toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Hvilken energi sender du ut?

Har du tenkt på hvordan vi utveksler energi i møte med andre mennesker?

Hvordan noen fyller oss med gode følelser.
Mennesker som utsondrer ro og varme.
Vi føler oss avslappet og håpefulle i deres selskap.
Det kan være en god venn.
Et familiemedlem.
Eller simpelthen smilet til hun som jobber på Kiwi som gjør at vi nærmest danser ut fra butikken.

Andre mennesker stresser oss.
De sender ut kald og negativ energi.
Vi kan nesten kjenne hvordan energien forlater kroppen vår i møte med disse menneskene.
I løpet av få sekunder kan vi merke det.
Selv et kort møte kan gjøre at du føler deg litt mindre vel enn du gjorde for få minutter siden.

Energien hjemme

Hvordan er energiutvekslingen i familien deres?
Hvem fyller på?
Er det noen som tapper energi?
Hvordan er din energi når du er sammen med familien?

Jeg har lagt merke til dette mange ganger.
Hvordan vi foreldre er med på å sette premissene for stemningen hjemme.
Om de voksne har en dårlig dag kan energien forandre hele klimaet.
Sol fra skyfri himmel kan bli til sur nedbør på en to tre.

Barn er spesialister på å plukke opp sinnsstemninger.
De leser oss som åpne bøker.
Uten filter.
Hva kroppsspråk og mimikk forteller trumfer ordene vi sier en høy gang.
Vi kan ikke lyge.

Det er fascinerende og litt skummelt å se hvordan barna speiler oss.

Hvilken vei går energien?

La meg tegne et bilde.
Det er ettermiddag.
Barna er slitne og sultne.
Misnøyen brer seg gjennom rommet.
Barna holder ikke tilbake på intensitet og volum som legges i klagen.
Inni deg teller du til 10.

Volumet på klagen øker.
Et vannglass velter.
Du kjenner hvordan frustrasjonen bygger seg opp inni deg.
Prøver på ny å telle.
«Mamma! Jeg er suuuulten. Jeg vil ha mat! Er det ikke snart mat??»

Big bang.
Du eksploderer.
Beskyldninger, edder og galle spys plutselig veggimellom.

Er det mulig å snu disse situasjonene?

La oss først fastslå.
Vi er mennesker.
Mennesker, ikke maskiner.
Mennesker har følelser og vi har et helt spekter av dem.
Det er naturlig å agere negative følelser så vel som positive.
Men.
Hvor ofte lar vi de negative følelsene spille ut?
Er eksplosjonene forbeholdt unntakene, eller er de iferd med å bli regelen?

Tygg litt på dette:

Barnet skal ikke overføre urolig, rastløs energi til den voksne.
Den voksne skal overføre rolig, tålmodig energi til barnet.

Er det mulig?
Er det mulig å forholde seg sånn at barnet overtar din rolige energi?
Istedetfor at barnet overfører sin frustrasjon til deg?
Hvordan kan man beholde fatningen når det koker som verst?
Må man være klonet av Mor Teresa for å klare det?

Jeg tror det er mulig.
Jeg tror ikke det handler om å være overmenneske.
Jeg tror det handler om bevissthet.
At et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.
Alltid.

Et møte mellom mennesker handler om utveksling av energi.

Hvilken påvirkningskraft JEG besitter.
I kraft av å være et menneske.
Av å være mor.
Venn.
Kjæreste.

Er jeg en zen mor som aldri mister fatningen?
Langt ifra.
Men ved å være bevisst kraften som ligger i min energi, god eller dårlig, kan jeg påvirke både meg selv og omgivelsene.
Jeg kan hente energi fra andre de dagene jeg trenger påfyll.
Jeg kan forsøke å endre egen energi.
Alt er mulig.
Er ikke nettopp energi like dynamisk som livet i seg selv?

Del gjerne ❤

Bakenfor trøtt og bortenfor utslitt?

Jeg skal være den første til å innrømme at søvnmangel over tid gjør noe med en.
Det kan være tungt, virkelig tungt, og det kan få frem de verste sidene ved et menneske.
De en ikke ønsker å vite av.
Som en ikke ønsker frem i lyset.

Barna mine er 100% hjemme sammen med meg.
Vi tilbringer masse tid sammen.
I tillegg er min mann mye borte i forbindelse med jobb.
Dette i seg selv går stort sett fint.
Dette i kombinasjon med gjentakende netter uten nok søvn er tungt.

Jeg er tidvis veldig trøtt.

Landsbyen.

Måten vi organiserer livene våre er på mange måter unaturlig.
Vi bor tett sammen med våre naboer, men vi lever ikke sammen.
Det er hver familie for seg.
Så nært, men likevel så fjernt.
Husveggene, hageflekkene og buskene markerer avstanden.
Her bor vi. Der bor dere.

Naboene er ikke vår forlengede familie.
De er ikke våre brødre og søstre.
Vi kan ikke ringe på hos naboen kl 5 om morgenen, og gråte ut vår fortvilelse når vi er på randen av utmattelse.

I et naturlig samfunn ville vi levd tettere med våre medmennesker.
Vi ville hatt en landsby å spille på.

I landsbyen ville vi laget mat sammen.
Hentet vann sammen.
Badet sammen.
Vi ville trøstet hverandres barn.
I landsbyen ville vi lappet klær sammen.
Hugget ved side om side.
Ammet hverandres barn ved behov.
Vi ville delt sorger og gleder.
Vært der for hverandre.

De søvnløse netter ville ikke vært så ille.
Fellesskapet ville delt byrdene.

En vond sirkel.

Utallige søvnløse netter etter å ha blitt mor, har jeg skjønt at det finnes en skala av trøtthet.
Man har trøtt.
Bortenfor det har man Trøtt.

Når man er på endestasjon Trøtt, forsvinner mye av vår intuitivt sosiale og intelligente atferd ned i sluket.
Styggen på ryggen setter seg godt tilrette på ene skulderen.

De vennlige ordene, som vanligvis kommer som en selvfølge, må nå manes frem.
Stressnivået øker.
«Er det mulig å bruke så lang tid på å kle på seg?»
«Hvorfor er det tiss på golvet?»

Initiativet synker.
Det som normalt oppleves lystbetont, føles med ett som et ork.
«Det gjør så godt med frisk luft. Det er bare så mye styr å komme seg på tur. Vi blir inne heller.»

Man blir mer klumsete.
Kaffekoppen faller fortere overende.
Man sparker tåa i leketoget som ligger på golvet.
Egget går i golvet istedetfor i omeletten

Matlysten blir dårlig.
Man kjenner en hang til usunne alternativ, rask energi, og får ikke i seg nok næring.

Hukommelsen blir dårligere. Man bruker energi på å huske selv helt enkle ting.
«Hvor ER de nøklene? Og hvorfor er det så rotete her?»

Man havner bakpå.
Som om man konstant befinner seg i andre gir, mens man burde vært i tredje. Hele tiden er man et skritt bak, på etterskudd.

Behovet for relvrettferdighet øker.
En havner i en slags forsvarsposisjon, som et skadet dyr som kjemper for å forsvare seg.
Det er lett å falle i grøfta, sende beskyldninger der de ikke hører hjemme.
«Hvorfor gjorde du sånn? Ser du ikke at jeg er trøtt?»

Kroppsspråket taler med all tydelighet.
«Jeg er skadet. Gå vekk. Jeg trenger å være i fred.»

Indre barn.

Inni oss alle bor det et indre barn.
Barnet representerer oss selv, da vi var små.
Noen ganger sover det.
Andre ganger er det våkent.
Noen ganger murrer det.
Andre ganger brøler det.

Det indre barnet bærer med seg erfaringene fra da vi selv var små.
Hvordan vi ble møtt da vi var leie oss.
Hvilke reaksjoner vi fikk når vi var frustrerte.
Hvilke sannheter vi ble fortalt, og som vi i større eller mindre grad har med oss.

Jeg opplever at i strevsomme tider, enten jeg er trøtt, grubler mye, er i en form for ubalanse, da våkner det indre barnet.
Det vekker umodne reaksjonsmønstre, og krever mye plass.
Det krever rettferdighet for seg selv.

***

På godt og vondt reflekterer barna våre oss.
Om jeg har en dårlig dag, speiler det seg tydelig i mine barn.
De dagene hvor jeg hadde trengt «å få en gratis», blir som regel alt annet enn.
Det fungerer ikke sånn med barn.
De er ikke istand til å ta ansvar for seg selv.
Langt mindre sine foreldre.

Så de dagene en har nådd endestasjon Trøtt, lunta er kort, verden føles urettferdig og universet er imot en.
De dagene får en ikke noe gratis.
Tvert imot.
En får tilbake akkurat den energien man selv sender ut.
Ganget med 10.

Forståelse og aksept.

Vi bruker mye tid på å forstå våre barn.
Vi skjønner at vi trenger å forstå dem for å kunne møte dem.
Det vi ofte glemmer, er at vi må begynne med å forstå oss selv.

For å kunne være en god forelder, for å kunne  forstå våre barn, må vi først forstå oss selv.

For meg har det hjulpet å bli klar over det indre barnets eksistens.
Å aktivt lytte til hva barnet forteller.
Å gi barnet trøst. (Ved hjelp av mentale bilder)
Gi seg selv aksept.

For å kunne være noen for andre, må vi først være noen for oss selv.
Vi må erkjenne og akseptere oss selv:
«Jeg føler meg tom.
Jeg kjenner meg trist.
Jeg føler meg urettferdig behandlet.
Jeg er sint.
Det er ok.
Jeg aksepterer følelsene mine.
Jeg er et resultat av min fortid, nåtid og fremtid.»

Vårt indre barnet krever nemlig rettferdighet.
Det å bli mor/far kan trigge mange barndomsminner i oss.
Ikke alle er gode.
Minner kan trigges av situasjoner hvor vi selv ikke ble møtt på en optimal måte, da vi var barn.

Om vi ignorerer det indre barnet, vil det rope høyere og høyere:
«Hvorfor skal disse barna møtes med erkjennelse og aksept, når jeg ikke fikk det selv?»

Før eller siden vil vi møte oss selv i døra.
I form av vårt indre barn.

Vi må møte oss selv med like mye erkjennelse og aksept som vi møter våre barn med.

Viktig innsikt.

For noen uker siden stod jeg oppi en situasjon som virkelig åpnet øynene mine.

Denne høsten har jeg vært mye alene med barna.
Det har vært mange dårlige netter, og overskuddet har vært mindre enn det pleier.

Mitt eldste barn på 4 år er veldig intuitiv.
Sanser mye, kjenner ting sterkt.
Samvittighetsfull.
Om morgenen har han vært veldig opptatt av om jeg har sovet godt den natten.
Om natten ikke har vært god, har han sagt «du får sikkert sove godt inatt da mor.»

***

Tilbake til situasjonen.
Vi hadde vært ute om formiddagen.
Kom tilbake om ettermiddagen, rett i middagslagingstid.
Vi var alle trøtte, og hadde lavt blodsukker.

Mine barn, oppvokst i continuum concept ånd, er over gjennomsnittet opptatt av å være med på husarbeid.
Lekene kan fint stå urørt, mens kjøkkenet bærer preg av høy aktivitet.
Denne dagen intet unntak.
Idet jeg tar ut grønnsaker fra kjøleskapet, hører jeg to stoler bli dratt langs golvet.
Jeg kjenner at nå, akkurat nå er jeg så sulten og sliten, jeg har behov for to minutter i fred.
Lage mat helt alene.
For en gangs skyld.

Jeg henvender meg til 4-åringen.
«Nå er mor skikkelig sulten og sliten. Kan jeg vær så snill å få lage mat alene idag?»
Utfallet er ikke alltid dette, men denne gangen snur han mot stua og går igang med en «bygge-tog-med-stoler-lek.»

Mitt andre barn, på halvannet år, har derimot ingen planer om å la muligheten til å være med på middagslaging, gå fra seg.
Jeg hører 4-åringen rope til minstemann:
«Kom å bli med her, jeg bygger tog, bli med, bli med, bli med.»

Ingen respons fra minsten.
Storebror går bort og prøver løfte han ned fra stolen.
Lille protesterer høylydt, til ingen nytte.
Største bærer han med seg bort til «togstolene».
Jeg hører at han nesten frenetisk prøver å overbevise lillebroren om lekens fortreffelighet.
Til ingen nytte.
Minste hyler ut sin motstand.

Jeg står og bivåner.
Det går opp for meg hva som skjer.
Istedenfor å se en trassig storebror som er «slem» mot sin lillebror, ser jeg hva som skjer.
Jeg ser så tydelig at mitt lille, store, kloke barn, prøver å ta ansvar for situasjonen.
Prøver å hjelpe mor.

Takknemlig for å ha sett dette, virkelig sett det for hva det er, tar jeg over ansvaret for situasjonen.
Forteller at det går helt fint at minste står sammen med meg og lager mat. At det går greit.

«Men da får du ikke ha hodet for deg selv i to minutter mor.»

***

Uansett situasjon.
Uansett utgangspunkt.
Uansett utfall.

Det er vi voksne som er ansvarlige.
Alltid.

Dette vet vi jo.
I utgangspunktet.
Men hva når forsvarsverket vårt er svekket?
Hva når garden er nede?
Når vi er så slitne at reptilen har erstattet fornuften og det indre barnet roper.
Klarer vi da fortsatt å bære ansvaret til enhver tid?

***

Barn har ikke vondt av å tilpasse seg andre mennesker, ta hensyn til andre sine følelser.
Tvert imot.
Det er derimot stor forskjell på å forklare hvordan man har det, og det å legge ansvaret for hvordan man har det over på barnet:

«Idag er jeg så trøtt. Du våknet så mye inatt at jeg er helt ødelagt. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen.
Du er nødt for å være grei idag, hvis ikke kommer det til å revne for meg.»

Her gis barnet ansvaret for om situasjonen kommer til å gå bra eller ikke.
Det er ikke barnets oppgave.
Det er kun de voksne som er voksne.
Og kun voksne kan og skal være ansvarlige for enhver situasjon.

I endel tilfeller gir vi fra oss ansvaret uten engang å være klar over det. Barn er intuitive små vesener.
De plukker opp det usagte, kroppsspråket, det subtile.
Dette er viktig for oss å være klar over.
Barna forguder sine foreldre og vil strekke seg langt for å forsvare/ta vare på sine omsorgsgivere.

Det å bære ansvaret for andre sine følelser, er ikke bare tungt, det er en helt umulig jobb.
Ingen andre enn oss selv kan ta ansvar for våre egne følelser.

 

Forventninger.

Så lenge man er et levende menneske, vil man fortsette å møte utfordrende situasjoner i livet.
I enkelte deler av livet vil en føle seg tygd, spyttet ut og brukt som vaskefille.
Det er en like naturlig del av livet som de fine periodene.

Jeg opplever det som nyttig å jobbe med egne forventninger.
Å ha et realistisk forhold til hva jeg kan forvente.

Jeg vet at det er naturlig for små barn å våkne om natta.
At de våkner for å sjekke at trygghet er ivaretatt.
Eller fordi det kommer en tann.
At de har beinverk.
At de med jevne mellomrom er i utviklingssprang og uttrykker mer uro.
Kanskje har de drømt.
Eller de vil ha litt morsmelk.
Ikke nødvendigvis fordi de er sultne.
Fordi brystet til mor representerer varme, trygghet og tilhørighet.

Jeg forventer ikke at jeg skal sove natten rundt mens barna er små.
Jeg ser ikke på klokka når jeg blir vekket om natta.
Jeg ergrer meg ikke over at de våkner.
Jeg lengter ikke etter endring.
Jeg prøver å forstå og akseptere.

***

Jeg klarer ikke å være helt om natten og helt om dagen.
Noe må vike.
I tunge perioder innebærer dette å prioritere hardt.
Alle mennesker har utdelt 24 timer i døgnet.
Det kan tidvis virke som om andre har flere enn en selv, men alle gjør vi valg.
Alle prioriterer vi for hvordan vi bruker tiden vår.
Det er ikke meningen at vi skal være supermennesker.
Vi er mennesker.
Helt vanlige mennesker.

I perioder med lite nattesøvn, hender det at jeg må legge meg grytidlig. Kanskje samtidig med barna.
Det kan holde hardt å prioritere søvn fremfor egentid.
Det å ha tid, helt fri til egen disposisjon, kan kjennes som en nødvendighet.
Men i tunge perioder må søvn trumfe annet, fordi søvn er og blir et basalbehov. Om ikke det er noenlunde dekket, vil alt annet lide under det.

***

Jeg har og lært at det går an å ha det fint selv om en er trøtt.
I perioder hvor jeg vet at nattesøvn kommer til å bli så som så, må jeg fortelle meg selv dette:

«Jeg kommer til å være trøtt imorgen.
Det kan bli en fin dag fordi om.
Jeg er omgitt av godhet.
Alt er vel.
Jeg er trøtt, men alt er vel.»

 

Gullstandard.

I mer enn 90% av tiden føler meg som en god, kompetent mor.
Selv om over 90% står til mer enn godkjent, har jeg så lett for å dømme meg selv på grunnlag av de resterende prosentene.

Hvorfor er det sånn, at man strekker seg forlengs og baklengs for å forstå alle andre, men når det kommer til seg selv, gir en tommelen ned for et godt ord?

Vi må slutte med det.
Vi må slutte å tenke stygge tanker om oss selv de gangene vi ikke lykkes.
Vi må slutte å dømme oss selv.

Vi må vise oss selv aksept og forståelse.
Vi må være like rause med oss selv, som vi er med våre medmennesker.
Vise oss selv mildhet.

Vi må elske oss selv, for de vi er.

Vi er komplette, hele mennesker.
Mennesker, i all vår feilbarlighet.
Ikke maskiner.
Vi gjør av og til feil.

«Unnskyld.»

Kan du tilgi deg selv?

 

Del gjerne om dette traff deg ❤