En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Takk vinden.

Noe av det viktigste jeg prøver å formidle til barna.
Det er at våre liv er en del av noe større.
Jeg pleier spør:

«Hvordan skal du hjelpe verden når du blir stor?»

Hvilke spørsmål vi stiller.
Det betyr noe.
Det setter premissene for hvordan vi tenker.
Jeg vil at ungene, helt fra de er små, skal kjenne potensialet som bor i de.
Potensialet til å gjøre godt.
Til å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg ønsker at de skal tenke på seg selv, som en del av et fellesskap.
At de skal kjenne fra hjertet og ut.
Vi er større enn bare en og en og en.

Prinser og prinsesser, nei takk.
Det er en blindvei.
En felle.
Vi må snu.

Tanken om at alle er sin egen lykkes smed.
Vi må smi, det er sikkert.
Men ikke alene.
Vi må smi sammen.

Å være tilstede.

Vi er mye på tur.
Ute i naturen.
Femåringen sa forleden dag.
Jeg føler meg så trygg her i skogen.
Det syns jeg var fint.
Å kjenne seg hjemme, i natur.

Vi er natur.
Vi er omgitt av natur.
Om vi tar oss tid til å kjenne etter.

Hvilke opplevelser vi kan få.
Bare av å være.
Akkurat her og nå.

Ikke igår.
Ikke imorgen.
Ikke i det som skjedde for en halvtime siden.
Ikke om fem minutt.
Her og nå.
Bare akkurat her og nå.

Det er noe av det fineste jeg kan gi ungene mine.
Noe av det fineste de kan gi meg.
Å være i øyeblikket.
Å være åpen for alt du kan motta, akkurat her og nå.

Jeg prøver å formidle respekt og forståelse.
For kretsløpet vi er en del av.
At alt har sin plass.
Selv de minste komponentene.
De som kan virke ubetydelige.
Alt har sin særegne og unike rolle.

Det er viktig for meg å formidle ansvaret som hviler på oss.
Ansvaret på toppen av næringskjeden.
At styrke ikke er å ta.
Forsyne oss, bare fordi vi kan.
At styrke først og fremst er måtehold.
I å se helheten.
I å holde tilbake.

Å elske natur.

Hvis ungene skal lære å elske det.
Hvis de skal ønske å ta vare på det.
Hvis de skal kjenne eierskap til det.
Så må de og forstå det.
Jeg må, gjennom hvem jeg er, vise kjærlighet og respekt for min rolle i kretsløpet.

Vi klemmer trær.
Snakker om de som våre brødre og søstre.
Legger kinnet inntil barken.
Kjenner energien fra treet fylle oss.

Vi tar på mose.
Snakker om alle nyansene av grønt som finnes.
Kjenner hvor inderlig myk den er.
Hvor god den er å kjenne på.

Vi snakker om mauren.
Hvor sterk den er.
At den kan bære mange, mange ganger sin egen kroppsvekt.
Hvor hardt den arbeider.
Hvor viktig det er at vi behandler arbeidet den gjør, med respekt.

Vi snakker om at vi er på besøk i naturen.
Det er vi som er gjester.
Vi som må ta hensyn.
Hele veien kjenne på balansen.
Legge igjen minst mulig fotspor etter oss.
Hjelpe til.
Rydde opp.
Vise takknemlighet.

Vi takker.
Vi takker solen.
For lyset, varmen og energien den gir oss.
Vi takker havet.
For kraften, styrken og innsikten den viser oss.
Vi takker lufta.
For klarhet, rom og pust.
Vi takker sanden.
For muligheter, lek og utfoldelse.
Vi takker bålet.
For varmen, lyset og opplevelsen.

Takk vinden.

Forleden dag gikk jeg og minstemann for å tømme søppelet ute.
Det blåste veldig.
Som det blåser, sier jeg.
Toåringen ser opp mot himmelen og sier.
Takk vinden.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Byens brutte speil

Byen.
Livets gateteater.
Har du noen gang dratt inn til byen og bare vært?

Vi drar jevnlig på tur til byen, ungene og jeg.
Vi har sjelden en plan.
Ingen agenda.
Planen er å ikke ha en plan.
Å være.

Vi rusler rundt, kikker.
I tilsynelatende motsetning til mange andre, har vi god tid.
Vi skal ikke rekke noe.
Vi har ingen tidsfrist.
Det føles nesten radikalt å si.
I en tid hvor alt måles i, vel tid, tror jeg det kan oppfattes provoserende.
Å ikke ha dårlig tid.

Vi stopper og ser på gravearbeid.
Det er nesten alltid noe som bygges, repareres.
Av og til stopper arbeiderne opp, lurer på om vi skal forbi.
Om de står i veien?
Neida.
Absolutt ikke.
Vi bare ser på.

Nede på kaien er det masse som skjer.
Store og små rutebåter.
Noen kommer, andre går.
En svær ferje trekker opp en stige, løsner fortøyninger.
Motoren starter.
Små barneøyne er vidåpne idet vi ser ferja manøvrere bort fra kaien.

Vi ser på strømningene i vannet.
Hvordan det virvler opp.
Bruset i vannet, fargene.
Ei måke lander rett ved siden av oss.
Vi forteller at vi skal videre nå, mot duene.
Du må bare bli med, sier ungene til måka.
Kanskje vi ses der borte?

Duene

Rett ved den lille paviljongen, kloss ved det lille vannet.
Der er duene.
De er i hopetall.
Hundrevis tror jeg, uten å overdrive.
Alt er tilsynelatende rolig.
Duene sover.

Som ved et trylleslag farges luften svart av fugler.
De kommer mot oss, som en bølge gjennom lufta.
Energien endres på et øyeblikk.
Byen transformeres fra sin jevne dur, til en flaksende symfoni.

De dresskledde menneskene som gikk veldig fort og bestemt.
De stopper opp.
Gateselgerne som prøver å verve medlemmer til sine respektive organisasjoner.
De ler.
Kvinnen som sitter på bakken med koppen sin.
Hun smiler fra hjertet.
Ungdommene som kommer gående.
De banner og steiker utenpå.
Inni seg ler de og.

For et kort øyeblikk, er rollene visket ut.
I noen sekunder er det sedvanlige gateteateret brutt.
Menneskene bak skrittene kommer frem.
For et kort øyeblikk.

Vi er alltid innom her.
Hos duene.
Det virker som om stedet presenterer en slags luftlomme.
En luftlomme i den travle byen.
Et sted hvor en kan komme, og bare være.
Det er noe avvæpnende med å være rundt dyr.

Den ensomme byen

Byen er på mange måter selve bildet av det brutte continuum.
Masse mennesker, men få røtter.
Folk på alle kanter, men ingen tilknytning.
Menneskelige øyer.
Hver for seg, alene.
Som vannblomster, hvis røtter er kuttet.
Alle flyter rundt, alene.

Ingen gang er vel et menneske mer ensomt, enn omringet av mennesker.
Omringet av mennesker, uten å være tilknyttet et eneste.
I folkehavet, hvem kjenner deg egentlig?
Hvem kan din historie?
Ditt navn.
Din bakgrunn.
Hvem ville savne deg, om du forsvant?
Byen, det forjettede land for drømmer og håp.
Hva har det egentlig å tilby?

*

Noe av det viktigste jeg prøver å gi til ungene mine, er å se mennesker.
Å se mennesker.
Virkelig se de.
I hvilket format de måtte komme.
Uten å dømme.
Det er ikke så mye som skiller oss.
Det er ofte en hårfin balanse mellom alkoholikeren på benken og den dresskledde forretningsmannen.
Det er ikke så mye som skiller den sprøytenarkomane, fra legen med hvit frakk og diplom.
Alle mennesker har sår.
Noen bærer bare arrene mer synlig enn andre.
Hvem er vi til å dømme?

Jeg utfordres hele tiden.
Det er lettere å se bort.
Å ikke se.
Men det går ikke an å ikke se.
Det du ser, finnes i oss alle.
I deg, i meg.
Ved å se andre, virkelig se de, kan du og se deg selv.
Med lys og mørke.

Ungene har en beundringsverdig mangel på briller i møte med andre.
De rommer, uten å dømme.
De snakker ikke stygt, spekulerer ikke.
Jeg er ydmyk for alt de lærer meg om toleranse og kjærlighet.

Ved duene har vi hatt mange fine menneskemøter.
Vi snakker med den gamle alkoholikeren som bruddvis forteller historier fra sin egen oppvekst.
Som fremstår litt usammenhengende, men som egentlig er lett å forstå.
Om du tar deg tid til å lytte.
Vi hilser på de som sitter med en kopp og ber om penger.
Har vi småpenger gir vi.
Det er ikke det viktigste.
Vi ser de inn i øynene, smiler og sier hei.
Tenk hva det betyr for et menneske å bli sett.
Et anerkjennende
Her er jeg, der er du.
Jeg ser deg.

De mest verdifulle møtene jeg opplever.
Det er i møte med de som ikke legger skjul på arrene sine.
De som møter deg, menneske til menneske, med et åpent hjerte.
Det er i bunn og grunn en gave til meg.
Selv om det gjør vondt, kjennes det og godt.

Det går ikke an å pakke bort hjertet i frykt for at noe skal gjøre vondt.
Om du klarer å åpne hjertet for hva enn som kommer.
Så vil du og ta imot.
Jeg går rikere fra møtene, selv om de bare varer noen minutter.
Kanskje bare et sekunds møte med blikket til en annen.
En bekreftelse, jeg ser deg, du ser meg.
Er det ikke det vi alle trenger?
Å bli sett?

Neste gang du er i byen.
Klarer du å senke pulsen?
Legge bort forventninger, agenda.
Klarer du å bare være?
Se hva som skjer rundt deg.
Observere menneskene du møter.
Klarer du å se de?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Babu

Menneskene vi møter, hvem er de?

Noen har vi kjent så lenge vi kan huske.
Andre, sveiper inn i livet vårt.
Tilsynelatende tilfeldig.
Noen bare for en kort stund.
Andre for å bli.

Tilfeldigheter.
Finnes det?

Da jeg var ferdig med videregående, reiste jeg ut i den store verden.
I et halvt år reiste jeg, en skjorte og en sjel, sammen med min beste venn.
Personen som la Norge bak seg, så på seg selv som et reflektert menneske.
En forkjemper for fred og en bedre verden.
I retrospekt, en naiv optimist.
En naiv optimist, kun tilgjengelig for de forskånte og priviligerte.

Vi ble bergtatt, hodestups forelska.
I verden.
Verden utenfor bobla.
Verden i alle sine kontraster, oppturer, nedturer, historier, mennesker.
Vi følte oss udødelige.

I møte med folk, presenterte vi oss selv som fattige studenter.
Det var jo riktig det.
Vi var jo fattige i norsk målestokk.
I verden satte denne formuleringen seg raskt fast i halsen, med en kraftig bismak.

«If you´re poor, how can you afford to fly across the world to travel?»

Menneskene vi møtte.
Mange av de hadde ikke engang vært i nærmeste by.

Vi reiser til India.
Et halvt år på reise går mot slutten.
Vår ungdommelige optimisme er ikke død, men har fått seg noen reale skraper i lakken.
Vi ser på oss selv som akklimatisert til verden.
Etter snart seks måneder med uspesifisert og omskiftelig boadresse, er vi nærmest som verdensborgere å regne.
Vi har skrapt alt av komfort til beinet.
Latt det gå sport i å leve minimalistisk.
Vi har sittet på humpete lasteplan i timesvis, kjørt falleferdige busser uten vinduer, bodd så billig som overhodet mulig, spist 1 måltid om dagen.
Vi har gått totalt inn i backpackerklisjeen.
Likevel blir India et sjokk.

Mennesker overalt.
Ikke en krinkelkrok ledig.
Mennesker, absolutt overalt.
En intens varme.
Vifter som såvidt går rundt i taket.
Som sirkulerer rundt den allerede gjennomhete lufta.
Strømstans.
Overfylte tog.
Slosskamper på toget.
Kyr i gatene.
Folkemengder.
Magesjau.
Magesjau som varer og varer og varer.
Mennesker som rister på hodet, når de mener ja.
Rotter som kommer frem om kvelden.
Som pipler frem fra hvert et avløp, ut fra hver en krok.
Svære rotter som løper rundt beina på oss.
Rundt menneskene som har lagt seg ned for å sove.
Som har lagt seg ned i hjemmet sitt.
I senga si.
På gata.
Barna.
Barn uten foreldre.
Løpende, søkende, boende.
Alene.
På gata.
Alene.

Vi står ved porten til Gate of India.
Venter på en ledig drosje til å plukke oss opp.
Plutselig kommer en liten gutt opp ved siden av oss.
Begynner å prate.
Babu.

Babu bor på gata.
Han bor alene på gata, livnærer seg som skopusser.
Han har ingen som passer på han.
Ingen mor, ingen far.
Ingen.
Om nettene sover han ute.
Han foretrekker å sove på sentralbanestasjonen, men politiet kommer hver natt og jager han.
Han og de andre barna.
Babu er 11 år.

Han blir med oss.
Den lille gutten, som trasker gatelangs hver eneste dag.
Denne dagen i livet trasker han sammen med oss.

Han forteller oss om livet.
Om det vi ser.
Det vi tror vi ser.
Om seg selv.
Om oss.
Det fattige, upriviligerte barnet.
Som tilsynelatende har alle odds i sin disfavør.
Han formidler visdom på en måte jeg aldri kan gjenfortelle.

Jeg strever med å få ordene skrevet ned.
Jeg kjenner sånn ærefrykt.
Hjertet verker og tårene truer.
Av alle menneskene jeg har truffet i mitt liv.
Av alle menneskene.
Så er Babu et av de som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg kjente dette lille mennesket i 1 dag.
En dag av mitt hittil 35 år gamle liv.
Likevel kan jeg returnere til minnet om han på et øyeblikk.
Til følelsene i møtet.
Til varmen og klokskapen i blikket.
Til sårbarheten og styrken til den vakre sjelen.

Babu, jeg tenker på deg.
Det er over 15 år siden jeg traff deg.
Likevel bor du i hjertet mitt.
Det kommer du til å gjøre, alltid.
Jeg glemmer deg ikke.

Har du mennesker i livet ditt, som du møtte tilsynelatende tilfeldig, som forandret deg?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Gi slipp og dans. Bare dans

Av og til må vi ta en sjanse.
Vi må hoppe i det ukjente, selv når det skremmer oss.
Selv om hjertet truer med å briste, så må vi stole på at det bærer oss.
Av og til må vi lukke øynene og hoppe.

For noen uker siden gjorde jeg det.
Jeg ble med på noe som skremte meg.
Jeg gjorde meg sårbar.
Jeg danset.
Jeg danset og danset og danset.
I fullt dagslys.
I et rom, sammen med fremmede mennesker.
Kvinner, noen menn, i alle aldre.

Den rasjonelle hjernen ble bedt om å vente utenfor.
Ta en pause.
Hjertet og sjelen ble med inn, og sammen reiste vi.
Til bortgjemte krinkelkroker og lukkede dører.
Til fordums tider og magiske land.
Til hvor enn fantasien og kroppen førte meg.

Jeg danset gjennom hele følelsesregisteret.
Jeg kjente på pur glede.
En florlett følelse, så deilig at den sitrer i hele kroppen.
Som en sommerfugl som flyr over engen.
Fra blomst til blomst, hjulpet avgårde av vinden.
Jeg var myk, flytende, sanselig.

Jeg kjente på sorg.
Dyp, tung og overveldende.
Følelsen av å ville flykte, beskytte.
Å likevel stå i det.
La det strømme på, hva enn som kom.
Danse seg gjennom følelsen.
Akseptere.

Jeg gråt fra hjertet.
Store varme tårer.
Tårer av tristhet, takknemlighet, kjærlighet.
Tårer av respekt og beundring.

Jeg ble holdt rundt.
Trøstet.
Noen var sterke sammen med meg.
Jeg holdt selv rundt.
Var sterk sammen med noen andre.

Jeg brølte som en løve, rasende.
Kjente adrenalinet herje gjennom kroppen.
Kjente hver celle i kroppen våkne til beredskap.
Som en kriger på slagmarken, klar til å kjempe.
Jeg danset og trampet og hoppet og brølte.
Jeg tror med hånden på hjertet at i det øyeblikket.
Så kunne ingenting skremt meg.

Jeg fant stillhet.
Et rom inni meg uten støy.
Et fristed for tanker og bekymringer.
Etter at følelser og tanker var blitt, vel,
høytrykksspylt gjennom kroppen.
Så fant jeg ro.
Stillhet og kjærlighet.

***

Det hele var så sterkt.
Å se kvinner i alle aldre, utfolde seg.
Virkelig gi slipp.
Se de leke.
Hvordan de våget å være sårbare.
Hvordan de våget å være sterke.
Så modige de var.

Hvor godt det kjentes å speile seg i eldre rollemodeller.
Hvor godt det var å se kvinner bruke kroppen til å uttrykke seg.
Hvor befriende det var å se kroppen bli brukt til noe annet enn å stå og gå.
Å se eldre kvinner bevege kroppen i dans.
Sensuelt, mykt, rytmisk, repeterende, fritt, kreativt, forløsende, magisk.

Så forløsende å være i et rom fullt av dans.
Å bevege kroppen uten å bli dømt for prestasjon og grad av sex appeal.
Å føle seg fri.

Så meningsfullt å være sammen med kvinner fra ulike generasjoner.
Å ha hjerte til hjerte samtaler med til nå, fremmede.
Følelsen av å kjenne gjenklang og likhet i hva vi egentlig er.
Energien fra å dele følelser med andre.
Følelsen av et trygt rom hvor alt som kommer er ok.
Forsterke istedenfor å dempe.
Virkelig, så unorsk som kan det kan bli.
Vise frem istedetfor å gjemme bort.

5 rytmer.

5 rytmer heter dansen.
Rytmene er flyt, stakkato, kaos, lyrisk og stillhet.
Vi danser oss gjennom en bølge, hvor hver av rytmene har egenskaper vi kan speile i livet som helhet.
Det handler ikke om å lære dansetrinn eller å følge et oppsett.
Det handler om å gi slipp, la kroppen vise vei, og hvor enn den fører deg.
Så er det der du skal.

***

Hverdagen for mange kan føles tung og praktisk og heseblesende.
Det er så mange prestasjoner og krav til oss.
Vi bærer med oss så mange følelser vi aldri får sluppet løs.
Mange holder ut, heller enn å slippe ut.
Går rundt som trykkokere som truer med å sprekke.
Mister grepet, dvs mister kontroll over følelsene, og skammer seg over det.

Gi F.
Drit i alle de stygge tingene du har fått høre i løpet av livet.
Vis fingeren til de som sa du var en tømmerstokk som ikke kunne danse, som lo av deg da du forsøkte.
Dans hører hjemme i alle som har en kropp, det er ikke en prestasjon.
Dans er et uttrykk for følelser og vi har helt glemt det ut.
Så dans.
Sett på høy musikk og DANS.
Dans til du ikke lenger husker hvorfor du begynte.
Dans til du ler, smiler, gråter, hopper, brøler.
Dans.
Uansett hva som kommer til overflaten.
Så er det akkurat det som skal komme.

So you think you can dance? Såklart!

Del gjerne ❤

 

 

 

 

 

 

 

Continuum.

Lydene.
Luktene.
Lyset.

Hvor er jeg?

Hendene til mor.
Hendene, som løfter meg så varsomt, og likevel så trygt.
Hjerteslagene hennes.

Det er som om de dunker for meg og.

Jeg kjenner brystet til mor heve og senke seg.
Det er alt jeg trenger.
Jeg er trygg.
Mor og jeg, vi er ett.
En ubrytelig symbiose.

***

Den inderlige varmen fra hennes myke hud.
Jeg kan ingenting, samtidig vet jeg alt.
Jeg er elsket, og det er alt jeg trenger.

Den varme, søte melken fyller meg.
Det trygge brystet.
Jeg er så liten, men jeg er ikke redd.
Mor passer på meg.

Ikke et sekund er jeg ute av armene hennes.

***

Nakne føtter som berører varm jord.
Det er som om Moder Jord fyller meg med visdom og røtter.
Tær som beveger seg fritt.
Føtter som løper og hopper.

Vinden kjærtegner huden, og omslutter meg.
Hårstråene registrerer den minste berøring.
Solen varmer hver eneste hudcelle.

Den livgivende solen.

***

Lyden av latter fra våre mødre.
Lukten av bål, mat, felleskap og glede.
Flittige hender som jobber.
Hjerter som forenes.
Hemmeligheter som deles.
Tryggheten i samholdet.
Tilknytningen.

Følelsen av tilhørighet.

***

Som en møll tiltrekkes lyset, dras jeg mot flokken min.
Jeg vokser, jeg utforsker.
Sansene mine er vidåpne.
Jeg observerer ydmykt og lærer raskt.
Opplevelsen av å mestre driver meg videre.
Jeg utforsker livet sultent, og kjenner en dyp tilfredsstillelse i å lære.
Flokken gir meg ansvar og oppgaver.
Jeg er en del av fellesskapet.

Jeg er. Jeg lærer.

***

Bladverket inngir skygge.
Solens stråler, så livgivende, samtidig ubarmhjertige.
Tørkens desperate hunger.
Liv som må gi tapt.

Befrielsen av regn.
Den intuitive ekstasen og kollektive lettelsen.
Bønn og takknemlighet.

Lyder som varsler fare og inngir harmoni.
Symbiosen.
Helheten.
Kunnskapen om planter og urter.
Respekten for andre arter, vissheten om en felles avhengighet.
Stjernene på nattehimmelen.
Månens faser og hvordan den virker på oss.

Intuitiv forståelse av å være en en del av noe større.

***

Følelsen av sult.
Smerten som holder en klam klo over magen.
Uvissheten.
Håpefulle blikk.
Årvåkne sanser.
Takknemligheten for å fylle en sulten mage.
Selvfølgeligheten i å dele.

***

Klokskapen hos de eldste.
De varme blikkene.
Furene i ansiktene, som små elver av historier.
De tannløse smilene.
Godhet og selve Livet.
Det lange grå håret som bukter seg nedover skuldrene.
Historiene.

De trygge, gode hendene.

Føttene som har vandret jorda så lenge.
De bærer ikke lenger.
Slitne ledd og trøtte muskler.
Nå er det vi som bærer våre foreldre.
Nå er det vår tur å ta vare på våre besteforeldre.

Varsomme hender som vasker gammel hud.
Ømt, kjærlig.
Såre kropper med myke blikk.
Kan du kjenne hvor høyt jeg elsker deg?

Endeløs kjærlighet.

***

Trøtte øyne som trenger hvile.
Tunge øyelokk.
De kan ikke holde seg oppe lenger.
Hjerteslagene som slår saktere.
Aldri alene.
Roen.
Det siste åndedrettet.
Hvile.

Continuum.

 Om mennesket var bare natur, hvilke instinkter ville vi fulgt?

***

ENGLISH VERSION.

The sounds.
The smell.
The light.

Where am I?

My mothers hands.
Her hands, lifting me ever so gently, yet so safe.
The sound of her heartbeat.

It´s as if they´re pounding for me as well.

I can feel her chest rise and lower.
That´s all I need.
I am safe.
Mother and I, we are one.
An unbreakable symbiosis.

***

The soothing warmth from her soft skin.
I know nothing, yet I know it all.
I am loved, and that´s all I need.

The warm sensation of sweet milk.
The safety of the breast.
I am so tiny, but I´m not afraid.
My mother, she takes care of me.

Not for a second I leave her arms.

***

Naked feet touching the warm soil.
It´s as if Mother Earth is filling me with wisdom and roots.
Toes moving freely.
Feet that are running and jumping.

The wind caresses my skin and encloses me.
Every movement is registered by my hair.
The sun is warming every inch of my skin.

The life giving sun.

***

The sound of laughter from our mothers.
The smell of campfire, community and happiness.
Busy hands working.
Hearts that unite.
Secrets being shared.
The safety in solidarity.
The attachment.

The feeling of belonging.

***

Like a moth to the flame, I´m drawn towards my herd.
I grow, I explore.
My senses are wide open.
I observe humbly and learn fast.
The experience of mastering keeps me going.
I explore with eager, and feel a deep satisfaction in learning.
The herd gives me responsibility and jobs.
I am a part of the community.

I am. I am learning.

***

The leaves provide shadow.
The sunbeams, so life giving, yet so ruthless.
The desperate hunger of drought.
Lives ending.

The deliverance of rain.
The intuitive ecstasy and collective relief.
Prayers and gratitude.