Feminin superkraft.

Idag feirer vi den feminine kraften.
Den som kan bære liv.
Som kan gi liv.
Som kan ta vare på liv.

Kraften som er bærebjelken for alt.
Fundamentet.

Den som ikke krever mye plass.
Som ikke roper høyt.
Kraften som tilpasser seg rommet den har til rådighet.
Som heler for selv å føle seg hel.

***

Kraften som er myk.
Utholdende.
Sterk.

Som er varm.
Rund.
Sensuell.

Som er mottakelig.
Åpen.
Som leder kontakt med jorda.

Kraften som viser tillit.
Aksept.
Tilhørighet.

Til alle mine medmødre,
verden rundt.
Jeg hyller dere.
Dere som bærer, holder, trøster, danser, synger, gråter, ler.
Som er.
Dere er alle og enhver bærere av en gave.
En kraft verden trenger.

Elsk det feminine i deg.
Omfavne det feminine i deg.
Like mye som du anerkjenner din maskulinitet.
Vi er ikke enten eller.
Vi beveger oss hele tiden i rommet.
Danser mellom Yin og yang.
Balanse.

Apropos.
Er ikke dette verdens mest ufortjente uttrykk?

«En skal jammen ha baller for å tørre det der!
Hun har baller gitt, råtøff!»

Si meg, baller?
Er ikke det ganske skjøre kroppsdeler?
«Au, pass på ballene.»
En vagina derimot.
Da snakker vi.
Råsterk, tøyelig, elastisk, dynamisk.

Feminin superkraft.
Jepp. 
Gratulerer med morsdagen!

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Hva, ammer du fortsatt?

Ok, pupper dere.
Pupper, pupper, pupper, PUPPER!
På tide å knuse noen myter.

Nå skal jeg fortelle noe oppsiktsvekkende.
Det er virkelig radikalt.
Noen vil avfeie det som en ren konspirasjonsteori.
Men hør her og ha et åpent sinn.

Det sies at de kan lage melk!
Br
ystene altså. Det sies at de kan lage melk.

Altså hæ?
Lage melk?
Er det meningen vi skal tro at kvinner, i tillegg til å ruge frem menneskebabyer og føde dem –
at de også kan lage melk?
Nei vet dere hva.
Dette går for langt.
Det må være propaganda fra en en nyfrelst hippiemor rusa på urter,
som er sur på verden og skal redde oss fra kapitalismen.

Her vil de få oss til å tro at kvinnebryst ikke er et bestillingsverk fra Victoria Secrets.
De vil at vi skal gå bort fra selveste Budskapet fra billboards verden over.
De vil få oss til å tro at kvinnebryst ikke er spesialbestilt fra
Mr-Cash-and-Flow-how-do-you-do-and-give-me-money
,
for å se bra ut i blonder, push up og sateng.
Aiaiai.
Det kan bli vanskelig, om ikke umulig å snu den tanken gitt.

Det er i grunn ganske frekt.
Her kommer noen og sier at kvinnebryst ikke utelukkende er et leketøy for seksuell forlystelse og underholdning.
At brystene tilsynelatende har superkrefter, og kan produsere melk.
Melk dere.
Ha!
At menneskebabyer kan drikke den melka.
FRA puppen!

Hold på meg, jeg tror jeg faller av stolen.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi starter en ny tidsregning nå.

«Before we knew female breast could produce milk.
After we discovered female breast could produce milk.»

Ok jeg spøker med dere.
Litt usikker hva resten av verden angår.

Det jeg vil skrive om, er kvinner som ammer barnet lenger enn det normale.
Hva enn normalt er.
De som ikke stopper ved seks måneder, 9 måneder, 12 måneder.
For ordens skyld.
Innlegget handler om fordommer mot de som fortsetter å amme, ikke et spark mot de som ikke ammer.

Jeg snakker om de som ammer så naboen setter kaffen i vrangstrupa og kjører gressklipperen inn i ankelen på kona.
De som ammer selv om de får stygge blikk og blir bedt om å dekke seg til.
De som ammer på tross av at de blir henvist til do når de er på restaurant.
De som ammer selv om det betyr at de setter sin kroppslige frihet på vent, enda en stund.
De som ammer selv om det blir satt spørsmålstegn om motivet for å fortsette er for ungen eller de selv.
De som ammer selv om de blir kalt for pedofile i diskusjoner.

PÅSTAND.

«Det er ekkelt å amme når baby er mer enn 1 år, de utvikler seksualitet veldig tidlig»

Ja, det er helt riktig.
Mennesker er født seksuelle vesener, som alle andre arter på jorda.
Vi ville opplevd en eksistensiell krise som art hvis ikke.
Det betyr ikke at et lite barn ser på moren med lyst!
Er det ikke innlysende?
At et barn ikke ser på mors bryst som noe annet enn det tryggeste, varmeste, mykeste stedet i hele verden?
Det er ikke barnas seksualitet det er noe i veien med.
Det er oss, med vårt forderva syn på kropp og seksualitet, indoktrinert fra reklame, populærkultur og porno det er noe riv ruskende galt med.

«Når ungen er stor nok til å finne melk i kjøleskapet, er det på tide å slutte»

Å, hvorfor det?
Hvorfor skal ungen begynne å drikke en annen arts morsmelk, når den har perfekt tilpasset supermelk fra sin egen mor?

«Barnet kommer til å få problemer med egen seksualitet»

Ja?
På hvilken måte er det skadelig for et barn å oppleve en mor følger barnets instinkter og behov?
Naturen er ganske fullkommen.
Ville det ikke vært rart om amming, hos mennesker i den vestlige verden vel og merke, var laget med ørsmå marginer?
At vi faktisk kunne skade seksualiteten til barna våre ved å gi de morsmelk og trygghet?
Er det ikke langt mer skadelig med foreldre som fremmer en tanke om at barnet gjør noe galt når det vil fortsette å amme?
Som seksualiserer en naturlig situasjon.

«Moren klarer ikke bryte båndet til ungen, hun er altfor knyttet»

Er det sant?
Hva betyr det egentlig, å være for knyttet til ungen sin?
Må man porsjonere ut kjærligheten slik at det ikke blir for mye?
For hvem er det i grunnen unaturlig?
I lys av at naturlig alder for ammeslutt er mellom 2-7 år, er det ikke nokså naturlig at mor og barn fortsetter å amme, så lenge det er ok for begge parter?
Biologi altså.
Tidvis veldig umoderne og politisk ukorrekt.

«En kan spørre seg om hvem som trenger ammingen, moren eller barnet»

Helt alvorlig.
Har dere noen gang ammet en toddler?
Aner dere hvor intenst og slitsomt og invaderende det tidvis kan være å amme en toåring som krever fullt eierskap på kroppen din?
Som ikke bryr seg om hvilken sinnsstemning du er i, hvor trøtt du er, at du egentlig var midt i middagslaging da han falt og slo seg, eller at du sov.
Som gjerne står på hodet, nynner, samtidig som han skrur på motsatt brystvorte som en hvilken som helst radio?
Som ikke vil ha klem eller å bli blåst på såret, som bare vil ha puuuuuppi!

«Barnet bruker deg som smokk»

Her må jeg si at nei, det er faktisk de andre barna som bruker smokken som pupp. Puppen kom først, smokk er et substitutt for pupp.

«Barnet kommer ikke til å slutte noengang»

Helt alvorlig?
Mener dere det? Tror dere virkelig ikke barnet kommer til å slutte noengang?
I tilfelle vil jeg komme med en oppfordring:
Hvis noen ser en konfirmant som ammer, vær så snill å gi meg beskjed.
Jeg har enda tilgode å se det!

«Barnet kommer til å bli mobbet»

Hvis det er noe vi ikke kan gardere oss mot, er det hvordan vi blir møtt av menneskene rundt oss.
Det eneste vi kan vite noe om, er hvilke verdisyn og holdninger vi selv har og gir videre.
Hvis du som mor, dømmer en annen mor, utfra din egen virkelighetsforståelse, hvilke verdier er det du passerer videre til ungene dine?
At det er greit å snakke stygt om andre, dersom de tar andre valg enn oss selv?
Istedenfor å prøve å passe inn for enhver pris, vil jeg at ungene skal kjenne styrke til å følge egen overbevisning.
Selv når de ikke møter forståelse fra andre.

«Mødre som ammer lenger enn 1 år er pedofile»

Det skjer.
Folk sier dette.
Senest i en ammediskusjon for noen dager siden ble pedofilikortet dratt.
Hva får andre mennesker, til og med andre mødre, til å slenge om seg med ekstreme seksuelle dystopier, til mødre som gjør det naturligste en mor kan gjøre?
Nemlig å amme barnet sitt.
Det er stygt, uvitende, historieløst og grovt trakasserende.

«Det går ikke an å ha et seksuelt liv med kjæresten så lenge en ammer»

Igjen.
Det handler ikke om biologi.
Det handler om en systematisk seksualisering av kvinnekroppen gjennom magasiner, blogger, filmer, bøker, reklame og pornoindustri.
En myte som for veldig mange mennesker er iferd med å bli en skummel sannhet.
At kroppen utelukkende er et verktøy for seksuell forlystelse.
Den er det og.
Men ikke på bekostning av våre instinkt som mødre.
Naturen har ordnet det for oss.
Vi er fri til å ha ulike relasjoner med ulike mennesker.
Det er i våre egne tankerekker at det stopper opp.

«Barnet trenger ikke morsmelk lenger, det kan spise ordentlig mat»

Da må vi ta en prat om hva morsmelk faktisk er.

Næring!
Morsmelk er en næringsbombe, også for de større barna.
Faktisk blir næringsinnholdet i melka bare mer konsentrert pr dl.

Beskyttelse mot sykdom!
Visste dere at små kjertler i brystet tolker spyttet fra barnet, og signaliserer til mor nøyaktig hvilke antistoffer barnet trenger til enhver tid?

Smertelindring!
Barn som dier (sugeevne forsvinner en gang mellom 2,5 – 7 års alder), får fysiologisk smertelindring på nivå med paracet. Ikke rart barnet vil ha pupp ved ørebetennelse eller når det har falt og slått seg.

Dynamisk!
Morsmelk er virkelig en vidunderdrikk, den tilpasser seg hele tiden barnets behov.
Tynnere og mer vannholdig i varmen, perfekt tørstedrikk.
Fetere om kvelden, god sovemedisin.
Mer proteinrik for eldre barn, godt for vekst.

Trygghet og tilknytning.
For en liten pode representerer brystet til mor det tryggeste stedet i hele verden. Når en ammer skilles det ut oxytocin, også kjent som lykkehormonet,
kontakten mellom mor og barn sender en strøm av gode følelser mellom de.

Som om ikke dette var nok:
Morsmelk styrker fordøyelsen og immunforsvaret
Gir høyere IQ
Bedre vektregulering
Lavere risiko for diabetes
Redusert risiko for brystkreft hos mor
Med mer.

For å svare på spørmålet innledningsvis.
Ja, jeg ammer fortsatt.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.

Continuum.

Lydene.
Luktene.
Lyset.

Hvor er jeg?

Hendene til mor.
Hendene, som løfter meg så varsomt, og likevel så trygt.
Hjerteslagene hennes.

Det er som om de dunker for meg og.

Jeg kjenner brystet til mor heve og senke seg.
Det er alt jeg trenger.
Jeg er trygg.
Mor og jeg, vi er ett.
En ubrytelig symbiose.

***

Den inderlige varmen fra hennes myke hud.
Jeg kan ingenting, samtidig vet jeg alt.
Jeg er elsket, og det er alt jeg trenger.

Den varme, søte melken fyller meg.
Det trygge brystet.
Jeg er så liten, men jeg er ikke redd.
Mor passer på meg.

Ikke et sekund er jeg ute av armene hennes.

***

Nakne føtter som berører varm jord.
Det er som om Moder Jord fyller meg med visdom og røtter.
Tær som beveger seg fritt.
Føtter som løper og hopper.

Vinden kjærtegner huden, og omslutter meg.
Hårstråene registrerer den minste berøring.
Solen varmer hver eneste hudcelle.

Den livgivende solen.

***

Lyden av latter fra våre mødre.
Lukten av bål, mat, felleskap og glede.
Flittige hender som jobber.
Hjerter som forenes.
Hemmeligheter som deles.
Tryggheten i samholdet.
Tilknytningen.

Følelsen av tilhørighet.

***

Som en møll tiltrekkes lyset, dras jeg mot flokken min.
Jeg vokser, jeg utforsker.
Sansene mine er vidåpne.
Jeg observerer ydmykt og lærer raskt.
Opplevelsen av å mestre driver meg videre.
Jeg utforsker livet sultent, og kjenner en dyp tilfredsstillelse i å lære.
Flokken gir meg ansvar og oppgaver.
Jeg er en del av fellesskapet.

Jeg er. Jeg lærer.

***

Bladverket inngir skygge.
Solens stråler, så livgivende, samtidig ubarmhjertige.
Tørkens desperate hunger.
Liv som må gi tapt.

Befrielsen av regn.
Den intuitive ekstasen og kollektive lettelsen.
Bønn og takknemlighet.

Lyder som varsler fare og inngir harmoni.
Symbiosen.
Helheten.
Kunnskapen om planter og urter.
Respekten for andre arter, vissheten om en felles avhengighet.
Stjernene på nattehimmelen.
Månens faser og hvordan den virker på oss.

Intuitiv forståelse av å være en en del av noe større.

***

Følelsen av sult.
Smerten som holder en klam klo over magen.
Uvissheten.
Håpefulle blikk.
Årvåkne sanser.
Takknemligheten for å fylle en sulten mage.
Selvfølgeligheten i å dele.

***

Klokskapen hos de eldste.
De varme blikkene.
Furene i ansiktene, som små elver av historier.
De tannløse smilene.
Godhet og selve Livet.
Det lange grå håret som bukter seg nedover skuldrene.
Historiene.

De trygge, gode hendene.

Føttene som har vandret jorda så lenge.
De bærer ikke lenger.
Slitne ledd og trøtte muskler.
Nå er det vi som bærer våre foreldre.
Nå er det vår tur å ta vare på våre besteforeldre.

Varsomme hender som vasker gammel hud.
Ømt, kjærlig.
Såre kropper med myke blikk.
Kan du kjenne hvor høyt jeg elsker deg?

Endeløs kjærlighet.

***

Trøtte øyne som trenger hvile.
Tunge øyelokk.
De kan ikke holde seg oppe lenger.
Hjerteslagene som slår saktere.
Aldri alene.
Roen.
Det siste åndedrettet.
Hvile.

Continuum.

 Om mennesket var bare natur, hvilke instinkter ville vi fulgt?

***

ENGLISH VERSION.

The sounds.
The smell.
The light.

Where am I?

My mothers hands.
Her hands, lifting me ever so gently, yet so safe.
The sound of her heartbeat.

It´s as if they´re pounding for me as well.

I can feel her chest rise and lower.
That´s all I need.
I am safe.
Mother and I, we are one.
An unbreakable symbiosis.

***

The soothing warmth from her soft skin.
I know nothing, yet I know it all.
I am loved, and that´s all I need.

The warm sensation of sweet milk.
The safety of the breast.
I am so tiny, but I´m not afraid.
My mother, she takes care of me.

Not for a second I leave her arms.

***

Naked feet touching the warm soil.
It´s as if Mother Earth is filling me with wisdom and roots.
Toes moving freely.
Feet that are running and jumping.

The wind caresses my skin and encloses me.
Every movement is registered by my hair.
The sun is warming every inch of my skin.

The life giving sun.

***

The sound of laughter from our mothers.
The smell of campfire, community and happiness.
Busy hands working.
Hearts that unite.
Secrets being shared.
The safety in solidarity.
The attachment.

The feeling of belonging.

***

Like a moth to the flame, I´m drawn towards my herd.
I grow, I explore.
My senses are wide open.
I observe humbly and learn fast.
The experience of mastering keeps me going.
I explore with eager, and feel a deep satisfaction in learning.
The herd gives me responsibility and jobs.
I am a part of the community.

I am. I am learning.

***

The leaves provide shadow.
The sunbeams, so life giving, yet so ruthless.
The desperate hunger of drought.
Lives ending.

The deliverance of rain.
The intuitive ecstasy and collective relief.
Prayers and gratitude.