Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Reklamer

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

2017 – hvem er du?

2017, hvem er du?
Hva smaker du, hva lukter du?
Hva bringer du med deg av gaver?
Av utfordringer?
2017, hvem er du?

Hvem enn du er, har jeg tenkt å omfavne deg.
Dykke inn i deg, puste deg dypt inn.
Fylle lungene med luft,
virkelig kjenne hvordan luften du kommer med er.
Jeg skal gjøre det igjen og igjen.
Flyten som bærer liv, som gir liv.
Rytmen i hva jeg er.
2017, jeg skal puste dypere.

2017, jeg skal bade i deg.
La vannet omslutte meg, kjenne at det bærer meg.
Når jeg føler meg alene, hjelpeløs, skal jeg kjenne at vannet holder meg oppe.
At jeg kan lene meg på elementene og finne støtte.
Jeg skal bade så mye jeg bare kan.
La kaldt havvann omslutte kroppen min.
Rense i brusende elvevann.
Finne ro i et lite fjellvann.

2017, jeg skal danse med deg.
Så mye som mulig.
Og de gangene det føles som jeg ikke kan,
da skal jeg såvisst danse med deg.
Når jeg føler meg fastlåst, lukket, stengt.
Da skal jeg danse med deg, følge deg hvor enn,
se hvor du vil ta meg med.

2017, jeg skal gå barfot i deg.
Kjenne kjølig jord mot føttene.
Legge merke til hvordan den varme sanden føles.
Hvordan fuktig gress en sommermorgen kjennes mot huden.
2017, jeg skal absorbere kontakten med underlaget.
La vibrasjonene fra Moder Jord fylle meg.
Å som jeg gleder meg til å gå barfot i deg.
Finne kraften bare du kan gi meg.

2017, jeg skal sove under beskyttelse av din nattehimmel så ofte jeg kan.
Jeg skal la mørket ditt omslutte meg,
helt til det blir lyst igjen.
Jeg skal lytte til lydene fra alt du er,
alt du bærer.
Jeg skal snuse inn skarp natteluft,
høre sprakingen fra bål.
Jeg skal se på stjernene i det fjerne,
på månen som hele tiden endrer seg.
Jeg skal se på stjerneskudd og vite at jeg er trygg.

2017, jeg skal lytte til deg.
Jeg skal velge stillhet mer enn tidligere.
Jeg skal være stille,
lenge nok til å høre hva stemmen inni forteller meg.

2017, jeg skal klemme deg.
Lengre, varmere, mer inderlig.
Jeg skal gi kjærlighet,
jeg skal ta imot kjærlighet.
Jeg skal gi meg selv lov til å være trist,
til å gråte.
Jeg skal og gi meg selv lov til å le.
Til å le fra hjertet, sammen med andre.
2017, jeg lover å være ekte.

2017, jeg skal være snill med meg selv.
Tenke gode tanker om meg selv.
Sette pris på det jeg får til,
istedetfor å fokusere på alt jeg ikke får til.
Jeg skal tenke kjærlig når jeg mislykkes.
Jeg skal tilgi når jeg tråkker skjevt.
Jeg skal være snill med meg selv.

2017, jeg skal være modig.
Så modig som jeg klarer.
Jeg skal være det for meg, men og for andre.
Jeg skal gjenkjenne urett,
og jeg skal reagere på den.
Jeg skal si fra selv når det utfordrer meg.
Når det for et øyeblikk tar meg ut av min trygge zone.

2017, jeg vet at jeg er priviligert.
At mine barn er trygge, der andre sine barn ikke er det.
At barna mine kan spise seg mette,
der andres barn går sultne.
At jeg kan tilby ungene mine et varmt hjem,
der andre må legge seg i utrygghet.
Jeg vet at det er en gave å få være sammen,
der andre splittes.
Jeg vet at vi er priviligert.
At vi ikke blir diskriminert for hvem vi er, hvor vi kommer fra.
Det betyr ikke at jeg skal godta at andre blir det.

2017, jeg vet du kommer til å møte utfordringer.
At vi kommer til å møte utfordringer.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg skal være ekte og tro mot den jeg er.
Mer kan jeg ikke gjøre.

2016, takk.
For alt du har gitt meg, utfordringer og gaver.
Jeg er ydmyk og takknemlig for reisen du har tatt meg med på.
Du kan hvile nå.

Til mine lesere.
TAKK for at dere har lest bloggen min gjennom året som har gått.
Gitt meg tilbakemeldinger i form av ord, reaksjoner, energi.
Takk for at dere tar imot det jeg skriver.
Fra mitt hjerte til deres,
jeg ønsker alle og enhver et godt nytt år.
Hva enn det bringer, husk å puste.
Søk tillit.

Hvilke tanker har dere om året som snart er her?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤