Følelser er ikke farlige.

Har du prøvd å gå på slakk line?
Eller et tau som er festa mellom to trær?
Jeg klarer ikke la være.
Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg klarer ikke la være å forsøke.
Tauet henger der som et rusk som har kommet inn på netthinna.
Jeg får det ikke bort før jeg har forsøkt.

Jeg vil så gjerne.
Fokus. Fokuser nå.
Puste rolig.
Visualisere at jeg klarer det.
Ikke se ned, se frem.

Å stå på stedet hvil er en ting.
Utfordringen kommer idet jeg skal flytte beinet.
Forrykke balansen.
Kanskje jeg skal gå for fart?
Det kan fungere.
Men er det da balanse?

«Du må tråkke ned i tauet.
Istedenfor å krumme foten, bruk tauet.
Bruk underlaget.»

Rådet kom fra en god venn.
Jeg tenker.
Prøver.
Det virker.
Selvfølgelig må jeg det.
Såklart må jeg bruke elementet jeg skal være i balanse med.

Hinder eller utvikling?

Etter turen i skogen har jeg tenkt på dette.
Om å tråkke ned i tauet.
Om å anerkjenne grunnlaget.
Jobbe med, ikke imot.

Man kan ikke undergrave at tauet inngir endel usikkerhetsmoment.
Det beveger seg.
Det er smalt.
Det kan være glatt.
Det er ikke enkelt.

Jeg har fokusert utelukkende på meg.
Hvordan jeg skulle håndtere tauet.
Jeg har sett på tauet som et hinder.
En kode å knekke.
Aldri har jeg tenkt på at tauet kunne hjelpe meg.
At anerkjennelse og aksept for hva tauet er, kunne hjelpe meg å finne balanse.

Man kan ikke løpe fra seg selv

Mange mennesker er redd for mørke følelser.
Det som representerer det melankolske.
Følelser som nesten tar pusten fra en.
Perioder i livet som oppleves som nedturer.
Det som ikke snakkes så høyt om.
Som andre ikke spør om.

Jeg pleide å være det selv.
Redd for mørket.
Jeg brukte mye energi på å skyve unna vonde følelser.
Legge de i en skuff. Lukke og låse.
Sånn, nå er de der.
Da er det ikke sikkert de finnes på ordentlig.
Men de gjør det.

Man kan nemlig ikke løpe fra seg selv.
Man kan ikke omfavne bare en side av livet og ignorere resten.
Vi er ett.
Hele mennesker.
Om vi ikke tør å se frykten inn i øynene, blir tilslutt frykten for frykten større enn noe annet.

Livets rytme

Jeg er ikke lenger redd for mørket.
Etter en bølgedal kommer en bølgetopp.
Livets rytme.
Den ene like naturlig som den andre.
Så godt å tenke på.

Jeg prøver ikke lenger å gjemme unna følelser.
De er der. Det får de lov til.
Istedenfor å skyve unna omfavner jeg.
Jeg aksepterer og anerkjenner at de er der.
Jeg dykker til og med ned i de.
Frykten for hva jeg skal finne styrer meg ikke lenger.

Jeg er ikke redd.

For vet dere hva?
Følelser svinger.
Følelser er ikke konstante.
De blir ikke større eller vanskeligere ved at jeg tør å se dem inn i øynene.
Kalle dem ved sitt rette navn.
Tvert imot!
Ved å akseptere slik jeg har det akkurat nå, ved å anerkjenne det.
Så føler jeg meg fri.

Jeg tror alle situasjoner i livet gir oss en mulighet for læring.
Et potensial til å bli et helere menneske.
Ikke minst de tunge periodene.
Men det fordrer en ting.

Som med tauet:

Vi må anerkjenne grunnlaget.
Vi må jobbe med, ikke imot.

Så, mitt spørsmål til deg.
Er du fri?

Om innlegget traff deg, del gjerne ❤

Reklamer

Et år i håpets tegn.

Livet.
Så kraftfullt.
Sterkt.

Livet er fargerikt, fullt av muligheter.
Livet er ikke sort eller hvitt.
Det finnes et hav av fargenyanser mellom.
Uendelige muligheter.
Vi kan bruke fargene som de er.
Eller vi kan blande.
Vi har muligheten til å velge.

Livet byr på ulike pensler.
Noen maler tjukt.
Andre maler smalt.
Noen er skråstilt.
Andre er rette.
Noen er bustete.

Noen ganger maler vi mørkt.
Lyset slipper ikke til.
Vi henter fra våre innerste kammer.
Våre mest lukkede rom.
De mørke fargene legger seg som et teppe rundt oss.
Fyller oss med sinne, sorg og savn.
Skam og sjalusi.

Av og til maler vi et stille landskap.
Vi setter oss utenfor og maler det vi ser.
Stille observatører.
Distanse.
Kjenner på en letthet ved å ikke være i sentrum.

Noen ganger maler vi i euforisk glede.
Livet er fylt av kjærlighet, ekstase.
Varme farger fyller lerretet.
De gir hverandre lys, håp, tro.
De får oss til å svinge penselen i florlette penseldrag.
Fulle av lys.

Av og til maler vi så alt flyter over i hverandre.
Er det flyt eller er det kaos?
Noen ganger setter vi grenser.
Stopper kosten før den flyter over i kaos.
Opprettholde flyt.
Balanse.

Andre ganger lar vi det stå til.
Lar kaoset få herje.
Lar livet blåse oss overende.
Kjenner på styrken i kraften som møter oss.
Reiser oss igjen.

Tidvis maler vi så hardt at papiret truer med å løse seg opp.
Vi kommer ikke videre.
Om igjen og om igjen maler vi.
Samme sted.
Rådville.
Handlingslammet.
Vi ser at arket holder på å gå fra hverandre, men vi klarer ikke å flytte penselen.

Uten at vi kan si hva som rørte penselen, starter en bevegelse.
Noe som får penselen til å svinge unna.
Finne et nytt sted på arket.
Et sted uten farger. Uten merker.
Bølger som rører seg kontinuerlig.
Etter en bølgetopp, følger en bølgedal.
Livets sirkel, igjen og igjen.
Livet er i konstant bevegelse.

Livet er så mye mer enn det vi åpenbart ser og sanser.
Livet er en reise, i oss selv.
Hvilke muligheter som finnes.
I kraft av oss selv.
Om vi tør slippe ned garden.
Om vi tør å la frykten gå.
Slippe tillit inn.
Hva kan skje?

Hva om vi i 2016 tør gi slipp på frykt.
Hva om vi tør å bytte ut frykt med tillit.
Hva om vi slutter å være redde for livet FØR døden.
Hva om vi tør å elske uten frykt.

Hva om vi tør å leve.

Vi kan ikke forberede oss på livet.
Vi kan ikke forberede oss på smerte, sorg og tap.
Livet kommer.
Hva om vi aksepterer det?

Hva om vi aksepterer at livet er både bølgetoppene og bølgedalene.
At vi lever i en sympbiose, hvor den ene er avhengig av den andre.
Hva om nyttårsforsettet for 2016 er å møte oss selv respekt og aksept. Oss selv og våre medmennesker.
Aksept og respekt.
Kun det.

Livet er fullt av muligheter.
Jeg tror, av hele mitt hjerte, at enhver situasjon, vond eller god, bringer med seg et potensial for utvikling.

Verden 2016, jeg ønsker deg et fredfullt år.
Fylt av håp og kjærlighet.
Godt nytt år.

Hvilke farger vil du male livet ditt med i året som kommer?