En fortelling om å nesten drukne.

Da jeg var 20 år holdt jeg på å drukne.
Livet holdt på å ebbe ut i ei elv på Sumatra.
Men det gjorde ikke det.
Jeg druknet ikke.

Vi hadde reist i Sørøst Asia noen måneder allerede.
Turen var kommet til Sumatra.
Vi satt på en takterasse i den lille landsbyen.
Drakk varm melk med honning, kikket på ungene som badet.
Den var massiv, elva.
Buldret og brølte for hver kubikkliter vann som passerte.

Jeg husker følelsen av dyp fascinasjon.
Små unger, større unger.
De lo og lekte.
Hoppet uti den brølende vannmassen uten å nøle.

Jeg husker at jeg tenkte.
Det er noe riktig med dette.
De er fri.

Vi skulle på fottur, inn i jungelen.
De fleste turistene bestilte 2-3 dagers tur.
Nok til å få en smak av eventyr.
Nok til å fortelle hjem om.
Vi booket en av de lengste turene.
I åtte dager skulle vi gå.
Dypt inn i jungelen.
Der folk ikke pleide være.

Eventyr

Det går egentlig ikke an å beskrive opplevelsen av å ferdes gjennom dette landskapet.
Omgivelser så vakre at du må klype deg i armen.
Som oppfyller alle klisjeer.
Det var som å hoppe inn i en drøm.
En grønn, frodig, paradisisk, vidunderlig drøm.

Vi stod opp ved soloppgang.
La oss ved solnedgang.
Trasket time etter time.
Fulgte elva, krysset elva.
Noen ganger med vann helt opp til livet.
Andre ganger var strømmen så sterk at vi måtte binde tau mellom breddene som vi kunne holde fast i.
Hver gang vi hadde krysset elva, kunne vi plukke et titalls igler av kroppen.

Vi badet i energien fra gigantiske trær.
Smakte på spiselige urter vi fant underveis.
Ble stukket av monstrøse insekter.
Hørte om tigeren som var observert et par uker tidligere.
Fant fersk elefantbæsj og fulgte sporet.
Vi så orangutanger, høyt oppe i trekronene.
Badet i små laguner, hoppet uti elva fra store kampesteiner.
Sang og spilte gitar rundt bålet.
Leirplass var enkle bambuskonstruksjoner med presenning over.
Om kvelden strødde vi salt rundt for å hindre slangene i å komme inn.

Tid eksisterte som et rom mellom soloppgang og solnedgang.
En intens opplevelse av å være.
Den mest intense følelsen av å være jeg har kjent.

Veien tilbake

Det hadde regnet masse.
Hver kveld åpnet himmelen seg.
Som for å rense.
Som om den måtte slippe ut det den hadde.
Vannet i elva steg voldsomt i løpet av kort tid.

Vi skulle ferdes i en slags flåte på vei tilbake.
Hvis jeg skal beskrive, to svære dekk med nettingbunn som var koblet sammen.
Veien vi hadde brukt åtte dager på å legge bak oss.
Den skulle nå tilbakelegges i løpet av et par timer.
Vi fikk hver vår hjelm på hodet, samt beskjeden:
«Hvis flåten går rundt, ikke få panikk.»

Done deal, god tur.

Vi seilte bortover elva.
Frydefulle, samtidig litt skeptiske.
Ikke nok til å ikke gjøre det, eller stille spørsmål.
Men definitivt litt skeptiske.
Vi nærmet oss et stryk.
Vannet fosset intenst, flåten skjøt fart.
Før jeg visst ordet av det var jeg under vann.

Jeg kan lett fremkalle følelsen av kaos i dette øyeblikket.
Flåten hadde velta, vi hadde havna uti elva.
Ikke bare uti elva.
Midt i et frådende inferno av vann.

«Det føles som om jeg blir trukket i alle retninger.
Vannet fråder og bruser rundt meg.
Sterke strømninger drar i meg.
Trekker meg ned.
Det eneste som står i hodet på meg er at jeg må opp.
Jeg må opp.
Livet er opp, her nede er døden.
Jeg kaver meg opp, bare for å kjenne hodet treffe bunnen av flåten.
Jeg blir trukket ned igjen.
Det samme gjentar seg to ganger til.
Jeg sparker meg opp men kommer ikke utav vannet.
Treffer bare bunnen av flåten.
Jeg får panikk.
Dette går ikke.
Jeg dør.
Dette er slutten.»

Frykt

Jeg dør ikke.
Guiden på turen får trukket meg ut av vannet.
Jeg blir reddet.
Jeg dør ikke.

Men jeg blir redd.
For vann.
For å komme under vann.
Om jeg opplever antydning til å miste kontroll.
Så slår panikken innover meg.
Det er vel ikke så rart tenker dere kanskje.
Du holdt på å drukne, ergo er du redd for vann.
Det er logisk og vel så det.

Sånn tenkte jeg og.
Tidligere.
At det er best å holde seg borte fra det jeg er redd for.
Unngå å grave i de dypeste sårene livet har gitt meg på reisen.
Sårene som kan begynne å blø om en de åpnes.

Å møte frykten

Livet bølger videre.
Tar nye vendinger, finner nye veier.
Jeg befinner meg plutselig et sted hvor jeg får mulighet til å møte frykten min.
Jeg får tilbud om å være instruktør i baby og småbarnssvømming.
Dette innebærer kursing i forkant.
Når jeg får vite akkurat hvor omfattende kursingen er,
har jeg mest lyst til å trekke meg.

«Takk, men nei takk.
Dette er ikke noe for meg.
Dessverre.»

Jeg trekker meg ikke.
Jeg blir med.
Det er en stemme i meg som sier at jeg skal gjøre det.
Samme om det skremmer meg.
Jeg trekker pusten og hopper.
Vet at jeg kommer til å bli utfordret.

Og ja.
Utfordret blir jeg.
Vi er like mye under vann som over.

Hvor mange måter kan du flyte?
Kan du flyte på magen?
På ryggen?
Som en badeball?
Hva skjer om du endrer på kroppen?
Hva skjer med flyteevnen om du ikke slapper av?
Kan du sitte på bunn?
Kan du ligge på bunn?
Kan du rulle rundt som en sel?
Kan du dykke som en blåhval?
Kan du smile under vann?
Kan du redde noen opp fra bunn?
Kan du flyte som ei pil under vann?
Hvordan kan du jobbe med vannet, forstå vannet?
Hvordan får du mest fart i vann?
Hvilke gaver har vannet til oss?

Jeg er redd.
Samtidig fylles jeg av en kraft.
Jeg lærer elementet å kjenne.
Lærer å kjenne meg selv i elementet.
Kjenner på følelse av tillit, der jeg tidligere var fylt av frykt.

Hengivelse til elementet.
En følelse av å jobbe med.
Ikke imot.
Ikke minst.
Jeg vil ikke være redd lenger.
Det er ikke et godt sted å være.
Jeg ønsker å overkomme frykten.
Og jeg har troen.
Jeg tror fullt og helt at jeg kan greie det.

Hele sommeren øver jeg.
Prøver å dykke, kommer skrekkslagen opp igjen.
Svelger vann, kjenner på følelsen av panikk.
Igjen og igjen.
Jeg vil, jeg gir meg ikke.
Ikke nå.

Litt etter litt slipper frykten tak i kroppen.
Den blir mykere.
Mer samarbeidsvillig.
Kroppen og sinnet begynner å jobbe sammen.
Fylles av tillit.
Av glede.
Jeg begynner å trives under vann.
Begynner å like følelsen det gir meg.

På andre siden av frykt

Jeg er ikke lenger redd for å være under vann.
Tvert imot, jeg elsker det.
Følelsen av å være fri.
Av å være vektløs.
Følelsen av å være i ett med elementet.
Av å kunne gjøre ting jeg bare kan drømme om på land.
Følelsen av å mestre.
Av å flyte.

Jeg føler meg hjemme.
Der jeg tidligere hadde mareritt om å drukne.
Har jeg nå euforiske drømmer hvor jeg svømmer under vann.
Som en sel, en delfin.
Jeg kan våkne og lure på hva den gode følelsen i kroppen er.
Så husker jeg.
At jeg svømte under vann i drømme.
Jeg lengter tilbake til følelsen.
Den totale følelse av flyt.
Frihet.

***

Er det ikke symptomatisk for oss?
At vi ser på sårene vi har med oss fra livet som et onde?
Noe vi har måttet tåle.
Vi lar frykten slå rot, istedetfor å se på den som en mulighet.
En uendelig mulighet for vekst.

Da jeg turde møte frykten min for å være under vann.
Så fikk jeg ikke bare muligheten til å skape gode opplevelser.
Jeg fikk mulighet til å jobbe med mine innerste følelser.
Til å oppleve mestring.
Til å snu frykt til tillit.
En følelse av å være i førersetet i eget liv.

Spør deg selv.
Hva er du redd for?
Hvordan møter du frykten du bærer?
Lukker du døra, prøver å gjemme bort.
Lar den vokse seg stor og mørk.
Eller våger du å åpne døra inn til den?
Slippe lys inn, så du ser bedre.
Se på den, bli kjent med den.
Tør du se på den og spør:
Hvem er du?
Hva vil du lære meg?

En ting er sikkert.
Frykt avler frykt.
Om vi blir vant til å være redd.
Til å ta beslutninger basert på frykt.
Så gjenkjenner vi ikke tilslutt at det er frykten som hindrer oss i å leve.
Å overleve er ikke det samme som å leve.
Ganske langt fra.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Reklamer

Å lete etter tillit.

Vi bærer på mye frykt.
Fra hvordan vi ble møtt som barn.
Fra hvordan vi blir møtt i dag.
Fra hvordan vi møter oss selv og våre omgivelser.

Vi kan ikke eliminere frykt.
Den er nødvendig for å kjenne igjen fare.
Men mesteparten av frykten vi bærer.
Den er irrasjonell.
Gjør oss ikke godt.
Og den frykten.
Den vi ikke trenger.
Den bruker jeg mye energi på å gjenkjenne.
Erstatte med tillit.

Jeg vil dele tre opplevelser med mitt yngste barn.
Alle fra vann.
Elementet vi kommer fra.
Situasjoner som har krevd tillit.
Fra et ekte sted.

Episode fra yngste er 7 måneder.

Vi bader sammen i badekaret.
Det har vi gjort fra han var bitteliten baby.
Vannet rekker han til halsen.
Bøyer han seg frem, får han vann over munnen.
Sitting er ikke automatisert, men balansen er bedre i vann.
Han sitter mellom mine bein, nede ved leggene.
Helt oppslukt i en rosa kopp.
Følger etter koppen.
Frem, tilbake, til siden.
Støtter seg på mine bein.
Han mister balansen innimellom.
Tar seg for.

Han går under av og til, jeg hjelper han opp.
Jeg er rolig.
Kjenner at jeg stoler på han.

Hans instinkter.
Mine hjerteslag, hender, kroppsspråk og lyder viser han.
Dette går fint.
Jeg har tillit.
Helt uanfektet fortsetter han å leke med koppen.

Episode fra yngste er 16 måneder.

Jeg har observert med stor facinasjon fra han var liten baby.
Beundret hvor naturlig han utfolder seg i vann.
Jeg har bevisst grepet inn så lite som mulig.
Alltid rolige bevegelser.
Tillit i bunn.
Har han gått under har jeg rolig hjulpet han.
Alltid latt han hjelpe seg selv i størst mulig grad.
Sist han badet mistet han balansen, rullet rundt.
Han ble liggende på rygg under vann.

Prøvde snu seg tilbake, skled og falt tilbake på rygg.
Han prøvde igjen, denne gangen klarte han komme seg opp.
Helt alene.
Han trekker pusten, er litt forfjamset.
Viser ingen tegn til redsel.
Jeg sier rolig:
«Du ramla visst rundt der.
Du klarte trekke deg selv opp igjen, så bra.»
Han smiler og bader videre.

Episode fra svømmehallen:

Jeg er sammen med ungene i svømmehallen.
De er da 4 og 1,5 år.

Minsten holder fast rundt halsen min mens jeg svømmer.
Inne ved kanten vil han av.
Han tar selv tak i kanten og hjelper seg opp.
Jeg hjelper så lite som mulig.
På land finner han en stor badeball.
Har storartet underholdning i å kaste den frem og tilbake til meg.

Storebror krever oppmerksomheten i et par sekunder.
Jeg snur meg bort fra minste i 2 sekund.
Da jeg vender blikket tilbake ser jeg at han har falt uti vannet.
Han er under vann.
Blir jeg redd?
Nei.
Jeg blir faktisk ikke det.
Jeg vet at han akkurat har falt uti, det er ingen farlig situasjon.
Ubehagelig, men ikke farlig.
Jeg er mest spent på hans reaksjon.
Jeg er et par meter unna, går bort til han.
Møter han med mine hender under vann.
Hjelper han opp, rolig.
Forteller med øyne og kroppsspråk.
«Alt er i orden.

Du er trygg.»
Han har ikke svelget vann.
Dykkerefleksen ble aktivert pga fallet.
Han ser på meg litt forfjamset.
Ikke redd.

Han trekker pusten, legger seg inntil for en god klem.
Som om han trenger lene seg i min energi, forsikre seg om at alt virkelig er i orden.
Så ler han og vil opp på kanten igjen.

***

Jeg reflekterer mye over hvordan vi påvirker barna våre.
Våre innlærte reaksjoner.
Vår bagasje.
Vår frykt.
Det er så lett å overføre negative erfaringer og opplevelser til ungene.
Presentere de som sannhet, la de leve videre.

Seansene beskrevet over.
De kunne så lett blitt helt andre opplevelser for barnet.
I kraft av mine reaksjoner, påvirket jeg hvilken opplevelse han fikk.
Ved at jeg forventet at det kom til å gå bra.
Fra et ekte sted.
Så responderte han instinktivt på denne forventningen.

Hadde jeg møtt han med oppsperrede øyne, skingrende stemme, harde, raske hender.
Så ville han oppfattet at dette var farlige situasjoner.
Han ville speilet min uro, min frykt.
Oppfylt forventningen om at dette var farlig.
Situasjoner som trengte iverksetting av alarmberedskap.
Ikke minst.
Gitt han et minne om at vann.
Det er farlig.

***

Det er en prosess.
Å avlære, kjenne igjen.
Jeg er i den kontinuerlig.
Jobber med meg selv.
Men det blir lettere.
Når en først han opplevd kraften som ligger i tillit.
Så fortsetter en å lete.

Del gjerne ❤

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Om å være flokkens leder.

Jeg kan være superbarnslig.
Rulle rundt på golvet.
Herje, lekesloss.

Jeg kan klatre i trær.
Balansere på stokker og tau.
Hoppe fra stein til stein.

Jeg kan bygge lego.
Tegne i timesvis.
Konstruere fantasihistorier.

Jeg leker hvis det føles meningsfullt for meg.
Dersom jeg vil.
På ekte.

Jeg later ikke som.
Jeg leker ikke med ungene og later som jeg syns det er spennende.
Det er unaturlig.
Det svekker min tillit.
Min troverdighet som leder.

Jeg er ikke med i rollespill om at vi er på bjørnejakt.
Jeg leker ikke med småbiler på golvet.
Jeg graver ikke hus i sandkassen.
Med mindre jeg selv ønsker.
Jeg sier nei til ungene dersom det er noe jeg ikke vil.
Det er viktig for meg å formidle til dem.
At jeg er meg.
En egen person.
Med egne grenser og ønsker.
At jeg fyller andre roller,
i tillegg til å være moren deres. 

***

Fra naturen.
Hvem vi mennesker er som art.
Før cafe latte, hårvoks, SFO og Pokemon Go.
Så er vi voksne ment å være flokkledere.
Og selv om kulturen hele tiden endrer seg.
Så forandres ikke dette.
Voksne forventes å være ansvarlige ledere.

Barn forventer det.
Å bli ledet.
De forventer at kunnskap passeres vertikalt, fra de eldre til de yngre.
At flokkens ledere skal gjøre meningsfulle aktiviteter.
De forventer å lære hvordan det er å være menneske.
Egenskaper de trenger for å klare seg som et menneske.
De ønsker å lære.
Det ligger i deres natur.
Å strekke seg etter noe.
Logisk, ikke sant?

En skulle tro det.
I virkeligheten er vi tidvis så distansert fra vår natur at vi ikke klarer å se.
Det er for mye støy.
For mange stemmer.
For mange muligheter.

For meg hjelper det å se til dyreverden.
Hvordan gjør dyrene det?
De som fremdeles lever i symbiose med sin natur.
De som ikke konkurrerer med en stadig omskiftelig kultur.

Sammenligne mennesker med dyr?
Er ikke det å dra det litt langt?

Vi er nok likere dyrene enn vi liker å innrømme.
Mennesket er og natur.
Innerst inne.
Det kan vi ikke se bort fra.
En ting er sikkert.
Ingen andre dyr ville noensinne sette bort lederskapet til ungene.
Det ville være galskap.
Hvilken, la oss si ulvemor, ville navigere etter ulvungenes premisser?
Leke hele dagen, la ungene bestemme hennes agenda.
Hvordan skulle ulvungene lære essensielle aspekt ved livet som ulv,
om ikke ulveflokken gikk foran og viste?
Det ville være deres sikre død.

***

Nå handler det sjelden om liv og død for oss mennesker.
Vi har funnet oss tilrette på toppen av næringskjeden.
På godt og vondt.
Men prinsippet er det samme.
Barna trenger rollemodeller.
Voksne mennesker som gjør menneskeoppgaver.

I motsatt tilfelle.
Når de voksne begynner å følge barna.
Når hierarkiet snus på hodet.
Da oppstår usikkerhet.
Usikkerhet omkring lederrollen.
Barna begynner å sette spørsmålstegn rundt vår rolle som leder.

«Er jeg leder?
Er du leder?
Hvem skal fylle rollen?
Noen må lede.»

Om ikke vi tar den.
Om lederrollen blir stående ledig.
Så vil barnet automatisk søke rollen.
De vil prøve å lede.
Det ligger i menneskets natur.
Å søke kontroll.

Når de voksne begynner spør ungene til råds.

Hva vil du spise?
Hva vil du gjøre?
Når vil du legge deg?
Hva vil du ha på deg?

Vi prøver å møte de.
Prøver å kompromisse.
Fortsetter å smøre, stryke med.
Fortsatt tar vi ikke lederrollen.
Vi kjenner irritasjon over væremåten deres.
Tilslutt bobler det kanskje over.
Vi kjefter på ungene.
Ber de om å skjerpe seg.
I virkeligheten er dette ungene iherdige forsøk på å få oss til å ta lederrollen.

***

Kjære foreldre.
Det er ikke empatisk å være grenseløs.
Det er selvutslettende.

Å ta lederskap er ikke i strid med respekt for barna.
Tvert imot.
Det ligger stor trygghet i å bli ledet på en tillitsfull måte.
Det er heller ingen motsetning i lederskap og autoritet.
En kan være autoritær med positivt fortegn.

Tydelig. 
Ansvarlig.
Tillitsfull.
Respektfull.

Du er flokkens leder.
Det er din rolle.
Ikke vær redd for å ta den.
Bær lederrollen med ydmykhet og respekt.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Små kamphaner.

Mye av tiden er de hverandres beste venner.
Brødrene.
Leker, ler, viser hverandre kjærlighet.
Men det hender likefullt at de krangler.
Et fredfullt lite tjern kan på et blunk forvandle seg til frådende sjø.
Jeg kan se på dem og tenke:
De er som ville dyr.

Det hender at den ene dæljer leketraktoren i hodet på den andre.
Det hender at den andre svarer med å slå.
Det hender at den som ble slått svarer med å dra den andre i håret.
Det hender at de kaller hverandre for drittstøvel og dumskalle.
(Ref: Ronja Røverdatter)
Det hender.

Er de barbariske?
Primitive?
Drevet av noe vondt?

Vel.
Ikke barbariske.
Kanskje litt primitive.
Umodne.
Definitivt ikke drevet av noe vondt.

Det øyeblikket leketraktoren dæljes i hodet på den andre.
Så er det fordi at akkurat i det øyeblikket.
Så klarte ikke barnet finne en bedre løsning.
Klarte ikke.
Så enkelt.

Takk og lov for voksne.

Voksne mennesker er opptatt av at ungene skal vise kontroll.
At de skal finne fredelige, diplomatiske løsninger.
Snakke seg utav problemene.
Dele alt de eier og har.
Altruistisk, badet i en aura av fred.

Voksne mennesker er og flinke til å peke på feil.
Vi er greie sånn.
Trofaste mot oppgaven om å oppdra.
Den o store oppdragelsen.
Hvor en viser ungene, med ord og konsekvenser.
Litt strengt og formanende.
Dette er rett.
Og dette er galt.

Greit med sånne kloke veivisere.

La meg spør.
Hender det at du krangler med partneren din?
Hender det at du kaller vedkommende noe du ikke står inne for?
Sånn egentlig.
Hender det at du spyr ut eder og galle i kampens hete?
Hender det at du har lyst å kaste ting?
Hender det at du blir så sint at du hyler?

Vet ikke hvordan det er med dere.
Jeg kan krysse av på de fleste av disse punktene.
Når jeg kjenner meg frustrert, sint som ei fele eller dypt fortvilet.
Da kommer reptilen i meg frem.
Den irasjonelle delen av meg.
Den som responderer fra ryggmargen.
Som sniker seg snarveien forbi kontrollsenteret.

For sånn er det jo av og til, ikke sant?
Vi er mennesker.
Med følelser.
Arr, triggere.
Grenser.

Se for deg en opphetet debatt med partner.
Dere diskuterer noe som er viktig for deg.
Av betydning, fra dypt inni.
Alle celler åpne.
Våken.

Se så for deg at en fortrolig bryter inn.
En person du er glad i, stoler på.

Denne fortrolige.
Han tar parti.
Sier at du tar feil.
Måten du snakker på er feil.
Du oppfører deg feil.
Sier du burde skamme deg.
At du burde vite bedre.
Gå et annet sted om du ikke kan oppføre deg bedre.

I samme åndedrag tar han partneren din i forsvar.
Viser dyp sympati.
Godsnakker med han, forteller hvor bra sak han har.
Hvor flink han var til å snakke for seg.
Sender deg avvisende blikk,
samtidig som han holder kjærlig rundt partneren din.

***ALARM, ALARM – RØDT LYS***
Frustrasjonen inni deg bobler som sydende lava.
Holder på å renne over.
Du kjenner deg mistrodd, avvist, bortvist, misforstått, dømt.
Du stenger av.
Murene rundt hjertet ditt kommer opp.
Dørene lukkes.
Låses.
Nøkkelen gjemmer du langt, langt unna.
Beskyttelse.

Den fortrolige prøver å nærme seg deg.
Sier at du ikke må være sint.
Du må jo forstå at det du gjorde var galt, men nå setter dere strek.
Ikke sant dere setter strek?

Ja såklart.
In your dreams.

***

Hvorfor er det, at vi tror det er annerledes når det gjelder barn?
På hvilken måte er det ok å påføre skyld og skam på et barn?
Vi gjør det ikke med vår beste venn.
Vi vil ikke bli møtt på den måten selv.
Hvorfor gjør vi det med barn?

En ting er sikkert.
Det er ikke alltid vi klarer å følge våre intensjoner.
Sånn er samhandling mellom mennesker.
Vi feiler innimellom.
Det er kanskje det eneste som er sikkert.
At vi av og til tråkker feil.

Men intensjonene.
De kan vi jobbe med.
Vi kan øve oss på å vise tillit.
På å trekke pusten.
På å romme.
Romme istedetfor å fordele skyld.

Ungene er nådeløse når jeg feiler.
Når jeg begynner å fordele skyld, anklage.
«Du gjorde ditt, du gjorde datt, feil, skyld, burde vite bedre.
Bla, bla, bla.»
Dere skjønner tegninga.
Jeg får det tilbake midt i fleisen.
Som et rekyl.

Tingen er det.
Ungene vil gjøre godt.
De vil gjøre godt for deg.
Det ligger i deres natur.
I tilknytningens natur.
Det betyr ikke at de alltid får det til.

Dette er noe jeg jobber mye med.
Kontinuerlig.
Hvordan jeg møter ungene når de har det vanskelig.
Når de har det vanskelig.
De er nemlig ikke vanskelige.

I disse «slå-traktor-i-hodet-dra-i-håret-slå-kalle-hverandre-for-drittstøvel-episodene.»
Så er det ikke min oppgave å leke Høyesterett.
Ungene er som regel fullt klar over at måten de reagerte ikke var optimal.
Om jeg kommer inn og påpeker det åpenbare.
Så trigger jeg ikke annet enn motvilje.
Dette er ganske facinerende.
Hvor fintunet naturen er på tillit.
At vi skal ha tillit.

Det beste jeg kan gjøre.
Er å komme inn i situasjonen med ro.
Rolig energi.
Virke samlende, istedetfor splittende.
Holde rundt de.
Stryke de kjærlig.
Vise forståelse.

Det er en åpenbaring å kjenne hvor langt en kommer med bare forståelse.
Tenk bare.
Når noen viser forståelse for hvordan du har det.
Ser deg.
Mennesket bak handlingen.
Veldig avvæpnende, ikke sant?
En kan slippe ned garden, slippe å forsvare seg.
Det gjør noe med oss.
Å bli møtt, uten å bli vurdert.

De gangene jeg klarer det. 
Å vise tillit.
Så får jeg tillit tilbake.
Da kan kamphanene puste ut.
Etterhvert finne rom til å forklare.
Hvorfor det ble som det ble.

«Jeg ble frustrert fordi x ditt og datt.»
Og da.

Når det er åpnet for fortrolighet.
Så er det så mye enklere å finne løsninger.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?
Kanskje er du forelder til en?
Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.
Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.
Alle har en mening om toåringen.

«Å, har han kommet i trassalderen?»
«Terrible twos.»
«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

Fy fader.
Snakk om å bli forhåndsdømt.
Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

***

Jeg er mor til en toåring.
Han er den frieste sjelen jeg kjenner.
Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,
tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!
Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.
Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.
Mennesker så fri at det kan få noen og enhver
til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.
Små folk med en voldsom indre driv.
Med mot til å våge.
Kraft til å gjennomføre.
Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil
strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.
Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.
Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.
Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,
den geniale forfatteren?
Applaudert, heiet frem?
Sett på med beundrende blikk?

Nei?
Ikke?
Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.
F eks på turen for noen uker siden.
Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet
før vi hadde vært fem minutter på tur.
Akkurat den dagen det var så kaldt.
Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,
og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.
Det hadde nemlig han mer lyst å bære.
Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,
at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.
Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,
kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?
Klart det.
Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.
Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
En situasjon hvor det er lett å overreagere.
Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.
Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.
Mot meg.
For å teste meg.
For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.
Det er bare en følelse.
Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.
Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.
Han er for liten til å tenke konsekvenser.
Han er nemlig bare to.
Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.
Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.
Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.
Så ser en disse aspektene.
Blir en stående midt i.
Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.
Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.
Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn
å bli høytrykksspylt med skyld og skam?
Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.
Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.
Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.
De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.
De er fri.
De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.
Pushe grenser.
Leve litt på kanten.
Ikke for å teste deg.
For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.
Jeg gir tillit der jeg klarer.
Han klarer det utroligste.
Mestrer, finner utav.
Hvis han får rom til å gjøre det.
Blir det ekstra arbeid noen ganger?
Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?
At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?
For hva?
At jeg skal få mindre arbeid?
At det skal være ryddigere?
At det skal være enklere?

Nei.
Jobb sammen med din toåring.
Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.
Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt
enn det lille mennesket med det store hjertet.
Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.
Ingen kan få meg til å le hjerteligere.
Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,
mer enn min toåring.

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

2017 – hvem er du?

2017, hvem er du?
Hva smaker du, hva lukter du?
Hva bringer du med deg av gaver?
Av utfordringer?
2017, hvem er du?

Hvem enn du er, har jeg tenkt å omfavne deg.
Dykke inn i deg, puste deg dypt inn.
Fylle lungene med luft,
virkelig kjenne hvordan luften du kommer med er.
Jeg skal gjøre det igjen og igjen.
Flyten som bærer liv, som gir liv.
Rytmen i hva jeg er.
2017, jeg skal puste dypere.

2017, jeg skal bade i deg.
La vannet omslutte meg, kjenne at det bærer meg.
Når jeg føler meg alene, hjelpeløs, skal jeg kjenne at vannet holder meg oppe.
At jeg kan lene meg på elementene og finne støtte.
Jeg skal bade så mye jeg bare kan.
La kaldt havvann omslutte kroppen min.
Rense i brusende elvevann.
Finne ro i et lite fjellvann.

2017, jeg skal danse med deg.
Så mye som mulig.
Og de gangene det føles som jeg ikke kan,
da skal jeg såvisst danse med deg.
Når jeg føler meg fastlåst, lukket, stengt.
Da skal jeg danse med deg, følge deg hvor enn,
se hvor du vil ta meg med.

2017, jeg skal gå barfot i deg.
Kjenne kjølig jord mot føttene.
Legge merke til hvordan den varme sanden føles.
Hvordan fuktig gress en sommermorgen kjennes mot huden.
2017, jeg skal absorbere kontakten med underlaget.
La vibrasjonene fra Moder Jord fylle meg.
Å som jeg gleder meg til å gå barfot i deg.
Finne kraften bare du kan gi meg.

2017, jeg skal sove under beskyttelse av din nattehimmel så ofte jeg kan.
Jeg skal la mørket ditt omslutte meg,
helt til det blir lyst igjen.
Jeg skal lytte til lydene fra alt du er,
alt du bærer.
Jeg skal snuse inn skarp natteluft,
høre sprakingen fra bål.
Jeg skal se på stjernene i det fjerne,
på månen som hele tiden endrer seg.
Jeg skal se på stjerneskudd og vite at jeg er trygg.

2017, jeg skal lytte til deg.
Jeg skal velge stillhet mer enn tidligere.
Jeg skal være stille,
lenge nok til å høre hva stemmen inni forteller meg.

2017, jeg skal klemme deg.
Lengre, varmere, mer inderlig.
Jeg skal gi kjærlighet,
jeg skal ta imot kjærlighet.
Jeg skal gi meg selv lov til å være trist,
til å gråte.
Jeg skal og gi meg selv lov til å le.
Til å le fra hjertet, sammen med andre.
2017, jeg lover å være ekte.

2017, jeg skal være snill med meg selv.
Tenke gode tanker om meg selv.
Sette pris på det jeg får til,
istedetfor å fokusere på alt jeg ikke får til.
Jeg skal tenke kjærlig når jeg mislykkes.
Jeg skal tilgi når jeg tråkker skjevt.
Jeg skal være snill med meg selv.

2017, jeg skal være modig.
Så modig som jeg klarer.
Jeg skal være det for meg, men og for andre.
Jeg skal gjenkjenne urett,
og jeg skal reagere på den.
Jeg skal si fra selv når det utfordrer meg.
Når det for et øyeblikk tar meg ut av min trygge zone.

2017, jeg vet at jeg er priviligert.
At mine barn er trygge, der andre sine barn ikke er det.
At barna mine kan spise seg mette,
der andres barn går sultne.
At jeg kan tilby ungene mine et varmt hjem,
der andre må legge seg i utrygghet.
Jeg vet at det er en gave å få være sammen,
der andre splittes.
Jeg vet at vi er priviligert.
At vi ikke blir diskriminert for hvem vi er, hvor vi kommer fra.
Det betyr ikke at jeg skal godta at andre blir det.

2017, jeg vet du kommer til å møte utfordringer.
At vi kommer til å møte utfordringer.
Jeg skal hjelpe så godt jeg kan.
Jeg skal være ekte og tro mot den jeg er.
Mer kan jeg ikke gjøre.

2016, takk.
For alt du har gitt meg, utfordringer og gaver.
Jeg er ydmyk og takknemlig for reisen du har tatt meg med på.
Du kan hvile nå.

Til mine lesere.
TAKK for at dere har lest bloggen min gjennom året som har gått.
Gitt meg tilbakemeldinger i form av ord, reaksjoner, energi.
Takk for at dere tar imot det jeg skriver.
Fra mitt hjerte til deres,
jeg ønsker alle og enhver et godt nytt år.
Hva enn det bringer, husk å puste.
Søk tillit.

Hvilke tanker har dere om året som snart er her?

Følg meg på Evolusjonsmor på Facebook!

Del gjerne ❤

Gi slipp og dans. Bare dans

Av og til må vi ta en sjanse.
Vi må hoppe i det ukjente, selv når det skremmer oss.
Selv om hjertet truer med å briste, så må vi stole på at det bærer oss.
Av og til må vi lukke øynene og hoppe.

For noen uker siden gjorde jeg det.
Jeg ble med på noe som skremte meg.
Jeg gjorde meg sårbar.
Jeg danset.
Jeg danset og danset og danset.
I fullt dagslys.
I et rom, sammen med fremmede mennesker.
Kvinner, noen menn, i alle aldre.

Den rasjonelle hjernen ble bedt om å vente utenfor.
Ta en pause.
Hjertet og sjelen ble med inn, og sammen reiste vi.
Til bortgjemte krinkelkroker og lukkede dører.
Til fordums tider og magiske land.
Til hvor enn fantasien og kroppen førte meg.

Jeg danset gjennom hele følelsesregisteret.
Jeg kjente på pur glede.
En florlett følelse, så deilig at den sitrer i hele kroppen.
Som en sommerfugl som flyr over engen.
Fra blomst til blomst, hjulpet avgårde av vinden.
Jeg var myk, flytende, sanselig.

Jeg kjente på sorg.
Dyp, tung og overveldende.
Følelsen av å ville flykte, beskytte.
Å likevel stå i det.
La det strømme på, hva enn som kom.
Danse seg gjennom følelsen.
Akseptere.

Jeg gråt fra hjertet.
Store varme tårer.
Tårer av tristhet, takknemlighet, kjærlighet.
Tårer av respekt og beundring.

Jeg ble holdt rundt.
Trøstet.
Noen var sterke sammen med meg.
Jeg holdt selv rundt.
Var sterk sammen med noen andre.

Jeg brølte som en løve, rasende.
Kjente adrenalinet herje gjennom kroppen.
Kjente hver celle i kroppen våkne til beredskap.
Som en kriger på slagmarken, klar til å kjempe.
Jeg danset og trampet og hoppet og brølte.
Jeg tror med hånden på hjertet at i det øyeblikket.
Så kunne ingenting skremt meg.

Jeg fant stillhet.
Et rom inni meg uten støy.
Et fristed for tanker og bekymringer.
Etter at følelser og tanker var blitt, vel,
høytrykksspylt gjennom kroppen.
Så fant jeg ro.
Stillhet og kjærlighet.

***

Det hele var så sterkt.
Å se kvinner i alle aldre, utfolde seg.
Virkelig gi slipp.
Se de leke.
Hvordan de våget å være sårbare.
Hvordan de våget å være sterke.
Så modige de var.

Hvor godt det kjentes å speile seg i eldre rollemodeller.
Hvor godt det var å se kvinner bruke kroppen til å uttrykke seg.
Hvor befriende det var å se kroppen bli brukt til noe annet enn å stå og gå.
Å se eldre kvinner bevege kroppen i dans.
Sensuelt, mykt, rytmisk, repeterende, fritt, kreativt, forløsende, magisk.

Så forløsende å være i et rom fullt av dans.
Å bevege kroppen uten å bli dømt for prestasjon og grad av sex appeal.
Å føle seg fri.

Så meningsfullt å være sammen med kvinner fra ulike generasjoner.
Å ha hjerte til hjerte samtaler med til nå, fremmede.
Følelsen av å kjenne gjenklang og likhet i hva vi egentlig er.
Energien fra å dele følelser med andre.
Følelsen av et trygt rom hvor alt som kommer er ok.
Forsterke istedenfor å dempe.
Virkelig, så unorsk som kan det kan bli.
Vise frem istedetfor å gjemme bort.

5 rytmer.

5 rytmer heter dansen.
Rytmene er flyt, stakkato, kaos, lyrisk og stillhet.
Vi danser oss gjennom en bølge, hvor hver av rytmene har egenskaper vi kan speile i livet som helhet.
Det handler ikke om å lære dansetrinn eller å følge et oppsett.
Det handler om å gi slipp, la kroppen vise vei, og hvor enn den fører deg.
Så er det der du skal.

***

Hverdagen for mange kan føles tung og praktisk og heseblesende.
Det er så mange prestasjoner og krav til oss.
Vi bærer med oss så mange følelser vi aldri får sluppet løs.
Mange holder ut, heller enn å slippe ut.
Går rundt som trykkokere som truer med å sprekke.
Mister grepet, dvs mister kontroll over følelsene, og skammer seg over det.

Gi F.
Drit i alle de stygge tingene du har fått høre i løpet av livet.
Vis fingeren til de som sa du var en tømmerstokk som ikke kunne danse, som lo av deg da du forsøkte.
Dans hører hjemme i alle som har en kropp, det er ikke en prestasjon.
Dans er et uttrykk for følelser og vi har helt glemt det ut.
Så dans.
Sett på høy musikk og DANS.
Dans til du ikke lenger husker hvorfor du begynte.
Dans til du ler, smiler, gråter, hopper, brøler.
Dans.
Uansett hva som kommer til overflaten.
Så er det akkurat det som skal komme.

So you think you can dance? Såklart!

Del gjerne ❤