Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️