Småkutt er ikke farlig

Ungene mine sager.
De bruker hammer og spiker, klatrer i trær.
De er med på å lage bål, de spikker og lager mat med skarpe kniver.
De får sågar lov til å bruke øks.
Barna er to og fem år.
Fra det øyeblikk de viser interesse for et redskap, får de lov til å prøve seg.
Jeg er tilstede for å veilede, korrigere.

Jeg ser på barn som unike mennesker i kraft av seg selv.
Fra den dagen de blir født, eksisterer de i kraft av sitt eget kjærlighets lys.
Hvordan flammen får utvikle seg, avhenger på godt og vondt av hvilke erfaringer de gjør seg.
Barn er livsbejaende vesen.
Mennesker med sterkt overlevelsesinstinkt.
Med indre driv og egen stopp.

Ungene våre har vært tett på og observert fra de var babyer.
I et sjal, på magen eller ryggen, har de vært observatører på fremste rad.
Sett hvordan mor og far håndterer redskaper, hvordan vi ter oss.

Hender det at de skader seg?
Klart det, det er noen småkutt innimellom.
Sår som kan plastres.
Jeg er ikke redd for at ungene skal skade seg.
Det vil si, jeg er ikke redd for at de skal skade seg alvorlig.
Småkutt derimot, det forventer jeg.
Det er en naturlig del av læringskurven.
Ikke et tegn på å ha feilet.
Småkutt er ikke farlig.

Jeg er mer redd for å bryte inn i deres naturlige kompass.
At jeg skal forstyrre deres dype, medfødte intuisjon.
Deres evne til å gjenkjenne og vurdere stopp eller kjør.
For det er en øvelse.
Å avlære vår voksne tillærte irrasjonelle frykt.
Det er i hovedsak den vi opererer rundt.
Det er sjelden vi behøver å iverksette vår rasjonelle frykt.

Det er mer den:
«Vær forsiktig».
«Ikke gå der!»
«Pass – det er farlig», fra egen oppvekst jeg snakker om.

Det er og krevende fordi vi må finne en balanse fra ytre forventninger.
En ro i oss selv til å vite at dette er helt ok.
Det ser kanskje ikke sånn ut for andre.
Men det er faktisk helt ok.
For hva skjer når foreldrene setter begrensningene for ungene?
Når barnet må vente på mor/far sin vurdering for å vite om det kan klare noe?

Hva skjer med et barn som får systematisk innprentet:
«Stopp.
Ikke lenger.
Dine vurderinger er ikke til å stole på.
Du gjør ikke rasjonelle vurderinger.»

Det er det som formidles, er det ikke?
Jeg snakker ikke om grenseløs tillit i trafikken eller lignende.
Jeg snakker om begrensningen i å utfolde seg.
Naturlig!

Jeg hører det ofte, og det gjør vondt.
«Nei, du kan ikke klatre der. Det er farlig.»
«Stopp. Ikke høyere.»
«Ikke løp. Du kan falle.»

Nei?
Hva gjør vi med disse menneskenes iboende kraft til å tro på sin egen flamme, sin egen evne til å vurdere?
Om en gjentatte ganger blir fortalt, og nå snakker jeg fra babystadiet, at man ikke kan stole på seg selv?
Da slutter man på et tidspunkt å gjøre det.
Ikke minst får man et problem når en møter situasjoner i livet som krever en rasjonell vurdering av den indre klokka.
Når vi må ansvarliggjøres våre handlinger:

«Vet ikke. Hva syns du? Hva skal dere gjøre?»

Så hopper de.
De hopper fordi vennene ber dem om å hoppe.
Istedetfor å lytte innover.
«Hva forteller du meg dype intuisjon?
Skal jeg stoppe?
Eller kan jeg kjøre på?»

Barna mine har boltret seg med redskaper lenge.
De har tilgang på sag, hammer, kniv og øks.
Eldste er spesielt interessert i å bruke øks.
Jeg blir varm om hjertet når jeg ser gleden og mestringen han viser.
Han har på kort tid blitt ordentlig god.
Ikke minst ser jeg respekten han viser for å håndtere et potensielt farlig vertøy.

Da vi var på telttur i sommer kom et eldre barn bort med store øyne:
«Hvor gammel er han? Hvorfor får han lov til å hogge med øks?
Det er jo farlig.»
Ja, øks kan være farlig.
Om man bruker øks feil, kan det være farlig.
Øks i seg selv er ikke farlig.

Jeg reflekterer mye rundt dette.
Og har gjort et solid stykke arbeid for å komme dit jeg er.
Jeg kjemper jo og mot trangen til å beskytte.
Eller såkalt beskytte.
For gjør vi ikke ungene våre en bjørnetjeneste om vi beskytter de fra all potensiell fare?
Tar vi ikke fra de et vesentlig aspekt ved oppvekst, ved å ikke la dem oppleve situasjoner med noen form for fare?

Jeg har respekt.
Respekt for vann.
For naturen.
For høyder.
For skarpe redskap.
Jeg vet farene.
Jeg velger de likefullt ikke bort.
Jeg veileder ungene mine i bruk der det er nødvendig.
Forteller om faktiske konsekvenser ved feilskjær.
Og jeg er ikke redd.
Jeg ser hvordan de blomstrer i takt med tilliten.
Hvordan de suger til seg informasjon.
Hvordan de tar vare på og setter ut i livet.
Hvordan de lærer.

Del gjerne ❤

Continuum.

Lydene.
Luktene.
Lyset.

Hvor er jeg?

Hendene til mor.
Hendene, som løfter meg så varsomt, og likevel så trygt.
Hjerteslagene hennes.

Det er som om de dunker for meg og.

Jeg kjenner brystet til mor heve og senke seg.
Det er alt jeg trenger.
Jeg er trygg.
Mor og jeg, vi er ett.
En ubrytelig symbiose.

***

Den inderlige varmen fra hennes myke hud.
Jeg kan ingenting, samtidig vet jeg alt.
Jeg er elsket, og det er alt jeg trenger.

Den varme, søte melken fyller meg.
Det trygge brystet.
Jeg er så liten, men jeg er ikke redd.
Mor passer på meg.

Ikke et sekund er jeg ute av armene hennes.

***

Nakne føtter som berører varm jord.
Det er som om Moder Jord fyller meg med visdom og røtter.
Tær som beveger seg fritt.
Føtter som løper og hopper.

Vinden kjærtegner huden, og omslutter meg.
Hårstråene registrerer den minste berøring.
Solen varmer hver eneste hudcelle.

Den livgivende solen.

***

Lyden av latter fra våre mødre.
Lukten av bål, mat, felleskap og glede.
Flittige hender som jobber.
Hjerter som forenes.
Hemmeligheter som deles.
Tryggheten i samholdet.
Tilknytningen.

Følelsen av tilhørighet.

***

Som en møll tiltrekkes lyset, dras jeg mot flokken min.
Jeg vokser, jeg utforsker.
Sansene mine er vidåpne.
Jeg observerer ydmykt og lærer raskt.
Opplevelsen av å mestre driver meg videre.
Jeg utforsker livet sultent, og kjenner en dyp tilfredsstillelse i å lære.
Flokken gir meg ansvar og oppgaver.
Jeg er en del av fellesskapet.

Jeg er. Jeg lærer.

***

Bladverket inngir skygge.
Solens stråler, så livgivende, samtidig ubarmhjertige.
Tørkens desperate hunger.
Liv som må gi tapt.

Befrielsen av regn.
Den intuitive ekstasen og kollektive lettelsen.
Bønn og takknemlighet.

Lyder som varsler fare og inngir harmoni.
Symbiosen.
Helheten.
Kunnskapen om planter og urter.
Respekten for andre arter, vissheten om en felles avhengighet.
Stjernene på nattehimmelen.
Månens faser og hvordan den virker på oss.

Intuitiv forståelse av å være en en del av noe større.

***

Følelsen av sult.
Smerten som holder en klam klo over magen.
Uvissheten.
Håpefulle blikk.
Årvåkne sanser.
Takknemligheten for å fylle en sulten mage.
Selvfølgeligheten i å dele.

***

Klokskapen hos de eldste.
De varme blikkene.
Furene i ansiktene, som små elver av historier.
De tannløse smilene.
Godhet og selve Livet.
Det lange grå håret som bukter seg nedover skuldrene.
Historiene.

De trygge, gode hendene.

Føttene som har vandret jorda så lenge.
De bærer ikke lenger.
Slitne ledd og trøtte muskler.
Nå er det vi som bærer våre foreldre.
Nå er det vår tur å ta vare på våre besteforeldre.

Varsomme hender som vasker gammel hud.
Ømt, kjærlig.
Såre kropper med myke blikk.
Kan du kjenne hvor høyt jeg elsker deg?

Endeløs kjærlighet.

***

Trøtte øyne som trenger hvile.
Tunge øyelokk.
De kan ikke holde seg oppe lenger.
Hjerteslagene som slår saktere.
Aldri alene.
Roen.
Det siste åndedrettet.
Hvile.

Continuum.

 Om mennesket var bare natur, hvilke instinkter ville vi fulgt?

***

ENGLISH VERSION.

The sounds.
The smell.
The light.

Where am I?

My mothers hands.
Her hands, lifting me ever so gently, yet so safe.
The sound of her heartbeat.

It´s as if they´re pounding for me as well.

I can feel her chest rise and lower.
That´s all I need.
I am safe.
Mother and I, we are one.
An unbreakable symbiosis.

***

The soothing warmth from her soft skin.
I know nothing, yet I know it all.
I am loved, and that´s all I need.

The warm sensation of sweet milk.
The safety of the breast.
I am so tiny, but I´m not afraid.
My mother, she takes care of me.

Not for a second I leave her arms.

***

Naked feet touching the warm soil.
It´s as if Mother Earth is filling me with wisdom and roots.
Toes moving freely.
Feet that are running and jumping.

The wind caresses my skin and encloses me.
Every movement is registered by my hair.
The sun is warming every inch of my skin.

The life giving sun.

***

The sound of laughter from our mothers.
The smell of campfire, community and happiness.
Busy hands working.
Hearts that unite.
Secrets being shared.
The safety in solidarity.
The attachment.

The feeling of belonging.

***

Like a moth to the flame, I´m drawn towards my herd.
I grow, I explore.
My senses are wide open.
I observe humbly and learn fast.
The experience of mastering keeps me going.
I explore with eager, and feel a deep satisfaction in learning.
The herd gives me responsibility and jobs.
I am a part of the community.

I am. I am learning.

***

The leaves provide shadow.
The sunbeams, so life giving, yet so ruthless.
The desperate hunger of drought.
Lives ending.

The deliverance of rain.
The intuitive ecstasy and collective relief.
Prayers and gratitude.