Ingen liker å bli kjefta på

Ok dere.
Idag dreit jeg meg ut.

Jeg syns jeg er flink til å kjøre bil.
Jeg gjør det.
Jeg kjører behagelig, trygt, har oversikt, rygger alltid når jeg skal parkere, blinker inn og ut av rundkjøring, kjører fort nok, sakte nok, alt ettersom.
Jeg syns jeg er en god sjåfør.

Men idag.
Idag gikk jeg på ei blemme.
På vei til «vi-skal-kose-oss-bare-vi-to-jeg-og-eldste-i-byen»,
stoppet jeg på et nøye utvalgt økologisk bakeri for å kjøpe lunsj.
Vi parkerte på en bensinstasjon ved siden av, og det var litt kronglete.
Jeg pleier alltid å rygge inn, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det nå.
Det var dårlig sikt da jeg skulle rygge ut, jeg ble veldig opptatt av den svære bilen ved siden av som blokkerte sikten.

Bam!
Ånei.
Ikke den lyden.
Skitt, skitt, skitt.
Jeg vinker apatisk til tusenlappene som flyr forbi vinduet med blinkende dollartegn.
Hei hallo skam og flause.

Er det mulig, rygge rett i en stolpe?
Nei, nei, ikke bare en stolpe.
En stolpe av betong!
Herregud så flaut.

Det første jeg tenker er vekk.
Jeg vil vekk.
Jeg innbiller meg at alle i mils omkrets fikk med seg det som akkurat skjedde.
Det føles som om blikkene fra de andre sjåførene borrer hull gjennom meg.
Uvisst om noen faktisk ser på meg.
Det er i grunnen underordnet.
Jeg skammer meg.

Etter en sjekk om at stolpen ikke er skadet, kjører jeg bort.
Skaden skal såklart inspireres, men ikke fy om det skal skje her.
Det peprer spørsmål fra min fem år gamle observatør i baksetet:

Hva skjedde?
Krasjet du?
Rygget du inn i noe?
Hva skjedde egentlig mor?

Jeg føler meg som et lite barn som har gjort noe galt.
En tenåring som har tjuvlånt bilen til foreldrene, kjørt uten sertifikat og attpåtil krasjet.
Jeg føler meg med andre ord skikkelig dritt.
Etter å ha bekreftet til min sønn at
«ja, bilen rygget inn i betong»,
begynner han, til min overraskelse å kjefte på meg.
Poden i baksetet hever stemmen og gir meg kjeft.
Med et anklagende tonefall forteller han meg hvor ugreit dette var.

Følelsen av å være et lite barn som har gjort noe galt, øker.
Det kjennes pyton å høre fra noen andre, hvor dumt og feil det jeg akkurat gjorde var.
Som om jeg ikke vet det med hele meg!
Rollene er snudd.
Sønnen min er med ett den største av oss.
Den som kan irettesette meg, påpeke min ufullkommenhet.
Kjeftingen trigger om noe, kun forsvar og motvilje i meg.

«Jeg vet inderlig godt at det var dumt.
Jeg gjorde det jo ikke med vilje, det var et uhell.» 

Jeg rabler avgårde, med et påfallende behov for å forsvare meg selv, min selvfølelse.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir eddiksur på han som kjefter.
Han som blir sint på meg, istedetfor å trøste.
Hallo, vi er liksom på samme lag.
Tre musketerer minus den ene idag.
En for alle, alle for, nei?

Jeg stopper og inspiserer skaden.
Som forventet.
En obligatorisk telefon til min kjære.

«Jeg rygga i en stolpe.
Det ble skade ja.
Om det ble mye?
Ganske mye ja.»

Ikke noe å gjøre med det, ting er ting, det går vel på forsikringen og denslags.
Klok mann, bra svart, takk mann.
Jeg føler meg bedre, lettere.
Det er jo ikke jordens undergang.

***

Jeg tror alle opplevelser bærer med seg et potensial for læring.
For selvransakelse.
Spesielt de som får frem sterke følelser i oss.
Enten det er med negativt eller positivt fortegn.
Det er fort gjort å overse potensialet som ligger i situasjonen.

Det er fort gjort om en henger seg opp i det åpenbare ved det som skjedde.
Det åpenbare her er (åpenbart) at jeg krasja.
At jeg burde rygga inn, istedetfor å rygge ut.
Check.
Det tar ikke lang tid å forstå.

Det interessante med situasjonen er likevel ikke det åpenbare.
Det interessante er hvordan jeg følte meg etter å ha dummet meg ut.
Hvor skamfull jeg følte meg.
Ikke minst.
Hvor dritt det føltes å få påpekt feilen, som jeg var så altfor klar over.
Å ta imot ytterligere skam enn jeg allerede hadde gitt meg selv.

Jeg gjør mitt ytterste for å behandle barna med respekt.
Å snakke med de som likeverdige.
De er jo det, mine likeverdige.
Vi har like mye verdi, jeg som voksen, de som barn.
Jeg har ingen rett til å hevde min fysiske og mentale overlegenhet ovenfor de, ved å misbruke makten det gir meg.
Jeg syns det er respektløst.

Jeg tror måten vi møter ungene, sier mye om hvordan vi selv har det.
Hvor balansert vi er, hva vi klarer å romme utenom oss selv.
Når barna gjør noe galt, og det skjer jo.
Hvordan møter du de?

Benytter du anledningen til å få ut litt gørr fra systemet?
Til å lange ut om hvor dumt gjort det var?
Hva de burde gjort istedetfor?
Hvor lite kapable de er?
Syns du synd på deg selv?
Kjenner du deg som et offer, en martyr som må tåle og holde ut den forjettede småbarnstiden?
Som må tåle barna selv hvor stresset du er, hvor travelt det er på jobben akkurat nå, hvor traurig det er mellom deg og kona, hvor irritert du er på kollegaen din?
Føles det i grunn ganske så personlig når barnet knuser et glass rett foran øynene på deg, som om det vil prøve å gjøre livet surt for nettopp deg?
At barnet er utspekulert, tester deg?

Tenker du det?
Eller klarer du å romme det?
Klarer du å se mennesket bak handlingen?
Uavhengig om det som skjedde var tilsiktet eller et uhell.
Klarer du å legge bånd på trangen til å fordele skyld og skam?
Trangen til å oppdra?
Klarer du å puste rolig selv når det koker?
Selv når det føles som om det koker over?
Klarer du å se at barna vil gjøre godt for deg, fordi dere er tilknyttet?

Det er ikke alltid enkelt.
Det er sikkert.
Men vi har et ansvar som foreldre.
Vi er først om fremst rollemodeller.
Rollemodeller, ikke oppdragere.
Vi har et ansvar om å behandle ungene med respekt.
Så de selv lærer å vise andre respekt.
Vi skal støtte de, ikke dømme de.
De vil gjøre godt, det ligger i tilknytnings natur.
Det er ikke ensbetydende med at de alltid lykkes.

Vi mennesker vet som regel godt forskjellen mellom rett og galt.
Vi vet det, uten at noen trenger å påpeke det for oss.
Ungene inkludert.

Smak litt på det.
Kjenn på følelsen av at du ikke trenger fortelle ungene, når de gjør noe galt.
At de allerede er godt klar over det.
Tenk på hva kjeftingen representerer for relasjonen mellom dere.
Hvordan føles det for deg å kjefte?
Føles det godt å lange ut mot noen som er deg fysisk og mentalt underlegen?
Eller får det deg i grunnen til å føle deg ganske så liten selv?
Hvordan tror du det kjennes å bli kjeftet på?
Å bli vist mistillit?
Påført ytterligere skam og skyld.
Tenk etter hvordan du selv ønsker å bli møtt, når du har bæsja på leggen.
Når du har gjort noe dumt, og skyldfølelse og skam allerede gnager, hvordan ønsker du da å bli møtt av dine medmennesker?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.
Del gjerne ❤

Reklamer

Hva, ammer du fortsatt?

Ok, pupper dere.
Pupper, pupper, pupper, PUPPER!
På tide å knuse noen myter.

Nå skal jeg fortelle noe oppsiktsvekkende.
Det er virkelig radikalt.
Noen vil avfeie det som en ren konspirasjonsteori.
Men hør her og ha et åpent sinn.

Det sies at de kan lage melk!
Br
ystene altså. Det sies at de kan lage melk.

Altså hæ?
Lage melk?
Er det meningen vi skal tro at kvinner, i tillegg til å ruge frem menneskebabyer og føde dem –
at de også kan lage melk?
Nei vet dere hva.
Dette går for langt.
Det må være propaganda fra en en nyfrelst hippiemor rusa på urter,
som er sur på verden og skal redde oss fra kapitalismen.

Her vil de få oss til å tro at kvinnebryst ikke er et bestillingsverk fra Victoria Secrets.
De vil at vi skal gå bort fra selveste Budskapet fra billboards verden over.
De vil få oss til å tro at kvinnebryst ikke er spesialbestilt fra
Mr-Cash-and-Flow-how-do-you-do-and-give-me-money
,
for å se bra ut i blonder, push up og sateng.
Aiaiai.
Det kan bli vanskelig, om ikke umulig å snu den tanken gitt.

Det er i grunn ganske frekt.
Her kommer noen og sier at kvinnebryst ikke utelukkende er et leketøy for seksuell forlystelse og underholdning.
At brystene tilsynelatende har superkrefter, og kan produsere melk.
Melk dere.
Ha!
At menneskebabyer kan drikke den melka.
FRA puppen!

Hold på meg, jeg tror jeg faller av stolen.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi starter en ny tidsregning nå.

«Before we knew female breast could produce milk.
After we discovered female breast could produce milk.»

Ok jeg spøker med dere.
Litt usikker hva resten av verden angår.

Det jeg vil skrive om, er kvinner som ammer barnet lenger enn det normale.
Hva enn normalt er.
De som ikke stopper ved seks måneder, 9 måneder, 12 måneder.
For ordens skyld.
Innlegget handler om fordommer mot de som fortsetter å amme, ikke et spark mot de som ikke ammer.

Jeg snakker om de som ammer så naboen setter kaffen i vrangstrupa og kjører gressklipperen inn i ankelen på kona.
De som ammer selv om de får stygge blikk og blir bedt om å dekke seg til.
De som ammer på tross av at de blir henvist til do når de er på restaurant.
De som ammer selv om det betyr at de setter sin kroppslige frihet på vent, enda en stund.
De som ammer selv om det blir satt spørsmålstegn om motivet for å fortsette er for ungen eller de selv.
De som ammer selv om de blir kalt for pedofile i diskusjoner.

PÅSTAND.

«Det er ekkelt å amme når baby er mer enn 1 år, de utvikler seksualitet veldig tidlig»

Ja, det er helt riktig.
Mennesker er født seksuelle vesener, som alle andre arter på jorda.
Vi ville opplevd en eksistensiell krise som art hvis ikke.
Det betyr ikke at et lite barn ser på moren med lyst!
Er det ikke innlysende?
At et barn ikke ser på mors bryst som noe annet enn det tryggeste, varmeste, mykeste stedet i hele verden?
Det er ikke barnas seksualitet det er noe i veien med.
Det er oss, med vårt forderva syn på kropp og seksualitet, indoktrinert fra reklame, populærkultur og porno det er noe riv ruskende galt med.

«Når ungen er stor nok til å finne melk i kjøleskapet, er det på tide å slutte»

Å, hvorfor det?
Hvorfor skal ungen begynne å drikke en annen arts morsmelk, når den har perfekt tilpasset supermelk fra sin egen mor?

«Barnet kommer til å få problemer med egen seksualitet»

Ja?
På hvilken måte er det skadelig for et barn å oppleve en mor følger barnets instinkter og behov?
Naturen er ganske fullkommen.
Ville det ikke vært rart om amming, hos mennesker i den vestlige verden vel og merke, var laget med ørsmå marginer?
At vi faktisk kunne skade seksualiteten til barna våre ved å gi de morsmelk og trygghet?
Er det ikke langt mer skadelig med foreldre som fremmer en tanke om at barnet gjør noe galt når det vil fortsette å amme?
Som seksualiserer en naturlig situasjon.

«Moren klarer ikke bryte båndet til ungen, hun er altfor knyttet»

Er det sant?
Hva betyr det egentlig, å være for knyttet til ungen sin?
Må man porsjonere ut kjærligheten slik at det ikke blir for mye?
For hvem er det i grunnen unaturlig?
I lys av at naturlig alder for ammeslutt er mellom 2-7 år, er det ikke nokså naturlig at mor og barn fortsetter å amme, så lenge det er ok for begge parter?
Biologi altså.
Tidvis veldig umoderne og politisk ukorrekt.

«En kan spørre seg om hvem som trenger ammingen, moren eller barnet»

Helt alvorlig.
Har dere noen gang ammet en toddler?
Aner dere hvor intenst og slitsomt og invaderende det tidvis kan være å amme en toåring som krever fullt eierskap på kroppen din?
Som ikke bryr seg om hvilken sinnsstemning du er i, hvor trøtt du er, at du egentlig var midt i middagslaging da han falt og slo seg, eller at du sov.
Som gjerne står på hodet, nynner, samtidig som han skrur på motsatt brystvorte som en hvilken som helst radio?
Som ikke vil ha klem eller å bli blåst på såret, som bare vil ha puuuuuppi!

«Barnet bruker deg som smokk»

Her må jeg si at nei, det er faktisk de andre barna som bruker smokken som pupp. Puppen kom først, smokk er et substitutt for pupp.

«Barnet kommer ikke til å slutte noengang»

Helt alvorlig?
Mener dere det? Tror dere virkelig ikke barnet kommer til å slutte noengang?
I tilfelle vil jeg komme med en oppfordring:
Hvis noen ser en konfirmant som ammer, vær så snill å gi meg beskjed.
Jeg har enda tilgode å se det!

«Barnet kommer til å bli mobbet»

Hvis det er noe vi ikke kan gardere oss mot, er det hvordan vi blir møtt av menneskene rundt oss.
Det eneste vi kan vite noe om, er hvilke verdisyn og holdninger vi selv har og gir videre.
Hvis du som mor, dømmer en annen mor, utfra din egen virkelighetsforståelse, hvilke verdier er det du passerer videre til ungene dine?
At det er greit å snakke stygt om andre, dersom de tar andre valg enn oss selv?
Istedenfor å prøve å passe inn for enhver pris, vil jeg at ungene skal kjenne styrke til å følge egen overbevisning.
Selv når de ikke møter forståelse fra andre.

«Mødre som ammer lenger enn 1 år er pedofile»

Det skjer.
Folk sier dette.
Senest i en ammediskusjon for noen dager siden ble pedofilikortet dratt.
Hva får andre mennesker, til og med andre mødre, til å slenge om seg med ekstreme seksuelle dystopier, til mødre som gjør det naturligste en mor kan gjøre?
Nemlig å amme barnet sitt.
Det er stygt, uvitende, historieløst og grovt trakasserende.

«Det går ikke an å ha et seksuelt liv med kjæresten så lenge en ammer»

Igjen.
Det handler ikke om biologi.
Det handler om en systematisk seksualisering av kvinnekroppen gjennom magasiner, blogger, filmer, bøker, reklame og pornoindustri.
En myte som for veldig mange mennesker er iferd med å bli en skummel sannhet.
At kroppen utelukkende er et verktøy for seksuell forlystelse.
Den er det og.
Men ikke på bekostning av våre instinkt som mødre.
Naturen har ordnet det for oss.
Vi er fri til å ha ulike relasjoner med ulike mennesker.
Det er i våre egne tankerekker at det stopper opp.

«Barnet trenger ikke morsmelk lenger, det kan spise ordentlig mat»

Da må vi ta en prat om hva morsmelk faktisk er.

Næring!
Morsmelk er en næringsbombe, også for de større barna.
Faktisk blir næringsinnholdet i melka bare mer konsentrert pr dl.

Beskyttelse mot sykdom!
Visste dere at små kjertler i brystet tolker spyttet fra barnet, og signaliserer til mor nøyaktig hvilke antistoffer barnet trenger til enhver tid?

Smertelindring!
Barn som dier (sugeevne forsvinner en gang mellom 2,5 – 7 års alder), får fysiologisk smertelindring på nivå med paracet. Ikke rart barnet vil ha pupp ved ørebetennelse eller når det har falt og slått seg.

Dynamisk!
Morsmelk er virkelig en vidunderdrikk, den tilpasser seg hele tiden barnets behov.
Tynnere og mer vannholdig i varmen, perfekt tørstedrikk.
Fetere om kvelden, god sovemedisin.
Mer proteinrik for eldre barn, godt for vekst.

Trygghet og tilknytning.
For en liten pode representerer brystet til mor det tryggeste stedet i hele verden. Når en ammer skilles det ut oxytocin, også kjent som lykkehormonet,
kontakten mellom mor og barn sender en strøm av gode følelser mellom de.

Som om ikke dette var nok:
Morsmelk styrker fordøyelsen og immunforsvaret
Gir høyere IQ
Bedre vektregulering
Lavere risiko for diabetes
Redusert risiko for brystkreft hos mor
Med mer.

For å svare på spørmålet innledningsvis.
Ja, jeg ammer fortsatt.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook.

Hvordan få barna til å hjelpe til?

Denne posten tar utgangspunkt i et spørsmål:

«Hvordan kan jeg få barna til å hjelpe til hjemme?»

Et vanlig spørsmål.
Er du klar for et annerledes svar?

Hva jeg tror på.
Hvordan jeg ser på andre mennesker.
Hvordan jeg ser på mine barn.
Alt tar utgangspunkt i The Continuum Concept.
(forkortet tcc)

Tanken om at mennesket hører hjemme i en flokk.
At hvert medlem bidrar med sin unike verdi til resten av flokken.
At hvert enkelt menneske bidrar med et unikt perspektiv.
At vi behandler hverandre med respekt og likeverd.
At vi forventer det gode, fordi mennesker vi gjøre godt.
At mennesker lærer gjennom observasjon og deltakelse.

Ikke minst.
Den grunnleggende tanken om tillit.
At vi har tillit til oss selv.
Til de rundt oss.
Til moder jord.
Til universet.
Til livet.

Tillit.

I flokken har alle sin naturlige rolle.
Fokus er voksenstyrte aktiviteter, mens barna er i nær periferi.
Lekende/utforskende med sitt.
Eller som observatører/deltakere.

Når dette er ivaretatt, er vi i balanse.
Da er vi i continuum.
Flyt.
Når vi opplever brudd i denne flyten.
Så har vi et brutt continuum.

Flokken utfordres på så mange områder i det moderne livet.
De fleste er ikke i kontinuitet, men lever store deler av livet separat fra hverandre.
Barna i barnehage og skole.
Foreldrene på jobb.

De fleste opplever brudd i continuum bare ved å leve et vanlig liv.
Bare det å være avhengig av klokka.
Leve under tidspress.
Måtte gjennomføre aktiviteter innen gitte tidsrammer.
Forsere emosjonelle og relasjonelle prosesser pga dette.
Måtte gå på akkord med den indre stemmen pga ytre forventninger, oppgaver utenfor flokken.

I samfunnet er samhandling i institusjonene lagt opp rundt et barnesentrert fokus.
Alt legges tilrette for barna, fordi de er barn.
Her er tcc snudd på hodet!
De voksne følger barna.
Naturlig skulle barna fulgt de voksne.

Dette forrykker balansen.
Det er ikke naturlig rekkefølge, helt i klinsj med tcc tanken.
I bhg/skole er tanken at læring skjer som en følge av undervisning/pedagogikk.
Vi undervises = vi lærer.
Denne tanken er så inkorporert i vår kulturelle norm at de fleste ikke gjenkjenner det som unaturlig.

Tanken om at vi skal læres, går ikke overens med tanken om tillit.
Læring satt i system påvirker vår evne til å være kreative.
Det påvirker vår motivasjon til å lære.
Til å ta ansvar for egen læring.
Læring oppstår spontant som følge av naturlig motivasjon!
Læring skjer hele tiden.
Læring er.
I tcc ses barna på som fullverdige medlemmer av flokken fra dag 1, og lærer gjennom at kunnskap passeres vertikalt via generasjonene.
Læring skjer i sin naturligste form.

Jeg tror det å være en del av en barnesentrert kultur er uheldig for utvikling av selvet.
Av egoet.
Ungene er vant til at det er DE som er i fokus.
Lek legges tilrette.
Mat blir de servert.
De voksne har ikke naturlige voksenoppgaver.
For barna er det ikke naturlig læring å speile fra de voksne.

For å sette på spissen:
De voksne er der for å passe på barna.
For å sørge for at barna har andre barn å leke med.
Voksne pedagoger graver litervis av sand i sandkassen ila et år, uten at det blir til noe.
Tenk alt de kunne laget, dyrket, sådd, høstet, reparert istedet!
Alt er på barnas premisser.
Stikk motsatt av tcc tankegang.

Jeg tror barnas kapasitet som mennesker i mange tilfeller blir kraftig undervurdert.
Jeg tror de mister mye av den medfødte tilliten til seg selv og sine omgivelser, fordi de ikke blir vist tilstrekkelig tillit som mennesker.
Dette påvirker motivasjon og ønske om å gjøre godt.
Det påvirker barnets ansvarsfølelse.
Det påvirker barnets evne til å se sin rolle som unike deltakere i egen flokk.

Samfunnet vårt er så vant til å se på barn som, vel barn.
Det høres kanskje merkelig ut å si.
De er jo barn.
Det jeg mener er at barn og voksne lever separate liv.
Barna blir ikke invitert inn i voksensfæren.
De ses på som små mennesker i påvente av å bli voksne.
Bli voksne. Fort dere å bli voksne.

I tillegg blir barn utfordret av konkurrerende tilknytningsfrieri fra andre hold.
Tenker på jevnalderkulturen barna vokser opp med og er en del av.
Fra barna er helt små, for de fleste fra 1 års alder, og gjennom hele skolegangen, er de omgitt av store grupper jevnaldrende barn.
Små mennesker med lite utviklet modenhet.
Istedetfor at holdninger, kunnskap, modenhet, sjargong, kultur, kleskoder, verdier passeres vertikalt mellom generasjonene.
Så blir de i stor grad passert horisontalt.
Mellom jevnaldrende.

Det er vanlig, ja. Så vanlig at de fleste ikke gjenkjenner at det kan representere et problem.
Men det kan det til de grader.
Vanlig er ikke det samme som naturlig.

Å være en del av en utprega barnekultur.
Det preger ungene.
Enten de står med begge føttene dypt inni jevnalderorientering.
Eller om de er godt forankret hjemmefra og prøver å skjerme seg i en intens hverdag.
Det er vel ikke til å legge skjul på.
Det kan være hardt å være en del av et emosjonelt tøft klima.
Å mangle grunnleggende trygghet til de en tilbringer store deler av livet med.
Det preger barna.

Det er i tillegg stort press på kjernefamilien som enhet.
Den lille flokken skal fylle så mange oppgaver.
Et enormt ansvar hviler på foreldrenes skuldre.
De skal være foreldre, venner, kjærester, elskere, psykologer, ansatte, arbeidsgivere, sykepleiere, fotballtrenere, FAU medlem, dugnadsansvarlig, nabo, datter, bestemor, sjelesørger, venninne osv osv.
Vi opplever et virvar av kryssende forventninger i livene vi lever.
I tillegg har vi tidspress for å klare møte alle disse, ytre såvel som indre. Gud hvor mye som skal presses inn mellom halv fem og syv!

Den vanlige kjernefamilie har så liten tid til å bare være.

Til å puste.
Til å lytte til hjertet.
Til å se hverandre.
Til å styrke tilknytningen.
Til å finne tillit.
Til å være en naturlig flokk.

Tingen er det at alt henger sammen.
Vi kan ikke splitte personer og hendelser opp i fragmenter.
Alt henger sammen.

***

Så hvordan få ungene til å hjelpe til?

Et godt sted å starte er å puste sammen.
Å pleie tilknytningen.
Samle barna etter avbrudd, fysiske og emosjonelle.

Hva mener jeg med å samle?
At vi hanker de inn.
Rekobler om du vil.
Koser med, snakker sammen, smiler, oppnår øyekontakt, ler, skaper bittesmå øyeblikk.
Sørg for at dere som foreldre er barnas primære tilknytning.

Vis tillit.
Både til deg selv og barna.
Dette er noe av det mest utfordrende for oss.
De fleste må avlære mistillit fra egen barndom.
De fleste har blitt lært at de ikke er til å stole på.
Så hvorfor skulle vi stole på barna?

Gi de noe å strekke seg mot.
Gi barna større oppgaver enn de muligens forventer.
La fokuset være voksenstyrt.
Barna skal speile dere, ikke motsatt.
La de føle seg som fullverdige medlemmer av flokken.
Ikke «bare» barn.
De er kompetente supermennesker.

Jobb med forventninger.
Nullstill.
Mennesker har en tendens til å oppfylle de forventninger de blir møtt med.
Om ungene opplever forserte forventninger, vil det trigge motvilje.
Dermed motsatt effekt.
Husk hva som ligger i tilknytning fra naturen:

«Man vil gjøre godt for de man er tilknyttet.»

Plukk opp på hvilke interesseområder de viser.
Kanskje er det ikke stabling av kopper som er mest motiverende å jobbe med. Kanskje hagearbeid eller å hogge ved er et bedre sted å starte?
Eller få ansvar for å vaske badekaret.
Kutte grønnsaker.

Du vet best, du kjenner ungene dine.
Gjør familietid til en god tid.
At det å gjøre noe sammen betyr tilknytning og jording.
Og om de ikke alltid vil være med å hjelpe til.
Så er lek i nær periferi helt innafor tcc.

Del gjerne ❤

Søskenkrangling

Lyst å dele noen tanker om søskensjalusi.

De fleste foreldre med flere barn vil oppleve søskenkrangling i større eller mindre grad.
Det er vanlig, naturlig.
Likefullt utfordrende.
I intense perioder kan en bli litt småsprø av det.

Jeg har to barn.
Vi tilbringer hver dag sammen, hele dagen, med noen få unntak.
Det kommer vi til å gjøre i årene som kommer.
Vi er sammen.

Vi har vært gjennom spekteret av følelser.
Fra stille farvann til frådende sjø.
Det skifter.
Som alt annet i naturen går i syklus, gjør og vi mennesker det. Barna intet unntak.

Jeg har lært ekstremt mye om meg selv og mine reaksjoner ved å være sammen med ungene mine.
Både fra stille farvann, zen øyeblikkene.
Ikke minst fra frådende sjø, ville dyr øyeblikkene.
Begge en like levende og sann del av livet.

Lyst å dele noen av de erfaringene jeg har samlet meg på veien.
Kanskje kan de gi en ny innfallsvinkel til noen som føler seg litt låst i en situasjon?

Starten på dagen.
Så viktig.
Jeg tror starten på dagen er utslagsgivende for hvordan resten av dagen blir.

Vi merket stor forskjell etter at vi begynte å samle ungene om morgenen.
God tid.
Pludring.
Klemmer.
Kos.
Latter.
Bonding.

«Resetting- her er jeg og her er dere. Vi velger hverandre påny, idag og.»

Man får fylt på tilknytningskammeret fra starten av, og får det beste utgangspunktet for det som kommer senere.
Dette kan alle gjøre, og de som skal ut av huset til et gitt klokkeslett.
Det krever ikke allverden av tid. Legg inn 5-10 minutter ekstra hver morgen.
Legg merke til hvor mye bedre flyten blir om en starter dagen på en god måte.

Om du har overskudd, stå opp en halvtime/20 min før ungene.
Hellig alene tid.
Meditasjon.
Yoga.
Affirmasjoner.
Pust.
Nå.
Stille.
Samle deg selv før du inviterer resten av verden med inn i dagen din.
Inkludert sosiale medier.

Fylle på tilknytningskammeret jevnlig ila dagen.
Klemme. Kysse. Tøyse. Le. Danse.
Skape øyeblikk sammen.
I nuet.
Om en er sammen kontinuerlig gjennom dagen, eller om en er hver sin plass i flere timer.
Sync inn. Samle barnet og deg selv i en liten rus av ocytocin, flere ganger ila dagen.
Spesielt etter atskillelse.
Fysisk og emosjonell.

Noe som har hjulpet meg veldig, er visualisering og å aktivt bruke sansene.
Å lukke øynene og løfte/kjenne barnet.
Se for deg at du løfter eller holder barnet ditt.
Løfter han/hun med kjærlige, varsomme hender.
Kjenne etter hvordan barnet kjennes i hendene dine.
Kjenn tyngden.
Få en fornemmelse av lengden.
Hvordan hun beveger seg.
Kjenn hvordan han lukter.
Varmen i huden hans.
La fingrene gli gjennom håret.
Hvordan ditt kinn kjennes mot hans kinn.
Hvordan nesen hennes kjennes når du kysser henne på nesen.

Virkelig ta inn barnet.
Med alle sanser.
Kjenne hvor dyp kjærligheten er. Hvor fantastisk dette mennesket er, i kraft av å være seg selv.
Masse oxitocyn vil begynne å svirvle rundt i kroppen og gi deg en deilig, nesten forelsket følelse.
Dette bruker jeg hver dag.

Istedetfor å se to kamphaner.
Se de to menneskene du har foran deg. To bittesmå, unike, vakre, fantastisk, nydelige skapninger.
Se for deg de to i svart hvitt. Som om du ser på dette bildet i et album, 20 år frem i tid.
Se at de kommer til å vokse til.
Bli voksne rasjonelle.
Kan du klare å se det fine, såre med å ha små barn som er iferd med å vokse opp?
Selv når de holder på å rive hodet av hverandre.

Tillit.
Ved å samle de mange ganger om dagen, vil du bygge sterkere tilknytning. Med dette vil utgangspunktet være mye mye bedre.

«Man vil gjøre godt for den man er tilknyttet.»

Det kan være mer enn utfordrende i en overgang.
Det å vise tillit, når men egentlig ikke kjenner tillit.
Det krever mye jobb av deg.
Det er helt sikkert.
Men. Du vil se resultater.
Om du klarer å romme, romme, romme.
Si det høyt, hver gang.
Hver gang det smeller.
Like mye for deg selv, som for de.

«Jeg skjønner at du er frustrert. Jeg forstår det.
Jeg vet at du ikke vil gjøre vondt. Det vet jeg helt sikkert, for du er så god inni deg.
Du har et godt hjerte.
Vi har lov til å bli sinte og frustrerte. Det blir mamma og. Men vi kan ikke slå fordi om vi er sinte. Det er lov å være sint. Men det er ikke ok å slå.
Jeg vet at du ikke ønsker å slå.»

Vent til situasjonen roer seg.
Til du roer deg.
Du må først roe deg selv, før du kan roe andre.
Du vil smitte de med din ro.
Ikke motsatt, at de smitter deg med sin uro.

Jeg *prøver* å være rolig.
Å unngå dommerrollen.
Jeg prøver å romme begge, både den som ble angrepet og den som angrep.
Setter meg gjerne ned sammen med de, klemmer den ene, stryker den andre.
Trenger ikke si så noe til å begynne med.
Bare forsøke å skifte energien.
Når de har blitt roligere kan du prøve å snakke med de.

Trøst ditt indre barn når det roper. Når det indre barnet i deg skriker etter å bli tatt vare på og forstått, som du tar vare på og trøster barna dine.
Ikke glem deg selv.
Ikke glem å ta det indre, såra barnet ditt på fanget og gi det full aksept for hva enn det kjenner på.

For meg hjelper det å minne meg selv om at det er omstendighetene som er feil, ikke folka.
Det er ekstremt mye press på få personer. Kjernefamilien med mor og far, eller kanskje bare en mor, skal romme fryktelig mye tidvis. Minn deg selv om dette.
Folka gjør så godt de kan, og folka skal ikke endres.
Det er omstendighetene man skal lete etter feil i.
Man kan som regel endre omstendighetene for hvilke rammer vi har å forholde oss til.

Ut i naturen.
Eller bare ut i luft, generelt.
Frisk luft gjør underverker.
Det er nesten magisk å oppleve hvordan energien, som var så trykkende for bare få minutter siden, nesten ved et trylleslag letter idet en kommer ut.
Det er rett og slett bedre luft ute. Mer luft og bedre luft.
Jeg tror ikke vi er laget for å være så mye inne.
Vær ute lenge. Ofte.
Mest mulig.

Treff folk.
Bygg en landsby av likesinnede.
Det er så viktig.
Mennesker trenger mennesker.
Og vi trenger noen vi kan speile oss i, hvile hos.
Det å se egne barn sammen med andre mennesker, er ofte med på å sette litt perspektiv på alt.
Se hvordan andre ser på dine barn. Se så nydelige de er.

Også denne.
Se de for hvem de er.
Sånn virkelig.
Hvem ER barna deres?
Hvilken personlighet har de? Hvordan reagerer de i gitte setting?
Hvordan forstår du de?
Hvordan tror du de vil utvikle seg?
Jo mer du dykker inn i hvem de er, jo bedre vil du kunne forstå og akseptere de.
Du vil lettere kunne skjønne reaksjonene deres, uten å dømme de.

Dans!
Dans med deg selv, dans med ungene.
Sett på høy musikk.
La deg flyte i følelsene dine. Kjenn hvor godt det er å danse.
Og le.
Klarer du å se det humoristiske midt oppi kaoset?

Takk for at du leste.
Del gjerne ❤️

Små barn, store følelser.

Har du noen gang vært sjalu?
Denne vonde følelsen som kommer snikende og brer seg i kroppen som et tungt teppe.
Som trigger mørket i deg.
Følelsen som setter hele deg i alarmberedskap, og ber deg om å kjempe.

La meg tegne et bilde.

Forestill deg at mannen din kommer hjem med en ny kjæreste.
Han klemmer og kysser henne hele tiden.
Forteller at han elsker henne.
Han bedyrer at han fortsatt elsker deg like høyt, men at han elsker den nye kjæresten og.

Han er veldig opptatt av henne.
Hun får ham til å smile, han blir helt fjollete rundt henne.
Det er ikke bare munnen som smiler.
Det er øynene, kroppen, hele han.
Han smiler til deg og, men ikke på samme måte.

Hele tiden holder han rundt henne.
Koser henne i håret.
Lukker øynene og lukter henne inn i ren nytelse.
Han spør om du vil sitte sammen med dem.
Det er plass til en til i den andre armkroken sier han.

Venner og familie kommer på besøk for å treffe den nye kjæresten.

«Å, hvor er hun? Vi har gledet oss sånn til å treffe henne.
Å helledussen så skjønn. Har du sett noe så nydelig?
Også så godt hun lukter, helt berusende deilig.»

Tenker du er stolt, sier de til deg.
«Fått en sånn fin ny venninne.
Du er jammen heldig!»

Du kjenner at det bruser inni deg.
Mest av alt har du lyst til å brøle og hoppe og skrike.
Fortelle at du er alt annet enn heldig.
At du ikke kan fordra mannens nye kjæreste.
Du setter opp et morskt ansikt.

«Å, er hun sjalu», sier de til mannen min.
«Hun vokser det nok av seg, må lære å dele kan skjønne.»

***

Mannen vil at du skal like henne.
Sier at dere kommer til å bli bestevenner.

Like henne?
Bestevenner?
Har han blitt gal?
Alt inni deg skriker nei.
Rødt lys, fare, alarmberedskap.

«Få dette mennesket vekk, langt unna!
Jeg vil ha deg for meg selv!
Alt var bedre før hun dukket opp.
Nå er jeg usikker, redd.
Hun truer meg, mitt forhold til deg.
Hun rokker ved alt jeg kjenner.
Hvor er min plass?
Jeg føler jeg er i fritt fall.»

Han blir sint når du ikke er snill med henne.
Sier at du burde vite bedre.
At du må ta meg sammen.
Du som er så stor.
Han ber deg gå et annet sted om du ikke klarer å oppføre deg.

«Hvorfor er du sint?
Ser du ikke at jeg er redd?
At jeg vil gjøre alt for å beholde forholdet mellom oss?
Jeg er klar for å kjempe, kjempe for det som er mitt.
Koste hva det koste vil.»

Små barn, store følelser.

Det å bli storebror/søster er en stor emosjonell omveltning.
Hele verden blir med ett snudd på hodet.
Også er man bare tre år.

Å være sjalu er en forferdelig vond følelse.
Den er snikende, vanskelig å sette ord på og ofte skambelagt.

Det er og en vanskelig følelse å forholde seg til som foreldre.
Man kan kjenne på vonde følelser ovenfor det eldste barnet.
Vonde følelser fordi beskytterinstinktet for den minste trigges.
Vi kan tenke at barnet er vanskelig.
At det ikke er empatisk.
At det burde vite bedre.
Samtidig kjenner vi skam for å ha disse vonde følelsene.

Dersom vi ser sjalusi for hva det er.
At sjalusi er frykt for avvisning.
Frykt for å miste livsviktig tilknytning.
Da blir det så mye lettere å forstå.

Tilknytning er det viktigste limet vi mennesker har.
Vi er helt avhengig av det for overlevelse.
For å sette i perspektiv, tenk på antall sjalusidrap som utføres årlig av voksne mennesker.
Likevel forventer vi at små barn skal kunne sette ord på det de føler og vise forståelse!
Vi glemmer at barnet bare er tre år.
At de ikke har verktøy i sin emosjonelle verktøykasse for å håndtere det.

Det er ikke noe galt med barnet
Han/hun reagerer instinktivt på en situasjon.

Barn er og mennesker.

Jeg opplever at sjalusi blant mine barn går i bølger.
Noen ganger fredelig farvann.
Andre ganger frådende sjø.
Jeg kan ikke alltid sette fingeren på hva som er forskjellen.
Jeg prøver å akseptere at livet går i naturlig syklus.
Bølgedal/bølgetopp.
Også for ungene.

Den viktigste lærdommen jeg har med meg fra de verste stormene, er at det ikke er min oppgave å fordele skyld.
Jeg vet at barnet vil godt.
Barnet VIL gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Det er min jobb å vite det, å stole på det.
Barnet vil godt.

Om man går i konfrontasjon med barnet, underbygger vi kraften av tilknytning.

«Hva er det du driver med? Det er ikke snilt gjort å slå den stakkars lillebroren din. Hvordan skal jeg kunne stole på deg når du er slem?»

Barnet vet som regel altfor godt at det har handlet galt.
Ved å konfronterte eller straffe barnet jobber vi mot naturen.
Ved å tvile på barnets iboende godhet, skyver vi barnet lenger unna oss.
Vi forsterker en vond sirkel, hvor barnet oppleves stadig mer trassig.

Man vil nemlig gjøre godt for den man er tilknyttet.

Vi har naturen på vår side!
Barnet vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.
Om man klarer å stole på dette, at barnet vil gjøre godt, er det så mye lettere å akseptere og romme.

Ved å vise barnet at du elsker og aksepterer det, selv når han/hun ikke klarer å gjøre godt, får dere på sikt et så uendelig mye bedre utgangspunkt for samhandling.
Dere jobber med. Ikke imot.

Hvordan kan man håndtere sjalusi.

Jeg prøver ofte å få oversikt fra fugleperspektiv.
Avstanden gjør det lettere å forstå, samt ta av litt av presset fra det man står midt oppi.
Se for deg at du har orkesterplass oppe fra en sky, og kan se hverdagen deres fra en annen synsvinkel.
Hva ser du?

Jeg liker å minne meg selv om at det er omstendighetene jeg skal lete etter feil i, ikke i menneskene.
Mennesker gjør så godt de kan under gitte omstendigheter.

Det er krevende å klare holde roen når det stormer som verst.
Jeg skal ærlig innrømme at sjalusi/utagering er noe av det vanskeligste jeg opplever som mor.
Desto viktigere er det at jeg konstant minner meg om at dette:

Barnet vil godt. Det vil gjøre godt, men får det ikke alltid til.

I kampens hete.

Unngå å bli Høyesterett.
«Du gjorde sånn og han gjorde sånn. Det er rett og det er galt.»
Glem det.
Det er ikke sånn livet er.
Det er ikke sånn mennesker er.

Bruk deg selv som eksempel.
Hvordan vil du bli møtt når følelsene dine raser som verst?
Når du nesten ikke kjenner deg selv igjen.
De gangene du faktisk skremmer deg selv litt.
Liker du å bli kjeftet på?
Bli kalt slem?
Fortalt at du ikke er til å stole på?
Eller ønsker du å bli møtt med aksept?
Kjærlighet.
Å vite at uansett hvor fæl du følte deg akkurat nå, så er du uansett elsket.
Bare fordi du er deg.

Forventninger.

Man skal ikke kimse av kraften som ligger i forventninger.
Det er en nesten magisk selvoppfyllende profeti som ligger i tankens kraft.
For å si det enkelt.
Om man forventer at barnet er en upålitelig lømme som plager lillebroren.
Da oppfylles disse forventningene.
Om man forventer at barnet vil gjøre godt.
Da skal du se at barnet vil gjøre sitt ytterste for å vise deg dette.
Tillit.

Prioriter barnet.
Ha litt alenetid.
Vær fysiske, klem og kos.
Skap små øyeblikk.
Le sammen.
Finn øyekontakt.

Bittelitt hver dag.
Vis han at du velger han, at du elsker han uansett.
At han er elsket i kraft av å være ditt barn. Ikke for sine følelser eller handlinger.
Fordi han er barnet ditt.

Del gjerne ❤

Mor, hvor er du? Jeg er redd.

Jeg kjenner pulsen øke og adrenalinet pumpe bare jeg tenker på dette.
Det gjør meg sint, provosert, fortvilet og fryktelig lei.

I skrivende stund ligger tusenvis av babyer og gråter alene!

De gråter ut sin fortvilelse, sin innerste angst.
Alarmberedskapen deres, som skulle vært spart til nødsituasjoner, iverksettes, kveld etter kveld.

Hvor er foreldrene spør du?
De holder ut.
Lukker døren.
Skrur opp musikken.

«De trener barna sine på å sove.»

EN KAMP?

Nettet er plastret med råd om hvordan vi skal få barna våre til å sove.

«Slik vinner du søvnkampen.»
«Når bør barnet sove natten rundt.»
«Har barnet ditt et søvnproblem?»

Kamp?
Søvnproblem?
Samspillet mellom to nære, høres plutselig ut som retorikk en ville brukt i forbindelse med krig.
Mellom to motstandere.
Er foreldre og barn blitt to duellanter, hvor den sterkeste vinner?

Har det å la søvnen komme til barnet, blitt en maktkamp?

SØVN.

Jeg kan huske fra jeg var liten, hvor skummelt jeg syns det var å lukke øynene.
Jeg hadde blitt sunget for, dynen lå tett rundt meg, og vi hadde sagt god natt.
Mor eller far hadde gjort jobben sin, nå var resten opp til meg.

Jeg var jo trøtt.
Men det var så mange rare lyder.
Hva var det jeg hørte fra gangen?
Akkurat som om det knirket i golvet.

Det var så utrolig mørkt.
Hva om det lå noen under senga.
Eller inne i skapet?
Jeg kjempet for å holde øynene oppe så lenge jeg bare klarte.

BASALBEHOV.

Søvn er et av våre basale behov. På lik linje med sult og tørst.
Det å sove er ingen ferdighet vi må lære.
Det er ikke noe vi trenger å øve på.

Det handler ikke om å finne søvnen.
Søvnen kommer.

Søvnen kommer når trygghet er ivaretatt, og man er trøtt.

«EKSPERTENE.»

Søvneksperter kaller de seg.
De skal lære oss hvordan vi kan få barna våre til å sove.
«Foreldre må kutte ned på servicen», sier de.

Å få barn til å sove, har utviklet seg til en egen industri.
Fortvilte foreldre leter desperat etter metoder for å få barnet sitt til å sove.
De er trøtte, overveldet.
Ingen fortalte at foreldreskapet skulle være så krevende.
«Dette kan da vel ikke være normalt?»

Letingen begynner tidlig. Skremmende tidlig.
Den virtuelle verden er fullt av forum for foreldre som øser ut sin frustrasjon.
Noen starter med å etterspør søvnråd allerede fra spedbarnsalder.
De vil begynne tidlig for å unngå at barnet legger til seg uvaner.
Ekspertene dukker opp i takt med behovet.

Dessverre er de fleste råd like utdaterte som mytene de spinner seg rundt.

«Barnet må lære å finne søvnen selv.»
«Om du bysser barnet i søvn, blir det bortskjemt og vil aldri lære å sovne selv.»
«Babyer trener lungene ved å skrike.»
«Aldri la barnet sovne på puppen.»
«Samsoving er farlig.»
«Barnet må lære seg å sove i egen seng.»

***

Dagens foreldre har ikke tid til å være trøtte.
Det går på bekostning av trening, overskudd, venner, partner, utseende, selvfølelse, jobb, fritid.
De har ikke tid, og de trenger løsninger som gir kjappe resultat.

MOBBING.

I en av landets største aviser, svarer sjefhelsesøster på spørsmål om søvn og barn.
Gjengir deler av intervjuet:

Intervjuer: «Hva skal foreldre gjøre når alt har skjært seg, og de har et barn som skriker hele natta?
Helsesøster: «Da er det best å være bestemt. Ikke ta ungen opp når den våkner. Bare gå inn å si, nå må du sove.»
Intervjuer: «Enkelte anbefaler å ta ungen opp i foreldrenes seng?»
Helsesøster: «De har gjort det i årevis i en del land. Vi anbefaler ikke samsoving.
Men dette er opp til foreldrene.
Vi tror foreldrene sover best om de ikke har ungen i sengen.»
Intervjuer: «Hvor lenge er det greit å la ungen være alene og gråte om natta?»
Helsesøster: «Det finnes ikke én oppskrift.
Men vi fraråder foreldre f.eks. å la barna ligge og skrike i én time.
Vent noen minutter, så går du inn igjen.
De er jo veldig små. De gir opp til slutt. Det er en liten maktkamp, det her.
Og mor og far er gjerne litt sterkere enn ungen. Barnet holder som regel ikke ut i mer enn et par døgn.»

Sier sjefshelsesøster.
Barnas beskytter.

SOVEKARIN.

På en annen kant av landet finner vi Karin Naphaug.
Hun kaller seg Sovekarin, og er høyt profilert i media.
Hun sier at foreldre må kutte ned på servicen til barna.

METODER.

Naphaug benytter seg av ulike metoder.
Felles for alle er at barnet skal finne søvnen på egenhånd, uten å være avhengig av foreldrene.
Minutt-metoden:
«Man sier god natt til barnet, og går så ut av rommet.
Om barnet begynner å gråte eller rope, går man inn igjen.
Neste gang barnet begynner å gråte, venter man ett minutt lenger før man går inn til det. Slik fortsetter man inntil barnet sover.»

En annen metode Sovekarin anbefaler er belønningskalender:
«Dersom barnet gjør som det får beskjed om i forhold til leggingen, får det et klistermerke som det kan lime inn i en belønningskalender.
Etter ti klistremerker kan barnet få en større belønning, f.eks. en tur til badeland.
Denne metoden gir barnet en følelse av mestring og kan være veldig effektiv.»

ORDBRUK.

Service?
Når ble det service å vise god omsorg?
Å ta barnets innerste behov på alvor?
Og belønning?
Er det å sove enda en ferdighet til å mestre?
Går det an å være flink til å sove?

***

Ved første øyekast kan det virke uviktig, men måten språket brukes er med på å legitimere og ufarliggjøre en handling.
Å kalle noe for service, får oss til å tenke at vi yter mer enn vi burde.
Vi er tross alt foreldre, ikke ansatte i hotellnæringen.
Når noen må kutte ned på servicen, høres det ut som om de vi tilbyr service, prøver å manipulere og kontrollere oss.

«Et lite barn uttrykker utelukkende sine innerste, mest basale behov.
Jeg trenger å være trygg.
Jeg er redd.
Kan du passe på meg?»

EN PROMP PAKKET INN I FINT PAPIR ER FORTSATT BARE EN PROMP.

«Minutt-metoden.»
«Gina Ford metoden.»
«Ferbers metode.»
«Trøstekur.»

***

En metode gir assosiasjoner til det vitenskapelige.
Noe som er utprøvd, testet og gått god for.
Det høres ikke så ille ut.
En metode kan de fleste foreldre gå med på å prøve.

De kunne kalt det for skrikekur.
Det er nemlig det det er.
Barnet skriker til det resignerer av utmattelse.
Men det gjør de altså ikke.
Verken Karin Naphaug eller de andre ekspertene.

NATURSTRIDIG.

Det farligste du kan møte på i naturen, er et vilt dyr sammen med sitt avkom.
Ingen mor i dyreriket ville gått fra barnet sitt i fare.
Stint av instinkter vil hun gjøre hva som helst for å beskytte barna sine.

Hvordan kan det være at mennesker gang på gang trosser naturen og egne instinkter?
Mennesket, som skal være det mest intelligente vesen på jord, klarer ikke engang å lytte til sine mest primitive beskytterinstinkter.

***

Vi trosser alle instinkter og går fra et lite barn som uttrykker sine innerste behov.
Vi tenker ikke engang særlig over det.
Noen har fortalt oss at det er greit.
Det er helt normalt.
Hold ut noen dager, så går det over.

Støyen utenfra har blitt så kraftig at vi ikke lenger hører urstemmen inni oss si:

Hold barnet ditt.
Gi det trygghet, nærhet.
Pass på barnet ditt.
Det trenger deg.

MOBBING.

I Norge tolereres det ikke mobbing.
Politikerne vedtar fra høyeste hold at mobbing skal slås ned på.
Hvor forrykt er det ikke da, at de aller minste, de aller mest sårbare, er helt forsvarsløse?

På helsesøsterstudiet anbefales fortsatt skrikekur som metode for å få barn til å sove!

Dette tar nye såvel som gamle helsesøstre med seg ut i praksis.
Hver dag anbefaler de foreldre å bruke «trøstekur» for å få barnet til å sove.
Helsesøster, som skal være barnets beskytter!
Som skal fungere som en veileder for usikre, nybakte foreldre.
Metoder som ikke kan sies annet enn å være ren psykisk terror, blir anbefalt som den største selvfølgelighet.

Det er helt sykt.
Rett og slett helt sykt.

Hvordan våger dere?
Hvordan våger dere å ikle dere en kappe som barnas beskytter?
Hvordan våger dere å gjøre dette mot små, forsvarløse barn?
Har dere noen som helst anelse om konsekvensene?

De aller minste.
De aller mest sårbare.
Hvordan våger dere?

KONSEKVENSER.

Det er 25 år siden det ble forbudt å slå barn i Norge.
Hvor lenge skal det være lov til å leke med små barns mentale helse, i form av regelrett mobbing?
Neglekt.
Omsorgssvikt.

Når man utsetter sårbare små barn for skrikekurer setter man deres emosjonelle helse i fare. Lykkeligbarndom.no

Nyere forskning viser at babyer som blir utsatt for skrikekurer, produserer store mengder stresshormon. De får høy puls, utvikler varme, blir røde, klamme og paniske.
Bakoverbøyd kropp signaliserer angst.
Andre signaler er oppspilte øyne, grima­ser, forandring av pusterytmen, knyttete never, fekting med armer og ben eller også hemming av bevegelser.

– Psykolog Solveig Albrecht Wahl –

SKRIKEKUR FRA ET LITE BARNS PERSPEKTIV.

«Babyen har ikke utviklet tidsforståelse, og fem minutter i ensom panikk kan føles uendelig lenge for en baby. Babyen har ikke noe forhold til at noe skal bli bedre.
Det babyen opplever er at hen er redd og ensom, og at når hen ber om hjelp og støtte så er det ingen som kommer. Babyen kan ikke lenger stole blindt på at mamma eller pappa kommer når baby trenger dem, og en frakoblingsprosess begynner.
Selvsagt er en skikekur verst for barnet, ikke for mor, som enkelte hevder.

***

Det er ikke bare babyen som får igangsatt en frakoblingsprosess.
En mor som må stålsette seg for å gjennomføre en tøff skrikekur, trenger å bortforklare barnets gråt med andre ord enn «behov», «ensomhet», «panikk», «savn».
Ofte erstattes disse ordene med «sinne», «manipulasjon» eller «forvirring».

Det å bytte ut de gode empatiske begrepene med harde ord hjelper foreldrene å komme gjennom prosessen, men de skaper en avstand mellom barn og mor/far.

Denne avstanden kan være starten på et mønster hvor tilknytningen og empatien stadig forvitrer.

– Lykkeligbarndom.no –

STILLE. TIL HVILKEN PRIS?

Det verste er stillheten.
For etter noen dager, kanskje lengre, gir barnet opp.
Det nytter ikke.
De kommer ikke.
Jeg er fortapt.

Foreldrene smiler anerkjennende til hverandre.
«Vi kom igjennom. Det var tøft, men det virket.»

Lite vet de, at inne på det mørke rommet ligger det lille barnet i stillhet.
Det er stille, barnet har sluttet å gråte.
Det har sluttet å gråte, men til hvilken pris?

Forskning viser at barn som blir utsatt for skrikekurer, slutter å uttrykke angsten.
De ligger alene i frykt, roper ikke om hjelp mer.
Men hjernen fortsetter å produsere like mye stress og angsthormoner som da barnet skrek.

HVA KOM FØRST, SØVNPROBLEMENE ELLER SAMFUNNSUTVIKLINGEN?

Jeg har lest at 40% av norske barn har søvnproblemer.
40%, det er ikke lite.
Min første tanke er:

Om 40% av norske barn har søvnproblemer, snakker vi ikke heller da om en normalvariasjon, heller enn et reellt symptom?

Har det blitt sånn at vi er iferd med å sykeliggjøre det naturlige?
Har konteksten for hvordan vi lever våre liv endret seg så radikalt, at vi ikke lenger er istand til å absorbere, langt mindre kjenne igjen naturlig atferd?

Det er nemlig helt naturlig for et barn å søke trygghet.
Et lite barn forventer å være nært, dag som natt.

Det er helt naturlig at et lite barn våkner flere ganger i løpet av ei natt.
Noe handler om å dekke et næringsbehov.
Men det handler like mye handler om å sjekke at trygghet er ivaretatt.
«Er mine beskyttere fortsatt rett i nærheten?
Er jeg trygg?
Er tilknytningen trygg?»

Hvorfor er det mer naturlig for foreldre å prøve alt annet enn å møte barnet på det behovet det faktisk uttrykker?
Noe så grunnleggende som TRYGGHET.

***

Tilslutt, vil jeg gjengi et dikt.
Diktet gir oss barnets stemme ❤

Kære mor,
Jeg er forvirret.
Jeg er vant til at falde i søvn i dine bløde, varme arme.
Hver aften ligger jeg og putter mig helt tæt ind til dig; så tæt, så jeg kan høre dit hjerteslag, så tæt så jeg kan dufte din milde parfume.
Jeg stirrer ind i dine smukke øjne, imens jeg blidt giver mig hen til søvnen, tryg og sikker i din kærlige favn. Når jeg vågner med en rumlende mave, kolde fødder, eller fordi jeg lige har brug for at putte mig ind til dig, er du der med det samme og jeg glider hurtigt tilbage ind i søvnen.

Men den seneste uge har det været anderledes.
Hver aften den seneste uge, har være sådan her:
Du puttede mig i min egen seng og kyssede mig godnat, slukkede lyser og gik.
Først blev jeg forvirret og undrede mig over hvor du var blevet af.
Derefter blev jeg bange og jeg græd og kaldte på dig.
Jeg kaldte og kaldte på dig mor, men du ville ikke komme!
Jeg var så ked af det, mor. Jeg ville så gerne have dig hos mig.
Jeg har aldrig mærket så kraftige følelser før.
Hvor gik du hen?

Endelig kom du tilbage! Åh, hvor blev jeg glad og lettet over at du kom tilbage! Jeg troede du havde forladt mig for altid!
Jeg rakte armene op til dig, men du tog mig ikke op.
Du kiggede mig ikke engang i øjnene.
Du lagde mig igen ned, med dine bløde, varme arme, sagde “shh..nu skal du sove” og gik igen.
Sådan skete det igen og igen. Jeg græd og kaldte på dig og efter noget tid – længere tid hver gang – kom du tilbage, men du tog mig aldrig op.

Efter jeg havde grædt længe, var jeg nødt til at stoppe. Min hals gjorde så ondt.
Mit hovede dunkede og min lille mave rumlede.
Med det der gjorde allermest ondt, var mit hjerte.
Jeg kunne simpelthen ikke forstå hvorfor du ikke ville komme.

Efter hvad der føltes som uendeligt mange aftener sådan, gav jeg op.
Du kommer ikke når jeg græder og kalder, og når du endelig kommer, vil du ikke engang kigge mig i øjnene eller holde min lille rystende, hulkende krop.
Gråden gjorde for ondt til at jeg kunne fortsætte længere.

Jeg forstår det bare ikke, mor.
I dagtiden når jeg falder og slår mit hovede, løfter du mig op og kysser og puster dér hvor det gør ondt.
Hvis jeg er sulten, giver du mig mad.
Hvis jeg kravler over til dig, for at putte mig ind til dig, læser du mine tanker og løfter mig op og fylder mit lille ansigt med kys, imens du fortæller mig hvor speciel jeg er og hvor meget du elsker mig.
Hvis jeg har brug for dig, er du der med det samme for mig.

Men om aftenen, når det er mørkt og stille og min natlampe kaster lange skygger op på min væg, forsvinder du. Jeg kan se at du er træt, mor, men jeg elsker dig så meget. Jeg vil bare så gerne være tæt på dig.
Nu, når det er aften, er jeg stille. Men jeg savner dig stadig.

***

Om dette innlegget traff deg, vær så snill å DEL ❤

Tilknytning

Da jeg ble mor for første gang, ble jeg fullstendig overveldet.
Aldri før hadde jeg kjent noe så sterkt, nærmest dyrisk.
Det var kjærlighet ja, men det var noe mer.
Noe jeg aldri tidligere hadde kjent.
Det var som om jeg fikk kontakt med urmennesket inni meg.
Som om alt hadde ledet opp til dette.
Det skulle ta lang tid, før jeg skjønte hva det var.

***

Mennesket er en art, på linje med andre dyr.
I likhet med dyrene, er vi født med instinkter.
Langt inni det første året, er det lille barnet nesten utelukkende styrt av instinkter.

Et av de sterkeste instinktene er tilknytningsbehovet.
Dette behovet er ufravikelig, og eksisterer i kraft av seg selv.
Barnet er helt avhengig av å knytte seg til en omsorgsperson som kan vare på det.
Som kan sørge for beskyttelse.

I spedbarnstiden er tilknytningen veldig tydelig for oss.
Vi som foreldre nærer det ved å bære, amme, smile, pludre, lukte på, kysse og imøtekomme barnets behov.
Barnets viser tilknytningsatferd, og omsorgspersonene responderer på denne atferden.

I en ideell verden.

***

Ettersom barnet vokser, endres vår relasjon.
Tilknytningsbehovet er ikke like tydelig som hos det lille spedbarnet.
Vi opplever at barnet uttrykker mer vilje, og ofte får vi en annen respons enn vi ønsker.

Barnet kan oppleves som trassig.
Dårlig evne til å motta og utføre beskjeder.
Manglende impulskontroll og aggresjon.
Tydelig frustrert, og vi når ikke inn.

Mange foreldre, med god hjelp av såkalte eksperter, tolker dette som et opprør.
At barnet tester grenser for å se hvem som er «sjef i huset.»

ATFERDSPROBLEM?

Barnets utagering og manglende impulskontroll blir sett på som et atferdsproblem.
En atferd som må korrigeres.
«Barnet må få tydeligere grenser.»
«Sanksjoner må gjennomføres.»

Man går inn i konfrontasjon, og blir to motparter.

Foreldre går til kamp, mot sitt eget barn.

Til vår store frustrasjon, hjelper verken trusler, konsekvenser eller belønning.
Om noe, blir det kanskje verre.
Man begynner å tenke :
«Har vi et vanskelig barn?»
«Har barnet et atferdsproblem?»
«Trenger barnet vårt utredes for ADD, ADHD?»

***

La meg samtidig tegne et annet bilde.
Se for deg at partneren din med ett blir mutt.
Fravikende blikk.
Kalde ord.
Ingen hjertelige smil.
Ønsker ikke fysisk eller emosjonell nærhet.
Viser med all tydelighet at vedkommende ikke trives sammen med deg.

Hva ville du tenkt?
At partneren din hadde et atferdsproblem?
At vedkommende trengte strengere grenser?
En time-out?

Sannsynligvis ikke.
De fleste ville nok tenkt at dere hadde en utfordring i relasjonen mellom dere.
Kanskje mistenkt at partner hadde en affære.
Hvorfor er det så åpenlyst for oss, at i voksne relasjoner har vi en utfordring i forholdet mellom oss, mens når det kommer til barna våre, tenker vi at barnet har et atferdsproblem?

Om naturen hadde ordnet foreldreskapet så komplisert og utfordrende, hadde vi antakelig ikke overlevd som art.

TILKNYTNINGENS MAGI.

Tilbake til tilknytning.
For det er der magien ligger.
Barnets behov for tilknytning er fortsatt like ufravikelig eksisterende.

Menneskets behov for tilknytning kan ikke forsvinne.
Det er en naturlov.
Uttrykksformen har endret seg, men behovet for tilknytning er like sterkt som før.
Behovet er like sterkt i oss, som sult og tørste.

IBOENDE ØNSKE OM Å GJØRE GODT.

«Når tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

Er ikke det fantastisk?
Naturen har ordnet dette helt perfekt for oss.
Som sedvanlig.
«Barnet ønsker å gjøre godt for den det er tilknyttet.»

I en god foreldre/barn relasjon, hvor tilknytning fungerer som den er ment, vil barnet ha et iboende ønske om å gjøre godt.

***

For en åpenbaring!

Vi kan senke skuldrene.
Foreldrerollen handler ikke om å sette strenge grenser.
Råmaterialet finnes allerede inne i hvert enkelt barn, det har naturen sørget for.
Vår oppgave er å skape trygge rammer, så barnet kan modnes naturlig og fylle sitt potensial.
«Vår oppgave er å la dem hvile i kjærligheten fra oss, ikke jobbe for den.»

Barnet ønsker å gjøre godt, FORDI de er tilknyttet oss.
Vi kan frigjøre oss fra den rigide tanken om å oppdra.
Istedet kan vi se på oss som trygge veivisere, og fokusere på å skape en god tilknytning med våre barn.

Hvor mye energi som kastes bort på å formane, korrigere, begrense, oppdra.
Hvor mye unødig frustrasjon som skapes.
Istedet kunne tiden vært brukt på skape en god relasjon med barnet sitt.

TOMROM.

Ved atskillelse, vil barn (mennesker generelt) oppleve et tilknytningstomrom.
Det er rent instinkt.
Med atskillelse menes både fysisk og emosjonelt fravær.

Fysisk atskillelse kan være alt fra en natts søvn, en dag i barnehage, en tur på butikken, eller at barnet leker med et annet barn.
Emosjonelt fravær er å være utilgjengelig følelsesmessig for barnet.
Det kan være vanskelige perioder i parforholdet, en travel periode på jobb, masteroppgave som skal leveres, depresjon.
Etter enhver atskillelse, har barnet behov for å bekrefte tilknytningen.
Faktisk har barnet behov for å bekrefte tilknytningen, hver dag, mange ganger ila dagen!

Å BEKREFTE TILKNYTNINGEN.

Når barnet uttrykker frustrasjon, utagerer eller simpelthen uttrykker behov for nærhet, samle barnet:

Se barnet.
Få øyekontakt.
Smil til hverandre.
Ta på barnet.
Klem og kyss barnet.
Le litt sammen.

Når barnet uttrykker ønske om nærhet, gi barnet enda mer nærhet enn det ba om.
La barnet forstå akkurat hvor høyt elsket det er.
På denne måten bekrefter du tilknytningen, og gjenoppretter balansen.

***

Til og med atskillelsen som kommer etter en natts søvn, fordrer å starte dagen med å reetablere tilknytning.
Mange opplever nok stressende morninger.
Mye skal skje på kort tid, uten særlig slingrinsmonn.
Ofte er en trøtt selv, sulten og litt stressa for det møtet en skal ha klokka 8.
Lunta kan være kort, og det skal ikke mye til før noe skjærer seg.

På grunn av atskillelsen som kommer med en natts søvn, må en starte dagen med å reetablere tilknytning. Dette vil skape et helt annet utgangspunkt for videre samhandling.
En samler barnet, koser, pludrer, kjenner endorfinene strømme mellom seg.

Ved å gjøre dette, ved å «vekke tilknytningen», skaffer en seg et handlingsrom hvor barnet ønsker å gjøre godt for deg.
Hvor mye enklere dagen vil flyte, om en legger inn 5-10 minutters kosetid, før rutinene må gjennomføres.

Bonusen, ved å ha en trygg og sterkt etablert tilknytning, er altså at vår rolle som foreldre blir betydelig lettere.
Et barn vil ønske å gjøre godt, for den det er tilknyttet.
Så enkelt, eller så vanskelig kan foreldrerollen oppleves, alt etter hvor sterk relasjonen med barnet er.

***

Innlegget er inspirert av arbeidet til Neufeld/Maté, gjennom boka
«Hold on to your kids, why parents need to matter more than peers.»
Denne boka vil jeg nok referere til mange ganger.
Boka har betydd enormt mye for meg, både for å forstå egen oppvekst, barna mine og ikke minst samfunnet vi lever i.
Jeg anbefaler den varmt, og tør påstå det vil være en av de viktigste bøkene du vil lese.
Den finnes og oversatt til norsk:
«Vær tilstede i ditt barns liv. Foreldre betyr mer enn kompiser.»

Del gjerne innlegget om det traff deg ❤