Hva skal et menneske spise?

Mennesket, klodens mest utviklede vesen, vet ikke hva det skal spise.
Andre arter vet hva de skal spise, men mennesket?
Nei, vi famler i blinde.
Krangler og bråker og diskuterer og eksperimenterer.
Er ikke det ganske sprøtt?
At vi ikke vet hva vi skal spise?

Umoderne som det kan fremstå, så er mennesket også en art i evolusjon.
Vi er en art på linje med andre dyr.
Vi har instinkter som er særegne for oss, og en innkodet preferanse for optimal kost.

Spør deg selv.
Om mennesket ble tatt av utenomjordiske vesener og satt i en dyrehage hvor vi var kuriositeten.
Hva ville de gitt oss å spise?
Vi ville ikke gitt en løve grønnsaker og salat og forventet optimal ernæring.
Vi ville heller ikke gitt kaniner en kost bestående av rått kjøtt.
Så hva ville de gitt mennesket?

«Jeg vokste opp på Torosuppe og kneippbrød, det ble folk av meg også.»

Ja, det ble folk av deg også.
Vi er tilpasningsdyktige, vi mennesker.
Heldigvis.
Vi kan spise næringsfattig mat, og fortsatt overleve.
Men til hvilken pris?

Jeg tør påstå at tarmen er det mest undervurderte organet hos oss mennesker.
Det kommer stadig forskning som avdekker sammenheng mellom en sunn tarmflora og utvikling av helse.
Mange mennesker rapporterer om signifikant bedring i sympotomer etter omlegging av kosthold.
Alt fra uro, depresjon, oppblåsthet, allergi og astma.
Til og med forebygging av hjernesykdom som Parkinsons, kobles mot en sunn bakterieflora i tarmen.
Vi er helt avhengige av de gode bakteriene.
Forsvarsverket vårt.

Så hva spiser folk flest?
De spiser det norske myndigheter anbefaler dem å spise.
Grovt brød, fettreduserte pasteuriserte meieriprodukter, fettfattig kjøtt,
litt fisk og grønnsaker.
Et sunt norsk kosthold.
Eller er det egentlig det?

En ting er sikkert.
I leirbålene og eventyrenes tid, satt vi ikke rundt bålet og delte en pakke polarbrød med margarin på.
Vi sendte ikke rundt en flaske pepsi max, og diskuterte hvorvidt aspartam VAR helseskadelig eller ikke.
Dere, vi er jegere og sankere.
Det er meningen at vi skal leve i tett symbiose med naturen.
Vi skal jakte og fiske, og vi skal høste skatter fra planteriket.
Vi skal spise det årstidene byr på, og vi skal spise det som er geografisk naturlig for oss.

Men nå er det jo ikke sånn.
Verden er plutselig blitt så liten.
Alt er tilgjengelig for oss, men samtidig har vi fått så dårlig tid.
Vi har ikke tid til å dyrke egne grønnsaker og konservere maten selv.
Langt mindre bruke tid på jakt og fiske.
Vi har knapt med tid til å lage mat i det hele.

I helgen var en venn intervjuet i Dagens Næringsliv.
Hun er utdannet ernæringsterapeut ved Tunsberg Medisinske skole.
Motstykket til Statens utdanning for ernæringsfysiologi kan en kanskje si.
I reportasjen forteller hun at rå lever og annen innmat, upasteuriserte fete meieriprodukter, null sukker, vannkefir, surdeig og fermentering utgjør basen i kostholdet deres.

Gale ekstremister?
Det har blitt foreslått.
Jeg har hvertfall lest om det i ét blogginnlegg som kommentar til denne saken.
Folk syns det er helt på viddene.
Nå må det være nok.
Det må være helt ok å spise grovbrød med brunost, drikke brus i helgene og ta seg en kjøpepizza de gangene i uken en simpelthen ikke orker lage mat.

Det er selvfølgelig helt i orden det.
Vi mennesker tar hele tiden valg og prioriteringer utfra gitt kapasitet og interesse.
Men når anti-super-bevegelsen ødelegger for debatt ved å latterliggjøre og ufarliggjøre hva mat egentlig er for oss.
Når de som tar informerte valg sykeliggjøres som fanatiske.
Når mat reduseres til vomfyll.
Når denne «jeg vokste opp på kneippbrød og sirup og det gikk helt fint» holdningen ødelegger for det vi egentlig burde snakke om.
Da blir jeg sur.

Er det ikke naturlig at vi spør oss:
Er normen for hva vi ser på som et normalt sunt kosthold så avvikende fra opprinnelsen, at vi ikke lenger er istand til å gjenkjenne at det er denne maten som er næring for oss?
Er vi så fjernt fra opprinnelsen av vi ikke kan lese om rå lever uten å rynke på nesen og brekke oss?

Jeg forstår inderlig godt at folk føler seg overveldet.
Det er travelt å leve et moderne liv med 100% jobb, barn i barnehage/skole, fritidsaktiviteter som skal følges opp, komiteer som skal besittes, trening som skal gjøres, sex som skal has, ferier som skal planlegges, hunder som skal luftes og venninner som skal pleies.
Det må være et jag!
Jeg forstår godt at folk som maser om næring, konservering og sakte tilbereding av maten, fremstår som irriterende, fanatiske og bedrevitende.
De sier jo i all hovedsak, at måten du gjør ting på, det er ikke godt nok.
Hvem ville ikke blitt provosert?

Men mat ER viktig.
Det er ikke bare vomfyll, det er først og fremst næring.
Det er beskyttelse.
Det er styrking av immunforsvaret.
Maten vi spiser påvirker heller ikke bare oss.
Det påvirker våre neste, generasjonene etter oss.
Barna våre arver tarmfloraen vår.
Vi kan på mange måter si at maten vi spiser endrer genetikken over tid.
Hva vi putter i oss, og hvordan det påvirker tarmbakteriene våre.
Det gir vi videre til ungene våre.

Når vi vet at det jengse norske kosthold består av hvetemel, litt for mye sukker og ferdigmat, alt tarmirriterende og infeksjonsfremmende.
Hva gjør det med immunsystemet og helsen til de fremtidige generasjoner?
Er det riktig å avfeie bevisste holdninger med:
«Hva er galt med den gyldne middelvei?»
Er det riktig å si at de som gir seg selv og ungene rå lever, vannkefir, spirulina, insekter, chlorella og surdeigsbrød er fanatiske og ekstreme?

Ikke minst er mat kultur.
Tradisjon.
Når jeg fermenterer ketchup, bruker surdeig til å syrne brødet, lager kombucha og koker kraft.
Så er ikke det en nymotens hype.
Det er ikke blaff i tiden for de mest fanatiske.
Det er de eldste metodene for konservering av mat.
Som våre forfedre brukte.
Lenge før Fjordland og Toro så dagens lys.
Ikke minst, det er næring for å bevare en sunn tarmflora.
Mat til bakteriene i tarmen.
Melkesyrebakteriene som dannes ved fermentering er viktige for oss.
De opprettholder balansen i tarmfloraen, beskytter mot de dårlige bakteriene.
De som rent faktisk GJØR oss syke.

Å lage mat på denne måten, det føles meningsfullt.
Når det syder og koker i kulturene på benken, da kjenner jeg tilknytning til mine forfedre.
Det føles godt å bruke disse eldgamle metodene, de som har blitt passert fra generasjon til generasjon.
Det føles meningsfullt å videreføre tradisjonen til mine barn.
Å la de delta.
Å vite at mattradisjonene blir videreført til neste generasjon.
Ikke minst føles det godt å vite at maten vi spiser, rent faktisk er mer på å gi oss beskyttelse.
Innenfra.
Det føles godt, i både kropp og sjel.

For de av dere som er interessert i temaet vil jeg anbefale følgende:

– Podcasten «Rewild yourself», med Daniel Vitalis.
Temaet dekkes ved flere anledninger, men spesielt episodene «How to feed your human brain» (sesong 1), er grundige og interessante.
– Gry Hammer sin bok om fermentering,
«Fermentering, mat og drikke for glade tarmer og gode smaker!»
– «Sjarmen med tarmen»,
Giulia Enders.

Del gjerne ❤

Reklamer

Hjelp så trang boks.

Hva pokker skjer med et samfunn som saumfarer mennesker etter avvik?
Jeg er skremt over hvor raskt samfunnet er til å kategorisere.
Unormalt vs normalt.
Kategoriseringen er bolkvis.
Enten passer du inn eller ikke.
Det er ikke mye slingringsmonn.

Barna skal være søkende, men ikke brautende.
Nysgjerrige, men ikke masete.
Kloke, men ikke evnerike.
Rolige, men ikke for rolige.
Like å bevege seg, men ikke forstyrre.
Empatiske, men ikke selvutslettende.
Engasjerte, men ikke invaderende.
Originale, men ikke avvikende.
Trygge, men ikke for tilknyttet.

Det skal noe til å passe inn.
Argusøyne fra slektninger, andre foreldre, helsepersonell, pedagogisk personell. Til og med oss selv, nærmest scanner barna for å lete etter feil.

«Denne atferden avviker fra normen.
Sett inn ressurser for å rette opp feilen.»

Barna blir målt og veid fra det øyeblikk de forlater mors mage.
Faktisk starter målingen allerede i mors mage.
Slik fortsetter det.
Helsestasjon, barnehage, skole, aktivitetskole, PPT, Bup.

Dette påvirker oss.
Enten vi vil eller ikke, gjør det noe med oss.

Vi begynner å tvile.
På oss selv.
På barna.

Er dette normalt?
Er barnet mitt helt som det skal?
Har barnet mitt et atferdsproblem?
Dette kan da ikke være innenfor normalen?

I møte med institusjonene sitter foreldrene på kanten av stolen.
Klump i halsen og holder pusten.
Hva blir dommen?
Pedagogene bretter ærbødig ut store, tunge skjema foran nervøse foreldre.

«Lille Nils vil ikke leke med de andre barna.
Han trekker seg unna.
Ofte legger han seg i en krok og leker med de små dyrene.
Han vil ikke holde de andre barna i hånda når vi har samling.
Da vi hadde karneval forrige uke, nektet han å bli med på fremføringen av Dyrene i Afrika.
Dette var noe vi hadde øvd på i flere uker!
Han ville heller ikke ha på apekostymet dere hadde sendt med han.
Vi mener ikke å uroe dere, men dette kan bli et stort problem.
Nils er nødt til å lære seg sosialisering med de andre barna.
Vi kommer til å sette inn ekstra ressurser og tiltak her i barnehagen.
Vi vil sterkt oppfordre dere til å ta dette på alvor.
Øve mer hjemme.
Nils må eksponeres for mer folk.
Han trenger å pushes.»

Selvfølgelig trekker lille Nils seg tilbake.
Han er introvert av natur, og behøver ro for å ha det bra.
I tillegg er han sensitiv for inntrykk.
Han tar til seg mer informasjon enn de andre barna.
I tillegg prosesserer han dypere.
Han er en tenker.
En analytisk grubler.

Nils kommer aldri til å hoppe i fallskjerm.
Han kommer heller aldri til å være festens midtpunkt.
Det er helt ok.

Han kommer antakelig til å lese mye.
Han kommer til å elske mikroskopet sitt.
Kanskje blir han forsker når han blir voksen.
Eller forfatter.
Kanskje noe helt annet.
Det er ok.
Nils er akkurat som han skal være.

Så hva skjer?
I foreldrenes møte med bekymrede pedagoger, hva skjer?
Blir det ville protester?
Får pedagogene en lekse som lyder:

«La meg sjekke at jeg har forstått dere riktig.
Dere setter spørsmål ved hvorvidt vår sønn er som han skal være?
Dere tynger skuldrene til et lite barn, til dets foreldre, hvorvidt barnet er som det skal være?
Selvfølgelig er han som han skal være!
Han er seg selv.
Hvem ellers skulle han være?
Det er ikke barnet det er noe i veien med.
Det er forventningene deres det er noe galt med.
Om systemet er for trangt til å ha plass til alle.
Så fungerer det åpenbart ikke.»

Er det dette som skjer i forløpet av foreldresamtalen?
Nei.
Det er ikke det.

Enten vi vil eller ikke, så er vi påvirket av å være en del av et prestasjon og målesamfunn.
Det er i oss alle, i større og mindre grad.
Det kan være et blytungt lodd å bære på skuldrene.
Om vi kontinuerlig skal sette spørsmål ved om vi er som vi skal være.
Om barna våre er som de skal være.

Det er ikke noe liv.
Det er ran av livskvalitet og et narrespill.

Istedetfor å miste troen på barna våre.
Istedetfor å godta at barna blir satt under lupen.
Som et laboratorieforsøk hvor det finnes en fasit.
Burde vi ikke heller ta en titt på samfunnet rundt oss?

Hva slags samfunn er det vi lever i, hvis det ikke er plass til menneskene i det?

Det er nemlig ikke barna våre det er noe galt med.
Vi skal ikke saumfare barna våre etter avvik.
Om noe, så er avvik bra.
Er det ikke avvikene som gjør oss til ekte og hele mennesker?

Der andre ser et urolig barn.
En som har vanskelig for å konsentrere seg.
Som ikke klarer å sitte stille.
Det barnet som hele tiden stiller spørsmål som ikke passer inn i pensum.
Et barn som ikke passer i systemet.

Der ser jeg et nytenkende menneske.
En pionér.
En som kommer til å sprenge grenser.
Et menneske som ikke er redd for å tenke utenfor boksen.
Jeg ser håp.
Et unikt barn.
Et unikt menneske.
En uslepen diamant.
Som skal få lov til å forbli uslipt.

For hvordan skal vi utvikle oss som samfunn, hvis vi skal støpe alle i samme formen?
Danseren, snekkeren, maleren, billedhuggeren, tenkeren, byggeren.
De skal alle presses gjennom det samme røret.
Er det ikke nokså naturstridig?

De store kunstnere, vitenskapsfolk, tenkere, forskere, oppfinnere gjennom historien.
Som hylles for sin genialitet.
Hvordan ville de passet inn i dagens samfunn?
Ville det vært rom for de?
Ville det vært plass til genialiteten?
Det eksentriske, noen ganger på kanten til galskap?

Jeg tviler.

Vi må spør oss selv.
Om vi som samfunn ikke har plass til mennesker i den form de kommer.
Hva sitter vi igjen med tilslutt?

En homogen masse.
En gruppe mennesker som ikke lever ut sin sanne natur.
Som ignorerer impulsene som prøver å komme til overflaten.
Mennesker som ikke fyller sin oppgave i livet.
Som ikke stoler på seg selv.
Hvorfor skulle de?
Alt de har lært så langt, er at de ikke er til å stole på.

Vi trenger alle.
Vi trenger en dynamisk, levende gruppe mennesker.
Som utfyller hverandre.
Vi kan ikke alle være tenkende, analytiske.
Vi kan heller ikke alle være våghalser som kaster oss utfor.

Tingen er.
Det ene er ikke bedre enn den andre.
Det er ikke en konkurranse.
Det er hva det er.
Enkelt og greit.
En introvert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
En ekstrovert personlighet har sine helt spesielle egenskaper.
De utfyller hverandre.

Som Elaine Aron, forfatter av Særlig sensitive barn så treffende skriver:

«Hvis du ønsker et ekstraordinært barn.
Så må du være villig til å ha et ekstraordinært barn.»

Del gjerne ❤

Brutt continuum

image«It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me:
the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.»

– Barbara Handley –

DEN MODERNE VERDEN.

Verden vi lever i har forandret seg drastisk på historisk veldig kort tid.
Vi er industrialisert og modernisert.
Kapitalismen har satt dagsorden.
På mange måter orienterer vi livene våre rundt verdien av metall og papir.

Premissene for hvordan vi lever har endret seg.
Individet har større frihet enn noengang.
Likevel har vi aldri følt oss mer fortapt.
Slik jeg ser det, er det moderne mennesket mer fanget i sine valg, enn frigjort av dem.
Hva har gått tapt på veien, i fremveksten av individets suverenitet?

Hvilken pris betaler vi egentlig for vår frigjøring?

HVA ER ET MENNESKE?

Hva definerer et menneske?
Hva er essensen i oss?
Hva orienterer vi etter?

Hvilke verdisett forholder vi oss til?
Hvilken kulturarv ligger nedarvet i oss?
Hvor er våre røtter?
Hva betyr dette for oss?

***

Fra The Continuum Concept (Jean Liedloff):

«Mennesket fødes med et sett forventninger, uavhengig av tid og sted.»

Det vil si at ethvert menneskebarn som fødes, om det er i Amazonas eller i Tokyo, kommer til verden med de samme forventninger.
Uavhengig av kulturell norm.

Barnet forventer å bli møtt på sine behov, sin instinktive atferd.
Barnet forventer å bli inkludert, først som stille observatør tett inntil omsorgsperson.
Gjennom observatørrollen, lærer barnet naturlig kunnskap om Livet.
Barnet forventer å være et fullverdig medlem av flokken, men ikke å være i sentrum.
Barnet forventer å være i nær periferi av de voksne, og lære gjennom observasjon og utprøving.
Barnet forventer å bli møtt med harmoni, tillit og ansvar.

MENNESKET ANNO 2015.

Moderne mennesker, anno 2015, blir ikke møtt på disse forventningene.
Vårt continuum brytes nesten med en gang vi blir født.

Det moderne samfunn fremelsker individet over det kollektive.
Forsert selvstendiggjøring fremfor trygg tilknytning.
Raske løsninger istedetfor modne prosesser.
Selvrealisering fremfor nestekjærlighet.
Vi lever i et samfunn, så symptomatisk, at vi for lengst har sluttet å lete etter årsaken.

For hva?
Mer penger?
Økt lykke?

Vi har aldri brukt mer medikamenter for å døyve vår åndelige og mentale smerte.
Vi har aldri før sett en så høy rate av tenåringsselvmord.
Vi har aldri opplevd så mye fremmedhat og vold, som vi ser idag.

Vi mangler røtter.
Vi mangler tilhørighet.
Vi kjenner ingen kollektiv trygghet i å høre til i en flokk.
Flokken vår er borte.

HVILELØSE VANDRERE.

Våre eksistensielle sår etterlater oss i en manisk søken.
En søken etter identitet og tilknytning.
For de aller fleste, er det naturlige så avlært, og det tillærte så integrert, at de aldri vil skjønne hva som mangler. De vil fortsette sin søken etter bekreftelse og tilknytning innen det materielle, gjennom overfladiske bekjentskap, via rus, fokus på sitt ytre, streben etter likhet med andre.
De vil aldri komme til bunns i rotløsheten,med mindre de anerkjenner at sorgen de bærer på, rommer noe større enn de som individ.
Samfunnet vårt, VÅR kulturarv, gir oss ikke det vi søker og trenger.

Vi er en flokk hvileløse vandrere, på jakt etter å stille våre innerste, dypeste behov, og det er urmennesket i oss som snakker.

Erkjennelse er både frigjørende og sårt.
Likevel, vi har mulighet til å bruke vissheten og vår kollektive styrke, til å gi barna våre det beste grunnlaget utfra de forutsetninger vi har.
Forandring begynner med oss, jeg og deg, vi KAN gjøre en forskjell.

***

Avslutter med hele teksten til Barbara Hendley, som jeg innledet med et sitat fra:

Birthright

It is one of the deepest sorrows of my heart that this birthright has been denied me: the knowledge of how to live in the world, perfected and tried and handed down through hundreds of generations of my ancestors.

When someone says «I am Sisetowa,» or «I am Yequana,» that has a profound meaning way beyond an ethnic designation. It defines everything from conflict resolution to choosing a mate to right livelihood, and more.

I have nothing like that. And I never will have. And my children probably won’t either, even if I manage to cobble together a supportive clan or community.

I can never give them that deep knowledge.

It saddens me to know that I will never know what it means to be truly human—to have lived every moment of my life in the tribe of my ancestors, making my daily tools in the same way they did, caring for and living from the same land, knowing that living the same way they did makes me who I am—that to do otherwise would unsoul me.

I have no idea what it means to be a wild human–to live in the real world (wild nature) and consider it my home.

Because of that lack I would never presume to judge or criticize the behaviors and strategies of people who still have that connection. I would not dare.»

Barbara Handley