Byens brutte speil

Byen.
Livets gateteater.
Har du noen gang dratt inn til byen og bare vært?

Vi drar jevnlig på tur til byen, ungene og jeg.
Vi har sjelden en plan.
Ingen agenda.
Planen er å ikke ha en plan.
Å være.

Vi rusler rundt, kikker.
I tilsynelatende motsetning til mange andre, har vi god tid.
Vi skal ikke rekke noe.
Vi har ingen tidsfrist.
Det føles nesten radikalt å si.
I en tid hvor alt måles i, vel tid, tror jeg det kan oppfattes provoserende.
Å ikke ha dårlig tid.

Vi stopper og ser på gravearbeid.
Det er nesten alltid noe som bygges, repareres.
Av og til stopper arbeiderne opp, lurer på om vi skal forbi.
Om de står i veien?
Neida.
Absolutt ikke.
Vi bare ser på.

Nede på kaien er det masse som skjer.
Store og små rutebåter.
Noen kommer, andre går.
En svær ferje trekker opp en stige, løsner fortøyninger.
Motoren starter.
Små barneøyne er vidåpne idet vi ser ferja manøvrere bort fra kaien.

Vi ser på strømningene i vannet.
Hvordan det virvler opp.
Bruset i vannet, fargene.
Ei måke lander rett ved siden av oss.
Vi forteller at vi skal videre nå, mot duene.
Du må bare bli med, sier ungene til måka.
Kanskje vi ses der borte?

Duene

Rett ved den lille paviljongen, kloss ved det lille vannet.
Der er duene.
De er i hopetall.
Hundrevis tror jeg, uten å overdrive.
Alt er tilsynelatende rolig.
Duene sover.

Som ved et trylleslag farges luften svart av fugler.
De kommer mot oss, som en bølge gjennom lufta.
Energien endres på et øyeblikk.
Byen transformeres fra sin jevne dur, til en flaksende symfoni.

De dresskledde menneskene som gikk veldig fort og bestemt.
De stopper opp.
Gateselgerne som prøver å verve medlemmer til sine respektive organisasjoner.
De ler.
Kvinnen som sitter på bakken med koppen sin.
Hun smiler fra hjertet.
Ungdommene som kommer gående.
De banner og steiker utenpå.
Inni seg ler de og.

For et kort øyeblikk, er rollene visket ut.
I noen sekunder er det sedvanlige gateteateret brutt.
Menneskene bak skrittene kommer frem.
For et kort øyeblikk.

Vi er alltid innom her.
Hos duene.
Det virker som om stedet presenterer en slags luftlomme.
En luftlomme i den travle byen.
Et sted hvor en kan komme, og bare være.
Det er noe avvæpnende med å være rundt dyr.

Den ensomme byen

Byen er på mange måter selve bildet av det brutte continuum.
Masse mennesker, men få røtter.
Folk på alle kanter, men ingen tilknytning.
Menneskelige øyer.
Hver for seg, alene.
Som vannblomster, hvis røtter er kuttet.
Alle flyter rundt, alene.

Ingen gang er vel et menneske mer ensomt, enn omringet av mennesker.
Omringet av mennesker, uten å være tilknyttet et eneste.
I folkehavet, hvem kjenner deg egentlig?
Hvem kan din historie?
Ditt navn.
Din bakgrunn.
Hvem ville savne deg, om du forsvant?
Byen, det forjettede land for drømmer og håp.
Hva har det egentlig å tilby?

*

Noe av det viktigste jeg prøver å gi til ungene mine, er å se mennesker.
Å se mennesker.
Virkelig se de.
I hvilket format de måtte komme.
Uten å dømme.
Det er ikke så mye som skiller oss.
Det er ofte en hårfin balanse mellom alkoholikeren på benken og den dresskledde forretningsmannen.
Det er ikke så mye som skiller den sprøytenarkomane, fra legen med hvit frakk og diplom.
Alle mennesker har sår.
Noen bærer bare arrene mer synlig enn andre.
Hvem er vi til å dømme?

Jeg utfordres hele tiden.
Det er lettere å se bort.
Å ikke se.
Men det går ikke an å ikke se.
Det du ser, finnes i oss alle.
I deg, i meg.
Ved å se andre, virkelig se de, kan du og se deg selv.
Med lys og mørke.

Ungene har en beundringsverdig mangel på briller i møte med andre.
De rommer, uten å dømme.
De snakker ikke stygt, spekulerer ikke.
Jeg er ydmyk for alt de lærer meg om toleranse og kjærlighet.

Ved duene har vi hatt mange fine menneskemøter.
Vi snakker med den gamle alkoholikeren som bruddvis forteller historier fra sin egen oppvekst.
Som fremstår litt usammenhengende, men som egentlig er lett å forstå.
Om du tar deg tid til å lytte.
Vi hilser på de som sitter med en kopp og ber om penger.
Har vi småpenger gir vi.
Det er ikke det viktigste.
Vi ser de inn i øynene, smiler og sier hei.
Tenk hva det betyr for et menneske å bli sett.
Et anerkjennende
Her er jeg, der er du.
Jeg ser deg.

De mest verdifulle møtene jeg opplever.
Det er i møte med de som ikke legger skjul på arrene sine.
De som møter deg, menneske til menneske, med et åpent hjerte.
Det er i bunn og grunn en gave til meg.
Selv om det gjør vondt, kjennes det og godt.

Det går ikke an å pakke bort hjertet i frykt for at noe skal gjøre vondt.
Om du klarer å åpne hjertet for hva enn som kommer.
Så vil du og ta imot.
Jeg går rikere fra møtene, selv om de bare varer noen minutter.
Kanskje bare et sekunds møte med blikket til en annen.
En bekreftelse, jeg ser deg, du ser meg.
Er det ikke det vi alle trenger?
Å bli sett?

Neste gang du er i byen.
Klarer du å senke pulsen?
Legge bort forventninger, agenda.
Klarer du å bare være?
Se hva som skjer rundt deg.
Observere menneskene du møter.
Klarer du å se de?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Hvordan få barna til å hjelpe til?

Denne posten tar utgangspunkt i et spørsmål:

«Hvordan kan jeg få barna til å hjelpe til hjemme?»

Et vanlig spørsmål.
Er du klar for et annerledes svar?

Hva jeg tror på.
Hvordan jeg ser på andre mennesker.
Hvordan jeg ser på mine barn.
Alt tar utgangspunkt i The Continuum Concept.
(forkortet tcc)

Tanken om at mennesket hører hjemme i en flokk.
At hvert medlem bidrar med sin unike verdi til resten av flokken.
At hvert enkelt menneske bidrar med et unikt perspektiv.
At vi behandler hverandre med respekt og likeverd.
At vi forventer det gode, fordi mennesker vi gjøre godt.
At mennesker lærer gjennom observasjon og deltakelse.

Ikke minst.
Den grunnleggende tanken om tillit.
At vi har tillit til oss selv.
Til de rundt oss.
Til moder jord.
Til universet.
Til livet.

Tillit.

I flokken har alle sin naturlige rolle.
Fokus er voksenstyrte aktiviteter, mens barna er i nær periferi.
Lekende/utforskende med sitt.
Eller som observatører/deltakere.

Når dette er ivaretatt, er vi i balanse.
Da er vi i continuum.
Flyt.
Når vi opplever brudd i denne flyten.
Så har vi et brutt continuum.

Flokken utfordres på så mange områder i det moderne livet.
De fleste er ikke i kontinuitet, men lever store deler av livet separat fra hverandre.
Barna i barnehage og skole.
Foreldrene på jobb.

De fleste opplever brudd i continuum bare ved å leve et vanlig liv.
Bare det å være avhengig av klokka.
Leve under tidspress.
Måtte gjennomføre aktiviteter innen gitte tidsrammer.
Forsere emosjonelle og relasjonelle prosesser pga dette.
Måtte gå på akkord med den indre stemmen pga ytre forventninger, oppgaver utenfor flokken.

I samfunnet er samhandling i institusjonene lagt opp rundt et barnesentrert fokus.
Alt legges tilrette for barna, fordi de er barn.
Her er tcc snudd på hodet!
De voksne følger barna.
Naturlig skulle barna fulgt de voksne.

Dette forrykker balansen.
Det er ikke naturlig rekkefølge, helt i klinsj med tcc tanken.
I bhg/skole er tanken at læring skjer som en følge av undervisning/pedagogikk.
Vi undervises = vi lærer.
Denne tanken er så inkorporert i vår kulturelle norm at de fleste ikke gjenkjenner det som unaturlig.

Tanken om at vi skal læres, går ikke overens med tanken om tillit.
Læring satt i system påvirker vår evne til å være kreative.
Det påvirker vår motivasjon til å lære.
Til å ta ansvar for egen læring.
Læring oppstår spontant som følge av naturlig motivasjon!
Læring skjer hele tiden.
Læring er.
I tcc ses barna på som fullverdige medlemmer av flokken fra dag 1, og lærer gjennom at kunnskap passeres vertikalt via generasjonene.
Læring skjer i sin naturligste form.

Jeg tror det å være en del av en barnesentrert kultur er uheldig for utvikling av selvet.
Av egoet.
Ungene er vant til at det er DE som er i fokus.
Lek legges tilrette.
Mat blir de servert.
De voksne har ikke naturlige voksenoppgaver.
For barna er det ikke naturlig læring å speile fra de voksne.

For å sette på spissen:
De voksne er der for å passe på barna.
For å sørge for at barna har andre barn å leke med.
Voksne pedagoger graver litervis av sand i sandkassen ila et år, uten at det blir til noe.
Tenk alt de kunne laget, dyrket, sådd, høstet, reparert istedet!
Alt er på barnas premisser.
Stikk motsatt av tcc tankegang.

Jeg tror barnas kapasitet som mennesker i mange tilfeller blir kraftig undervurdert.
Jeg tror de mister mye av den medfødte tilliten til seg selv og sine omgivelser, fordi de ikke blir vist tilstrekkelig tillit som mennesker.
Dette påvirker motivasjon og ønske om å gjøre godt.
Det påvirker barnets ansvarsfølelse.
Det påvirker barnets evne til å se sin rolle som unike deltakere i egen flokk.

Samfunnet vårt er så vant til å se på barn som, vel barn.
Det høres kanskje merkelig ut å si.
De er jo barn.
Det jeg mener er at barn og voksne lever separate liv.
Barna blir ikke invitert inn i voksensfæren.
De ses på som små mennesker i påvente av å bli voksne.
Bli voksne. Fort dere å bli voksne.

I tillegg blir barn utfordret av konkurrerende tilknytningsfrieri fra andre hold.
Tenker på jevnalderkulturen barna vokser opp med og er en del av.
Fra barna er helt små, for de fleste fra 1 års alder, og gjennom hele skolegangen, er de omgitt av store grupper jevnaldrende barn.
Små mennesker med lite utviklet modenhet.
Istedetfor at holdninger, kunnskap, modenhet, sjargong, kultur, kleskoder, verdier passeres vertikalt mellom generasjonene.
Så blir de i stor grad passert horisontalt.
Mellom jevnaldrende.

Det er vanlig, ja. Så vanlig at de fleste ikke gjenkjenner at det kan representere et problem.
Men det kan det til de grader.
Vanlig er ikke det samme som naturlig.

Å være en del av en utprega barnekultur.
Det preger ungene.
Enten de står med begge føttene dypt inni jevnalderorientering.
Eller om de er godt forankret hjemmefra og prøver å skjerme seg i en intens hverdag.
Det er vel ikke til å legge skjul på.
Det kan være hardt å være en del av et emosjonelt tøft klima.
Å mangle grunnleggende trygghet til de en tilbringer store deler av livet med.
Det preger barna.

Det er i tillegg stort press på kjernefamilien som enhet.
Den lille flokken skal fylle så mange oppgaver.
Et enormt ansvar hviler på foreldrenes skuldre.
De skal være foreldre, venner, kjærester, elskere, psykologer, ansatte, arbeidsgivere, sykepleiere, fotballtrenere, FAU medlem, dugnadsansvarlig, nabo, datter, bestemor, sjelesørger, venninne osv osv.
Vi opplever et virvar av kryssende forventninger i livene vi lever.
I tillegg har vi tidspress for å klare møte alle disse, ytre såvel som indre. Gud hvor mye som skal presses inn mellom halv fem og syv!

Den vanlige kjernefamilie har så liten tid til å bare være.

Til å puste.
Til å lytte til hjertet.
Til å se hverandre.
Til å styrke tilknytningen.
Til å finne tillit.
Til å være en naturlig flokk.

Tingen er det at alt henger sammen.
Vi kan ikke splitte personer og hendelser opp i fragmenter.
Alt henger sammen.

***

Så hvordan få ungene til å hjelpe til?

Et godt sted å starte er å puste sammen.
Å pleie tilknytningen.
Samle barna etter avbrudd, fysiske og emosjonelle.

Hva mener jeg med å samle?
At vi hanker de inn.
Rekobler om du vil.
Koser med, snakker sammen, smiler, oppnår øyekontakt, ler, skaper bittesmå øyeblikk.
Sørg for at dere som foreldre er barnas primære tilknytning.

Vis tillit.
Både til deg selv og barna.
Dette er noe av det mest utfordrende for oss.
De fleste må avlære mistillit fra egen barndom.
De fleste har blitt lært at de ikke er til å stole på.
Så hvorfor skulle vi stole på barna?

Gi de noe å strekke seg mot.
Gi barna større oppgaver enn de muligens forventer.
La fokuset være voksenstyrt.
Barna skal speile dere, ikke motsatt.
La de føle seg som fullverdige medlemmer av flokken.
Ikke «bare» barn.
De er kompetente supermennesker.

Jobb med forventninger.
Nullstill.
Mennesker har en tendens til å oppfylle de forventninger de blir møtt med.
Om ungene opplever forserte forventninger, vil det trigge motvilje.
Dermed motsatt effekt.
Husk hva som ligger i tilknytning fra naturen:

«Man vil gjøre godt for de man er tilknyttet.»

Plukk opp på hvilke interesseområder de viser.
Kanskje er det ikke stabling av kopper som er mest motiverende å jobbe med. Kanskje hagearbeid eller å hogge ved er et bedre sted å starte?
Eller få ansvar for å vaske badekaret.
Kutte grønnsaker.

Du vet best, du kjenner ungene dine.
Gjør familietid til en god tid.
At det å gjøre noe sammen betyr tilknytning og jording.
Og om de ikke alltid vil være med å hjelpe til.
Så er lek i nær periferi helt innafor tcc.

Del gjerne ❤

Bakenfor trøtt og bortenfor utslitt?

Jeg skal være den første til å innrømme at søvnmangel over tid gjør noe med en.
Det kan være tungt, virkelig tungt, og det kan få frem de verste sidene ved et menneske.
De en ikke ønsker å vite av.
Som en ikke ønsker frem i lyset.

Barna mine er 100% hjemme sammen med meg.
Vi tilbringer masse tid sammen.
I tillegg er min mann mye borte i forbindelse med jobb.
Dette i seg selv går stort sett fint.
Dette i kombinasjon med gjentakende netter uten nok søvn er tungt.

Jeg er tidvis veldig trøtt.

Landsbyen.

Måten vi organiserer livene våre er på mange måter unaturlig.
Vi bor tett sammen med våre naboer, men vi lever ikke sammen.
Det er hver familie for seg.
Så nært, men likevel så fjernt.
Husveggene, hageflekkene og buskene markerer avstanden.
Her bor vi. Der bor dere.

Naboene er ikke vår forlengede familie.
De er ikke våre brødre og søstre.
Vi kan ikke ringe på hos naboen kl 5 om morgenen, og gråte ut vår fortvilelse når vi er på randen av utmattelse.

I et naturlig samfunn ville vi levd tettere med våre medmennesker.
Vi ville hatt en landsby å spille på.

I landsbyen ville vi laget mat sammen.
Hentet vann sammen.
Badet sammen.
Vi ville trøstet hverandres barn.
I landsbyen ville vi lappet klær sammen.
Hugget ved side om side.
Ammet hverandres barn ved behov.
Vi ville delt sorger og gleder.
Vært der for hverandre.

De søvnløse netter ville ikke vært så ille.
Fellesskapet ville delt byrdene.

En vond sirkel.

Utallige søvnløse netter etter å ha blitt mor, har jeg skjønt at det finnes en skala av trøtthet.
Man har trøtt.
Bortenfor det har man Trøtt.

Når man er på endestasjon Trøtt, forsvinner mye av vår intuitivt sosiale og intelligente atferd ned i sluket.
Styggen på ryggen setter seg godt tilrette på ene skulderen.

De vennlige ordene, som vanligvis kommer som en selvfølge, må nå manes frem.
Stressnivået øker.
«Er det mulig å bruke så lang tid på å kle på seg?»
«Hvorfor er det tiss på golvet?»

Initiativet synker.
Det som normalt oppleves lystbetont, føles med ett som et ork.
«Det gjør så godt med frisk luft. Det er bare så mye styr å komme seg på tur. Vi blir inne heller.»

Man blir mer klumsete.
Kaffekoppen faller fortere overende.
Man sparker tåa i leketoget som ligger på golvet.
Egget går i golvet istedetfor i omeletten

Matlysten blir dårlig.
Man kjenner en hang til usunne alternativ, rask energi, og får ikke i seg nok næring.

Hukommelsen blir dårligere. Man bruker energi på å huske selv helt enkle ting.
«Hvor ER de nøklene? Og hvorfor er det så rotete her?»

Man havner bakpå.
Som om man konstant befinner seg i andre gir, mens man burde vært i tredje. Hele tiden er man et skritt bak, på etterskudd.

Behovet for relvrettferdighet øker.
En havner i en slags forsvarsposisjon, som et skadet dyr som kjemper for å forsvare seg.
Det er lett å falle i grøfta, sende beskyldninger der de ikke hører hjemme.
«Hvorfor gjorde du sånn? Ser du ikke at jeg er trøtt?»

Kroppsspråket taler med all tydelighet.
«Jeg er skadet. Gå vekk. Jeg trenger å være i fred.»

Indre barn.

Inni oss alle bor det et indre barn.
Barnet representerer oss selv, da vi var små.
Noen ganger sover det.
Andre ganger er det våkent.
Noen ganger murrer det.
Andre ganger brøler det.

Det indre barnet bærer med seg erfaringene fra da vi selv var små.
Hvordan vi ble møtt da vi var leie oss.
Hvilke reaksjoner vi fikk når vi var frustrerte.
Hvilke sannheter vi ble fortalt, og som vi i større eller mindre grad har med oss.

Jeg opplever at i strevsomme tider, enten jeg er trøtt, grubler mye, er i en form for ubalanse, da våkner det indre barnet.
Det vekker umodne reaksjonsmønstre, og krever mye plass.
Det krever rettferdighet for seg selv.

***

På godt og vondt reflekterer barna våre oss.
Om jeg har en dårlig dag, speiler det seg tydelig i mine barn.
De dagene hvor jeg hadde trengt «å få en gratis», blir som regel alt annet enn.
Det fungerer ikke sånn med barn.
De er ikke istand til å ta ansvar for seg selv.
Langt mindre sine foreldre.

Så de dagene en har nådd endestasjon Trøtt, lunta er kort, verden føles urettferdig og universet er imot en.
De dagene får en ikke noe gratis.
Tvert imot.
En får tilbake akkurat den energien man selv sender ut.
Ganget med 10.

Forståelse og aksept.

Vi bruker mye tid på å forstå våre barn.
Vi skjønner at vi trenger å forstå dem for å kunne møte dem.
Det vi ofte glemmer, er at vi må begynne med å forstå oss selv.

For å kunne være en god forelder, for å kunne  forstå våre barn, må vi først forstå oss selv.

For meg har det hjulpet å bli klar over det indre barnets eksistens.
Å aktivt lytte til hva barnet forteller.
Å gi barnet trøst. (Ved hjelp av mentale bilder)
Gi seg selv aksept.

For å kunne være noen for andre, må vi først være noen for oss selv.
Vi må erkjenne og akseptere oss selv:
«Jeg føler meg tom.
Jeg kjenner meg trist.
Jeg føler meg urettferdig behandlet.
Jeg er sint.
Det er ok.
Jeg aksepterer følelsene mine.
Jeg er et resultat av min fortid, nåtid og fremtid.»

Vårt indre barnet krever nemlig rettferdighet.
Det å bli mor/far kan trigge mange barndomsminner i oss.
Ikke alle er gode.
Minner kan trigges av situasjoner hvor vi selv ikke ble møtt på en optimal måte, da vi var barn.

Om vi ignorerer det indre barnet, vil det rope høyere og høyere:
«Hvorfor skal disse barna møtes med erkjennelse og aksept, når jeg ikke fikk det selv?»

Før eller siden vil vi møte oss selv i døra.
I form av vårt indre barn.

Vi må møte oss selv med like mye erkjennelse og aksept som vi møter våre barn med.

Viktig innsikt.

For noen uker siden stod jeg oppi en situasjon som virkelig åpnet øynene mine.

Denne høsten har jeg vært mye alene med barna.
Det har vært mange dårlige netter, og overskuddet har vært mindre enn det pleier.

Mitt eldste barn på 4 år er veldig intuitiv.
Sanser mye, kjenner ting sterkt.
Samvittighetsfull.
Om morgenen har han vært veldig opptatt av om jeg har sovet godt den natten.
Om natten ikke har vært god, har han sagt «du får sikkert sove godt inatt da mor.»

***

Tilbake til situasjonen.
Vi hadde vært ute om formiddagen.
Kom tilbake om ettermiddagen, rett i middagslagingstid.
Vi var alle trøtte, og hadde lavt blodsukker.

Mine barn, oppvokst i continuum concept ånd, er over gjennomsnittet opptatt av å være med på husarbeid.
Lekene kan fint stå urørt, mens kjøkkenet bærer preg av høy aktivitet.
Denne dagen intet unntak.
Idet jeg tar ut grønnsaker fra kjøleskapet, hører jeg to stoler bli dratt langs golvet.
Jeg kjenner at nå, akkurat nå er jeg så sulten og sliten, jeg har behov for to minutter i fred.
Lage mat helt alene.
For en gangs skyld.

Jeg henvender meg til 4-åringen.
«Nå er mor skikkelig sulten og sliten. Kan jeg vær så snill å få lage mat alene idag?»
Utfallet er ikke alltid dette, men denne gangen snur han mot stua og går igang med en «bygge-tog-med-stoler-lek.»

Mitt andre barn, på halvannet år, har derimot ingen planer om å la muligheten til å være med på middagslaging, gå fra seg.
Jeg hører 4-åringen rope til minstemann:
«Kom å bli med her, jeg bygger tog, bli med, bli med, bli med.»

Ingen respons fra minsten.
Storebror går bort og prøver løfte han ned fra stolen.
Lille protesterer høylydt, til ingen nytte.
Største bærer han med seg bort til «togstolene».
Jeg hører at han nesten frenetisk prøver å overbevise lillebroren om lekens fortreffelighet.
Til ingen nytte.
Minste hyler ut sin motstand.

Jeg står og bivåner.
Det går opp for meg hva som skjer.
Istedenfor å se en trassig storebror som er «slem» mot sin lillebror, ser jeg hva som skjer.
Jeg ser så tydelig at mitt lille, store, kloke barn, prøver å ta ansvar for situasjonen.
Prøver å hjelpe mor.

Takknemlig for å ha sett dette, virkelig sett det for hva det er, tar jeg over ansvaret for situasjonen.
Forteller at det går helt fint at minste står sammen med meg og lager mat. At det går greit.

«Men da får du ikke ha hodet for deg selv i to minutter mor.»

***

Uansett situasjon.
Uansett utgangspunkt.
Uansett utfall.

Det er vi voksne som er ansvarlige.
Alltid.

Dette vet vi jo.
I utgangspunktet.
Men hva når forsvarsverket vårt er svekket?
Hva når garden er nede?
Når vi er så slitne at reptilen har erstattet fornuften og det indre barnet roper.
Klarer vi da fortsatt å bære ansvaret til enhver tid?

***

Barn har ikke vondt av å tilpasse seg andre mennesker, ta hensyn til andre sine følelser.
Tvert imot.
Det er derimot stor forskjell på å forklare hvordan man har det, og det å legge ansvaret for hvordan man har det over på barnet:

«Idag er jeg så trøtt. Du våknet så mye inatt at jeg er helt ødelagt. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen.
Du er nødt for å være grei idag, hvis ikke kommer det til å revne for meg.»

Her gis barnet ansvaret for om situasjonen kommer til å gå bra eller ikke.
Det er ikke barnets oppgave.
Det er kun de voksne som er voksne.
Og kun voksne kan og skal være ansvarlige for enhver situasjon.

I endel tilfeller gir vi fra oss ansvaret uten engang å være klar over det. Barn er intuitive små vesener.
De plukker opp det usagte, kroppsspråket, det subtile.
Dette er viktig for oss å være klar over.
Barna forguder sine foreldre og vil strekke seg langt for å forsvare/ta vare på sine omsorgsgivere.

Det å bære ansvaret for andre sine følelser, er ikke bare tungt, det er en helt umulig jobb.
Ingen andre enn oss selv kan ta ansvar for våre egne følelser.

 

Forventninger.

Så lenge man er et levende menneske, vil man fortsette å møte utfordrende situasjoner i livet.
I enkelte deler av livet vil en føle seg tygd, spyttet ut og brukt som vaskefille.
Det er en like naturlig del av livet som de fine periodene.

Jeg opplever det som nyttig å jobbe med egne forventninger.
Å ha et realistisk forhold til hva jeg kan forvente.

Jeg vet at det er naturlig for små barn å våkne om natta.
At de våkner for å sjekke at trygghet er ivaretatt.
Eller fordi det kommer en tann.
At de har beinverk.
At de med jevne mellomrom er i utviklingssprang og uttrykker mer uro.
Kanskje har de drømt.
Eller de vil ha litt morsmelk.
Ikke nødvendigvis fordi de er sultne.
Fordi brystet til mor representerer varme, trygghet og tilhørighet.

Jeg forventer ikke at jeg skal sove natten rundt mens barna er små.
Jeg ser ikke på klokka når jeg blir vekket om natta.
Jeg ergrer meg ikke over at de våkner.
Jeg lengter ikke etter endring.
Jeg prøver å forstå og akseptere.

***

Jeg klarer ikke å være helt om natten og helt om dagen.
Noe må vike.
I tunge perioder innebærer dette å prioritere hardt.
Alle mennesker har utdelt 24 timer i døgnet.
Det kan tidvis virke som om andre har flere enn en selv, men alle gjør vi valg.
Alle prioriterer vi for hvordan vi bruker tiden vår.
Det er ikke meningen at vi skal være supermennesker.
Vi er mennesker.
Helt vanlige mennesker.

I perioder med lite nattesøvn, hender det at jeg må legge meg grytidlig. Kanskje samtidig med barna.
Det kan holde hardt å prioritere søvn fremfor egentid.
Det å ha tid, helt fri til egen disposisjon, kan kjennes som en nødvendighet.
Men i tunge perioder må søvn trumfe annet, fordi søvn er og blir et basalbehov. Om ikke det er noenlunde dekket, vil alt annet lide under det.

***

Jeg har og lært at det går an å ha det fint selv om en er trøtt.
I perioder hvor jeg vet at nattesøvn kommer til å bli så som så, må jeg fortelle meg selv dette:

«Jeg kommer til å være trøtt imorgen.
Det kan bli en fin dag fordi om.
Jeg er omgitt av godhet.
Alt er vel.
Jeg er trøtt, men alt er vel.»

 

Gullstandard.

I mer enn 90% av tiden føler meg som en god, kompetent mor.
Selv om over 90% står til mer enn godkjent, har jeg så lett for å dømme meg selv på grunnlag av de resterende prosentene.

Hvorfor er det sånn, at man strekker seg forlengs og baklengs for å forstå alle andre, men når det kommer til seg selv, gir en tommelen ned for et godt ord?

Vi må slutte med det.
Vi må slutte å tenke stygge tanker om oss selv de gangene vi ikke lykkes.
Vi må slutte å dømme oss selv.

Vi må vise oss selv aksept og forståelse.
Vi må være like rause med oss selv, som vi er med våre medmennesker.
Vise oss selv mildhet.

Vi må elske oss selv, for de vi er.

Vi er komplette, hele mennesker.
Mennesker, i all vår feilbarlighet.
Ikke maskiner.
Vi gjør av og til feil.

«Unnskyld.»

Kan du tilgi deg selv?

 

Del gjerne om dette traff deg ❤

Mor, hvor er du? Jeg er redd.

Jeg kjenner pulsen øke og adrenalinet pumpe bare jeg tenker på dette.
Det gjør meg sint, provosert, fortvilet og fryktelig lei.

I skrivende stund ligger tusenvis av babyer og gråter alene!

De gråter ut sin fortvilelse, sin innerste angst.
Alarmberedskapen deres, som skulle vært spart til nødsituasjoner, iverksettes, kveld etter kveld.

Hvor er foreldrene spør du?
De holder ut.
Lukker døren.
Skrur opp musikken.

«De trener barna sine på å sove.»

EN KAMP?

Nettet er plastret med råd om hvordan vi skal få barna våre til å sove.

«Slik vinner du søvnkampen.»
«Når bør barnet sove natten rundt.»
«Har barnet ditt et søvnproblem?»

Kamp?
Søvnproblem?
Samspillet mellom to nære, høres plutselig ut som retorikk en ville brukt i forbindelse med krig.
Mellom to motstandere.
Er foreldre og barn blitt to duellanter, hvor den sterkeste vinner?

Har det å la søvnen komme til barnet, blitt en maktkamp?

SØVN.

Jeg kan huske fra jeg var liten, hvor skummelt jeg syns det var å lukke øynene.
Jeg hadde blitt sunget for, dynen lå tett rundt meg, og vi hadde sagt god natt.
Mor eller far hadde gjort jobben sin, nå var resten opp til meg.

Jeg var jo trøtt.
Men det var så mange rare lyder.
Hva var det jeg hørte fra gangen?
Akkurat som om det knirket i golvet.

Det var så utrolig mørkt.
Hva om det lå noen under senga.
Eller inne i skapet?
Jeg kjempet for å holde øynene oppe så lenge jeg bare klarte.

BASALBEHOV.

Søvn er et av våre basale behov. På lik linje med sult og tørst.
Det å sove er ingen ferdighet vi må lære.
Det er ikke noe vi trenger å øve på.

Det handler ikke om å finne søvnen.
Søvnen kommer.

Søvnen kommer når trygghet er ivaretatt, og man er trøtt.

«EKSPERTENE.»

Søvneksperter kaller de seg.
De skal lære oss hvordan vi kan få barna våre til å sove.
«Foreldre må kutte ned på servicen», sier de.

Å få barn til å sove, har utviklet seg til en egen industri.
Fortvilte foreldre leter desperat etter metoder for å få barnet sitt til å sove.
De er trøtte, overveldet.
Ingen fortalte at foreldreskapet skulle være så krevende.
«Dette kan da vel ikke være normalt?»

Letingen begynner tidlig. Skremmende tidlig.
Den virtuelle verden er fullt av forum for foreldre som øser ut sin frustrasjon.
Noen starter med å etterspør søvnråd allerede fra spedbarnsalder.
De vil begynne tidlig for å unngå at barnet legger til seg uvaner.
Ekspertene dukker opp i takt med behovet.

Dessverre er de fleste råd like utdaterte som mytene de spinner seg rundt.

«Barnet må lære å finne søvnen selv.»
«Om du bysser barnet i søvn, blir det bortskjemt og vil aldri lære å sovne selv.»
«Babyer trener lungene ved å skrike.»
«Aldri la barnet sovne på puppen.»
«Samsoving er farlig.»
«Barnet må lære seg å sove i egen seng.»

***

Dagens foreldre har ikke tid til å være trøtte.
Det går på bekostning av trening, overskudd, venner, partner, utseende, selvfølelse, jobb, fritid.
De har ikke tid, og de trenger løsninger som gir kjappe resultat.

MOBBING.

I en av landets største aviser, svarer sjefhelsesøster på spørsmål om søvn og barn.
Gjengir deler av intervjuet:

Intervjuer: «Hva skal foreldre gjøre når alt har skjært seg, og de har et barn som skriker hele natta?
Helsesøster: «Da er det best å være bestemt. Ikke ta ungen opp når den våkner. Bare gå inn å si, nå må du sove.»
Intervjuer: «Enkelte anbefaler å ta ungen opp i foreldrenes seng?»
Helsesøster: «De har gjort det i årevis i en del land. Vi anbefaler ikke samsoving.
Men dette er opp til foreldrene.
Vi tror foreldrene sover best om de ikke har ungen i sengen.»
Intervjuer: «Hvor lenge er det greit å la ungen være alene og gråte om natta?»
Helsesøster: «Det finnes ikke én oppskrift.
Men vi fraråder foreldre f.eks. å la barna ligge og skrike i én time.
Vent noen minutter, så går du inn igjen.
De er jo veldig små. De gir opp til slutt. Det er en liten maktkamp, det her.
Og mor og far er gjerne litt sterkere enn ungen. Barnet holder som regel ikke ut i mer enn et par døgn.»

Sier sjefshelsesøster.
Barnas beskytter.

SOVEKARIN.

På en annen kant av landet finner vi Karin Naphaug.
Hun kaller seg Sovekarin, og er høyt profilert i media.
Hun sier at foreldre må kutte ned på servicen til barna.

METODER.

Naphaug benytter seg av ulike metoder.
Felles for alle er at barnet skal finne søvnen på egenhånd, uten å være avhengig av foreldrene.
Minutt-metoden:
«Man sier god natt til barnet, og går så ut av rommet.
Om barnet begynner å gråte eller rope, går man inn igjen.
Neste gang barnet begynner å gråte, venter man ett minutt lenger før man går inn til det. Slik fortsetter man inntil barnet sover.»

En annen metode Sovekarin anbefaler er belønningskalender:
«Dersom barnet gjør som det får beskjed om i forhold til leggingen, får det et klistermerke som det kan lime inn i en belønningskalender.
Etter ti klistremerker kan barnet få en større belønning, f.eks. en tur til badeland.
Denne metoden gir barnet en følelse av mestring og kan være veldig effektiv.»

ORDBRUK.

Service?
Når ble det service å vise god omsorg?
Å ta barnets innerste behov på alvor?
Og belønning?
Er det å sove enda en ferdighet til å mestre?
Går det an å være flink til å sove?

***

Ved første øyekast kan det virke uviktig, men måten språket brukes er med på å legitimere og ufarliggjøre en handling.
Å kalle noe for service, får oss til å tenke at vi yter mer enn vi burde.
Vi er tross alt foreldre, ikke ansatte i hotellnæringen.
Når noen må kutte ned på servicen, høres det ut som om de vi tilbyr service, prøver å manipulere og kontrollere oss.

«Et lite barn uttrykker utelukkende sine innerste, mest basale behov.
Jeg trenger å være trygg.
Jeg er redd.
Kan du passe på meg?»

EN PROMP PAKKET INN I FINT PAPIR ER FORTSATT BARE EN PROMP.

«Minutt-metoden.»
«Gina Ford metoden.»
«Ferbers metode.»
«Trøstekur.»

***

En metode gir assosiasjoner til det vitenskapelige.
Noe som er utprøvd, testet og gått god for.
Det høres ikke så ille ut.
En metode kan de fleste foreldre gå med på å prøve.

De kunne kalt det for skrikekur.
Det er nemlig det det er.
Barnet skriker til det resignerer av utmattelse.
Men det gjør de altså ikke.
Verken Karin Naphaug eller de andre ekspertene.

NATURSTRIDIG.

Det farligste du kan møte på i naturen, er et vilt dyr sammen med sitt avkom.
Ingen mor i dyreriket ville gått fra barnet sitt i fare.
Stint av instinkter vil hun gjøre hva som helst for å beskytte barna sine.

Hvordan kan det være at mennesker gang på gang trosser naturen og egne instinkter?
Mennesket, som skal være det mest intelligente vesen på jord, klarer ikke engang å lytte til sine mest primitive beskytterinstinkter.

***

Vi trosser alle instinkter og går fra et lite barn som uttrykker sine innerste behov.
Vi tenker ikke engang særlig over det.
Noen har fortalt oss at det er greit.
Det er helt normalt.
Hold ut noen dager, så går det over.

Støyen utenfra har blitt så kraftig at vi ikke lenger hører urstemmen inni oss si:

Hold barnet ditt.
Gi det trygghet, nærhet.
Pass på barnet ditt.
Det trenger deg.

MOBBING.

I Norge tolereres det ikke mobbing.
Politikerne vedtar fra høyeste hold at mobbing skal slås ned på.
Hvor forrykt er det ikke da, at de aller minste, de aller mest sårbare, er helt forsvarsløse?

På helsesøsterstudiet anbefales fortsatt skrikekur som metode for å få barn til å sove!

Dette tar nye såvel som gamle helsesøstre med seg ut i praksis.
Hver dag anbefaler de foreldre å bruke «trøstekur» for å få barnet til å sove.
Helsesøster, som skal være barnets beskytter!
Som skal fungere som en veileder for usikre, nybakte foreldre.
Metoder som ikke kan sies annet enn å være ren psykisk terror, blir anbefalt som den største selvfølgelighet.

Det er helt sykt.
Rett og slett helt sykt.

Hvordan våger dere?
Hvordan våger dere å ikle dere en kappe som barnas beskytter?
Hvordan våger dere å gjøre dette mot små, forsvarløse barn?
Har dere noen som helst anelse om konsekvensene?

De aller minste.
De aller mest sårbare.
Hvordan våger dere?

KONSEKVENSER.

Det er 25 år siden det ble forbudt å slå barn i Norge.
Hvor lenge skal det være lov til å leke med små barns mentale helse, i form av regelrett mobbing?
Neglekt.
Omsorgssvikt.

Når man utsetter sårbare små barn for skrikekurer setter man deres emosjonelle helse i fare. Lykkeligbarndom.no

Nyere forskning viser at babyer som blir utsatt for skrikekurer, produserer store mengder stresshormon. De får høy puls, utvikler varme, blir røde, klamme og paniske.
Bakoverbøyd kropp signaliserer angst.
Andre signaler er oppspilte øyne, grima­ser, forandring av pusterytmen, knyttete never, fekting med armer og ben eller også hemming av bevegelser.

– Psykolog Solveig Albrecht Wahl –

SKRIKEKUR FRA ET LITE BARNS PERSPEKTIV.

«Babyen har ikke utviklet tidsforståelse, og fem minutter i ensom panikk kan føles uendelig lenge for en baby. Babyen har ikke noe forhold til at noe skal bli bedre.
Det babyen opplever er at hen er redd og ensom, og at når hen ber om hjelp og støtte så er det ingen som kommer. Babyen kan ikke lenger stole blindt på at mamma eller pappa kommer når baby trenger dem, og en frakoblingsprosess begynner.
Selvsagt er en skikekur verst for barnet, ikke for mor, som enkelte hevder.

***

Det er ikke bare babyen som får igangsatt en frakoblingsprosess.
En mor som må stålsette seg for å gjennomføre en tøff skrikekur, trenger å bortforklare barnets gråt med andre ord enn «behov», «ensomhet», «panikk», «savn».
Ofte erstattes disse ordene med «sinne», «manipulasjon» eller «forvirring».

Det å bytte ut de gode empatiske begrepene med harde ord hjelper foreldrene å komme gjennom prosessen, men de skaper en avstand mellom barn og mor/far.

Denne avstanden kan være starten på et mønster hvor tilknytningen og empatien stadig forvitrer.

– Lykkeligbarndom.no –

STILLE. TIL HVILKEN PRIS?

Det verste er stillheten.
For etter noen dager, kanskje lengre, gir barnet opp.
Det nytter ikke.
De kommer ikke.
Jeg er fortapt.

Foreldrene smiler anerkjennende til hverandre.
«Vi kom igjennom. Det var tøft, men det virket.»

Lite vet de, at inne på det mørke rommet ligger det lille barnet i stillhet.
Det er stille, barnet har sluttet å gråte.
Det har sluttet å gråte, men til hvilken pris?

Forskning viser at barn som blir utsatt for skrikekurer, slutter å uttrykke angsten.
De ligger alene i frykt, roper ikke om hjelp mer.
Men hjernen fortsetter å produsere like mye stress og angsthormoner som da barnet skrek.

HVA KOM FØRST, SØVNPROBLEMENE ELLER SAMFUNNSUTVIKLINGEN?

Jeg har lest at 40% av norske barn har søvnproblemer.
40%, det er ikke lite.
Min første tanke er:

Om 40% av norske barn har søvnproblemer, snakker vi ikke heller da om en normalvariasjon, heller enn et reellt symptom?

Har det blitt sånn at vi er iferd med å sykeliggjøre det naturlige?
Har konteksten for hvordan vi lever våre liv endret seg så radikalt, at vi ikke lenger er istand til å absorbere, langt mindre kjenne igjen naturlig atferd?

Det er nemlig helt naturlig for et barn å søke trygghet.
Et lite barn forventer å være nært, dag som natt.

Det er helt naturlig at et lite barn våkner flere ganger i løpet av ei natt.
Noe handler om å dekke et næringsbehov.
Men det handler like mye handler om å sjekke at trygghet er ivaretatt.
«Er mine beskyttere fortsatt rett i nærheten?
Er jeg trygg?
Er tilknytningen trygg?»

Hvorfor er det mer naturlig for foreldre å prøve alt annet enn å møte barnet på det behovet det faktisk uttrykker?
Noe så grunnleggende som TRYGGHET.

***

Tilslutt, vil jeg gjengi et dikt.
Diktet gir oss barnets stemme ❤

Kære mor,
Jeg er forvirret.
Jeg er vant til at falde i søvn i dine bløde, varme arme.
Hver aften ligger jeg og putter mig helt tæt ind til dig; så tæt, så jeg kan høre dit hjerteslag, så tæt så jeg kan dufte din milde parfume.
Jeg stirrer ind i dine smukke øjne, imens jeg blidt giver mig hen til søvnen, tryg og sikker i din kærlige favn. Når jeg vågner med en rumlende mave, kolde fødder, eller fordi jeg lige har brug for at putte mig ind til dig, er du der med det samme og jeg glider hurtigt tilbage ind i søvnen.

Men den seneste uge har det været anderledes.
Hver aften den seneste uge, har være sådan her:
Du puttede mig i min egen seng og kyssede mig godnat, slukkede lyser og gik.
Først blev jeg forvirret og undrede mig over hvor du var blevet af.
Derefter blev jeg bange og jeg græd og kaldte på dig.
Jeg kaldte og kaldte på dig mor, men du ville ikke komme!
Jeg var så ked af det, mor. Jeg ville så gerne have dig hos mig.
Jeg har aldrig mærket så kraftige følelser før.
Hvor gik du hen?

Endelig kom du tilbage! Åh, hvor blev jeg glad og lettet over at du kom tilbage! Jeg troede du havde forladt mig for altid!
Jeg rakte armene op til dig, men du tog mig ikke op.
Du kiggede mig ikke engang i øjnene.
Du lagde mig igen ned, med dine bløde, varme arme, sagde “shh..nu skal du sove” og gik igen.
Sådan skete det igen og igen. Jeg græd og kaldte på dig og efter noget tid – længere tid hver gang – kom du tilbage, men du tog mig aldrig op.

Efter jeg havde grædt længe, var jeg nødt til at stoppe. Min hals gjorde så ondt.
Mit hovede dunkede og min lille mave rumlede.
Med det der gjorde allermest ondt, var mit hjerte.
Jeg kunne simpelthen ikke forstå hvorfor du ikke ville komme.

Efter hvad der føltes som uendeligt mange aftener sådan, gav jeg op.
Du kommer ikke når jeg græder og kalder, og når du endelig kommer, vil du ikke engang kigge mig i øjnene eller holde min lille rystende, hulkende krop.
Gråden gjorde for ondt til at jeg kunne fortsætte længere.

Jeg forstår det bare ikke, mor.
I dagtiden når jeg falder og slår mit hovede, løfter du mig op og kysser og puster dér hvor det gør ondt.
Hvis jeg er sulten, giver du mig mad.
Hvis jeg kravler over til dig, for at putte mig ind til dig, læser du mine tanker og løfter mig op og fylder mit lille ansigt med kys, imens du fortæller mig hvor speciel jeg er og hvor meget du elsker mig.
Hvis jeg har brug for dig, er du der med det samme for mig.

Men om aftenen, når det er mørkt og stille og min natlampe kaster lange skygger op på min væg, forsvinder du. Jeg kan se at du er træt, mor, men jeg elsker dig så meget. Jeg vil bare så gerne være tæt på dig.
Nu, når det er aften, er jeg stille. Men jeg savner dig stadig.

***

Om dette innlegget traff deg, vær så snill å DEL ❤

Brutt continuum

image«It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me:
the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.»

– Barbara Handley –

DEN MODERNE VERDEN.

Verden vi lever i har forandret seg drastisk på historisk veldig kort tid.
Vi er industrialisert og modernisert.
Kapitalismen har satt dagsorden.
På mange måter orienterer vi livene våre rundt verdien av metall og papir.

Premissene for hvordan vi lever har endret seg.
Individet har større frihet enn noengang.
Likevel har vi aldri følt oss mer fortapt.
Slik jeg ser det, er det moderne mennesket mer fanget i sine valg, enn frigjort av dem.
Hva har gått tapt på veien, i fremveksten av individets suverenitet?

Hvilken pris betaler vi egentlig for vår frigjøring?

HVA ER ET MENNESKE?

Hva definerer et menneske?
Hva er essensen i oss?
Hva orienterer vi etter?

Hvilke verdisett forholder vi oss til?
Hvilken kulturarv ligger nedarvet i oss?
Hvor er våre røtter?
Hva betyr dette for oss?

***

Fra The Continuum Concept (Jean Liedloff):

«Mennesket fødes med et sett forventninger, uavhengig av tid og sted.»

Det vil si at ethvert menneskebarn som fødes, om det er i Amazonas eller i Tokyo, kommer til verden med de samme forventninger.
Uavhengig av kulturell norm.

Barnet forventer å bli møtt på sine behov, sin instinktive atferd.
Barnet forventer å bli inkludert, først som stille observatør tett inntil omsorgsperson.
Gjennom observatørrollen, lærer barnet naturlig kunnskap om Livet.
Barnet forventer å være et fullverdig medlem av flokken, men ikke å være i sentrum.
Barnet forventer å være i nær periferi av de voksne, og lære gjennom observasjon og utprøving.
Barnet forventer å bli møtt med harmoni, tillit og ansvar.

MENNESKET ANNO 2015.

Moderne mennesker, anno 2015, blir ikke møtt på disse forventningene.
Vårt continuum brytes nesten med en gang vi blir født.

Det moderne samfunn fremelsker individet over det kollektive.
Forsert selvstendiggjøring fremfor trygg tilknytning.
Raske løsninger istedetfor modne prosesser.
Selvrealisering fremfor nestekjærlighet.
Vi lever i et samfunn, så symptomatisk, at vi for lengst har sluttet å lete etter årsaken.

For hva?
Mer penger?
Økt lykke?

Vi har aldri brukt mer medikamenter for å døyve vår åndelige og mentale smerte.
Vi har aldri før sett en så høy rate av tenåringsselvmord.
Vi har aldri opplevd så mye fremmedhat og vold, som vi ser idag.

Vi mangler røtter.
Vi mangler tilhørighet.
Vi kjenner ingen kollektiv trygghet i å høre til i en flokk.
Flokken vår er borte.

HVILELØSE VANDRERE.

Våre eksistensielle sår etterlater oss i en manisk søken.
En søken etter identitet og tilknytning.
For de aller fleste, er det naturlige så avlært, og det tillærte så integrert, at de aldri vil skjønne hva som mangler. De vil fortsette sin søken etter bekreftelse og tilknytning innen det materielle, gjennom overfladiske bekjentskap, via rus, fokus på sitt ytre, streben etter likhet med andre.
De vil aldri komme til bunns i rotløsheten,med mindre de anerkjenner at sorgen de bærer på, rommer noe større enn de som individ.
Samfunnet vårt, VÅR kulturarv, gir oss ikke det vi søker og trenger.

Vi er en flokk hvileløse vandrere, på jakt etter å stille våre innerste, dypeste behov, og det er urmennesket i oss som snakker.

Erkjennelse er både frigjørende og sårt.
Likevel, vi har mulighet til å bruke vissheten og vår kollektive styrke, til å gi barna våre det beste grunnlaget utfra de forutsetninger vi har.
Forandring begynner med oss, jeg og deg, vi KAN gjøre en forskjell.

***

Avslutter med hele teksten til Barbara Hendley, som jeg innledet med et sitat fra:

Birthright

It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me: the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.

When someone says «I am Sisetowa,» or «I am Yequana,» that has a profound meaning way beyond an ethnic designation. It defines everything from conflict resolution to choosing a mate to right livelihood, and more.

I have nothing like that. And I never will have. And my children probably won’t either, even if I manage to cobble together a supportive clan or community.

I can never give them that deep knowledge.

It saddens me to know that I will never know what it means to be truly human—to have lived every moment of my life in the tribe of my ancestors, making my daily tools in the same way they did, caring for and living from the same land, knowing that living the same way they did makes me who I am—that to do otherwise would unsoul me.

I have no idea what it means to be a wild human–to live in the real world (wild nature) and consider it my home.

Because of that lack I would never presume to judge or criticize the behaviors and strategies of people who still have that connection. I would not dare.»

Barbara Handley