Spørsmål fra leser

En leser spør.

Hva tenker du om å ha ungene
i barnehage, mtp separasjon
og tilknytning?

Hun er forvirret over normaliteten ved å ha små barn i barnehage,
spesielt fordi så mange viser sterk motstand mot atskillelse fra foreldrene.
Hun spør om man tenke på dette som en naturlig reaksjon på separasjon
og god tilknytning?

🌱

Takk for flott spørsmål.
Jeg har mange tanker
rundt temaet, vanskelig å sammenfatte kort.

Jeg tar alltid utgangspunkt
i naturen.
Back to basics.
Hvem vi er,
som art.

Om vi tenker oss følgende.
At mennesket er et produkt
av to.
Kultur og natur.

🌱. Natur er opprinnelsen i oss.
Våre instinkter.
🎭. Kultur er samfunnets
påvirkning på oss.

Naturen er stabil.
Preget av kontinuitet.
I motsetning er kultur omskiftelig.
Preget av endringer og ulikheter.

Kulturen sier noe om
det som er normalt,
mens naturen tar
utgangspunkt i det som
er naturlig.

Mange setter erlik
mellom disse.
Normalt = naturlig.

Det er det ikke.
At en ting er normalt.
Betyr ikke at det er naturlig.

Et menneskebarn
fødes med de samme forventninger.
Enten det er i
New York, Amazonas, Oslo, Madagaskar eller Tokyo.
Vår natur.

På samme måte som en tiger fødes med spesifikke forventninger,
til å være tiger.
Så fødes en menneskebaby med spesifikke forventninger,
til hva det er å være et menneske.

🌷 Barnet forventer å være nær.
🌷 Å bli møtt på sine behov.
🌷 Barnet forventer kontinuitet.
🌷 Å bli møtt
med tillit.
🌷 Å være en del av flokken.

Ingen er nærmere vår natur,
enn barna.

Vi lever i en tid.
Hvor kultur og natur hele tiden er i klinsj.
Mange kjenner seg fanget.
I et inferno av kryssende forventninger.

På ene siden samfunnet.
Ytre forventninger.
Mye, fort, atskillelse, brudd, prestasjoner, økonomi og klokkeliv.

På andre siden natur.
Sakte, nært, tilknytning, kontinuitet, sammen, flokkliv
og tillit.

I 2017 er det normalt med mangel på kontinuitet.
Det er normalt med tidlig atskillelse.
Det er normalt å forsere prosesser.
Og, det er normalt å
mangle tillit.

Men selv om det er normalt.
Så er det ikke naturlig.

Når barnet gråter og klamrer seg idet du leverer i barnehagen.
Så er det en klar beskjed om
at barnet ikke er klar
for atskillelse.
Både fordi det ikke vil være borte fra deg.
Men og fordi
barnet ikke har etablert
god nok tilknytning til de voksne i barnehagen.

To ord om barnehager.

Barnehager kan i beste fall fungere som en forlengelse
av barnets landsby.
Et nettverk av trygge,
gode voksenpersoner,
som tar rollen som omsorgsperson på alvor.

Men, for at det skal kunne skje.
Så må fokus være på viktigheten av tilknytning.
Viktigheten av nok ledige hender.
Nok ledige fang.
Og tid nok.
Til at det kan skje tilknytning, ikke bare tilvenning.

~ Elisabeth

Advertisements

Bare se meg.

Tenk deg.

At du har kranglet med
partner.
At eggene gikk i golvet, istedenfor
i panna.
At smoothien ble sølt.
At sjefen maser.
At du har sovet dårlig.

Alt i alt.
Så har du.
Et møkkaøyeblikk.
I verste fall.
Så har du.
En møkkadag.

Du har lyst å hyle.
Grine og rope i selvmedlidenhet.

Verden kjennes urettferdig,
og helt ærlig.
Så syns du synd på
deg selv.

Ditt indre barn.
Din iboende toåring
kommer frem.
Men sine primitive reaksjonsmønster.

Så treffer du en
god venn.
En fortrolig.
Du kjenner lettelse,
inni deg.
Et håp om å bli sett.

Du prøver deg på et
smil.
Det er stivt, klistrer seg.
Det går ikke lenge.
Før demningen brister.

Tårene renner.
Du snakker usammenhengende.
Klarer ikke snakke,
hulker ut annethvert ord.

Vennen din sperrer opp øynene.
Fikler med hendene.
Snakker fort,
lysere enn vanlig.
Insisterende.
Skingrende.
Hendene klapper deg litt
for raskt på ryggen.

Hun ber deg snakke
tydeligere.
Sier hun ikke forstår hva
du sier.
Hva du mener.
Hun ber deg slutte å gråte.
Spør om du kan være
så snill å forklare.

h u n f o r s t å r i k k e.

Hvordan føles det.
Å bli møtt.
På den måten?

Når du er lei deg.
Frustrert.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med krav
om forklaringer.

Hvordan føles det
å bli møtt.
Med masse ord.
Som prøver finne løsninger.

Vil du ikke bare igrunn.
Bli sett.

Vil du ikke bare.
Gråte så lenge du
trenger.

Få være lei deg.
Uten å måtte forklare
hvorfor.
Før du selv,
kjenner deg klar.

🌱

Hvorfor er det.
At vi tror det er annerledes
for barn?

Hvorfor er det så viktig.
At barnet kan forklare.
Der og da.
Hvorfor det er frustrert.

Hvorfor tror vi.
At vi må møte barnets frustrasjoner.
Med forslag til løsninger.

Hvorfor er vi
så opptatt av.
Å finne rasjonelle forklaringer.
På barnets følelser.

Hva om.

Det bare får
lov til å være.
Hva det er.
Uten at vi trenger
å sette det i system.

Hva om.

Følelsene bare
får komme.
Som de trenger å komme.
Uten at vi trenger.
Å fikse.

Barnehagelogikk?

Når et barn begynner i barnehage.
Så sier de ansatte
til foreldrene:

«Dere må ikke være i barnehagen så lenge.
Barnet blir forvirret,
tror dere skal være her alltid.
Best å venne barnet til at du skal gå, først som sist.»

Ja?

Bli med på en tankerekke.
Tenk på konstellasjonen
barn/foreldre/besteforeldre.

Til å begynne med er det vanlig.
At barn tilbringer tid hos
besteforeldre.
Sammen med sine foreldre.

Ettersom tiden går.
Blir barnet kjent med
besteforeldrene sine.
Litt etter litt bygges relasjonen.
Bånd knyttes.
Et resultat av tid og samhørighet.

Båndet går begge veier.
Fra barn ➡️ besteforeldre.
Fra besteforeldre ➡️ barn.

Så en dag.
Kjenner barnet seg trygt nok.
Til å være sammen med besteforeldrene.
Alene.
Uten foreldrene.

Kjenner barnet seg forvirret?
Trodde barnet at konstellasjonen alltid ville være.
Barn/foreldre/besteforeldre.
Sammen.
Fordi det har pleid å være sånn?

Eller kan barnet gi slipp.
Uten uro.
Dersom barnet har bygget tilstrekkelig god relasjon til bestemor.
Tilstrekkelig god tilknytning,
til bestefar.

Si meg.
Finnes det en egen barnehagelogikk?

Foreldreskap og følelser

Om foreldreskap
og følelser.

Foreldreskap.
Er nakent.
Mange foreldre opplever.
At dører de har lukket.
Låst og kastet nøkkelen til.

De smeller knallhardt
i ansiktet.
Den dagen de blir.
Foreldre.

Foreldreskap er mye.
Og kanskje mer
enn noe.
Så er det et speil.

Et stort,
ufiltrert speil.
Som kaster refleksjoner,
om hvem vi er.
I ungene våre.

Det er nakent det.
Vi har jo årevis av trening.
I å gjemme oss.
Et arsenal
av masker.
Roller.
Beskyttelse.

Bam!
Så rives de bort.
Fordi ungene dine.
Ennå ikke.
Har laget sine egne.

Hvordan føles det.
Å bli eksponert.
Hvordan trigges du.
Av å føle deg avkledd?

Du kan sikkert relatere.

De periodene hvor livet flyter.
Hvor ting er bra.
Det er fint.
Det er flott.

Du har det godt.
Føler deg trygg
og forankret.
Verden kan bare prøve seg.

Ungene speiler deg.
Kaster nydelige refleksjoner.
Egoet ditt nyter speilbildet.
Velter seg i velbehag.

Du får anerkjennende blikk.
Smil fra innerst i hjertet.
Du kjenner tillit,
overskudd.

«Mhm.
Dette er oss.
Kan du se hvor flotte vi er?»

🌱

Hva med.
Når livet ikke flyter.

Når brødskiva.
Konsekvent faller.
Med pålegget ned.
Når tankene spinner.
Og du ikke finner
utav det.
Når rotet angriper.
Fra alle kanter.

Når du føler deg
på etterskudd.
Med selve livet.
Når du løper halt,
etter deg selv.

Hva da?

Hvordan er refleksjonene
som kastes da?
Hvordan opplever egoet
speilbildet da?

Hvordan håndterer du.
Å se deg selv.
I barnet.
De gangene.
Du ikke har det bra.

Hvem tar støyten
for et såret ego.
Hvem sitter igjen.
Med ansvaret.

For angsten.
Sinnet.
Tristheten.
Og uroen.
Som speiler seg i
barnet ditt.

Tar du eierskap med
samme selvfølgelighet.
Som da speilet kastet
vakre refleksjoner?

Eller overlater du ansvaret.
Til barnet.
For skyggesidene.
Fordi du simpelthen
ikke orker.
Forholde deg til de?

En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤