Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Reklamer

Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Hva, ammer du fortsatt?

Ok, pupper dere.
Pupper, pupper, pupper, PUPPER!
På tide å knuse noen myter.

Nå skal jeg fortelle noe oppsiktsvekkende.
Det er virkelig radikalt.
Noen vil avfeie det som en ren konspirasjonsteori.
Men hør her og ha et åpent sinn.

Det sies at de kan lage melk!
Br
ystene altså. Det sies at de kan lage melk.

Altså hæ?
Lage melk?
Er det meningen vi skal tro at kvinner, i tillegg til å ruge frem menneskebabyer og føde dem –
at de også kan lage melk?
Nei vet dere hva.
Dette går for langt.
Det må være propaganda fra en en nyfrelst hippiemor rusa på urter,
som er sur på verden og skal redde oss fra kapitalismen.

Her vil de få oss til å tro at kvinnebryst ikke er et bestillingsverk fra Victoria Secrets.
De vil at vi skal gå bort fra selveste Budskapet fra billboards verden over.
De vil få oss til å tro at kvinnebryst ikke er spesialbestilt fra
Mr-Cash-and-Flow-how-do-you-do-and-give-me-money
,
for å se bra ut i blonder, push up og sateng.
Aiaiai.
Det kan bli vanskelig, om ikke umulig å snu den tanken gitt.

Det er i grunn ganske frekt.
Her kommer noen og sier at kvinnebryst ikke utelukkende er et leketøy for seksuell forlystelse og underholdning.
At brystene tilsynelatende har superkrefter, og kan produsere melk.
Melk dere.
Ha!
At menneskebabyer kan drikke den melka.
FRA puppen!

Hold på meg, jeg tror jeg faller av stolen.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi starter en ny tidsregning nå.

«Before we knew female breast could produce milk.
After we discovered female breast could produce milk.»

Ok jeg spøker med dere.
Litt usikker hva resten av verden angår.

Det jeg vil skrive om, er kvinner som ammer barnet lenger enn det normale.
Hva enn normalt er.
De som ikke stopper ved seks måneder, 9 måneder, 12 måneder.
For ordens skyld.
Innlegget handler om fordommer mot de som fortsetter å amme, ikke et spark mot de som ikke ammer.

Jeg snakker om de som ammer så naboen setter kaffen i vrangstrupa og kjører gressklipperen inn i ankelen på kona.
De som ammer selv om de får stygge blikk og blir bedt om å dekke seg til.
De som ammer på tross av at de blir henvist til do når de er på restaurant.
De som ammer selv om det betyr at de setter sin kroppslige frihet på vent, enda en stund.
De som ammer selv om det blir satt spørsmålstegn om motivet for å fortsette er for ungen eller de selv.
De som ammer selv om de blir kalt for pedofile i diskusjoner.

PÅSTAND.

«Det er ekkelt å amme når baby er mer enn 1 år, de utvikler seksualitet veldig tidlig»

Ja, det er helt riktig.
Mennesker er født seksuelle vesener, som alle andre arter på jorda.
Vi ville opplevd en eksistensiell krise som art hvis ikke.
Det betyr ikke at et lite barn ser på moren med lyst!
Er det ikke innlysende?
At et barn ikke ser på mors bryst som noe annet enn det tryggeste, varmeste, mykeste stedet i hele verden?
Det er ikke barnas seksualitet det er noe i veien med.
Det er oss, med vårt forderva syn på kropp og seksualitet, indoktrinert fra reklame, populærkultur og porno det er noe riv ruskende galt med.

«Når ungen er stor nok til å finne melk i kjøleskapet, er det på tide å slutte»

Å, hvorfor det?
Hvorfor skal ungen begynne å drikke en annen arts morsmelk, når den har perfekt tilpasset supermelk fra sin egen mor?

«Barnet kommer til å få problemer med egen seksualitet»

Ja?
På hvilken måte er det skadelig for et barn å oppleve en mor følger barnets instinkter og behov?
Naturen er ganske fullkommen.
Ville det ikke vært rart om amming, hos mennesker i den vestlige verden vel og merke, var laget med ørsmå marginer?
At vi faktisk kunne skade seksualiteten til barna våre ved å gi de morsmelk og trygghet?
Er det ikke langt mer skadelig med foreldre som fremmer en tanke om at barnet gjør noe galt når det vil fortsette å amme?
Som seksualiserer en naturlig situasjon.

«Moren klarer ikke bryte båndet til ungen, hun er altfor knyttet»

Er det sant?
Hva betyr det egentlig, å være for knyttet til ungen sin?
Må man porsjonere ut kjærligheten slik at det ikke blir for mye?
For hvem er det i grunnen unaturlig?
I lys av at naturlig alder for ammeslutt er mellom 2-7 år, er det ikke nokså naturlig at mor og barn fortsetter å amme, så lenge det er ok for begge parter?
Biologi altså.
Tidvis veldig umoderne og politisk ukorrekt.

«En kan spørre seg om hvem som trenger ammingen, moren eller barnet»

Helt alvorlig.
Har dere noen gang ammet en toddler?
Aner dere hvor intenst og slitsomt og invaderende det tidvis kan være å amme en toåring som krever fullt eierskap på kroppen din?
Som ikke bryr seg om hvilken sinnsstemning du er i, hvor trøtt du er, at du egentlig var midt i middagslaging da han falt og slo seg, eller at du sov.
Som gjerne står på hodet, nynner, samtidig som han skrur på motsatt brystvorte som en hvilken som helst radio?
Som ikke vil ha klem eller å bli blåst på såret, som bare vil ha puuuuuppi!

«Barnet bruker deg som smokk»

Her må jeg si at nei, det er faktisk de andre barna som bruker smokken som pupp. Puppen kom først, smokk er et substitutt for pupp.

«Barnet kommer ikke til å slutte noengang»

Helt alvorlig?
Mener dere det? Tror dere virkelig ikke barnet kommer til å slutte noengang?
I tilfelle vil jeg komme med en oppfordring:
Hvis noen ser en konfirmant som ammer, vær så snill å gi meg beskjed.
Jeg har enda tilgode å se det!

«Barnet kommer til å bli mobbet»

Hvis det er noe vi ikke kan gardere oss mot, er det hvordan vi blir møtt av menneskene rundt oss.
Det eneste vi kan vite noe om, er hvilke verdisyn og holdninger vi selv har og gir videre.
Hvis du som mor, dømmer en annen mor, utfra din egen virkelighetsforståelse, hvilke verdier er det du passerer videre til ungene dine?
At det er greit å snakke stygt om andre, dersom de tar andre valg enn oss selv?
Istedenfor å prøve å passe inn for enhver pris, vil jeg at ungene skal kjenne styrke til å følge egen overbevisning.
Selv når de ikke møter forståelse fra andre.

«Mødre som ammer lenger enn 1 år er pedofile»

Det skjer.
Folk sier dette.
Senest i en ammediskusjon for noen dager siden ble pedofilikortet dratt.
Hva får andre mennesker, til og med andre mødre, til å slenge om seg med ekstreme seksuelle dystopier, til mødre som gjør det naturligste en mor kan gjøre?
Nemlig å amme barnet sitt.
Det er stygt, uvitende, historieløst og grovt trakasserende.

«Det går ikke an å ha et seksuelt liv med kjæresten så lenge en ammer»

Igjen.
Det handler ikke om biologi.
Det handler om en systematisk seksualisering av kvinnekroppen gjennom magasiner, blogger, filmer, bøker, reklame og pornoindustri.
En myte som for veldig mange mennesker er iferd med å bli en skummel sannhet.
At kroppen utelukkende er et verktøy for seksuell forlystelse.
Den er det og.
Men ikke på bekostning av våre instinkt som mødre.
Naturen har ordnet det for oss.
Vi er fri til å ha ulike relasjoner med ulike mennesker.
Det er i våre egne tankerekker at det stopper opp.

«Barnet trenger ikke morsmelk lenger, det kan spise ordentlig mat»

Da må vi ta en prat om hva morsmelk faktisk er.

Næring!
Morsmelk er en næringsbombe, også for de større barna.
Faktisk blir næringsinnholdet i melka bare mer konsentrert pr dl.

Beskyttelse mot sykdom!
Visste dere at små kjertler i brystet tolker spyttet fra barnet, og signaliserer til mor nøyaktig hvilke antistoffer barnet trenger til enhver tid?

Smertelindring!
Barn som dier (sugeevne forsvinner en gang mellom 2,5 – 7 års alder), får fysiologisk smertelindring på nivå med paracet. Ikke rart barnet vil ha pupp ved ørebetennelse eller når det har falt og slått seg.

Dynamisk!
Morsmelk er virkelig en vidunderdrikk, den tilpasser seg hele tiden barnets behov.
Tynnere og mer vannholdig i varmen, perfekt tørstedrikk.
Fetere om kvelden, god sovemedisin.
Mer proteinrik for eldre barn, godt for vekst.

Trygghet og tilknytning.
For en liten pode representerer brystet til mor det tryggeste stedet i hele verden. Når en ammer skilles det ut oxytocin, også kjent som lykkehormonet,
kontakten mellom mor og barn sender en strøm av gode følelser mellom de.

Som om ikke dette var nok:
Morsmelk styrker fordøyelsen og immunforsvaret
Gir høyere IQ
Bedre vektregulering
Lavere risiko for diabetes
Redusert risiko for brystkreft hos mor
Med mer.

For å svare på spørmålet innledningsvis.
Ja, jeg ammer fortsatt.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.

Småkutt er ikke farlig

Ungene mine sager.
De bruker hammer og spiker, klatrer i trær.
De er med på å lage bål, de spikker og lager mat med skarpe kniver.
De får sågar lov til å bruke øks.
Barna er to og fem år.
Fra det øyeblikk de viser interesse for et redskap, får de lov til å prøve seg.
Jeg er tilstede for å veilede, korrigere.

Jeg ser på barn som unike mennesker i kraft av seg selv.
Fra den dagen de blir født, eksisterer de i kraft av sitt eget kjærlighets lys.
Hvordan flammen får utvikle seg, avhenger på godt og vondt av hvilke erfaringer de gjør seg.
Barn er livsbejaende vesen.
Mennesker med sterkt overlevelsesinstinkt.
Med indre driv og egen stopp.

Ungene våre har vært tett på og observert fra de var babyer.
I et sjal, på magen eller ryggen, har de vært observatører på fremste rad.
Sett hvordan mor og far håndterer redskaper, hvordan vi ter oss.

Hender det at de skader seg?
Klart det, det er noen småkutt innimellom.
Sår som kan plastres.
Jeg er ikke redd for at ungene skal skade seg.
Det vil si, jeg er ikke redd for at de skal skade seg alvorlig.
Småkutt derimot, det forventer jeg.
Det er en naturlig del av læringskurven.
Ikke et tegn på å ha feilet.
Småkutt er ikke farlig.

Jeg er mer redd for å bryte inn i deres naturlige kompass.
At jeg skal forstyrre deres dype, medfødte intuisjon.
Deres evne til å gjenkjenne og vurdere stopp eller kjør.
For det er en øvelse.
Å avlære vår voksne tillærte irrasjonelle frykt.
Det er i hovedsak den vi opererer rundt.
Det er sjelden vi behøver å iverksette vår rasjonelle frykt.

Det er mer den:
«Vær forsiktig».
«Ikke gå der!»
«Pass – det er farlig», fra egen oppvekst jeg snakker om.

Det er og krevende fordi vi må finne en balanse fra ytre forventninger.
En ro i oss selv til å vite at dette er helt ok.
Det ser kanskje ikke sånn ut for andre.
Men det er faktisk helt ok.
For hva skjer når foreldrene setter begrensningene for ungene?
Når barnet må vente på mor/far sin vurdering for å vite om det kan klare noe?

Hva skjer med et barn som får systematisk innprentet:
«Stopp.
Ikke lenger.
Dine vurderinger er ikke til å stole på.
Du gjør ikke rasjonelle vurderinger.»

Det er det som formidles, er det ikke?
Jeg snakker ikke om grenseløs tillit i trafikken eller lignende.
Jeg snakker om begrensningen i å utfolde seg.
Naturlig!

Jeg hører det ofte, og det gjør vondt.
«Nei, du kan ikke klatre der. Det er farlig.»
«Stopp. Ikke høyere.»
«Ikke løp. Du kan falle.»

Nei?
Hva gjør vi med disse menneskenes iboende kraft til å tro på sin egen flamme, sin egen evne til å vurdere?
Om en gjentatte ganger blir fortalt, og nå snakker jeg fra babystadiet, at man ikke kan stole på seg selv?
Da slutter man på et tidspunkt å gjøre det.
Ikke minst får man et problem når en møter situasjoner i livet som krever en rasjonell vurdering av den indre klokka.
Når vi må ansvarliggjøres våre handlinger:

«Vet ikke. Hva syns du? Hva skal dere gjøre?»

Så hopper de.
De hopper fordi vennene ber dem om å hoppe.
Istedetfor å lytte innover.
«Hva forteller du meg dype intuisjon?
Skal jeg stoppe?
Eller kan jeg kjøre på?»

Barna mine har boltret seg med redskaper lenge.
De har tilgang på sag, hammer, kniv og øks.
Eldste er spesielt interessert i å bruke øks.
Jeg blir varm om hjertet når jeg ser gleden og mestringen han viser.
Han har på kort tid blitt ordentlig god.
Ikke minst ser jeg respekten han viser for å håndtere et potensielt farlig vertøy.

Da vi var på telttur i sommer kom et eldre barn bort med store øyne:
«Hvor gammel er han? Hvorfor får han lov til å hogge med øks?
Det er jo farlig.»
Ja, øks kan være farlig.
Om man bruker øks feil, kan det være farlig.
Øks i seg selv er ikke farlig.

Jeg reflekterer mye rundt dette.
Og har gjort et solid stykke arbeid for å komme dit jeg er.
Jeg kjemper jo og mot trangen til å beskytte.
Eller såkalt beskytte.
For gjør vi ikke ungene våre en bjørnetjeneste om vi beskytter de fra all potensiell fare?
Tar vi ikke fra de et vesentlig aspekt ved oppvekst, ved å ikke la dem oppleve situasjoner med noen form for fare?

Jeg har respekt.
Respekt for vann.
For naturen.
For høyder.
For skarpe redskap.
Jeg vet farene.
Jeg velger de likefullt ikke bort.
Jeg veileder ungene mine i bruk der det er nødvendig.
Forteller om faktiske konsekvenser ved feilskjær.
Og jeg er ikke redd.
Jeg ser hvordan de blomstrer i takt med tilliten.
Hvordan de suger til seg informasjon.
Hvordan de tar vare på og setter ut i livet.
Hvordan de lærer.

Del gjerne ❤