mann, bra svart, takk mann.
Jeg føler meg bedre, lettere.
Det er jo ikke jordens undergang.

***

Jeg tror alle opplevelser bærer med seg et potensial for læring.
For selvransakelse.
Spesielt de som får frem sterke følelser i oss.
Enten det er med negativt eller positivt fortegn.
Det er fort gjort å overse potensialet som ligger i situasjonen.

Det er fort gjort om en henger seg opp i det åpenbare ved det som skjedde.
Det åpenbare her er (åpenbart) at jeg krasja.
At jeg burde rygga inn, istedetfor å rygge ut.
Check.
Det tar ikke lang tid å forstå.

Det interessante med situasjonen er likevel ikke det åpenbare.
Det interessante er hvordan jeg følte meg etter å ha dummet meg ut.
Hvor skamfull jeg følte meg.
Ikke minst.
Hvor dritt det føltes å få påpekt feilen, som jeg var så altfor klar over.
Å ta imot ytterligere skam enn jeg allerede hadde gitt meg selv.

Jeg gjør mitt ytterste for å behandle barna med respekt.
Å snakke med de som likeverdige.
De er jo det, mine likeverdige.
Vi har like mye verdi, jeg som voksen, de som barn.
Jeg har ingen rett til å hevde min fysiske og mentale overlegenhet ovenfor de, ved å misbruke makten det gir meg.
Jeg syns det er respektløst.

Jeg tror måten vi møter ungene, sier mye om hvordan vi selv har det.
Hvor balansert vi er, hva vi klarer å romme utenom oss selv.
Når barna gjør noe galt, og det skjer jo.
Hvordan møter du de?

Benytter du anledningen til å få ut litt gørr fra systemet?
Til å lange ut om hvor dumt gjort det var?
Hva de burde gjort istedetfor?
Hvor lite kapable de er?
Syns du synd på deg selv?
Kjenner du deg som et offer, en martyr som må tåle og holde ut den forjettede småbarnstiden?
Som må tåle barna selv hvor stresset du er, hvor travelt det er på jobben akkurat nå, hvor traurig det er mellom deg og kona, hvor irritert du er på kollegaen din?
Føles det i grunn ganske så personlig når barnet knuser et glass rett foran øynene på deg, som om det vil prøve å gjøre livet surt for nettopp deg?
At barnet er utspekulert, tester deg?

Tenker du det?
Eller klarer du å romme det?
Klarer du å se mennesket bak handlingen?
Uavhengig om det som skjedde var tilsiktet eller et uhell.
Klarer du å legge bånd på trangen til å fordele skyld og skam?
Trangen til å oppdra?
Klarer du å puste rolig selv når det koker?
Selv når det føles som om det koker over?
Klarer du å se at barna vil gjøre godt for deg, fordi dere er tilknyttet?

Det er ikke alltid enkelt.
Det er sikkert.
Men vi har et ansvar som foreldre.
Vi er først om fremst rollemodeller.
Rollemodeller, ikke oppdragere.
Vi har et ansvar om å behandle ungene med respekt.
Så de selv lærer å vise andre respekt.
Vi skal støtte de, ikke dømme de.
De vil gjøre godt, det ligger i tilknytnings natur.
Det er ikke ensbetydende med at de alltid lykkes.

Vi mennesker vet som regel godt forskjellen mellom rett og galt.
Vi vet det, uten at noen trenger å påpeke det for oss.
Ungene inkludert.

Smak litt på det.
Kjenn på følelsen av at du ikke trenger fortelle ungene, når de gjør noe galt.
At de allerede er godt klar over det.
Tenk på hva kjeftingen representerer for relasjonen mellom dere.
Hvordan føles det for deg å kjefte?
Føles det godt å lange ut mot noen som er deg fysisk og mentalt underlegen?
Eller får det deg i grunnen til å føle deg ganske så liten selv?
Hvordan tror du det kjennes å bli kjeftet på?
Å bli vist mistillit?
Påført ytterligere skam og skyld.
Tenk etter hvordan du selv ønsker å bli møtt, når du har bæsja på leggen.
Når du har gjort noe dumt, og skyldfølelse og skam allerede gnager, hvordan ønsker du da å bli møtt av dine medmennesker?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Reklamer

Hva, ammer du fortsatt?

Ok, pupper dere.
Pupper, pupper, pupper, PUPPER!
På tide å knuse noen myter.

Nå skal jeg fortelle noe oppsiktsvekkende.
Det er virkelig radikalt.
Noen vil avfeie det som en ren konspirasjonsteori.
Men hør her og ha et åpent sinn.

Det sies at de kan lage melk!
Br
ystene altså. Det sies at de kan lage melk.

Altså hæ?
Lage melk?
Er det meningen vi skal tro at kvinner, i tillegg til å ruge frem menneskebabyer og føde dem –
at de også kan lage melk?
Nei vet dere hva.
Dette går for langt.
Det må være propaganda fra en en nyfrelst hippiemor rusa på urter,
som er sur på verden og skal redde oss fra kapitalismen.

Her vil de få oss til å tro at kvinnebryst ikke er et bestillingsverk fra Victoria Secrets.
De vil at vi skal gå bort fra selveste Budskapet fra billboards verden over.
De vil få oss til å tro at kvinnebryst ikke er spesialbestilt fra
Mr-Cash-and-Flow-how-do-you-do-and-give-me-money
,
for å se bra ut i blonder, push up og sateng.
Aiaiai.
Det kan bli vanskelig, om ikke umulig å snu den tanken gitt.

Det er i grunn ganske frekt.
Her kommer noen og sier at kvinnebryst ikke utelukkende er et leketøy for seksuell forlystelse og underholdning.
At brystene tilsynelatende har superkrefter, og kan produsere melk.
Melk dere.
Ha!
At menneskebabyer kan drikke den melka.
FRA puppen!

Hold på meg, jeg tror jeg faller av stolen.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi starter en ny tidsregning nå.

«Before we knew female breast could produce milk.
After we discovered female breast could produce milk.»

Ok jeg spøker med dere.
Litt usikker hva resten av verden angår.

Det jeg vil skrive om, er kvinner som ammer barnet lenger enn det normale.
Hva enn normalt er.
De som ikke stopper ved seks måneder, 9 måneder, 12 måneder.
For ordens skyld.
Innlegget handler om fordommer mot de som fortsetter å amme, ikke et spark mot de som ikke ammer.

Jeg snakker om de som ammer så naboen setter kaffen i vrangstrupa og kjører gressklipperen inn i ankelen på kona.
De som ammer selv om de får stygge blikk og blir bedt om å dekke seg til.
De som ammer på tross av at de blir henvist til do når de er på restaurant.
De som ammer selv om det betyr at de setter sin kroppslige frihet på vent, enda en stund.
De som ammer selv om det blir satt spørsmålstegn om motivet for å fortsette er for ungen eller de selv.
De som ammer selv om de blir kalt for pedofile i diskusjoner.

PÅSTAND.

«Det er ekkelt å amme når baby er mer enn 1 år, de utvikler seksualitet veldig tidlig»

Ja, det er helt riktig.
Mennesker er født seksuelle vesener, som alle andre arter på jorda.
Vi ville opplevd en eksistensiell krise som art hvis ikke.
Det betyr ikke at et lite barn ser på moren med lyst!
Er det ikke innlysende?
At et barn ikke ser på mors bryst som noe annet enn det tryggeste, varmeste, mykeste stedet i hele verden?
Det er ikke barnas seksualitet det er noe i veien med.
Det er oss, med vårt forderva syn på kropp og seksualitet, indoktrinert fra reklame, populærkultur og porno det er noe riv ruskende galt med.

«Når ungen er stor nok til å finne melk i kjøleskapet, er det på tide å slutte»

Å, hvorfor det?
Hvorfor skal ungen begynne å drikke en annen arts morsmelk, når den har perfekt tilpasset supermelk fra sin egen mor?

«Barnet kommer til å få problemer med egen seksualitet»

Ja?
På hvilken måte er det skadelig for et barn å oppleve en mor følger barnets instinkter og behov?
Naturen er ganske fullkommen.
Ville det ikke vært rart om amming, hos mennesker i den vestlige verden vel og merke, var laget med ørsmå marginer?
At vi faktisk kunne skade seksualiteten til barna våre ved å gi de morsmelk og trygghet?
Er det ikke langt mer skadelig med foreldre som fremmer en tanke om at barnet gjør noe galt når det vil fortsette å amme?
Som seksualiserer en naturlig situasjon.

«Moren klarer ikke bryte båndet til ungen, hun er altfor knyttet»

Er det sant?
Hva betyr det egentlig, å være for knyttet til ungen sin?
Må man porsjonere ut kjærligheten slik at det ikke blir for mye?
For hvem er det i grunnen unaturlig?
I lys av at naturlig alder for ammeslutt er mellom 2-7 år, er det ikke nokså naturlig at mor og barn fortsetter å amme, så lenge det er ok for begge parter?
Biologi altså.
Tidvis veldig umoderne og politisk ukorrekt.

«En kan spørre seg om hvem som trenger ammingen, moren eller barnet»

Helt alvorlig.
Har dere noen gang ammet en toddler?
Aner dere hvor intenst og slitsomt og invaderende det tidvis kan være å amme en toåring som krever fullt eierskap på kroppen din?
Som ikke bryr seg om hvilken sinnsstemning du er i, hvor trøtt du er, at du egentlig var midt i middagslaging da han falt og slo seg, eller at du sov.
Som gjerne står på hodet, nynner, samtidig som han skrur på motsatt brystvorte som en hvilken som helst radio?
Som ikke vil ha klem eller å bli blåst på såret, som bare vil ha puuuuuppi!

«Barnet bruker deg som smokk»

Her må jeg si at nei, det er faktisk de andre barna som bruker smokken som pupp. Puppen kom først, smokk er et substitutt for pupp.

«Barnet kommer ikke til å slutte noengang»

Helt alvorlig?
Mener dere det? Tror dere virkelig ikke barnet kommer til å slutte noengang?
I tilfelle vil jeg komme med en oppfordring:
Hvis noen ser en konfirmant som ammer, vær så snill å gi meg beskjed.
Jeg har enda tilgode å se det!

«Barnet kommer til å bli mobbet»

Hvis det er noe vi ikke kan gardere oss mot, er det hvordan vi blir møtt av menneskene rundt oss.
Det eneste vi kan vite noe om, er hvilke verdisyn og holdninger vi selv har og gir videre.
Hvis du som mor, dømmer en annen mor, utfra din egen virkelighetsforståelse, hvilke verdier er det du passerer videre til ungene dine?
At det er greit å snakke stygt om andre, dersom de tar andre valg enn oss selv?
Istedenfor å prøve å passe inn for enhver pris, vil jeg at ungene skal kjenne styrke til å følge egen overbevisning.
Selv når de ikke møter forståelse fra andre.

«Mødre som ammer lenger enn 1 år er pedofile»

Det skjer.
Folk sier dette.
Senest i en ammediskusjon for noen dager siden ble pedofilikortet dratt.
Hva får andre mennesker, til og med andre mødre, til å slenge om seg med ekstreme seksuelle dystopier, til mødre som gjør det naturligste en mor kan gjøre?
Nemlig å amme barnet sitt.
Det er stygt, uvitende, historieløst og grovt trakasserende.

«Det går ikke an å ha et seksuelt liv med kjæresten så lenge en ammer»

Igjen.
Det handler ikke om biologi.
Det handler om en systematisk seksualisering av kvinnekroppen gjennom magasiner, blogger, filmer, bøker, reklame og pornoindustri.
En myte som for veldig mange mennesker er iferd med å bli en skummel sannhet.
At kroppen utelukkende er et verktøy for seksuell forlystelse.
Den er det og.
Men ikke på bekostning av våre instinkt som mødre.
Naturen har ordnet det for oss.
Vi er fri til å ha ulike relasjoner med ulike mennesker.
Det er i våre egne tankerekker at det stopper opp.

«Barnet trenger ikke morsmelk lenger, det kan spise ordentlig mat»

Da må vi ta en prat om hva morsmelk faktisk er.

Næring!
Morsmelk er en næringsbombe, også for de større barna.
Faktisk blir næringsinnholdet i melka bare mer konsentrert pr dl.

Beskyttelse mot sykdom!
Visste dere at små kjertler i brystet tolker spyttet fra barnet, og signaliserer til mor nøyaktig hvilke antistoffer barnet trenger til enhver tid?

Smertelindring!
Barn som dier (sugeevne forsvinner en gang mellom 2,5 – 7 års alder), får fysiologisk smertelindring på nivå med paracet. Ikke rart barnet vil ha pupp ved ørebetennelse eller når det har falt og slått seg.

Dynamisk!
Morsmelk er virkelig en vidunderdrikk, den tilpasser seg hele tiden barnets behov.
Tynnere og mer vannholdig i varmen, perfekt tørstedrikk.
Fetere om kvelden, god sovemedisin.
Mer proteinrik for eldre barn, godt for vekst.

Trygghet og tilknytning.
For en liten pode representerer brystet til mor det tryggeste stedet i hele verden. Når en ammer skilles det ut oxytocin, også kjent som lykkehormonet,
kontakten mellom mor og barn sender en strøm av gode følelser mellom de.

Som om ikke dette var nok:
Morsmelk styrker fordøyelsen og immunforsvaret
Gir høyere IQ
Bedre vektregulering
Lavere risiko for diabetes
Redusert risiko for brystkreft hos mor
Med mer.

For å svare på spørmålet innledningsvis.
Ja, jeg ammer fortsatt.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.

Gi slipp og dans. Bare dans

Av og til må vi ta en sjanse.
Vi må hoppe i det ukjente, selv når det skremmer oss.
Selv om hjertet truer med å briste, så må vi stole på at det bærer oss.
Av og til må vi lukke øynene og hoppe.

For noen uker siden gjorde jeg det.
Jeg ble med på noe som skremte meg.
Jeg gjorde meg sårbar.
Jeg danset.
Jeg danset og danset og danset.
I fullt dagslys.
I et rom, sammen med fremmede mennesker.
Kvinner, noen menn, i alle aldre.

Den rasjonelle hjernen ble bedt om å vente utenfor.
Ta en pause.
Hjertet og sjelen ble med inn, og sammen reiste vi.
Til bortgjemte krinkelkroker og lukkede dører.
Til fordums tider og magiske land.
Til hvor enn fantasien og kroppen førte meg.

Jeg danset gjennom hele følelsesregisteret.
Jeg kjente på pur glede.
En florlett følelse, så deilig at den sitrer i hele kroppen.
Som en sommerfugl som flyr over engen.
Fra blomst til blomst, hjulpet avgårde av vinden.
Jeg var myk, flytende, sanselig.

Jeg kjente på sorg.
Dyp, tung og overveldende.
Følelsen av å ville flykte, beskytte.
Å likevel stå i det.
La det strømme på, hva enn som kom.
Danse seg gjennom følelsen.
Akseptere.

Jeg gråt fra hjertet.
Store varme tårer.
Tårer av tristhet, takknemlighet, kjærlighet.
Tårer av respekt og beundring.

Jeg ble holdt rundt.
Trøstet.
Noen var sterke sammen med meg.
Jeg holdt selv rundt.
Var sterk sammen med noen andre.

Jeg brølte som en løve, rasende.
Kjente adrenalinet herje gjennom kroppen.
Kjente hver celle i kroppen våkne til beredskap.
Som en kriger på slagmarken, klar til å kjempe.
Jeg danset og trampet og hoppet og brølte.
Jeg tror med hånden på hjertet at i det øyeblikket.
Så kunne ingenting skremt meg.

Jeg fant stillhet.
Et rom inni meg uten støy.
Et fristed for tanker og bekymringer.
Etter at følelser og tanker var blitt, vel,
høytrykksspylt gjennom kroppen.
Så fant jeg ro.
Stillhet og kjærlighet.

***

Det hele var så sterkt.
Å se kvinner i alle aldre, utfolde seg.
Virkelig gi slipp.
Se de leke.
Hvordan de våget å være sårbare.
Hvordan de våget å være sterke.
Så modige de var.

Hvor godt det kjentes å speile seg i eldre rollemodeller.
Hvor godt det var å se kvinner bruke kroppen til å uttrykke seg.
Hvor befriende det var å se kroppen bli brukt til noe annet enn å stå og gå.
Å se eldre kvinner bevege kroppen i dans.
Sensuelt, mykt, rytmisk, repeterende, fritt, kreativt, forløsende, magisk.

Så forløsende å være i et rom fullt av dans.
Å bevege kroppen uten å bli dømt for prestasjon og grad av sex appeal.
Å føle seg fri.

Så meningsfullt å være sammen med kvinner fra ulike generasjoner.
Å ha hjerte til hjerte samtaler med til nå, fremmede.
Følelsen av å kjenne gjenklang og likhet i hva vi egentlig er.
Energien fra å dele følelser med andre.
Følelsen av et trygt rom hvor alt som kommer er ok.
Forsterke istedenfor å dempe.
Virkelig, så unorsk som kan det kan bli.
Vise frem istedetfor å gjemme bort.

5 rytmer.

5 rytmer heter dansen.
Rytmene er flyt, stakkato, kaos, lyrisk og stillhet.
Vi danser oss gjennom en bølge, hvor hver av rytmene har egenskaper vi kan speile i livet som helhet.
Det handler ikke om å lære dansetrinn eller å følge et oppsett.
Det handler om å gi slipp, la kroppen vise vei, og hvor enn den fører deg.
Så er det der du skal.

***

Hverdagen for mange kan føles tung og praktisk og heseblesende.
Det er så mange prestasjoner og krav til oss.
Vi bærer med oss så mange følelser vi aldri får sluppet løs.
Mange holder ut, heller enn å slippe ut.
Går rundt som trykkokere som truer med å sprekke.
Mister grepet, dvs mister kontroll over følelsene, og skammer seg over det.

Gi F.
Drit i alle de stygge tingene du har fått høre i løpet av livet.
Vis fingeren til de som sa du var en tømmerstokk som ikke kunne danse, som lo av deg da du forsøkte.
Dans hører hjemme i alle som har en kropp, det er ikke en prestasjon.
Dans er et uttrykk for følelser og vi har helt glemt det ut.
Så dans.
Sett på høy musikk og DANS.
Dans til du ikke lenger husker hvorfor du begynte.
Dans til du ler, smiler, gråter, hopper, brøler.
Dans.
Uansett hva som kommer til overflaten.
Så er det akkurat det som skal komme.

So you think you can dance? Såklart!

Del gjerne ❤

 

 

 

 

 

 

 

Hva skal et menneske spise?

Mennesket, klodens mest utviklede vesen, vet ikke hva det skal spise.
Andre arter vet hva de skal spise, men mennesket?
Nei, vi famler i blinde.
Krangler og bråker og diskuterer og eksperimenterer.
Er ikke det ganske sprøtt?
At vi ikke vet hva vi skal spise?

Umoderne som det kan fremstå, så er mennesket også en art i evolusjon.
Vi er en art på linje med andre dyr.
Vi har instinkter som er særegne for oss, og en innkodet preferanse for optimal kost.

Spør deg selv.
Om mennesket ble tatt av utenomjordiske vesener og satt i en dyrehage hvor vi var kuriositeten.
Hva ville de gitt oss å spise?
Vi ville ikke gitt en løve grønnsaker og salat og forventet optimal ernæring.
Vi ville heller ikke gitt kaniner en kost bestående av rått kjøtt.
Så hva ville de gitt mennesket?

«Jeg vokste opp på Torosuppe og kneippbrød, det ble folk av meg også.»

Ja, det ble folk av deg også.
Vi er tilpasningsdyktige, vi mennesker.
Heldigvis.
Vi kan spise næringsfattig mat, og fortsatt overleve.
Men til hvilken pris?

Jeg tør påstå at tarmen er det mest undervurderte organet hos oss mennesker.
Det kommer stadig forskning som avdekker sammenheng mellom en sunn tarmflora og utvikling av helse.
Mange mennesker rapporterer om signifikant bedring i sympotomer etter omlegging av kosthold.
Alt fra uro, depresjon, oppblåsthet, allergi og astma.
Til og med forebygging av hjernesykdom som Parkinsons, kobles mot en sunn bakterieflora i tarmen.
Vi er helt avhengige av de gode bakteriene.
Forsvarsverket vårt.

Så hva spiser folk flest?
De spiser det norske myndigheter anbefaler dem å spise.
Grovt brød, fettreduserte pasteuriserte meieriprodukter, fettfattig kjøtt,
litt fisk og grønnsaker.
Et sunt norsk kosthold.
Eller er det egentlig det?

En ting er sikkert.
I leirbålene og eventyrenes tid, satt vi ikke rundt bålet og delte en pakke polarbrød med margarin på.
Vi sendte ikke rundt en flaske pepsi max, og diskuterte hvorvidt aspartam VAR helseskadelig eller ikke.
Dere, vi er jegere og sankere.
Det er meningen at vi skal leve i tett symbiose med naturen.
Vi skal jakte og fiske, og vi skal høste skatter fra planteriket.
Vi skal spise det årstidene byr på, og vi skal spise det som er geografisk naturlig for oss.

Men nå er det jo ikke sånn.
Verden er plutselig blitt så liten.
Alt er tilgjengelig for oss, men samtidig har vi fått så dårlig tid.
Vi har ikke tid til å dyrke egne grønnsaker og konservere maten selv.
Langt mindre bruke tid på jakt og fiske.
Vi har knapt med tid til å lage mat i det hele.

I helgen var en venn intervjuet i Dagens Næringsliv.
Hun er utdannet ernæringsterapeut ved Tunsberg Medisinske skole.
Motstykket til Statens utdanning for ernæringsfysiologi kan en kanskje si.
I reportasjen forteller hun at rå lever og annen innmat, upasteuriserte fete meieriprodukter, null sukker, vannkefir, surdeig og fermentering utgjør basen i kostholdet deres.

Gale ekstremister?
Det har blitt foreslått.
Jeg har hvertfall lest om det i ét blogginnlegg som kommentar til denne saken.
Folk syns det er helt på viddene.
Nå må det være nok.
Det må være helt ok å spise grovbrød med brunost, drikke brus i helgene og ta seg en kjøpepizza de gangene i uken en simpelthen ikke orker lage mat.

Det er selvfølgelig helt i orden det.
Vi mennesker tar hele tiden valg og prioriteringer utfra gitt kapasitet og interesse.
Men når anti-super-bevegelsen ødelegger for debatt ved å latterliggjøre og ufarliggjøre hva mat egentlig er for oss.
Når de som tar informerte valg sykeliggjøres som fanatiske.
Når mat reduseres til vomfyll.
Når denne «jeg vokste opp på kneippbrød og sirup og det gikk helt fint» holdningen ødelegger for det vi egentlig burde snakke om.
Da blir jeg sur.

Er det ikke naturlig at vi spør oss:
Er normen for hva vi ser på som et normalt sunt kosthold så avvikende fra opprinnelsen, at vi ikke lenger er istand til å gjenkjenne at det er denne maten som er næring for oss?
Er vi så fjernt fra opprinnelsen av vi ikke kan lese om rå lever uten å rynke på nesen og brekke oss?

Jeg forstår inderlig godt at folk føler seg overveldet.
Det er travelt å leve et moderne liv med 100% jobb, barn i barnehage/skole, fritidsaktiviteter som skal følges opp, komiteer som skal besittes, trening som skal gjøres, sex som skal has, ferier som skal planlegges, hunder som skal luftes og venninner som skal pleies.
Det må være et jag!
Jeg forstår godt at folk som maser om næring, konservering og sakte tilbereding av maten, fremstår som irriterende, fanatiske og bedrevitende.
De sier jo i all hovedsak, at måten du gjør ting på, det er ikke godt nok.
Hvem ville ikke blitt provosert?

Men mat ER viktig.
Det er ikke bare vomfyll, det er først og fremst næring.
Det er beskyttelse.
Det er styrking av immunforsvaret.
Maten vi spiser påvirker heller ikke bare oss.
Det påvirker våre neste, generasjonene etter oss.
Barna våre arver tarmfloraen vår.
Vi kan på mange måter si at maten vi spiser endrer genetikken over tid.
Hva vi putter i oss, og hvordan det påvirker tarmbakteriene våre.
Det gir vi videre til ungene våre.

Når vi vet at det jengse norske kosthold består av hvetemel, litt for mye sukker og ferdigmat, alt tarmirriterende og infeksjonsfremmende.
Hva gjør det med immunsystemet og helsen til de fremtidige generasjoner?
Er det riktig å avfeie bevisste holdninger med:
«Hva er galt med den gyldne middelvei?»
Er det riktig å si at de som gir seg selv og ungene rå lever, vannkefir, spirulina, insekter, chlorella og surdeigsbrød er fanatiske og ekstreme?

Ikke minst er mat kultur.
Tradisjon.
Når jeg fermenterer ketchup, bruker surdeig til å syrne brødet, lager kombucha og koker kraft.
Så er ikke det en nymotens hype.
Det er ikke blaff i tiden for de mest fanatiske.
Det er de eldste metodene for konservering av mat.
Som våre forfedre brukte.
Lenge før Fjordland og Toro så dagens lys.
Ikke minst, det er næring for å bevare en sunn tarmflora.
Mat til bakteriene i tarmen.
Melkesyrebakteriene som dannes ved fermentering er viktige for oss.
De opprettholder balansen i tarmfloraen, beskytter mot de dårlige bakteriene.
De som rent faktisk GJØR oss syke.

Å lage mat på denne måten, det føles meningsfullt.
Når det syder og koker i kulturene på benken, da kjenner jeg tilknytning til mine forfedre.
Det føles godt å bruke disse eldgamle metodene, de som har blitt passert fra generasjon til generasjon.
Det føles meningsfullt å videreføre tradisjonen til mine barn.
Å la de delta.
Å vite at mattradisjonene blir videreført til neste generasjon.
Ikke minst føles det godt å vite at maten vi spiser, rent faktisk er mer på å gi oss beskyttelse.
Innenfra.
Det føles godt, i både kropp og sjel.

For de av dere som er interessert i temaet vil jeg anbefale følgende:

– Podcasten «Rewild yourself», med Daniel Vitalis.
Temaet dekkes ved flere anledninger, men spesielt episodene «How to feed your human brain» (sesong 1), er grundige og interessante.
– Gry Hammer sin bok om fermentering,
«Fermentering, mat og drikke for glade tarmer og gode smaker!»
– «Sjarmen med tarmen»,
Giulia Enders.

Del gjerne ❤

What´s in a name.

I oktober er det 1 år siden jeg opprettet bloggen.

Den startet som Continuum.
Et naturlig valg, basert på min største kilde til inspirasjon.
The Continuum Concept.

Nå har tiden kommet for å endre navn.
Ikke fordi jeg har endret fokus.
Tvert imot.

Continuum concept er grunnmuren.
Det vil den alltid være.
Grunnmuren blir stående.

Det er skiltet som henger ved inngangsdøren jeg endrer.
Navneskiltet som forteller hvem som bor inni huset.
Skiltet som skal si noe om hva som er på innsiden.
Som skal pirre nysgjerrigheten.

***

Høsten er snart her.
Den åpne, frie sommeren er på hell.
Høsten venter, klar for å legge seg som en beskyttende kappe over oss.
Rede til å gi oss skjul.

Hodet bobler av tanker, følelser.
Så mye jeg ønsker å dele.
Og litt lite tid til å skrive.

Til dere som følger meg.
Fra hjertet, tusen hjertelig takk.
Jeg har mottatt så mye varme og kjærlighet.
Fra folk jeg kjenner. Men og fra ukjente.
Det rører meg.
Gir inspirasjon til å fortsette.
Ydmykt takk.

Og navnet?
Evolusjonsmor.

Jeg gleder meg!
Håper dere blir med videre ❤