Små barn, store følelser.

Har du noen gang vært sjalu?
Denne vonde følelsen som kommer snikende og brer seg i kroppen som et tungt teppe.
Som trigger mørket i deg.
Følelsen som setter hele deg i alarmberedskap, og ber deg om å kjempe.

La meg tegne et bilde.

Forestill deg at mannen din kommer hjem med en ny kjæreste.
Han klemmer og kysser henne hele tiden.
Forteller at han elsker henne.
Han bedyrer at han fortsatt elsker deg like høyt, men at han elsker den nye kjæresten og.

Han er veldig opptatt av henne.
Hun får ham til å smile, han blir helt fjollete rundt henne.
Det er ikke bare munnen som smiler.
Det er øynene, kroppen, hele han.
Han smiler til deg og, men ikke på samme måte.

Hele tiden holder han rundt henne.
Koser henne i håret.
Lukker øynene og lukter henne inn i ren nytelse.
Han spør om du vil sitte sammen med dem.
Det er plass til en til i den andre armkroken sier han.

Venner og familie kommer på besøk for å treffe den nye kjæresten.

«Å, hvor er hun? Vi har gledet oss sånn til å treffe henne.
Å helledussen så skjønn. Har du sett noe så nydelig?
Også så godt hun lukter, helt berusende deilig.»

Tenker du er stolt, sier de til deg.
«Fått en sånn fin ny venninne.
Du er jammen heldig!»

Du kjenner at det bruser inni deg.
Mest av alt har du lyst til å brøle og hoppe og skrike.
Fortelle at du er alt annet enn heldig.
At du ikke kan fordra mannens nye kjæreste.
Du setter opp et morskt ansikt.

«Å, er hun sjalu», sier de til mannen min.
«Hun vokser det nok av seg, må lære å dele kan skjønne.»

***

Mannen vil at du skal like henne.
Sier at dere kommer til å bli bestevenner.

Like henne?
Bestevenner?
Har han blitt gal?
Alt inni deg skriker nei.
Rødt lys, fare, alarmberedskap.

«Få dette mennesket vekk, langt unna!
Jeg vil ha deg for meg selv!
Alt var bedre før hun dukket opp.
Nå er jeg usikker, redd.
Hun truer meg, mitt forhold til deg.
Hun rokker ved alt jeg kjenner.
Hvor er min plass?
Jeg føler jeg er i fritt fall.»

Han blir sint når du ikke er snill med henne.
Sier at du burde vite bedre.
At du må ta meg sammen.
Du som er så stor.
Han ber deg gå et annet sted om du ikke klarer å oppføre deg.

«Hvorfor er du sint?
Ser du ikke at jeg er redd?
At jeg vil gjøre alt for å beholde forholdet mellom oss?
Jeg er klar for å kjempe, kjempe for det som er mitt.
Koste hva det koste vil.»

Små barn, store følelser.

Det å bli storebror/søster er en stor emosjonell omveltning.
Hele verden blir med ett snudd på hodet.
Også er man bare tre år.

Å være sjalu er en forferdelig vond følelse.
Den er snikende, vanskelig å sette ord på og ofte skambelagt.

Det er og en vanskelig følelse å forholde seg til som foreldre.
Man kan kjenne på vonde følelser ovenfor det eldste barnet.
Vonde følelser fordi beskytterinstinktet for den minste trigges.
Vi kan tenke at barnet er vanskelig.
At det ikke er empatisk.
At det burde vite bedre.
Samtidig kjenner vi skam for å ha disse vonde følelsene.

Dersom vi ser sjalusi for hva det er.
At sjalusi er frykt for avvisning.
Frykt for å miste livsviktig tilknytning.
Da blir det så mye lettere å forstå.

Tilknytning er det viktigste limet vi mennesker har.
Vi er helt avhengig av det for overlevelse.
For å sette i perspektiv, tenk på antall sjalusidrap som utføres årlig av voksne mennesker.
Likevel forventer vi at små barn skal kunne sette ord på det de føler og vise forståelse!
Vi glemmer at barnet bare er tre år.
At de ikke har verktøy i sin emosjonelle verktøykasse for å håndtere det.

Det er ikke noe galt med barnet
Han/hun reagerer instinktivt på en situasjon.

Barn er og mennesker.

Jeg opplever at sjalusi blant mine barn går i bølger.
Noen ganger fredelig farvann.
Andre ganger frådende sjø.
Jeg kan ikke alltid sette fingeren på hva som er forskjellen.
Jeg prøver å akseptere at livet går i naturlig syklus.
Bølgedal/bølgetopp.
Også for ungene.

Den viktigste lærdommen jeg har med meg fra de verste stormene, er at det ikke er min oppgave å fordele skyld.
Jeg vet at barnet vil godt.
Barnet VIL gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Det er min jobb å vite det, å stole på det.
Barnet vil godt.

Om man går i konfrontasjon med barnet, underbygger vi kraften av tilknytning.

«Hva er det du driver med? Det er ikke snilt gjort å slå den stakkars lillebroren din. Hvordan skal jeg kunne stole på deg når du er slem?»

Barnet vet som regel altfor godt at det har handlet galt.
Ved å konfronterte eller straffe barnet jobber vi mot naturen.
Ved å tvile på barnets iboende godhet, skyver vi barnet lenger unna oss.
Vi forsterker en vond sirkel, hvor barnet oppleves stadig mer trassig.

Man vil nemlig gjøre godt for den man er tilknyttet.

Vi har naturen på vår side!
Barnet vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Om man klarer å stole på dette, at barnet vil gjøre godt, er det så mye lettere å akseptere og romme.

Ved å vise barnet at du elsker og aksepterer det, selv når han/hun ikke klarer å gjøre godt, får dere på sikt et så uendelig mye bedre utgangspunkt for samhandling.
Dere jobber med. Ikke imot.

Hvordan kan man håndtere sjalusi.

Jeg prøver ofte å få oversikt fra fugleperspektiv.
Avstanden gjør det lettere å forstå, samt ta av litt av presset fra det man står midt oppi.
Se for deg at du har orkesterplass oppe fra en sky, og kan se hverdagen deres fra en annen synsvinkel.
Hva ser du?

Jeg liker å minne meg selv om at det er omstendighetene jeg skal lete etter feil i, ikke i menneskene.
Mennesker gjør så godt de kan under gitte omstendigheter.

Det er krevende å klare holde roen når det stormer som verst.
Jeg skal ærlig innrømme at sjalusi/utagering er noe av det vanskeligste jeg opplever som mor.
Desto viktigere er det at jeg konstant minner meg om at dette:

Barnet vil godt. Det vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.

I kampens hete.

Unngå å bli Høyesterett.
«Du gjorde sånn og han gjorde sånn. Det er rett og det er galt.»
Glem det.
Det er ikke sånn livet er.
Det er ikke sånn mennesker er.

Bruk deg selv som eksempel.
Hvordan vil du bli møtt når følelsene dine raser som verst?
Når du nesten ikke kjenner deg selv igjen.
De gangene du faktisk skremmer deg selv litt.
Liker du å bli kjeftet på?
Bli kalt slem?
Fortalt at du ikke er til å stole på?
Eller ønsker du å bli møtt med aksept?
Kjærlighet.
Å vite at uansett hvor fæl du følte deg akkurat nå, så er du uansett elsket.
Bare fordi du er deg.

Forventninger.

Man skal ikke kimse av kraften som ligger i forventninger.
Det er en nesten magisk selvoppfyllende profeti som ligger i tankens kraft.
For å si det enkelt.
Om man forventer at barnet er en upålitelig lømme som plager lillebroren.
Da oppfylles disse forventningene.
Om man forventer at barnet vil gjøre godt.
Da skal du se at barnet vil gjøre sitt ytterste for å vise deg dette.
Tillit.

Prioriter barnet.
Ha litt alenetid.
Vær fysiske, klem og kos.
Skap små øyeblikk.
Le sammen.
Finn øyekontakt.

Bittelitt hver dag.
Vis han at du velger han, at du elsker han uansett.
At han er elsket i kraft av å være ditt barn. Ikke for sine følelser eller handlinger.
Fordi han er barnet ditt.

Del gjerne ❤

Tilknytning

Da jeg ble mor for første gang, ble jeg fullstendig overveldet.
Aldri før hadde jeg kjent noe så sterkt, nærmest dyrisk.
Det var kjærlighet ja, men det var noe mer.
Noe jeg aldri tidligere hadde kjent.
Det var som om jeg fikk kontakt med urmennesket inni meg.
Som om alt hadde ledet opp til dette.
Det skulle ta lang tid, før jeg skjønte hva det var.

***

Mennesket er en art, på linje med andre dyr.
I likhet med dyrene, er vi født med instinkter.
Langt inni det første året, er det lille barnet nesten utelukkende styrt av instinkter.

Et av de sterkeste instinktene er tilknytningsbehovet.
Dette behovet er ufravikelig, og eksisterer i kraft av seg selv.
Barnet er helt avhengig av å knytte seg til en omsorgsperson som kan vare på det.
Som kan sørge for beskyttelse.

I spedbarnstiden er tilknytningen veldig tydelig for oss.
Vi som foreldre nærer det ved å bære, amme, smile, pludre, lukte på, kysse og imøtekomme barnets behov.
Barnets viser tilknytningsatferd, og omsorgspersonene responderer på denne atferden.

I en ideell verden.

***

Ettersom barnet vokser, endres vår relasjon.
Tilknytningsbehovet er ikke like tydelig som hos det lille spedbarnet.
Vi opplever at barnet uttrykker mer vilje, og ofte får vi en annen respons enn vi ønsker.

Barnet kan oppleves som trassig.
Dårlig evne til å motta og utføre beskjeder.
Manglende impulskontroll og aggresjon.
Tydelig frustrert, og vi når ikke inn.

Mange foreldre, med god hjelp av såkalte eksperter, tolker dette som et opprør.
At barnet tester grenser for å se hvem som er «sjef i huset.»

ATFERDSPROBLEM?

Barnets utagering og manglende impulskontroll blir sett på som et atferdsproblem.
En atferd som må korrigeres.
«Barnet må få tydeligere grenser.»
«Sanksjoner må gjennomføres.»

Man går inn i konfrontasjon, og blir to motparter.

Foreldre går til kamp, mot sitt eget barn.

Til vår store frustrasjon, hjelper verken trusler, konsekvenser eller belønning.
Om noe, blir det kanskje verre.
Man begynner å tenke :
«Har vi et vanskelig barn?»
«Har barnet et atferdsproblem?»
«Trenger barnet vårt utredes for ADD, ADHD?»

***

La meg samtidig tegne et annet bilde.
Se for deg at partneren din med ett blir mutt.
Fravikende blikk.
Kalde ord.
Ingen hjertelige smil.
Ønsker ikke fysisk eller emosjonell nærhet.
Viser med all tydelighet at vedkommende ikke trives sammen med deg.

Hva ville du tenkt?
At partneren din hadde et atferdsproblem?
At vedkommende trengte strengere grenser?
En time-out?

Sannsynligvis ikke.
De fleste ville nok tenkt at dere hadde en utfordring i relasjonen mellom dere.
Kanskje mistenkt at partner hadde en affære.
Hvorfor er det så åpenlyst for oss, at i voksne relasjoner har vi en utfordring i forholdet mellom oss, mens når det kommer til barna våre, tenker vi at barnet har et atferdsproblem?

Om naturen hadde ordnet foreldreskapet så komplisert og utfordrende, hadde vi antakelig ikke overlevd som art.

TILKNYTNINGENS MAGI.

Tilbake til tilknytning.
For det er der magien ligger.
Barnets behov for tilknytning er fortsatt like ufravikelig eksisterende.

Menneskets behov for tilknytning kan ikke forsvinne.
Det er en naturlov.
Uttrykksformen har endret seg, men behovet for tilknytning er like sterkt som før.
Behovet er like sterkt i oss, som sult og tørste.

IBOENDE ØNSKE OM Å GJØRE GODT.

«Når tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

Er ikke det fantastisk?
Naturen har ordnet dette helt perfekt for oss.
Som sedvanlig.
«Barnet ønsker å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

I en god foreldre/barn relasjon, hvor tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt.

***

For en åpenbaring!

Vi kan senke skuldrene.
Foreldrerollen handler ikke om å sette strenge grenser.
Råmaterialet finnes allerede inne i hvert enkelt barn, det har naturen sørget for.
Vår oppgave er å skape trygge rammer, så barnet kan modnes naturlig og fylle sitt potensial.
«Vår oppgave er å la dem hvile i kjærligheten fra oss, ikke jobbe for den.»

Barnet ønsker å gjøre godt, FORDI de er tilknyttet oss.
Vi kan frigjøre oss fra den rigide tanken om å oppdra.
Istedet kan vi se på oss som trygge veivisere, og fokusere på å skape en god tilknytning med våre barn.

Hvor mye energi som kastes bort på å formane, korrigere, begrense, oppdra.
Hvor mye unødig frustrasjon som skapes.
Istedet kunne tiden vært brukt på skape en god relasjon med barnet sitt.

TOMROM.

Ved atskillelse, vil barn (mennesker generelt) oppleve et tilknytningstomrom.
Det er rent instinkt.
Med atskillelse menes både fysisk og emosjonelt fravær.

Fysisk atskillelse kan være alt fra en natts søvn, en dag i barnehage, en tur på butikken, eller at barnet leker med et annet barn.
Emosjonelt fravær er å være utilgjengelig følelsesmessig for barnet.
Det kan være vanskelige perioder i parforholdet, en travel periode på jobb, masteroppgave som skal leveres, depresjon.
Etter enhver atskillelse, har barnet behov for å bekrefte tilknytningen.
Faktisk har barnet behov for å bekrefte tilknytningen, hver dag, mange ganger ila dagen!

Å BEKREFTE TILKNYTNINGEN.

Når barnet uttrykker frustrasjon, utagerer eller simpelthen uttrykker behov for nærhet, samle barnet:

Se barnet.
Få øyekontakt.
Smil til hverandre.
Ta på barnet.
Klem og kyss barnet.
Le litt sammen.

Når barnet uttrykker ønske om nærhet, gi barnet enda mer nærhet enn det ba om.
La barnet forstå akkurat hvor høyt elsket det er.
På denne måten bekrefter du tilknytningen, og gjenoppretter balansen.

***

Til og med atskillelsen som kommer etter en natts søvn, fordrer å starte dagen med å reetablere tilknytning.
Mange opplever nok stressende morninger.
Mye skal skje på kort tid, uten særlig slingrinsmonn.
Ofte er en trøtt selv, sulten og litt stressa for det møtet en skal ha klokka 8.
Lunta kan være kort, og det skal ikke mye til før noe skjærer seg.

På grunn av atskillelsen som kommer med en natts søvn, må en starte dagen med å reetablere tilknytning. Dette vil skape et helt annet utgangspunkt for videre samhandling.
En samler barnet, koser, pludrer, kjenner endorfinene strømme mellom seg.

Ved å gjøre dette, ved å «vekke tilknytningen», skaffer en seg et handlingsrom hvor barnet ønsker å gjøre godt for deg.
Hvor mye enklere dagen vil flyte, om en legger inn 5-10 minutters kosetid, før rutinene må gjennomføres.

Bonusen, ved å ha en trygg og sterkt etablert tilknytning, er altså at vår rolle som foreldre blir betydelig lettere.
Et barn vil ønske å gjøre godt, for den det er tilknyttet.
Så enkelt, eller så vanskelig kan foreldrerollen oppleves, alt etter hvor sterk relasjonen med barnet er.

***

Innlegget er inspirert av arbeidet til Neufeld/Maté, gjennom boka
«Hold on to your kids, why parents need to matter more than peers.»
Denne boka vil jeg nok referere til mange ganger.
Boka har betydd enormt mye for meg, både for å forstå egen oppvekst, barna mine og ikke minst samfunnet vi lever i.
Jeg anbefaler den varmt, og tør påstå det vil være en av de viktigste bøkene du vil lese.
Den finnes og oversatt til norsk:
«Vær tilstede i ditt barns liv. Foreldre betyr mer enn kompiser.»

Del gjerne innlegget om det traff deg ❤